Kvener / norskfinner / sjøfinner krever nabovarsel når konsultasjoner skal foregå

Kvener / norskfinner / sjøfinner krever nabovarsel når konsultasjoner skal foregå

Telemarksforsknings rapport om KMD

Kvensk Finsk Riksforbund er mot konsultasjonsplikten i sameloven. Vi er for åpne demokratiske prosesser, vi er for at alle må forholde seg til ett sett med regler, og vi er for den samiske allmuen sine interesser.

Det skal nå etableres et nytt og annet sett med spilleregler som skal gjelde når det skal bestemmes over naturgrunnlaget for den samiske folkegruppen sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv. Som om regler for dette ikke allerede er på plass i Norge. Å lage prosessregler som er for fordelaktig for samiske interesser er nedlatende og flaut for oss alle; samer, kvener / norskfinner / sjøfinner, og alle andre nordmenn.

Folkeretten sier at utsatte urfolk skal ha konsultasjonsrett i de saker som berører dem. Noen hevder at konsultasjonsretten inntreffer i de saker som «kan» berøre dem. Med andre ord, hvis du «kan» dø i trafikken så er det mulig å avskjære enhver situasjon som fører deg ut i trafikken i for eksempel arbeidstiden. I dette tilfellet skal ikke arbeidsmiljøloven gjelde, fordi du kan slå i bordet med folkeretten. Ikke bare det, advokaten din er en av de få som har kompetanse på dette regelverket. Arbeidsgiveren har advokater som kan arbeidsmiljøloven. Og dette er ikke det verste, konsultasjonsretten gir deg muligheten til at det hele kan foregå unntatt offentligheten, hemmelig.

Folkeretten og da spesielt International Labour Organization (ILO) 169 gjelder i større grad for urfolk med store utfordringer som for eksempel dårlig utdanning. Det er verdt å merke seg at ILO 169 er verken helt inkorporerte menneskerettigheter i norsk lov eller ratifisert av Finland, Sverige og Russland. Det er klart at isolerte urfolk og stammefolk med dårlig skolering i statsforvaltning kan ha et til dels stort behov for konsultasjoner. Slike folkegrupper har liten mulighet til å følge med i beslutningsprosesser som kan påvirke deres interesser. At myndighetene i slike tilfeller bør ha en plikt til å informere folkegruppen om tiltak dem planlegger er legitimt. Med hjemmel i folkeretten kan svakerestilte folkegrupper få juridisk og internasjonal hjelp mot mindre demokratiske myndigheter.

Folkeretten fronter fleksible løsninger nettopp fordi at forholdene kan variere fra folk til folk, land for land.

I Norge er situasjonen den at samiske interesser er meget godt ivaretatt. I Norge kan alle involvere seg i behandlinger av saker som angår dem. Samiske interesser blir frontet av minst like kompetente mennesker som sitter på den andre siden av bordet. I Norge vil det i mange tilfeller til og med være personer med samiske interesser på den andre siden av bordet, spesielt i samiske kjerneområder. Folk er først og fremst folk.

Konsultasjonsretten gir samiske ledere med egoistiske motiver anledning til å representere sine egne interesser på bekostning av ikke minst andre samiske interesser.

Med en konsultasjonsrett lovfester man i realiteten at «noen har snakket sammen».

Vi lever i en sammensveiset verden der selv den minste delen påvirker mye av det andre. Er det bankstreik så vil hjulene fort rulle saktere i samfunnet. Samiske interesser «kan» påvirke resten av samfunnet. Når myndighetene oppretter flere samiskspråklige skoleklasser i Lillebygd, så blir elevgrunnlaget for potensielle kvenske skoleklasser mindre. Spesielt hvis lærere som vil undervise i samisk får ekstra midler, mens de som ønsker å undervise i finsk eller kvensk ikke får det. Selv den minste tusenlappen kan være viktig for den enkelte.

Konsultasjonsretten innebærer at samiske interesser og myndighetspersoner kan legge avgjørende føringer tidlig i saker, før resten av samfunnet blir informert om at det er tiltak på gang. Og det er ikke sikkert at samfunnet får vite noe om konsultasjonene i det hele tatt.

Folkerettslige regler for prosessene rundt konsultasjonene skal gjelde. Altså ett annet sett med regler enn det vi er vant med. Dette blir problematisk for eksempel i tolkningen av tiltak eller saker som «kan» eller «vil kunne» påvirke samiske interesser.

Når begrepet «kan» har festet seg kan det gi samiske interesser urettmessige materielle fordeler i fremtiden. En samisk bruksrett på en eiendom kan gjøre eiendommen verdiløs for den formelle eier. Folkeretten er mye vagere på retten til bruk og andre faktorer som kan påvirke hvordan eiendommer blir benyttet enn det folk flest kan ha fått inntrykk av. Det er norske rettsprinsipper som er gjeldende, som for eksempel alders tids bruk. Men, folkerettslige tolkninger uten reell grunnlag kan sive inn i det materielle. Det kan det bli så gunstig å fremme samiske interesser at det blir gunstig å være same.

