Om Kvensk Finsk Riksforbund

Denne forfatteren har ennå ikke fylt inn noen detaljer.
So far Kvensk Finsk Riksforbund has created 128 blog entries.

Skuffelsen: Kongen og statssekretæren

Et fast men annerledes forhold

Statsbudsjettet

Regjeringer kommer og går, Regenten og samisk statssekretær består.  Siden 1997 har avdelingen samer og kvener/norskfinner, jøder, tatere/romanifolk, romer, skogfinner hører under vært ledet av en etnisk same. Det kan ikke utelukkes av dette påvirker statsbudsjettet. Grafen er illustrerende for hvilken etnisitet som fremheves på bekostning av alle andre. Dette er politisk rasisme, hvorfor kan man ikke slippe til en tater/romani eller jøde for eksempel?

Del denne på:

Hvert fjerde år går nordmenn til valgurnene for å velge sine stortingsrepresentanter og foretrukne politiske ledelse. De som tilslutt får ansvaret for å danne regjering vil hver fredag sitte hos Kongen i statsråd for å lede landet de neste fire årene. Siden 1905 har Norge hatt tre formelle regenter. Kong Harald V har nå ledet statsrådene på disse fredagene siden 1991. Vi har hatt utallige regjeringer siden 1991 og Gro Harlem Brundtlands tredje regjering. Nesten like lenge har vi hatt et annet fast element i den politiske ledelsen.

Regenten er det anerkjente faste elementet i den norske staten. Folk kommer og går, Regenten består. Man kan filosofere over hen sin makt. Mange vil si at hen har betydelig makt.

  1. Med sin nøytralitet til politiske saker og betingelsesløse kjærlighet til folket blir hen personifiseringen av nasjonen Norges samlende kraft.
  2. Hen representerer ofte alt og alle i Norge for Norge i utlandet.
  3. Hen har også en uskreven makt på fredagene. Hen kan stille spørsmålene og følge opp saker av betydning for landet fra uke til uke, fra regjering til regjering.

«Alt for Norge» er «Alt for Norge». Det er et annet element som har vært fast like lenge som Kong Harald V.

Det er et underkommunisert fast element i den norske staten. Regjeringer kommer og går, det er en statssekretær som består. Det er den enkelte statssekretær som bestemmer hvilken makt hun eller han har til å fremme saker fra departementene:

  1. Med sin partiske tilnærming til politiske saker og betingelsesløse kjærlighet til kun en folkegruppe blir han/hun personifiseringen av en splittende kraft.
  2. Hun/han representerer først og fremst en folkegruppe i Norge for disse i utlandet.
  3. Hun/han har også en uskreven makt på fredagene. Det er hennes/hans partiske svar som blir lagt frem og hun/han kan følge opp saker av betydning for sin foretrukne folkegruppe fra uke til uke, fra regjering til regjering.

Norge er etter hvert blitt et mangfoldig samfunn med flere forskjellige folkegrupper, kulturer og språk. I Oslo regner man med at det brukes 200 forskjellige språk. Vi har seks folkegrupper med såkalt lang tilhørighet til kongeriket. Folkegrupper som stort sett har vært i Norge fra før statsdannelsen, to har historisk sett alltid vært i landet.

I dag skal folkegruppene som biologisk er av samme art administreres i forhold til menneskerettsloven i Norge. Ansvaret for å følge opp dette ligger hos en avdeling i Kommunal- og distriktsdepartementet (KDD) som kalles «Avdeling for urfolk og nasjonale minoriteter» (URNA).

Dette er en av de minste avdelingene i den norske stat. Når mesteparten av de reelle ressursene kun deles ut til samiske tiltak, får svært få nordmenn kunnskap om de fem andre folkegruppene.

URNA fikk på et fellesmøte 23. november 2022 spørsmål på hvorfor de ikke har informert interesseorganisasjonene om fristen 1. desember 2022 for å komme med innspill til statsbudsjettet 2024. Statssekretæren var da ansvarlig for svaret som kom fra ekspedisjonssjef Bjørn Olav Megard. Jo, det stemte at 1. desember er fristen, men det var usikkert på hvor mye URNA kan gjøre, det er politikerne/Stortinget som bestemmer.

De ville heller ikke svare på om det var mye forskjell i budsjettforslaget som forlater avdelingen og det som til slutt blir vedtatt. Med andre ord, avdelingen planlegger ingen statsbudsjettjusteringer for de fem «underlegne» (i henhold til KDD) folkegruppene. Vi ble advart mot å sammenligne det samiske tiltak har på statsbudsjettet med den samlede potten jøder, romer, skogfinner, tatere/romanifolk og kvener/norskfinner har på statsbudsjettet.

URNA budsjetterer en økning på samiske tiltak hvert år som er like stor som de fem andre har til sammen på statsbudsjettet. Statssekretæren syntes det var utidig og sette folkegruppene «opp mot hverandre» da det ble foreslått å øke potten til de fem folkegruppene i stedet for at URNA foreslår nok en hel «jøde, romer, skogfinn, tater/romanifolk og kven/norskfinn» pott til samiske tiltak. «Politikk er ikke lik prioritering» i URNA, når «Alt skal være for samene».

Siden 1997 har avdelingen samer og kvener/norskfinner, jøder, tatere/romanifolk, romer, skogfinner hører under vært ledet av:

Periode               Etnisk samisk statssekretær

1997–2000          Johanne Gaup, nå Sommersæter (SP)

2000–2001          Steinar Pedersen (AP)

2001–2004          Anders J. H. Eira (H)

2004–2005          Ellen Inga O. Hætta (H)

2005–2007          Berit Oskal Eira (AP)

2007–2012          Raimo Valle (AP)

2012–2013          Ragnhild Vassvik Kalstad (AP)

2013–2014          Ante Bals (H)

2014–2020          Anne Karin Olli (H)

2020–2021          Raymond Robertsen (H)

2021–                   Nancy Charlotte Porsanger Anti (SP)

Alle statssekretærene har altså vært samiske. Så lenge representanter fra alle etnisiteter ikke kan bli statssekretærer i ethvert departement har vi ikke mangfold i Norge. I «urfolksavdelingen» URNA er man forbi rasisme med biologisme.

Uansett hvilken farge regjeringen har så er det alltid en samisk statssekretær i URNA. Det har aldri vært en kvensk statssekretær i URNA (SAMI).

Del denne på:

Knyttneve
Uutiset

Skuffelsen: Praktisering av «urfolk» fører til at dyr lider

NOAH: Reindriftsloven må bidra til økt dyrevelferd for tamreinen

Reinsdyrflokk

Dyrevernorganisasjonen NOAH tok opp flere aspekter ved dyrevelferd i en høring angående ny reindriftslov. De mener at kulturarv ikke kan forsvare unødvendig lidelser for dyr. De kommer med flere kvalifiserte uttalelser.

Del denne på:

Sametinget har laget et forslag på ny reindriftslov. I høringssvarene som kom inn ved fristen 5. januar 2023 var det mange som var skeptiske til at sametinget utarbeider lovforslag, det er en oppgave forbeholdt regjering og Stortinget. Dyrevernorganisasjonen NOAH tok opp flere aspekter ved dyrevelferd, og at kulturarv ikke kan forsvare unødvendig lidelser for dyr. Nedenfor er utdrag fra NOAH og NSR sine høringssvar.

