Om Kvensk Finsk Riksforbund

Denne forfatteren har ennå ikke fylt inn noen detaljer.
So far Kvensk Finsk Riksforbund has created 166 blog entries.

FORSKNING I KVENSKFINSK HISTORIE I NORGE

FORSKNING I KVENSKFINSK HISTORIE I NORGE

Telemarksforsknings rapport om KMD

Landsmøtet 2019

UTTALELSE FRA LANDSMØTET I KVENSK FINSK RIKSFORBUND 2019

Kvensk Finsk Riksforbund, samlet til landsmøte i Skibotn, 4. – 5. mai 2019, ber om at den norske historien med det kvensk/finske perspektivet blir utforsket og oppdatert.

I uminnelige tider har skandinaviske og finsk-ugriske folk vandret og virket i Norge. De første nedtegnelsene om hvordan Norge blei til viser det.

Etter 1814 ble historiefortellingen en viktig del av den norske nasjonalbyggingen. Frem til i dag er det bemerkelsesverdige akademiske hull i denne historie-fortellingen.

Svært få norske historikere, om noen, har gjenfortalt den norske historien med tilgang til finske eller russiske kilder. Både mangel på kompetanse på språk og tilgang til arkiv, finsk som russisk, gjør at disse kildene ikke har vært brukt.

Finner/kvener har bebodd og drevet næringsvirksomhet, jordbruk, handel, jakt, fangst og fiske i havet så langt tilbake som vi kan rekonstruere historien. Den kvenske/ finske befolkning er en del av Norges opprinnelige befolkning og må kategoriseres som urfolk.

Kvensk Finsk Riksforbund krever at myndighetene mobiliserer historikere med nødvendig språkkompetanse, akademisk frihet og ytringsplattformer til å oppdatere den kvenske/ finske delen av Norges historie. Den kvensk/finske delen av norgeshistorien har blitt trenert, tilsidesatt og forsøkt usynliggjort, noe ingen i framtiden vil være tjent med!

Del denne på:

Knyttneve

Av |2020-08-04T02:46:05+02:00august 2nd, 2020|Kategorier: Ytring|

Hva vet lokalpolitikerne om kvener / norskfinner?

Hva vet lokalpolitikerne om kvener / norskfinner?

Telemarksforsknings rapport om KMD

Kunnskapsnivået om nasjonale minoriteter er lavt blant norske lokalpolitikere.

Skolebarn har muligens bedre viten om nasjonale minoriteter enn politikerne på de politiske standene under Arendalsuka 2019. Svarene var generelt så dårlig at vi har sett oss nødt til å avstå fra å offentliggjøre hva lokalrepresentantene fra hvert stortingsparti har svart.

Mens rikspolitikerne svarte på spørsmål fra riksmedier som NRK og TV2 så gjennomførte Kvensk Finsk Riksforbund en spørreundersøkelse blant lokalpolitikerne på Sørlandet om nasjonale minoriteter i Norge. Miljøpartiet De Grønne, Høyre, Senterpartiet, Rødt, Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Fremskrittspartiet, Venstre, og Kristelig Folkeparti (Stortingspartiene) har svart på undersøkelsen.

Metoden var å gi spørreskjema (en side) med åpne svarfelt til en tilfeldig og uforberedt lokalpartirepresentant på de forskjellige partistandene. Skriftlige svar ble avgitt på cirka fem minutter uten bruk av Google eller andre hjelpemidler.

Man må kunne anta at en lokalpolitiker har minst en gjennomsnittlig kunnskap om samfunnet. Den generelle og usminkede kunnskapsnivået blant nordmenn vedrørende nasjonale minoriteter er sannsynligvis ikke bedre enn den vi registrerte i Arendal. Man kan derfor betrakte undersøkelsen som «vitenskapelig». Resultatene av spørreundersøkelsen ville sikkert bli noenlunde lik om man spurte andre lokalpolitikere/nordmenn de samme spørsmål under de samme forutsetningene.

Det eneste streif av positivt resultatet i undersøkelsen er at omtrent halvparten av partiene vet at kvener (men ikke norskfinner) og tatere/romani er nasjonale minoriteter.