Habilitet er et annet problem. De folkerettslige prinsippene skal også ligge til grunn i bedømmelse av habilitet. Nå er håndhevelsene av de mangelfulle habilitetsreglene i norsk lov nærmest opp til den enkelte møtedeltaker å bedømme. Men, det blir vel ikke bedre når folkeretten skal brukes til å bedømme habiliteten til samiske interesser som mange ganger sitter på begge sider av bordet. Det er store muligheter for at saker også angår andre enn samiske interesser. Nå er det begrenset mulighet for andre å si at samiske interesser «kan» påvirke dem. Av prinsipp gjelder vanligvis lovene begge veier.

I Norge vil det ikke være asketiske vise eldre personer som sitter i en lavvu og som skal konsultere for sitt folks interesser. Det kan like godt være personer med personlige karrieremessige ambisjoner, venner av eiere med store slakteri, og personer med sterke bindinger til familier eller siidaer. Det å avgjøre hvem som legitimt kan representere samiske interesser, når det ikke er Sametinget som gjør det, blir i seg selv en utfordring.

Folkerettslige prosessregler skal også brukes når det gjelder unntak for innsyn i konsultasjonen.

Konsultasjonene i den nye loven kan være unntatt offentligheten fordi de er folkerettslige konsultasjoner. Altså ikke på grunn av innhold som for eksempel personvernhensyn.

Denne innskrenkingen av offentlighetsloven bør vel strengt tatt innlemmes i offentlighetsloven før den tas inn i sameloven. Det er vel tvilsomt at en svekkelse av offentlighetsloven hadde vært mulig å gjennomføre dersom man hadde forsøkt å lovfeste større grad av hemmelige konsultasjoner i offentlighetsloven først.

Rettsstaten Norge går berserk ved å gjøre folkerettslige konsultasjoner synonymt med «unntatt offentligheten».

Innsynsretten er fundamentalt viktig for et velfungerende samfunn. Ingen samfunnsengasjerte, kompetente og redelige forvaltere og jurister har interesse av å lovfeste muligheten til å ha dialoger mellom myndigheter og andre deler av samfunnet som er unntatt offentligheten. Dersom myndighetene behandler samiske interesser dårlig, må det være i samisk interesse at det blir offentliggjort.

Kvener/norskfinner krever å få nabovarsel om konsultasjoner hver gang.

Del denne på:

Knyttneve

Av |2020-08-04T02:40:08+02:00august 2nd, 2020|Kategorier: Ytring|

Linda Hofstad Helleland – Ny urfolksminister for kvener / norskfinner / sjøfinner og samer

Linda Hofstad Helleland – Ny urfolksminister for kvener / norskfinner / sjøfinner og samer

Telemarksforsknings rapport om KMD

Linda Hofstad Helleland er statsråd for saker som omhandler kvener, sjøfinner, norskfinner, samer, tatere/romanifolket, jøder, skogfinner, og romfolk.

Folkeretten sier klart at positiv diskriminering av en folkegruppe IKKE kan gå utover andre lignende folkegrupper. Den positive diskrimineringen av samene er i ferd med å gå vel langt. Det er god dokumentasjon for at kvener/norskfinner og samer blir urettmessig forskjellsbehandlet av norske myndigheter. Dette kommer best frem i Kommunal- og moderniseringsdepartementet som forvalter nasjonale folkegrupper. Avdelingen med rundt 20 ansatte, som illustrerende for diskrimineringen heter SAMI og som har det daglige ansvaret for forvaltningen, har en krevende jobb. Statsråd Helleland har nylig fått ansvaret for dette arbeidet.

Vi foretok en undersøkelse blant stortingspartienes lokalpolitikere på Sørlandet under Arendalsuka i 2019. Svarene på spørsmålene om nasjonale minoriteter var oppsiktsvekkende.

På syv spørsmål angående språk og andre temaer for Norges nasjonale minoriteter svarte man nesten utelukkende som om dette gjaldt samene. Samene tok plass som nasjonal minoritet, mens de som formelt er nasjonal minoritet hadde man generelt sett liten oversikt over. Det var bemerkelsesverdig få som kunne liste opp en eller flere nasjonale minoriteter i Norge. Disse er for ordens skyld: Skogfinner, tatere/romani, rom, kvener/norskfinner, og jøder.