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund

Høringssvar til Reindriftslovutvalgets forslag til endret reindriftslov (NSR). Utdrag.

Det er samene selv som har den faglige ekspertisen innenfor samiske saker, således også når det gjelder reindriften. Máhttovuođđu er kunnskap som er overført fra generasjon til generasjon ved deltakelse og samarbeid mellom generasjonene. For å ha en bærekraftig samisk reindrift må loven legge til grunn denne kunnskapen som fundament for næringen. Kunnskapsoverføringen skjer i familie og hushold, siidaer, møtepunkter mellom siidaer og også med det øvrige samfunnet.

En annen sentral del av kunnskapsgrunnlaget er samisk språk i reindriften. I tillegg til å være et naturlig hverdagsspråk, så er det samiske språket fagspråket i reindrift. Fagspråket er systematisk, spesialisert og har høyt presisjonsnivå når det gjelder for eksempel gjetestrategi i forskjellig føreforhold, klimatiske forhold, reinens utseende, fysiologi, adferd og økologi. Fagspråket danner grunnlag for reindriftsutøvernes tenkemåte og praktisering av reindriften.

NSR mener at det fremdeles er viktig å ha alle de tre bærekraftsmålene, økologisk, økonomisk og kulturelt bærekraftig reindrift, med som gjensidig viktige mål. Hvert mål er bærende for helheten. Det må videre legges til grunn at det er den samiske forståelsen av bærekraft som skal legges til grunn når loven skal tolkes, slik utvalget forklarer med vuođđu som beskrives med ni pilarer (vedlegg 3 i høringsbrevet). NSR er enige med utvalget om at denne konkretiseringen av bærekraftsforståelse også må få betydning i rettsanvendelsen.

Vi vil minne om at folkeretten omfatter alle samers rettigheter, og at rett til å sanke, fiske og jakte ikke begrenses gjennom denne loven. Når reindriftas rettigheter svekkes så vil det også vanskeliggjøre det øvrige samiske samfunnets rettighetsanerkjennelse. Ofte så kommer begrensning opp som tema når reindrifta må ta hensyn til dyrevelferden i spesielle perioder hvor det er nødvendig å begrense trafikk og forstyrrelser for å kunne gi reinen den ro den behøver. I denne sammenheng er det også nyttig å nevne at lovforslaget tar lite høyde for at andre utenfor reindriften også har et ansvar for å gi dyr på beiter ro, fordi det kan ikke ensidig være reineiers ansvar når andre utfordrer dyrevelferden.

Vern om naturmangfoldet er viktig for alle, ikke bare for reindriften selv. Men i områder der reindriften utøves, er vern i tillegg avgjørende fordi reindriftsbefolkningen som urfolk og minoritet er avhengig av naturmangfoldet for i det hele tatt å kunne utøve reindrift.

Reindriftsområder er reindriftens viktigste ressurs og vern av områdene har avgjørende betydning for bærekraftig reindrift. Fritt og forhåndsinformert samtykke er en grunnstein i urfolksretten og det er en veldig viktig presisering at det må ligge til grunn før det kan utføres inngrep i samiske områder.

Det er videre viktig at det er de samlede virkningene fra både tidligere og planlagte inngrep, altså totalbelastningen, som må vurderes, før inngrep kan gjøres. Når slike vurderinger gjøres må reindriftsfaglig kompetanse være det grunnleggende kunnskapsgrunnlaget og det som må utgjøre hoveddelen av vurderingen.

Reinmerker (snitt i ørene) er et system som har fungert i generasjoner, og er en måte for å kunne identifisere rein raskt på uten å måtte ta reinen fast og en måte som kan brukes fra lang avstand. Innenfor hver familie har man sine utforminger av merkene, og dette er med på å gjøre at merkene er en arv de deler. Det er viktig å minne om at reinen som eies av reindriftssamene ikke er tamme dyr, og dermed er man avhengig av at man har gode merker i ørene, så man slipper å ta reinen fast hver gang for å kunne identifisere den.

Lovutvalget mener at det forrige lovforslaget om individmerking hverken er godt nok utredet eller hensiktsmessig, noe vi er enige i. Reinmerker er også en del av siidaer og slekters tilknytning og kulturarv. Reindrifta skal selv kunne avgjøre hvordan merkene skal forvaltes. Merker som ikke brukes lengre må kunne være tilgjengelige for innsyn, i stedet for sletting slik forslaget legger opp til. I søknadsprosesser for nye merker vil også en slik oversikt kunne bistå i saksbehandlingen.

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund

Høringssvar til Reindriftslovutvalgets forslag til endret reindriftslov (NOAH). Utdrag.

Forslaget fremmer at øremerking med kniv fortsatt skal tillates på rein. NOAH støtter ikke dette forslaget og mener at dette medfører unødig lidelse og påkjenning for dyrene. Øremerking med kniv er forbudt på alle andre dyr i Norge i dag, og det samme bør gjelde for tamreinen. Argumentene for knivmerking av rein baserer seg på at denne formen for merking er viktig for ivaretakelse av den samiske kultur. NOAH vil påpeke at «bumerking» av småfe også har vært en del av den norske kulturen, men det er allikevel ikke tillatt i dag av hensyn til dyrevelferd.

NOAH mener samtidig at Reindriftsutvalgets forslag mangler tiltak og krav for å forebygge utfordringer knyttet til matmangel og sult. Det har i svært mange år vært et problem at tamreinene ikke har tilgang på tilstrekkelig næring, hvilket har ført til flere dyretragedier. I 2000 uttalte rådet for dyreetikk at «Krisevinteren 1997/1998 er det anslått at ca. 10 000 rein sultet i hjel i Finnmark. Men selv under gode snøforhold gir ikke lenger vinterbeitene tilstrekkelig næring for det antall dyr som finnes i mange distrikter».

Mer enn 20 år senere utfordringene med underernæring hos tamrein fortsatt til stede. I stortingsmeldingen om reindrift fra 2017 ble det beskrevet stor dødelighet av tamrein, hvor en av hovedårsakene som ble trukket frem var nettopp sult.

NOAH mener at det er viktig at reindriftsloven stadfester at tamreinen i likhet med alle andre tamdyr i Norge har et lovfestet krav om tilstrekkelig vann- og næringstilgang etter loven om dyrevelferd § 24 a.

Mattilsynet uttalte også i sitt innspill til ny stortingsmelding om dyrevelferd i 2022 at «totalt sett har tamreinen mange steder svært dårlig velferd». NOAH mener at Reindriftutvalgets lovforslag mangler et tydeligere fokus på dyrevelferd, og anbefaler at dette implementeres tydeligere i reindriftsloven med egne paragrafer.

NOAH mener at øremerking ved bruk av kniv må forbys. Dyrevelferdslovens § 10. Merking av dyr sier at «Ved merking av dyr skal det benyttes forsvarlige metoder som ikke påfører dyret atferdsmessige begrensninger eller unødige påkjenninger og belastninger». Knivmerking av reinen påfører dyrene utvilsomt unødige påkjenninger og belastninger, og må anses som unødig. Det finnes, og utvikles, i dag gode alternativer til øremerking av dyr og vi mener at reindriften ikke kan tillates å utføre smertefulle behandlinger av reinen på bakgrunn av tradisjon og kultur.