Alt i alt så har en tilfeldig lokalpolitiker tilnærmet ingen kunnskap om nasjonale minoriteter. Vi registrerer rett svar på 8,7 % av undersøkelsens fakta del (spørsmål 1 – 5).

Telemarksforsknings rapport om KMD

MDG var best av partiene

Undersøkelsen bar preg av at respondentene tror at samene er en formell nasjonal minoritet. Folk er klar over at samene er en minoritet, men det går på bekostning av de formelle nasjonale minoritetene. Norges nasjonale minoriteter er usynliggjort fordi samene opptar deres posisjon i folkebevisstheten.

Elementærkunnskapen er liten og feilaktig. Det er svært bekymringsfylt at kunnskapsnivået er så dårlig. Nordmenn er blant annet ute av stand til å forstå og kritisere den nasjonale minoritetspolitikken.

Et av spørsmålene var: Hvor mange nasjonale minoriteter er det i Norge og hvem er disse?

Partiene svarte slik:

  1. 37
  2. Samene, tatere, rundt 30 – 40
  3. Samer, kvener
  4. Lulesamer, samer, kvener, romani/tater, sørsamer
  5. Samer
  6. Samefolket
  7. Samer, kvener
  8. Kvener, Lulesamer, Kystsamer
  9. 4 – kvener, tatere, samer, romfolk

Fasiten på spørsmålet er: 5 – Jøder, kvener/norskfinner, rom, romanifolket/tatere og skogfinnene.

Vi legger til grunn at den generelle samfunnskunnskapen respondentene har gjenspeiler befolkningens samfunnskunnskaper. Den jevne nordmann er kunnskapsløs vedrørende Norges nasjonale minoriteter.

Del denne på:

Knyttneve

Av |2020-08-04T02:44:33+02:00august 2nd, 2020|Kategorier: Informasjon|

Vi skal ha et feskeparadis, ikke et skatteparadis

Vi skal ha et feskeparadis, ikke et skatteparadis

Feske/fiske har lenge vært en kvensk/finsk næring. Her ror man i Vadsø for ca. hundre år siden.

Riksrevisjonen har hatt feskeripolitikken til dissekering. Fesken og verdiskapningen har ikke kommet lokalsamfunnene langs kysten til gode slik intensjonen har vært.

Mantraet om at «større» gir stabilitet, at det gir bedre lønnsomhet, og at det er sikrere, trommes høyere og høyere, dag for dag, i forvaltningen. Fesken har gjennom alle år vært interessant, siden det her er snakk om virkelig store verdier. Dette gjelder både oppdretts- og de tradisjonelle feskerinæringene. Verdier som er interessant for de som ønsker å tjene mye penger. Det er på tide å sikre at mange skal tjene gode penger, i stedet for at enkelte skal tjene mye penger.

Størst oppmerksomhet er ikke nødvendigvis best næringsvirksomhet

Med jevne mellomrom har de som ønsker å tjene mye penger på feske fått feskeriet slik det passer dem. Kjell Inge Røkkes inntog i norske feskerier var en av disse. På begynnelsen av 1990 tallet tjente Røkke store penger på olympisk feske i Beringhavet utenfor Alaska. Amerikanske myndigheter oppga en totalkvote på Alaska Pollock som skulle feskes opp i ett gitt og kort tidsrom. Det var om å gjøre og feske så mye som mulig, så fort som mulig. Det ble derfor svært fordelaktig å bygge opp en flåte som hadde stor kapasitet, slik at man kunne feske opp store deler av kvoten før tidsfristen og konkurrentene.

Røkkes selskap American Seafoods hadde meget stor rullering på mannskapet. Feskeproduktene ble tatt opp av havet på to-tre måneder – noe som skulle tilsi at fesken ble frosset ned i lengre perioder før den havnet på spisebordet. Og, de store båtene lå i opplag i flere måneder. På regnskapspapirene var dette effektiv feske for American Seafoods. Om det er den optimale løsningen for feskeflåten, feskeriet, bruttonasjonalproduktet, og samfunnet som helhet er en annen.

Dette er amerikanske tilstander for en fesketype. Amerikansk driftsform er bare en liten utfordring.