Den politiske behandling av jøder, samer, kvener/norskfinner, rom, skogfinner og tatere/ romani er av regjeringen gjort i Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Det er opprettet en egen avdeling for disse folkegruppene. Folkegruppene er av ulike størrelser. Myndighetene har enda ikke vært i stand til å tallfeste antallet for de fleste, men for de største er antallet omtrent de samme. På tross av dette, og at folkegruppene har vidt forskjellige språk, kultur, religion og historie, så har avdelingen utrolig nok fått det misvisende navnet SAMI. En forkortelse for (sa)mer og nasjonale (mi)noriteter.

I inneværende statsbudsjett får samiske tiltak omtrent 25 ganger mer midler enn tiltak for skogfinner, tatere/romani, rom, kvener/norskfinner, og jøder til sammen!

Telemarksforsknings rapport om KMD

Andel samisk og kvensk/norskfinsk på Statsbudsjettet

Denne materielle og prosessuelle forskjellsbehandlingen av Norges langvarige etniske minoriteter gir seg blant annet utslag i at Høyre-politikerens svar på to av spørsmålene i undersøkelsen var som følger:

Det er 30 til 40 nasjonale minoriteter i Norge og to av disse er tatere og samer. På spørsmål om det er noen nasjonale minoriteter som får opplæring på språket sitt var svaret: Samer.

Problemet er at de folkegruppene som er politisk definert som nasjonale minoriteter blir usynlige i opinionen. Deres stemme er usynliggjort av at det er samiske problemstillinger som er synliggjort.

Over tid så kan ikke den folkerettslige ulovlige forskjellsbehandlingen fortsette. Jøder, samer, kvener/norskfinner, rom, skogfinner og tatere/ romani er alle grunnleggende i mot diskriminering, og spesielt den som kommer fra toppen av samfunnet.

Som etnisk minoritet i det norske samfunnet har kvener/norskfinner/sjøfinner mye mer til felles med samer enn med for eksempel jøder, tatere/ romani, og rom.

  • Vi tilhører begge de finsk-ugriske folkegruppene.
  • Vi har språk som alle tilhører de finsk-ugriske søsterspråkene.
  • Vi har før koloniseringen i midten av det forrige årtusenet virket og ikke minst vært fastboende i samme deler av landet.
  • Vi er omtrent like i antall.
  • Vi har omtrent de samme grunnleggende utfordringene vis a vis storsamfunnet.

Vi er etniske minoriteter med utgangspunkt i samme region. Derfor krever vi at kvener/norskfinner/sjøfinner blir flyttet over i urfolksdelen i SAMI.

  • Det er et krav at det opprettes like sterke lover og forskrifter for kvener/samer som det er for samer.
  • Det er et krav at det opprettes en konsultasjonsordning mellom kvener/norskfinner/sjøfinner og myndighetene som det er mellom samer og myndigheter.
  • Det er et minstekrav at kvenene/norskfinnene/sjøfinnene får full innsikt i de konsultasjonene myndighetene har med samene som gjelder våre felles små samfunn og geografiske område.
  • Det er et krav at kvensk/norskfinsk/sjøfinsk språk, kultur og samfunnsliv får samme livsrett som samiske språk, kultur og samfunnsliv.
  • Det er kort og kort et krav om likebehandling av regionale etniske minoriteter med lang fartstid i nord.

Urfolkstatus er en politisk kategorisering. Vitenskapelig sett stammer de fleste fra urfolk. På sikt må myndighetenes midlertidige diskriminerende praksis opphøre. Folkerettslig kan diskriminerende tiltak kun være av midlertidig art. Det er på tide at kvener/norskfinner/sjøfinner og samer blir likeverdige regionale etniske minoriteter i Norge.

Som urfolksminister for kvener/norskfinner/sjøfinner og samer kan Linda Hofstad Helleland bli den statsråden som setter i gang prosessene med å gjøre kvenene/norskfinnene/sjøfinnene og samene likeverdige.

Del denne på:

Knyttneve

Av |2020-08-04T02:41:06+02:00august 2nd, 2020|Kategorier: Ytring|

Er kvenenes sak av interesse for den norske regjering?

Er kvenenes sak av interesse for den norske regjering?

Telemarksforsknings rapport om KMD

Bjørnar Seppola, leder av Kvensk Finsk Riksforbund

At Norge har en minoritet som heter kvener/norskfinner kommer sjelden fram når regjeringen utformer sin politikk.

Kvensk Finsk Riksforbund, som er en interesseorganisasjon for kvener og finner i Norge, oppfordrer regjeringspartiene til å legge opp til en politisk plattform som bygger på likeverd for alle borgere i vårt land og som fult ut likestiller kvener/norskfinner og samer med henhold til rett til skoler, kultur- og næringsutøvelse.

Ved å forskjellsbehandle de to minoritetene, samer og kvener/norskfinner, bidrar de norske regjeringspartiene til å spille to små minoriteter opp mot hverandre. I den perioden Solberg-regjeringen har virket, har forskjellsbehandlingen av kvener vis a vis samer økt kraftig. Folkegrupper som i århundrer har levd i fredelig samarbeid er blitt satt opp mot hverandre av regjeringens politikk.