NOAH mener at de samme krav må gjelde for hold av tamrein som for andre holde av produksjonsdyr i Norge i dag. Paragrafen bør derfor endres til å inneholde et absolutt forbud mot knivmerking.

NOAH mener at lovforslaget inneholder vesentlige mangler knyttet til dyrevelferd. Dyrevelferd nevnes i lovforslaget kun som en del av en «bærekraftig reindrift», men det defineres ikke hvordan god dyrevelferd skal oppnås i reindriften. NOAH mener at det er svært viktig at dyrevelferdslovens krav kommer tydeligere frem i loven om reindrift.

Vi stiller oss samtidig kritiske til hvordan reindriftsnæringen kan sies å være økologisk bærekraftig når den samtidig ønsker å begrense tilstedeværelsen av viktige nøkkelarter som rovdyr. Rovdyr er særdeles viktige for et velfungerende og balansert økosystem. Ved å fjerne rovdyrenes tilstedeværelse risikerer man at det oppstår konsekvenser som kan påvirke alle andre arter i økosystemet negativt.

Forskning viser også at i økosystemer hvor predatorer er til stede er også biodiversiteten større enn i økosystemer hvor bestanden av predatorer er redusert eller fjernet. Bevaring og reintroduksjon av toppredatorer er i dag anerkjent som et svært viktig tiltak for å oppnå bærekraft, og dette bør etter NOAHs mening også være en prioritet for en næring som ønsker å betegne seg som økologisk bærekraftig.

Reindriftsutvalget skriver også at «Inntektsmålet er en viktig del av en økonomisk bærekraftig reindrift. Inntektsmålet skal likestille reindriftsutøvere med andre tilsvarende yrkesgrupper og innebære at reindriftsutøveren skal kunne leve av reindriften» og at «Med en slik forståelse av økonomisk bærekraft kan det ikke fastsettes reintall som medfører at reineiere ikke får et levelig økonomisk utbytte av reindriften». NOAH mener også at dette strider imot begrepet bærekraft, og at reintallene bør baseres på tilgjengelig beite- og næringstilgang, ikke på økonomisk gevinst for reindriftsutøver.

NOAH vil også benytte anledningen til å kommentere andre aspekter ved reindriften som vi mener er svært problematiske for dyrenes velferd. I dag tillates det å transportere tamrein med sammenbundne bein på motoriserte kjøretøy. Rådet for dyreetikk uttalte i 2000 at «fysiske restriksjoner fremkaller stressreaksjoner hos dyr som er vant med å gå fritt, uten nærkontakt med mennesker».

Reindriftsutvalget skriver også selv «Begrepet «tamrein» anvendes for å skille mellom villrein og rein som eies av mennesker. Begrepet kan føre til misforståelser om reinens tamhetsgrad og gi en forståelse om at reinen er tam – noe den ikke er. Tamme dyr er oftest vant til mennesker, menneskelig aktivitet og andre forstyrrelser slik som motorlyd, hunder, lyder og lukt. Slike misforståelser av reinens adferd kan påvirke bruken av reindriftsområder, herunder inngrep, ferdsel og bruk av hund. Reinens adferd og væremåte kan snarere sammenlignes med ville dyrs adferd. Rein er var for denne typen forstyrrelser, hvilket får betydning for dyrevelferden.

Bruk av reindriftsområder forutsetter dermed forsiktighet, og det må tas hensyn til reinens adferd og væremåte». Det er vanskelig å forstå hvordan reindriftsnæringen samtidig ønsker å opprettholde metoder for håndtering av rein som nettopp medfører stress, skremming og dårlig dyrevelferd for reinen. Rådet for dyreetikk uttalte også i 2000 at «Transport har blitt en del av moderne reindrift. Hygienekrav fra myndighetene har resultert i en nedleggelse av mindre slakterianlegg og lengre avstander til slakteriet. Transport av livrein har dessuten blitt en del av driftsmåten enkelte steder (…). Transport er trolig en betydelig stressfaktor for dyra. Tamrein viser sterkere frykt overfor mennesker enn andre husdyr».

Krumkniv

Dyrevelferdsproblemer knyttet til slakt og slaktemetode er også viktige å nevne i denne sammenhengen. Krumkniv for slakting er et risikoområde, hvor faren for lidelse for dyrene er stor. NOAH mener at det er kritikkverdig at bruken av krumkniv som bedøvelsesmetode fortsatt tillates. I Sverige er bruk av krumkniv forbudt.

NOAH kan ikke se hvordan det kan være dyrevernmessig forsvarlig å tillate bruken av krumkniv som bedøvelse. Bruk av krumkniv tar utgangspunkt i unntaksbestemmelsen i Forordning (EF) nr. 1099/2009, punkt 15 og artikkel 1 og 29, hvor det slås fast at forordningen ikke gjelder for dyr som blir avlivet i forbindelse med kultur- eller sportsbegivenheter. I tillegg viser norske myndigheter til grunnloven § 108 og ILO-konvensjonen nr. 169 som pålegger statens myndigheter plikt til å vise hensyn til samenes sedvaner og å legge forholdene til rette for at det samiske folket skal kunne sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv. Bruk av krumkniv blir i denne sammenheng regnet som en del av den samiske kulturutøvelsen. NOAH er kritisk til dette.

NOAH mener først og fremst at det foreligger rent dyrevernmessige betenkeligheter ved bruk av krumkniv som innebærer at unntaksbestemmelsen i rådsdirektivet ikke bør brukes. Dernest mener NOAH at det å benytte krumkniv som bedøvelse av reinsdyret før det avlives, vanskelig kan sies å være en «kulturell eller sportslig begivenhet». Reindriften har blitt tydelig modernisert i takt med annen modernisering i samfunnet, og i dag benyttes det flere moderne hjelpemidler i reindriften.

Snøscooter, motorsykkel og droner er i dag brukt av flere reineiere for å effektivisere driften. Det er derfor tydelig at næringen ønsker flere moderne midler velkommen dersom effektivisering av driften og lønnsomhet kan bedres som følge av bruken, og vi mener næringen derfor bør være forpliktet til også å modernisere av dyrevelferdsmessige grunner.

NOAH oppfordrer til at våre innspill blir tatt i betraktning i arbeidet med en endring av loven om reindrift. Vi ber om velferden til tamreinen tildeles et større fokus og mener at loven må bidra til økt dyrevelferd for tamreinen.

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund

Praktisering av «urfolk» som rettsregel slår i hjel andres hensyn og helheten

NOAH er vant med å tale i mot opinionen. Det er muligens derfor de tørr å prate «mot» samiske interesser. Det er forfriskende. I sitt høringssvar stiller de en rekke kritiske spørsmål med dyrevelferden til urfolket i tamreindriften. NOAH skriver høring med faglig tyngde både som veterinærer og økologer. De tar opp viktige problemstillinger som utvalget ikke har vært innom i det hele tatt. Problemstillinger som i alle andre ikke-urfolkssammenhenger hadde vært helt naturlig å behandle. Det er dyrene som gir oss anledning til å vise at urfolksretten har gått for langt og at den er innsnevrende. Rettsregelen om urfolk gir folk anledning til å være hensynsløs, med kvasi-loven i hand.

Fortell meg hvordan du behandler dine dyr, så skal jeg fortelle deg hvem du er.