En liter olje per kilo fesk

Å bruke store trålere skaper stabil tilgang til fesk for industrien, sies det. Trålerne i dag kan feske, lagre, videreforedle og transportere. Er det virkelig så mye bedre å gjøre alle disse operasjonene på havet? På mange store båter jobber de fleste uker på og uker av. Feskeri er pendling, turnus eller skiftarbeid nesten uansett hvordan det gjøres. Det er mange som jobber intenst i korte perioder for så å ha roligere perioder. Det finnes gode løsninger for å håndtere fesken på land også.

Å vektlegge de store båtenes fortreffelighet er snevert. En ting er at de fesker opp havet slik at de andre bare har smuler igjen når fesken siger mot land. En annen ting er kostnadene ved å ro langt til sjøs. Hvorfor bruke nesten like mange liter olje for hver kg fesk man henter ute på storhavet *, når man kan la fesken selv svømme til land uten oljeforbruk? Og så ro etter fesken i fjordene.

Levende kystfiske er en forutsetning for naturbasert turisme

Feskeriforekomstene langs norskekysten er en av de aller viktigste i hele verden. Å være fesker er en av verdens desidert eldste yrker. Folk må ha mat. Naturen langs denne samme kysten er en av de mest severdige i hele verden. Feskeri- og turistnæringen er viktig for lokalsamfunnene. Levende kystfeskesamfunn med den ramsalte kulturen er infrastrukturen for turismen. Her er det synergier til endeløse konsulentrapporter.
Når mer av fesken tas i land og bearbeides på land så er det flere kaier tilgjengelig for reiselivet, flere restauranter som kan serve blodfersk fesk og enda bedre forutsetningen for en markedsorientert produktutvikling på plass.

Den mest blodferske fesken eller kongekrabben kan lokalkjente kystfeskere hente opp av sjøen. Den beste kontakten du får med handelspartnere er når innkjøpsdirektøren besøker det lille feskeparadiset langs kysten og tester produktene i feskeværenes lokale spisestuer. Enhver eksportør kan med hånden på lommeboka si at genuine og personlige forhold er gull verdt.

Den kvenskfinske skatten

Sjøfinner, norskfinner, kvener og har i tusenvis av år drevet med feske og fangst langs kysten i nord. I Finn-mark har man benyttet seg av kunnskap som har vært brukt i alle finsktalende områder på Nordkalotten. Laksefeske på sjø og elv har i stor grad foregått på finsk. Tidligere var det handelsruter ikke bare til Kola og Hvitesjøen, men også til andre finsktalende i Bottenviken. Det var de konsensus-orienterte finsktalende som gjorde selfangsten i ishavet lønnsom på 1800 tallet. Der den norsktalende kapteinen bestemte alt, så inkluderte den finsktalende kapteinen hele mannskapet i avgjørelsene.

Det at den norske stat i sin villfarelse i lange tider har vært redd for det finske er nå så. Fremdeles motarbeides det finske med klepp og krok. I den nye språkloven skal det finske språket feskes helt vekk, på tross av at 9 av 10 elever som tar kvensk eller finsk på skolen, faktisk tar finsk. Regjeringen bløgger i praksis en kystkultur. Den kvenskfinske delkulturen langs kysten er viktig i seg selv, enhver kultur bringer i tillegg med seg næringslivsmuligheter, og derfor har det bodd folk langs den nedsnødde kysten i nord. En befolkning som kan bygge samfunnet videre fesk for fesk. En befolkning som betaler skatt. Den norske stat burde være mer redd for skatteinntektene sine nå.

Større eiere – mindre skatt

En av de virkelig grunnleggende samfunnsproblemene i dag er det grenseløse Pengelandet: Skatteparadis og andre finurlige økonomiske smutthull. De med mye penger kan bruke Pengelandet til å styre unna skatt og ubehagelige sannheter med. De fleste har ikke en privatøkonomi som skulle tilsi at man kan føre store verdier ut av landet.

Det er ingen del av statsforvaltningen som fungerer så godt som skatteetaten. Om du er vestlending, sjøfinn, katolikk, hetero, lærer, eller fesker så betaler du din prosentandel til nærmeste hundrelapp. Er du rik, derimot, så kan du med gode skattejurister justere skatteinnbetalingen ned med tusenvis av hundrelapper.