Del denne på:

Knyttneve
Uutiset

Av |2023-03-05T05:28:23+01:00mars 5th, 2023|Kategorier: Informasjon|Stikkord: , , |

Hvor er likene, Høybråten?

Hvor er massegravene?

Sannhets- og forsoningskommisjonen

Lederen av Sannhets- og forsoningskommisjonen Dagfinn Høybråten gikk fredag 3. februar ut med en «samisk bombe» i VG. Den samme artikkelen fikk stor plass i andre aviser også. «Fornorskingen pågår fortsatt». Kvensk Finsk Riksforbund reagerer sterkt på at lederen går ut med konklusjoner et halvt år før rapporten skal være klar.

Del denne på:

Helt fra Sannhets- og forsoningskommisjonen ble til har den vært en samisk kommisjon. Den skal ikke finne sannheten. Den skal stadfeste sannheten. Den samiske sannheten. Kvensk Finsk Riksforbund har sendt inn et innspill til kommisjonen som snur opp ned på «sannheten». Vi observerer at Høybråten i den PR-lignenede saken som ble publisert på VG og mange andre aviser 3. februar i 9-tiden på morgenen bruker en del spesielle ord som kan være en reaksjon på vårt innspill.

SANKS

«Helseteamet har også vært viktig for kommisjonen, for det å ta i mot så mye smerte kan også være krevende» leser vi i også i VG. Brutalt!?

Vi tok kontakt med SANKS-teamet i 2020 og spurte hvor mange henvendelser de hadde, hvor mange pasienter de behandlet i forbindelse med kommisjonsarbeidet? De ville ikke gi svar.

Tre dager etter var det et stort oppslag i NRK Sápmi: «Gransking vekker vonde minner – helseteam bistår sannhetskommisjonen». Kommisjonsvasking, ingen informasjon om faktisk legehjelp.

Ondskap

Tre dager før Høybråten sin artikkel i VG sendte Kvensk Finsk Riksforbund sitt siste innspill til kommisjonen.

Vi har gravd i arkivene. Skrevet om myndighetenes satsing, hvor viktig språket er for kulturen, tatt opp ondskap. Ondskap er et sterkt ord, så drøyt at Likestillings- og diskrimineringsombudet ikke vil snakke med oss fordi vi nevner det.

Prøver Høybråten seg på en SANKS? Han sier i VG:

Jeg har møtt noen av de ungdommene, som har fortalt historier om hva de opplever på skolen og fotballbanen og andre plasser hvor mennesker møtes. Det de beskriver er diskriminering. Det er vi nødt til å få slutt på hvis vi skal komme videre, sånn at ikke stadig nye generasjonen skal arve denne ondskapen.

Hvilken dekning har Høybråten for ondskap – over generasjoner – i Nordland? Det er lite som tyder på at kommunen i Nordland har større problemer med diskriminering, vold eller institusjonell forskjellsbehandling enn andre kommuner. Kvensk Finsk Riksforbund har en helt annen bakgrunn for den ondskap vi dokumenterer.

Men så kom krigen og tyskerne skulle jo drepe oss samer

Sametinget jobber for å tegne inn flere samiske forvaltningskommuner på kartet. Da skal lokalpolitikere kunne tegne forslag på nye kommunekart med eller uten samiske bygder, uten at man kan antyde diskriminering. Demokrati/diskriminering går begge veier.

Høybråten diskriminerer

  1. Gjentatte ganger i kommisjonsperioden tar han opp det samiske uten å nevne kvener/finner (de ugjenkjennelige fornorskede).
  2. I VG blir kvener og skogfinner puttet inn i teksten for alibiets skyld.
  3. I VG gjør han seg ikke umaken å nevne norskfinner.
  4. Man skyver frem budskapet om sjøsamer, når kildene sier at de like godt kan være sjøfinner.
  5. Høybråten nevner ikke det finske språket. (Ergo: De som har finsk på skolen er uønsket).

Han påstår at kommisjonen har gjort «grundige arkivundersøkelser». Han har ikke gått gjennom sitt eget arkiv. Han satt selv rundt Kongens bord i statsråd 24. juni 2005 da man bestemte at kvensk språk kan være et eget språk. Den finske bibelen har vært Ordet i århundrer for mange i nord. Finsk er det mest utbredte etniske språket blant kvener/finner i Norge, og i fritt fall!

Myndighetene gjør alt for samene, men det går ikke

Kommisjonens mandat er å gå etter den «urett» som er begått. Blir arbeidet i for stor grad fokusert på negative tolkninger i stedet for positive tolkninger?

Man skal hele tiden lete etter urett, det blir aldri nok tiltak og tilrettelegging. Man peker på alle andre enn seg selv. Da er sjansen små for å komme seg videre. Høybråten er også fanget i å male fanden på veggen. Har han mistet barnetroen i kommisjonsperioden?

Det mangler ikke på gode intensjoner og rettigheter. Men til tross for det har tanken om en revitalisering av det samiske språket ikke fungert. Det går ikke riktig vei, sier Høybråten til VG.

Det er en usedvanlig innrømmelse: Norske myndigheter står ikke i veien for det samiske.

Takk for alt som jeg har fått

Det er i foldede hender og noen velvalgte ord vi finner riktig vei.

Tanken er starten. Har myndighetene gjort opp for seg overfor samene? Er det på tide med ydmykhet? Takke for maten vi tross alt har på bordet? Se det positive – søke det positive – gjøre det positive. Man kan tilegne seg et språk hvor som helst, dersom man selv tar ansvar.

Er ledernes språkromantisme på bølgelengde med folkets kommunikasjonsbehov i dag?

Unormalt med konklusjoner før rapporten er klar

Kvensk Finsk Riksforbund reagerer på at Høybråten lanserer rapporten lenge før den er klar. Hvorfor?

Sannhets- og forsoningskommisjonen har samlet hundrevis av subjektive og kontekstløse fortellinger. En same ble sitert i kommisjonslederens julehilsen på youtube: «Men så kom krigen og tyskerne skulle jo drepe oss samer».

Tyskerne tvangsevakuerte alle i Kveenimaa (Nord-Troms, Finnmark, og Nord-Finland) høsten 1944. De brente husene og slaktet alle dyr. Unntatt reinsdyrene til samene. Rent objektivt er det ikke mange samiske lik etter nazistene. For andre etnisiteter var det ikke en gang lik igjen. SANKS skulle fått nok å gjøre, men «etterkommerne» har ingen smerte, de er ikke.

Av respekt til jøder, tatere/romanifolk, romer, ikke minst russiske krigsfanger, og andre i Norge, så krever vi at kommisjonen dokumenterer drapene av samer før, i, og etter 1939-45. Hvor er likene? Hvor er massegravene?

Del denne på:

Knyttneve
Knyttneve

Av |2023-02-12T22:55:51+01:00februar 12th, 2023|Kategorier: Ytring|Stikkord: |

Viktig initiativ på Samefolkets dag

Lammekjøttets «Champagne» spises opp av gaupe og ørn

Telemarksforsknings rapport om KMD

Samefolkets dag i regi av Lyngen kvensk-finsk forening hadde fokus på rovviltforvaltningen generelt sett i forhold til beitenæringer, og forholdene i Rovviltregion 8 spesielt. Leder i Rovviltnemda region 8 – Troms og Finnmark, John R. Karlsen innledet med informasjon.

Del denne på:

UTTALELSE FRA SAMEFOLKETS DAG 6. FEBRUAR 2023, ARRANGERT PÅ POLLEIDET I LYNGEN.

Møtet har følgende krav:

SAMEFOLKETS DAG KAN IKKE GODTA AT BESTANDSMÅL FOR ROVDYR FASTSATT PÅ USIKKERT GRUNNLAG SKAL PRIORITERES FORAN BEITEDYR I VIKTIGE OMRÅDER.

Møtet fokuserer på at den tradisjonelle bruken av utmarka som beitenæringa står for representerer store verdier. Utfordringen ligger i belastningen som rovvilt står for, spesielt hva angår tap til gaupe og kongeørn.

Småfenæringa som var godt representert på møtet, ser med bekymring at antallet sauebruk reduseres dramatisk også i vår kommune (Lyngen), som fra naturens side er ett av verdens beste beiteområder for sau. Framtiden for næringa er alt annet enn lys, og rovviltproblematikken er en vesentlig årsak til den negative trenden.

Det er en klar oppfatning i møtet at antallet rovdyr er kraftig underestimert, særlig når det gjelder gaupe. Dette henger sammen med at registreringsarbeidet er nedprioritert til å bli utført på dugnad. Krav til dokumentasjon er også krevende, og fordrer både kompetanse og omfattende innsats. Det gir en tilfeldig registrering, og bidrar til underestimeringen som vi klart mener er et faktum.

Skal vi opprettholde bosetning, kultur og viktig og verdifull næring, må uttak av rovvilt være større! Til dette kreves politisk handling, og møtet viser til Hurdalsplattformen som uttrykker at mer makt og myndighet skal overføres til rovviltnemdene. Slik det oppleves nå er Rovviltnemdene vingeklippet!

Møtet vil vise til punkt 2.2.19 i Rovviltforliket, som uttrykker at «i prioriterte beiteområder skal uttak av dyr som gjør skade på beitedyr gjøres raskt, og i slike områder skal miljøforvaltningen i større grad bidra til å effektivisere slikt uttak, uavhengig av om bestandsmålet er nådd.»

Vi krever at politikerne retter opp i dette.

Sau og gaupe

Del denne på:

Uutiset/nyhet
Uutiset/nyhet

Av |2023-02-07T09:06:57+01:00februar 7th, 2023|Kategorier: Nyheter|Stikkord: , , , , , |

Når skal det 39-årige juridiske etterslepet avklares for Kaarasjoki?

På tide med et rettsutvalg for kvener/finner

Kveenimaa

Rettssaken i Karasjok belyser det 39 år gamle rettslige etterslepet for kvener/finner i hele Norden konstaterer generalsekretær Rune Bjerkli i Kvensk Finsk Riksforbund. Samerettsutvalget hadde også kvenske/finske interesser i mandatet.

Del denne på:

Over alt i verden jobbes det med å mobilisere mangfoldige løsninger. Det er skrint i nord, hva hadde Karasjok vært i dag, hvis ikke for multikyndige hender. Det multikulturelle samfunnet er en forutsetning for de beste kår. Unntatt i Karasjok. Der forsøker man i domstolene å gjøre hele kommunen til en getto.

Getto er et begrep som brukes om bydeler der en bestemt folkegruppe, som ellers er i mindretall, dominerer, og hvor de lever mer eller mindre isolert og i dårlige kår. At man selv ønsker å risikere en slik utvikling av Karasjok er uforståelig.

Vi er ikke blitt spurt om eiendomsforholdene i Karasjok. Selv om kvener/finner har rettigheter til land i Karasjok, så vil vi ALDRI hevde eiendomsrett på etnisitet, men alders tids bruk etc..

Formåls- og hjelpeløs særbehandling

I henhold til folkerett, og likestillings- og diskrimineringsloven, skal «særbehandling opphøre når formålet med den er oppnådd». Hadde dette vært praktisert ville fokuset vært på «gode» løsninger.

I 39 år er det praktisert en rettsregel der samene skal positivt diskrimineres uten hensyn til andre. Derfor har vi ikke konkrete målsettinger for forskjellsbehandlingen. Nå er fokuset på «mer» løsninger.

Det er de som løftes frem som kan skade mer enn de som dyttes ned.

Vi liker ikke målløs positive diskriminering, den promoterer oppfatningen at etniske folkegrupper er uendelig hjelpeløse.

Den fornuftige uenigheten

Det første samerettsutvalget i 1984 foreslo under tvil en positiv sameparagraf i grunnloven. Lik jødeparagrafen, med negativ fortegn, som ble opphevet i 1851. Jødehatet fikk fatale følger på 1940-tallet for norske jøder, ikke nordiske jøder.

Når vi i 2023 ser tilbake til 1600-tallet, så må man i dag også se 400 år frem i tid. I et slikt perspektiv er positiv diskriminering mye farligere enn negativ diskriminering. Det er de som løftes frem som kan skade mer enn de som dyttes ned. Har man tenkt på hvordan leken i skolegården kan bli i 2423? Hvis det da er noen ikke-eiendomsberettigede igjen.

I 1984 var det stor dissens i samerettsutvalget. Syv medlemmer i utvalget stemte mot, og 11 for en sameparagraf i grunnloven.

Mandatet til Samerettsutvalget inkluderte mellom annet:

  • Samtidig bør utvalget utrede hvordan den samiske lokalbefolknings eventuelle rettigheter innen sitt bruksområde skal avgrenses mot og fungere sammen med den øvrige lokalbefolknings og andre gruppers rettigheter og interesser.
  • Dersom det er nødvendig for å frambringe tilstrekkelig dokumentasjon, kan utvalget ta initiativ til ny forskning og/ eller utredninger.

I 1984 gikk man ikke nærmere kvener/finner sin rettsstilling. Den positive diskrimineringen av samene var jo ikke iverksatt. Men, utvalget var klar på at en permanent positiv diskriminering av samene ville tvinge frem en vurdering av kvener/finner sin rettsstilling.

Ingen avklaring om Karasjok uten alle etnisiteter

Det er ingen tvil om at kvener/finner har sterk interesse til land i Karasjok. Kaarasjoki (joki = elv på finsk) har i hundrevis, om ikke tusenvis av år, vært en del av Kveenimaa (Kvenland). Kvenene/finnene har ryddet mye av jordlappene i kommunen.  Rettssakene om Karasjok er ikke sikret en rettmessig multikulturell og kvensk/finsk stemme i prosessen.

Friheten til fiske – Piscatio Liberum

Den fjerde eldste loven i Norge stadfester allmuens (kvener/finner, samer, skolter, nordmenn) rett til fisken i fjordene, elvene og havene (oasene) i Finnmark inkludert Kaarasjoki:

Kongelig Resolution ang. Jorddelingen i Finmarken samt Bopladses Udvisning og Skyldlægning sammesteds (LOV-1775-06-08). § 6. De Herligheder, som hidindtil have været tilfælles for hele Bygder eller Almuen i Almindelighed, være sig Fiskerie i Havet og de store Elve, samt Landings-Steder og deslige, forblive fremdeles til saadan almindelig Brug.