I Pengeland møtes alle de som vil hvitvaske inntekter som kommer fra ulovlig virksomhet, de som vil operere i det skjulte, eller de som ikke liker å betale full skatt. Dette kan være familie eller venner av embetsfolk som avgjør hvem som vinner store offentlige anbudskonkurranser, bakmenn som omsetter narkotika ulovlig, eller instanser som raner befolkningen for naturressurser eller arbeidsinnsats. Og slikt blir det mindre skatteinntekter av.

Hvitvaskingen er bare halve problemet. Hvitvaskede formuer kan reinvesteres. De kan ta kontroll over hele fiskevær. Daglig blir vi påminnet om problemet gjennom blant annet hvitvaskingsregler i banken vår.

Den norske (globale) modellen vil fungere innenfor feskeriet også

Vi har ikke russiske oligarker som eier store trålere eller kvoter langs norskekysten, enda, men investeringsobjekter som allerede tjener mye på fesk. En god forvalting av naturressursene i Norge har vært veldig viktig for en sunn utvikling av samfunnet. Vannfallene og kraftverkene, oljen på kontinentalsokkelen, og fesken i havet. Det er kun den siste som har vært åpnet opp for maktkonsentrasjoner blant private kvotebaroner.

Hvem langs norskekysten kan kjøpe opp Norges rikeste, slike som Røkke? Få, men på åpent hav vil det alltid være større fesk. (Hvor lang tid tar det før norsk fesk blir mer attraktivt enn norsk luftfart for kinesiske kapitalist kommunister?)

Store verdier fordelt på flere lokale hender fører til mer lokal verdiskapning, et mangfold av kultursamfunn langs kysten, og sikrere skatteinntekter for staten.

* Kalkulert for ett mannskap med litt dårlig haill.

Del denne på:

Knyttneve

Av |2020-08-04T02:45:51+02:00august 2nd, 2020|Kategorier: Ytring|

Nå må Stortinget foreta en granskning av forvaltningen av Norges kulturelle olje

Nå må Stortinget foreta en granskning av forvaltningen av Norges kulturelle olje

Telemarksforsknings rapport om KMD

Rune Bjerkli fra Kvensk Finsk Riksforbund og Lillan Støen fra Taternes Landsforening har gått igjennom rapporten Telemarksforskning har skrevet om Kommunal- og moderniseringsdepartementets dårlige oppfølging av politikken rettet mot nasjonale minoriteter.

«For å oppnå intensjonen om medbestemmelse har myndighetene etablert et årlig møtested for dialog. Etter 16 år med Kontaktforum som møtepunkt, og nærmest like mange år med tilbakemelding om at dette ikke dekker behovet, er det grunn til å spørre hvorfor minoritetene ikke har blitt hørt.»

Sitatet stammer fra rapporten «Kulturell berikelse – politisk besvær» som ble frigitt av Telemarksforskning i mars 2020. Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD) som skal forvalte de nasjonale minoritetenes selvbestemmelsesrett er ikke en gang i stand til å forandre på møteformen som folkegruppene ønsker.

Det nye tusenåret startet med solid folkerettslig opptur for de historisk mest unike folkegruppene i Norge. Skogfinner, jøder, tater/romanifolket, rom(sigøynere), og kvener/norskfinner fikk sin folkerettslige anerkjennelse da Norge ratifiserte Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter i 1999. Folkegruppene hadde oppnådd sterkt vern i tiårene opp mot år 2000 gjennom flere lover og internasjonale forpliktelser. Spesielt artikkel 27 i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (1966) veier tungt, den er i tillegg tatt opp i norsk lov, Menneskerettsloven:

I de stater hvor det finnes etniske, religiøse eller språklige minoriteter, skal de som tilhører slike minoriteter ikke nektes retten til, sammen med andre medlemmer av sin gruppe, å dyrke sin egen kultur, bekjenne seg til og utøve sin egen religion, eller bruke sitt eget språk.
Telemarksforskning har foretatt en gjennomgang av den formelle politikken overfor folkegruppene i perioden 2000-19. Det er altså kun i de siste 20 årene myndighetene formelt har forvaltet det folkerettslige ansvaret staten har hatt siden Menneskerettighetene kom i 1948. I rapporten kan man dra ut minst fem områder som Stortinget og Regjeringen i den kommende Stortingsmeldingen kan rydde opp i:

  1. En grunnleggende misforståelse av den juridiske situasjonen.
  2. En kaotisk organisering av arbeidet.
  3. En innsats uten konkrete mål.
  4. En manglende forståelse av den komplekse psykologien.
  5. En sløvende, saliggjørende og ødeleggende ikke-interesse.
Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund

1. En grunnleggende misforståelse av den juridiske situasjonen

I rapporten presenterer Telemarksforskning flere eksempler på et beklagelig paradoks. Samtidig som folkegruppene har fått status og sterkere rettigheter, så forsvinner de siste restene av kulturene og språkene. Den grunnleggende misforståelsen er at myndighetene ser på folkegruppene som om bevaring av kulturarvene er utfordringen, mens folkegruppene ønsker å leve ut og bruke sine kulturer og språk.

I de opplysningene vi har fått fra Telemarksforskning er rapporten forsinket på grunn av diskusjoner fram og tilbake med Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD) «om forståelsen av sentrale begreper knyttet til forvaltning og forvaltningsansvar.» Når personer som daglig jobber med slike begreper må bruke et halvt år for å få en felles forståelse for disse, så må man stille store spørsmålstegn om forståelsen av resten av saksfeltet. Og da spesielt de juridiske realitetene og implikasjonene.

Norge har påtatt seg internasjonale forpliktelser som i stor grad er lovfestet i norsk lov. I korte trekk kan vi si at dette innebærer at folkegruppene skal positivt diskrimineres, så lenge det er nødvendig, og skal ha en stor grad av selvbestemmelse i alle saker som vedrører dem. For Norges nasjonale minoriteter blir dette regelrett ignorert.

De 11 personene i KMD som jobber med de samiske spørsmålene overøser samene med positiv diskriminering og selvbestemmelse i bøtter og spann. Disse 11 jobber i samme avdeling som de seks andre i KMD som jobber med skogfinner, jøder, tater/romanifolket, rom (sigøynere), og kvener/norskfinner. Disse seks gjør det stikk motsatte, ingen reell positiv diskriminering og enda mindre selvbestemmelse. Denne moralske og juridiske spagaten er et folkerettslig traume for den norske stat. Ethvert forsøk på å ta opp dette spørsmålet blir avvist. Folkeretten er helt klar på at slik forskjellsbehandling er ulovlig.

Rettighetene til skogfinner, jøder, tater/romanifolket, rom (sigøynere), og kvener/norskfinner skal manifesteres materielt og immaterielt. Sammen med andre medlemmer av sin gruppe, skal folkegruppene kunne dyrke sin egen kultur, bekjenne seg til og utøve sin egen religion, eller bruke sitt eget språk.

«Bruke sitt eget språk» innebærer kort og godt at den oppvoksende generasjon skal ha tilbud om undervisning på skolen i sitt eget språk, i tillegg til norsk og engelsk. Her får norske myndigheter, stat, region og kommuner stryk.

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund

2. En kaotisk organisering av arbeidet

I rapporten kommer det frem at KMD har fått en vanskelig oppgave, de skal samordne den nasjonale politikken for de impliserte folkegruppene. De skal koordinere innsatsen mellom departementene. Arbeidet innebærer direkte kontakt med representanter for folkegruppene som for eksempel å behandle søknader om tilskudd til folkeoppreisende kulturprosjekter.

Personalet i KMD skal ha stor honnør for den jobben de gjør. Rett og slett fordi spennvidden i arbeidsoppgavene er enorm. I rapporten sier KMD at «de politiske lederne styrer SAMI-avdelingen i KMD ned til banale detaljer». Når man så på toppen av alt må finne medmenneskelige løsninger sammen med andre byråkratiske kulturer og folkegrupper med vidt forskjellige språk og kulturer ute i felten, så er det umulig å få til gode løsninger.