På tide med et rettsutvalg for kvener/finner

Artikkel 26 i FNs konvensjon for sivile og politiske rettigheter (SP) sier at det IKKE er lov å forskjellsbehandle samer og kvener/finner. Dette er en lov som står over sameloven, plan- og bygningsloven, opplæringsforskriften, ILO 169 konvensjonen og grunnloven. Den står illustrativt foran den «samiske» artikkel 27 i SP som enkelte jurister har glemt også gjelder for kvener/finner.

Samene har allerede anerkjent kvener/finner sin urfolksstatus sammen med sine søsterfolk i Den finsk-ugriske verdenskongress. Vi krever at våre internasjonale anerkjente og faktiske rettigheter brukes for å sikre etnisk likebehandling.

Stortinget må nå sette i gang et kvensk/finsk rettsutvalg av ikke-samer. Sameparagrafen 108 må synkroniseres med paragrafene i Finland og Sverige: De inkluderer andre etnisiteter.

Om Karasjok-saken settes på vent i 10 år på grunn av et kvensk/finsk rettsutvalg, så er det lite i et perspektiv på 400 år.

Et kvensk/finsk rettsutvalg vil stadfeste at kvener/finner har like stor rett til sin del av blant annet Karasjok. Samfunnet som kvener/finner har vært med å rydde stein for stein, bokstavelig talt. Den vil sikre flere måter å stable fremtiden stein på stein.

Del denne på:

Knyttneve
Knyttneve

Av |2023-01-25T18:47:39+01:00januar 25th, 2023|Kategorier: Nyheter|Stikkord: , , |

Europarådet med massiv støtte til Kvensk Finsk Riksforbund

Europarådet støtter finsk språk og internasjonalt arbeid

Kvensk Finsk Riksforbund delegasjon

Kvensk Finsk Riksforbund får gehør fra Europarådet. Europarådet stiller store spørsmålstegn til norske myndigheters håndtering av det finske språket og manglende støtte til det internasjonale arbeidet. På bildet (innfelt) fra venstre: Ivar Dervo, Vegard W. Tengelsen, Rune Bjerkli, Bjørn R. Bolstad og Ida-Elise Seppola Asplund (Fotograf: Evelyn Tayco Førstemann Nilsen). Hovedbildet er fra Strasbourg, hovedkvarteret til Europarådet.

Del denne på:

Norge har forpliktet seg til to internasjonale avtaleverk for nasjonale folkegrupper som er administrert av Europarådet. En rammekonvensjon for beskyttelse av nasjonale minoriteter og et språkcharter for minoritets- og regionspråk. I forbindelse med Europarådets femte evaluering av Norges forpliktelser overfor kvener/finner har Kvensk Finsk Riksforbund (KFR) vært aktive. Vi har spesielt vunnet frem i språksaken og internasjonalt samarbeid. I stillhet huker vi av for den strukturelle diskrimineringen norske myndigheter påfører kvener/finner vis a vis samene.

KFR troppet mannsterke opp med fem delegater på møte mellom Europarådet, kvener/finner, tater/romanifolk, rom, jøder, skogfinner, og Kommunal- og distriktsdepartementet (KDD) 24. november i Oslo.

Evalueringsrapportene til Europarådet er skrevet etter forhandlinger med KDD. Det vil si at rapportene er diplomatiske i ordlyden, ikke nordnorsk.

Kvenrose linje
Kulturell berikelse - politisk besvær

Kvensk Finsk Riksforbund fikk skryt av sine nasjonale minoritetskollegaer for å ha oversatt en 100 siders rapport fra norsk til engelsk. Kommunal- og distriktsdepartementet (KDD) nektet å oversette den til engelsk. Telemarksforsking skrev i 2019 «Kulturell berikelse – politisk besvær» for KDD. Rapporten var svært negativ til jobben som KDD gjør overfor de fem folkegruppene. Kvensk Finsk Riksforbund sørget for at Europarådet kunne lese den knusende rapporten.

Kvenrose linje
Finsk språk

1. Det finske språk

KFR hadde et stort fokus på det finske språket i sine (tilleggs-) skyggerapporter til Europarådet. Vi vant frem mot de finskfiendtlige holdningene til den samisk dominerte avdelingen i KDD som styrer kvenske/finske saker.

Europarådet rapporterer det mislykkede forsøket til KDD å få logikk inn i sin holdning til det finske språket. En illustrerende setning i Europarådets rammekonvensjonsrapport om Norge finner vi på side 29 der de tørt bemerker:

Den rådgivende komité tar norske myndigheters erklæring om at finsk anses som en variant av det kvenske språket til etterretning, …

KDD har ikke klart å forhindre Europarådet fra å avsløre KDD sin absurde og alternative virkelighetsforståelse. Unni Huru og Norske kveners forbund lever i samme virkelighet, de forsøkte å kansellere KFR og sannheten ved å be KDD om ikke å slippe KFR til i språksaken.

I Oslo påpekte Europarådet at artikkel 10 i rammekonvensjonen sier at det er folk selv som bestemmer hva som er deres språk. Europarådet sier derfor at finsk er et minoritetsspråk i Norge når store deler av kvener/finner blant annet ønsker det på skolen. På nordnorsk blir dette: Norske myndigheter må anerkjenne finsk som et etnisk (minoritet/folkegruppe) språk i Norge fullt ut, omgående.

Fra talerstolen manet statssekretær Nancy Porsanger Anti, som har nektet å ha møte med Kvensk Finsk Riksforbund, til samarbeid og at kvener/finner ikke måtte konkurrere seg i mellom.

Generalsekretærer Rune Bjerkli i KFR forlangte da å komme med en replikk der han like tørt som Europarådet bemerket:

Mener statssekretæren at vi bare skal ha et parti i Norge, også?

Kvener/finner skal kunne være uenige på lik linje som vi har forskjellige politiske partier på Stortinget.

Den finsk-ugriske verdenskongress

2. Det finsk-ugriske samarbeidet

Kvensk Finsk Riksforbund kritiserte KDD i sin skyggerapport for ikke å støtte kvener/finner sitt internasjonale arbeid.

Europarådet var helt enig og kom med følgende anbefaling:

Den rådgivende komité oppfordrer myndighetene å trappe opp støtten til kvensk/norskfinsk internasjonalt samarbeid.

Europarådet viser spesielt til at kvener/finner har sterke kulturelle og språklige fellesbånd med Norden, Baltikum, og fremhevet spesielt KFRs kvenske lederrolle på Den finsk-ugriske verdenskongress.

Elefanten samisk kvensk/finsk

3. Den statlige strukturelle diskrimineringen av kvener/finner og samer

Vi observerte også en tredje stille seier – vi fikk eksponert virkningen av forskjellsbehandlingen av kvener/finner og samer.

På tross av at samene ikke har stor nytte av de europeiske minoritetsrettighetene så hadde man for første gang i 2022 tatt del i arbeidet med rammekonvensjon for beskyttelse av nasjonale minoriteter.

Vi er derfor seks nasjonale minoriteter i Norge:

  1. Jøder
  2. Kvener/finner
  3. Romfolk/sigøynere
  4. Samer
  5. Skogfinner
  6. Tatere/romanifolk

Rundt en tredel av rapportene var om samiske forhold. De fem som rapportene er viktige for fikk derfor mindre plass.

Vi er like mye verdt som samene. (A) Nå har samene begynt å forholde seg til at de ikke er den eneste etniske gruppen med lang tilhørighet til Norge.

Sametinget vet at KFR vil ta opp diskriminerings- og forskjellsbehandlingen som Norske samers riksforbund presser frem. (B) Ingen representanter fra samisk hold dukket opp på møtet med Europarådet, de vil unngå et møte med fakta og KFR.

Vi tok opp samenes uteblivelse i plenum, og la frem flere eksempler på forskjellsbehandling. Statssekretæren ignorerte problemet ved ikke å forsvare eller ta opp diskrimineringspolitikken. (C) Hun gjorde seg selv skyldig i noe hun selv trakk frem som en stygg form for hets: Usynliggjøring/ignorering.

KFR har eksponert et tabu i norsk politikk på høyt myndighets- og internasjonalt plan.

Elefanten samisk kvensk/finsk

Videreføring av Europarådets anbefalinger

Generalsekretær Rune Bjerkli sier at KFR i 2023 vil jobbe videre med å bruke Europarådets anbefalinger i dialog med norske myndigheter for å bedre den kulturelle situasjonen til norskfinner og kvener.

Del denne på:

Uutiset/nyhet
Uutiset/nyhet

Av |2022-12-31T03:00:45+01:00desember 30th, 2022|Kategorier: Nyheter|Stikkord: , , |

Skogfinnene med nytt flagg

Bettina Gullhagen og Frédéric M. Lindboe designet skogfinsk flagg

Skogfinsk flagg

Designet på det skogfinske flagget kom til gjennom en konkurranse. Vinner ble det unge ekteparet Bettina Gullhagen og Frédéric M. Lindboe fra Oslo. De karakteriserer seg selv som flaggentusiaster, og står bl.a. bak nettsiden Flaggmannen.no.

Del denne på:

Skogfinnene i Norge og Sverige har bestemt seg for et eget flagg. Det skal være et symbol på samhørighet og felles opphav. Skogfinnene har mye felles med kvener og finner generelt sett. Deriblant språket og bruken av saunaen. Et viktig element i det nye flagget er et symbol på fruktbarhet, en vulva, som vi også finner spor av hos kvenene. Dette er spennende og dristig, de finsk-ugriske symbolene er en viktig del av vår felles kulturarv.

Fra 1580 og fram til rundt 1640 kom flere tusen finner fra Savolax og Tavastland (midt i den sørlige delen av dagens Finland) over Bottenviken til Sverige og etter hvert også til store deler av Østlandet i Norge. Det er også tegn på at de også var nord om Østlandet. Disse menneskene hadde med seg stor kunnskap om svedjebruk, en jordbruksteknikk i skoglandskap, som ga større avlinger enn tradisjonelt jordbruk. De hadde med seg sin egen kultur med språk, matvaner, byggeskikk, folketro, musikk og håndverk. Dyrking av svedjerug sammen med jakt og fiske var en vanlig levevei.

Folkegruppen skogfinner er en av Norges fem nasjonale minoriteter. Etterkommere, over en halv million i Norge, må ikke forveksles med kvenene i Nord-Norge eller de tusentalls finner som kom for å arbeide i Sverige på 1900-tallet.

Skogfinnene på svensk side er også nasjonal minoritet som en del av sverigefinnene. I Sverige er det fem nasjonale minoriteter:

  • Jødar
  • Romer
  • Samer
  • Sverigefinner (inkludert skogfinner)
  • Tornedalinger (inkludert kvener og lantalaiset)

I løpet av årene har skogfinnene mistet sine finske navn, språket har forsvunnet og er mer eller mindre utslettet. Derfor arbeider flere skogfinske organisasjoner i Sverige og Norge med å spre kunnskap om kultur og håndverk, ta tilbake slektsnavnene og skrive om historien i skolebøkene. For å styrke felles identitet og samhørighet trenger minoriteten et samlende symbol.

11 skogfinske organisasjoner, som spenner over store områder i Sverige og Norge, møttes sommeren 2021 og ga fem av deltakerne mandat til å fortsette prosessen med å utforme et skogfinsk flagg: Solør-Värmland Finnkulturforening, FINNSAM (Finnbygder i samverkan), Skogfinske interesser i Norge, Skogfinneforeningen og Förbundet Skogsfinska Intressen i Sverige utlyste en konkurranse som resulterte i over 100 innkomne forslag.

Nå er flagget endelig valgt. Vinner ble det unge ekteparet Bettina Gullhagen og Frédéric M. Lindboe fra Oslo. De karakteriserer seg selv som flaggentusiaster, og står bl.a. bak nettsiden Flaggmannen.no. Premien er et pengebeløp på kr. 5.000, bevilget av organisasjonen Skogfinske interesser i Norge. Det er ikke satt opp premier til øvrige forslag.

Farge og form er ikke tilfeldig, men speiler de skogfinske tradisjonene:

  • Grønt beskriver skogens betydning for skogfinnenes svedjebrukskultur.
  • Gult står for svedjerugen.
  • Rødt står for ild og det hellige treet rogn. En farge som sammen med svart også finnes i flaggene til Savolax og Tavastland.
  • Svart for sotet etter svedjingen og røykstuenes sotete vegger. Det svarte feltets form er et gammelt symbol for fruktbarhet.

Flaggets utforming skal være basert på spesifikasjoner som vil være tilgjengelig hos Norsk Skogfinsk Museum samt nedenstående foreninger.

  • Solør-Värmland Finnkulturförening, Jan Myhrvold, +47 977 07 604, flagga (a) skogsfinnar.se
  • Förbundet Skogsfinska Intressen i Sverige, IngMarie Bohmelin, +46 737 29 15 50, flagga (a) skogsfinnar.se
  • FINNSAM (Finnbygder i samverkan), Lena Gribing
  • Skogfinske interesser i Norge, Terje Bredvold
  • Skogfinneforeningen, Rune Bjerke
Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund

Det skogfinske og kvenske flagget

Kvensk Finsk Riksforbund etablerte kvenflagget i 2007 sammen med våre brødre og søstre i det nordiske Kvenlandsförbundet. Kvenflagget er et felles symbol for kvener, finner, lantalaiset, tornedalinger og andre finske folk med Nordkalotten som hjemland, det eldgamle Kveenimaa (Kvenland). Kvenene og andre finsktalende folk fra Nordkalotten finner vi nå i hele Finland, Sverige, Norge og Russland (Karelen).

Kvenflagget har i de siste 10 årene vært det viktigste redskapet for vår kamp som et opprinnelig folk i nord. Kvensk Finsk Riksforbund håper skogfinnenes nye flagg vil få samme effekt for skogfinnenes kamp videre.

Del denne på:

Nyhet
Uutiset

Av |2022-12-30T17:56:24+01:00desember 30th, 2022|Kategorier: Nyheter|Stikkord: , |

En av tre organisasjoner benytter seg av momskompensasjonsordningen

To av tre frivillige organisasjoner søker ikke om momskompensasjon

Telemarksforsknings rapport om KMD

Generalsekretær Rune Bjerkli i Kvensk Finsk Riksforbund anbefaler alle frivillige interesseorganisasjoner om å benytte seg av momskompensasjonsordningen. Det er forholdsvis enkelt å søke, det er stort sett å sende inn årsmøtepapirene og oppgi bruttoutgiftene.