Det finnes for eksempel ingen samordnet forvaltning rundt de folkegruppene som er på reise i sommerhalvåret. Det finnes ikke en forvaltning av barn i skolealder som i følge sin kultur er på reise i deler av skoleåret. Skoleverket klarer fint å tilrettelegge skolehverdagen til idrettsungdom som er mye borte, men man klarer ikke å løse dette for rom (sigøynere). Juridisk sett så er dette en grei sak for Oslo kommune, Kunnskapsdepartementet og KMD å forvalte.

Den oppvoksende slekt har en folkerettslig rett til å reise med sine foreldre i lengre periode av skoleåret. Så skal man finne løsningen for skolegangen med den reisende premissen.

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund

3. En innsats uten konkrete mål

I rapporten til Telemarksforskning blir det ikke oppgitt økonomiske tall fra Kunnskapsdepartementet for folkegruppenes skolegang. I den økonomiske oversikten blir det kun frigitt tall fra KMD som brukes til driftstøtte av interesseorganisasjoner, sentre, prosjekter og annet. Det oppgis ikke tall som viser hvor mye myndighetene bruker på skolegangen til folkegruppene eller andre budsjettposter som kan være viktige.

Dette er symptomatisk for den økonomiske forvaltningen. Det finnes ikke en helhetlig samordnet tanke bak investeringene, det finnes ingen konkrete målbare målsettinger, og man sløser tid og penger på veien mot udefinerte mål.

For kvenene/norskfinnene finnes det statistikk som er symptomatisk for myndighetenes satsing på nasjonale minoriteter. I den tiden man har «satset» mye på det kvenske/norskfinske, kvenske (språk)sentre og annet, så er elevtallene halvert for de som tar de likestilte finske og kvenske språkene. Og blant den halverte delen er det enda færre som virkelig kan språket. Det er ikke gitt at en elev som fullfører finsk i 10. klasse kan språket så godt at hen kan bruke det.

Når det ikke finnes konkrete mål, så blir det vanskeligere å oppnå noe. Det er ingen oversikt over virkemidlene man iverksetter i skoleverket eller i utdanningen av flere språklærere. Det er ingen oversikt med muligheter der man kan bruke folkeretten mot utdanningsforskrifter etc. som gjør det vanskeligere å rekruttere flere kvenske/finske lærerkrefter.

Under fornorskningen av kvener/norskfinner brukte man økonomiske insentiv rettet personlig til lærerne for at de ikke skulle snakke finsk/kvensk til elevene. Folkeretten gir myndighetene i dag muligheten til å gi lærere som vil eller kan undervise i kvensk eller finsk (og begge deler) økonomiske fordeler for å gjenopprette skadene av fornorskningen.

Når det ikke finnes konkrete mål, så er det heller ikke mulighet til å kritisere resultatene. (Det er muligens det som er meningen).

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund

4. En manglende forståelse av den komplekse psykologien

Rapporten tar opp en rekke psykologiske utfordringer som krever at myndighetene i større grad må bruke hjertet i stedet for hjernen i mange tilfeller.

Den største psykologiske utfordringen har myndighetene selv. Det koster så lite å komme med en unnskyldning. Rapporten til Telemarksforskning går langt inn i dette, de siterer en informant fra embetsverket som mener at norske myndigheter har noe å lære av andre land når det gjelder slike unnskyldninger:

Man undervurderer symbolske politiske handlinger. Man ser i andre land at rituelle unnskyldninger har hatt veldig kraftfull virkning. I Norge har kanskje de økonomiske oppreisningene kommet for fort.

Noen folkegrupper sier det nokså klart at unnskyldninger fra hjertet har større verdi enn penger. Det virker som om myndighetene pøser ut med penger i hytt og vær for å unngå å komme med unnskyldninger. Den norske stat kommer svært sjeldent ut med uforbeholdne unnskyldninger. For mange blir dette utøvelse av mental vold som gjør vondt verre.

Vi ser dette på Regjeringsadvokatkontoret og i Barne- og familiedepartementet (BFD) i forbindelse med domfellelsene som skjer nærmest månedlig i Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Familier blir ødelagt for åpen scene, og myndighetene er ute av stand til verken å akseptere realitetene, eller å unnskylde seg fordi de av prinsipp eller av uegnet personlighet aldri gjør det.