Mange frivillige organisasjoner kompenseres i disse dager før jul for alle sine momsutgiftene i 2021. Det er andre året på rad der man får 100% igjen. Dette er en gladmelding på tampen av året for organisasjoner som er registrert i frivillighetsregisteret. Men, mange benytter ikke ordningen.

Kvensk Finsk Riksforbund søkte ved fristen 1. september fra lottstift.no om momskompensasjon for sine utgifter i 2021 og har fått full uttelling. Litt over kr. 76.000 er tilbakeført til forbundet fra staten.

Generalsekretær Rune Bjerkli i Kvensk Finsk Riksforbund anbefaler alle frivillige interesseorganisasjoner om å benytte seg av ordningen. Det er forholdsvis enkelt å søke, det er stort sett å sende inn årsmøtepapirene og oppgi bruttoutgiftene.

Våre undersøkelser viser at kun 1/3 av organisasjonene som har anledning søker om mva-kompensasjon, ca 22.000 av 63.000 organisasjoner. 41.000 organisasjoner går dermed glipp av å redusere utgiftene med 20%.

I år har staten tilbakebetalt over 2 milliarder kroner skatt på frivillig virksomhet. Bjerkli tror at de med stor omsetning søker og at en god del av de som ikke søker har liten omsetning. Det er i teorien bortimot 4 milliarder kroner som ikke blir momskompensert.

Tall fra 2021:

Det er 63.493 organisasjoner (bit.ly/3rCPJ0h) som kan søke om mva‐kompensasjon. Kun 21.575 organisasjoner søkte i 2021 og fikk utbetalt mva‐kompensasjon.

Del denne på:

Uutiset/nyhet
Uutiset/nyhet

Av |2022-12-22T17:23:35+01:00desember 22nd, 2022|Kategorier: Informasjon, Nyheter|Stikkord: , |

Minneord Per Arvid Grape

Muistokirjoitus Per Arvid Grape

Per Arvid Grape

Per Arvid Grape bygde sin egen åttring som han ga navnet «Palander».  Åttringens navn viser til Louis Palander som var kaptein på Adolf Nordenskjølds Vega – ekspedisjon – det første vellykkede forsøk på å seile gjennom nordøstpassasjen. Grape hedret gjennom båtnavnet sine forfedre fra Sverige/ Finland.

Minneord/Muistokirjoitus

Per Arvid Grape

Mangeårig medlem i Kvensk Finsk Riksforbund, Per Arvid Grape (Yykeänperä/Skibotn), forulykket denne uken da han skulle ut på sjøen for gjøre det han likte best, å ro fiske.

Grape startet sin karriere som fisker 15 år gammel sammen med sin far på bankene ved Grønland, og drev etter det, i store deler av sitt voksne liv som fisker. På trålere i Barentshavet, som skipper på Finnmarkskysten, og i de senere år fra sin egen sjark. Han var derfor en markant del av vår kulturarv, På tross av flere kostbare krav og forskrifter pålagt små sjarker, og trass i at fiskeridirektoratet inndrog krabbekvoten, da han ble pensjonist, fortsatte Grape å fiske. Også da skjebnen innhentet ham mandag 12.desember, var han på ny på tur utpå fjorden for å sette lina.

Grape var stolt over sin finske bakgrunn. Han var levende interessert i kystkultur og i kvenskfinske båter. Inspirert av den for lengst hensovnede finske båtbyggeren Verkula på Furuflaten, bygde Grape i ledige stunder egne trebåter som han solgte. Han rakk å få mange anerkjennende ord som båtbygger. Per Arvid Grape var ikke den som skrev om kulturen, han var en levende utøver av kulturen.

På 1980-tallet bygde Per Arvid Grape en åttring som han ga navnet «Palander». Åttringens navn viser til Louis Palander som var kaptein på Adolf Nordenskjølds Vega – ekspedisjon – det første vellykkede forsøk på å seile gjennom nordøstpassasjen. Grape hedret gjennom båtnavnet sine forfedre fra Sverige/ Finland.

Ved Grapes bortgang har en del av den levende kvenske/finske kulturen blitt borte. Kvensk Finsk Riksforbund minnes ham i ærbødighet. Han etterlater seg barn, barnebarn og oldebarn. Våre tanker er hos dem i denne sorgens stund. Per Arvid ble 77 år. Hvil i fred.

Del denne på:

Uutiset/nyhet
Uutiset/nyhet

Av |2022-12-16T18:36:43+01:00desember 16th, 2022|Kategorier: Nyheter|Stikkord: , |

Minneord Oddvar Askjel Ørnebakk

Muistokirjoitus Oddvar Askjel Ørnebakk

Oddvar Ørnebakk

Å knytte bånd over grensene var noe som Oddvar Ørnebakk ivret for gjennom hele sitt liv. Her gir Ørnebakk blomster til forfatter Mona Mörtlund høsten 2018 da hun hadde en liten forelesing om sitt forfatterskap på biblioteket i Skibotn. 

Minneord/Muistokirjoitus

Oddvar Askjel Ørnebakk

Kvensk Finsk Riksforbund har mottatt budskapet om Oddvar Ørnebakks bortgang med sorg. Oddvar var en kunnskapsrik og sterk formidler av det finske og kvenske og gjennom flere tiår. Oddvars far kom fra Muonio i Finland og Oddvar lærte både finsk og norsk som barn. Han behersket begge språk så vel muntlig som skriftlig.

Oddvar arbeidet største delen av sitt liv som formannskapssekretær i Storfjord kommune. Med denne plattformen, og med hans bakgrunn, falt det naturlig for han å gå i bresjen for å få til mer samarbeid mellom Norge og Finland. Han bidro til en vennskapsavtale mellom Storfjord og Enontekiö kommuner.

Han var en selvskreven formidler og tolk i all kontakt mellom ordførere og rådmenn på tvers av grensen. Hans kompetanse førte ikke bare nabokommunene nærmere hverandre, men strakte seg til hele Tornedalen, hvor Oddvar etter hvert ble en person hele området kjente og Storfjord kommune ble en del av Tornedalsrådet.

I 1999 tildelte det finske undervisningsdepartement, etter initiativ fra Enontekiö kommune, ham utmerkelsen: Finlands hvite rose. «Oddvar Ørnebakk er kjent som en sterk kulturperson, med hjerte for det finske. Hans personlighet som har vært sterkt medvirkende til at vi i dag har så gode vennskapsforbindelser mellom Enontekiö og Storfjord som vi har. Han har også vært sterkt involvert i kultur- og organisasjonssamarbeid mellom våre to land», stod det i søknaden.

I 2004 fikk han også kongens fortjenstmedalje i sølv.

Oddvar Ørnebakk har vært og er en inspirasjonskilde til oppvoksende generasjoner om å lære seg det finske språket og fortjener en del av æren for at så mange unge i Storfjord lærer seg finsk, og hans liv et bevis på språkets nytteverdi.

Ved Oddvars bortgang har en del av den levende kvenskfinske kulturen blitt borte. Kvensk Finsk Riksforbund minnes ham i ærbødighet. Han etterlater seg kone, barn, barnebarn og oldebarn. Våre tanker er hos dem i denne sorgens stund. Oddvar ble 86 år. Hvil i fred.

Del denne på:

Uutiset/nyhet
Uutiset/nyhet

Av |2022-12-16T18:35:48+01:00desember 16th, 2022|Kategorier: Nyheter|Stikkord: , |

Tittel

Gå til toppen