Den lengste sekvensen i rapporten omhandler KMDs håndtering av erstatningsordningen til taterne/romanifolket på 75 millioner kroner. Rapporten konkluderer med at saken er så stygg at forholdet mellom taterne/romanifolket og KMD ikke lar seg reparere. Bjørn Olav Megards og KMDs håndtering av erstatningsordningen er en soleklar kandidat for en uavhengig gransking av Stortinget.

Ikke bare er unnskyldning helbredende, den gir folk en mulighet til å begynne på nytt, og den sparer (kynisk å si i en slik sammenheng) staten for utgifter.

Folkegruppene som rapporten omhandler har sine egne djevler å bekjempe i tillegg. Rapporten nevner dette med kumulativ diskriminering. Den diskrimineringen foreldrene ble utsatt for overføres til neste generasjon. For ikke så lenge siden ble hesten din avlivet av lensmannen, hvis du var av taterslekt. Barna fikk beskjed om ikke å røpe at de var tater/romani fordi dette ville føre til fordervelse. Den holdningen man får til lensmannen og øvrigheten blir deretter og vil henge igjen i en tid selv om lensmannen ikke kommer for å avlive hesten din.

Tilliten kommer med andre ord ikke tilbake på bestilling. Dette kan gjøre arbeid mellom myndighetene og folkegruppene svært utfordrende. Gode dialoger i denne settingen er avgjørende viktig.

Vanligvis vil myndighetene jobbe med folk som representerer en gruppe mennesker. For de aktuelle folkegruppene i denne rapporten kan man støte på en annen problemstilling. Mange i folkegruppen vil ikke identifisere seg for den man er. På grunn av diskriminering, som kan føre til at du ikke får deg bolig eller jobb, er kostnaden stor ved å eksponere seg. Går man stille i dørene så får man være i fred. De som står frem må i enda større grad enn andre stå alene, folkegruppen kommer deg ikke til unnsetning. Støtten er der, men den er stille og skjult.

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund

5. En sløvende, saliggjørende og ødeleggende ikke-interesse

Rapporten omtaler i flere vendinger mangelen på kunnskap om folkegruppene blant folk flest, i kommunene, og blant politikerne. Når folkegruppen skjuler sin etniske identitet for å unngå diskriminering vil til og med folkegruppene selv bidra til at kunnskapen er lav hos resten av befolkningen.

Informasjon om Norges nasjonale minoriteter drukner i all annen informasjon og det er andre saker som er viktigere for spesielt politikerne.
Disse faktorene bidrar til å gjøre det viktige temaet ikke-interessant for en altfor stor andel av befolkningen og politikerne. Dessverre, når temaet ikke er interessant og det kommer langt ned på den enkeltes prioriteringsliste, så blir saksbehandlingen lite kritisk.

Ikke-interessen blir derfor ødeleggende for folkegruppene vi snakker om, det blir lite kraft i politikken. Den manglende oppmerksomheten blir saliggjørende for de dårlige resultatene i arbeidet.

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund

Konvensjonene har blitt et alibi for at kulturene og språkene forsvinner

Rapporten til Telemarksforskning gir direkte og indirekte innblikk i hvordan landets kulturelle olje forvaltes:

  • KMD har brukt bortimot en million kroner på en rapport som i realiteten anbefaler en avløsning av seg selv.
  • KMDs forvaltning av taternes/romanifolkets erstatningsfond er så katastrofal at den fortjener en utredning.
  • Politikken og forvaltningen tar ikke høyde for at rettighetene skal materialiseres.
  • Organiseringen er kaotisk og ikke samordnet.
  • Politikken og forvaltningen har ingen konkrete mål som kan måles.
  • Politikken og forvaltningen mangler grunnleggende medfølelse for folk med enkle behov.
  • Av mangel på interesse så lider mange.
  • KMD/SAMI er det største hinder for gjennomføringen av den politikken som Stortinget har vedtatt.

Samtidig som myndighetene vifter i triumf med internasjonale konvensjoner, så forsvinner kulturene og språkene fra gatene, landeveiene, og sjøleiene.

Del denne på:

Knyttneve

Gå til toppen