Vi oppfordrer regjeringen og stortinget til å utrede kvenenes/norskfinnenes rettigheter, herunder kvenenes rettigheter til bruk av land, vann, reindrift, fiske og annen tradisjonell næringsutøvelse. Vi ber Regjeringspartnerne ta hensyn til at befolkningen i Nord-Norge består av flere etniske grupper og frarå at det treffes tiltak som ytterligere endrer noen av gruppenes bruksrettigheter, rettigheter til land, vann og næringsutøvelse før konsekvensene for og rettighetene til de andre etniske gruppene er utredet.

Del denne på:

Knyttneve

Av |2020-08-04T02:42:24+02:00august 2nd, 2020|Kategorier: Ytring|

SPRÅKOPPLÆRING I KVENSK OG FINSK I BEDRIFT

SPRÅKOPPLÆRING I KVENSK OG FINSK I BEDRIFT

Telemarksforsknings rapport om KMD

Landsmøtet 2019

UTTALELSE FRA LANDSMØTET I KVENSK FINSK RIKSFORBUND 2019

Kvensk Finsk Riksforbund, samlet til landsmøte i Skibotn, 4. – 5. mai 2019, ber myndighetene prioritere næringslivsaspektet ved opplæring i finsk og kvensk for ungdom sterkere. Skal en kultur kunne overleve må den også ha et næringsgrunnlag som folk kan leve av også når oljealderen etter hvert renner ut.

Opplæring i et språk foregår best i et miljø der språket snakkes til daglig. Programmene for språkopplæring for ungdom bør, i tillegg til tradisjonell språkopplæring, også inneholde opplæring i bedrifter hvor språket er det daglige arbeidsspråket. Ved lærlingeplasser i bedrifter der finsk eller kvensk brukes som daglige kommunikasjon, vil de unge lære et yrke samtidig som de lærer språket.

Det må stilles stipendmidler til disposisjon som kan tildeles kvenskfinsk ungdom som ønsker å studere i Finland eller andre miljøer der språket er i daglig bruk, og/eller få yrkesopplæring i bedrifter som bruker finske språk i den daglige kommunikasjonen. Slike bedrifter finner man både i Norge, Sverige, Finland og deler av Russland.

Den norske stat bruker betydelige midler i å skolere fremtidige arbeidstakere i engelsk, fransk, tysk og andre fremmedspråk. Finsk er både et fremmedspråk med betydelig økonomisk potensial for Norge, og hjertespråket for oss kvenske og norskfinske nordmenn.

Som brukere av språket og i henhold til de internasjonale forpliktelsene Norge har overfor oss, krever vi at stipendordninger iverksettes innenfor det nordiske samarbeidet. Norden er en av verdens best integrerte, dynamiske og nyskapende regioner.

Del denne på:

Knyttneve

Av |2020-08-04T02:43:30+02:00august 2nd, 2020|Kategorier: Ytring|

FORSKNING I KVENSKFINSK HISTORIE I NORGE

FORSKNING I KVENSKFINSK HISTORIE I NORGE

Telemarksforsknings rapport om KMD

Landsmøtet 2019

UTTALELSE FRA LANDSMØTET I KVENSK FINSK RIKSFORBUND 2019

Kvensk Finsk Riksforbund, samlet til landsmøte i Skibotn, 4. – 5. mai 2019, ber om at den norske historien med det kvensk/finske perspektivet blir utforsket og oppdatert.

I uminnelige tider har skandinaviske og finsk-ugriske folk vandret og virket i Norge. De første nedtegnelsene om hvordan Norge blei til viser det.

Etter 1814 ble historiefortellingen en viktig del av den norske nasjonalbyggingen. Frem til i dag er det bemerkelsesverdige akademiske hull i denne historie-fortellingen.

Svært få norske historikere, om noen, har gjenfortalt den norske historien med tilgang til finske eller russiske kilder. Både mangel på kompetanse på språk og tilgang til arkiv, finsk som russisk, gjør at disse kildene ikke har vært brukt.

Finner/kvener har bebodd og drevet næringsvirksomhet, jordbruk, handel, jakt, fangst og fiske i havet så langt tilbake som vi kan rekonstruere historien. Den kvenske/ finske befolkning er en del av Norges opprinnelige befolkning og må kategoriseres som urfolk.

Kvensk Finsk Riksforbund krever at myndighetene mobiliserer historikere med nødvendig språkkompetanse, akademisk frihet og ytringsplattformer til å oppdatere den kvenske/ finske delen av Norges historie. Den kvensk/finske delen av norgeshistorien har blitt trenert, tilsidesatt og forsøkt usynliggjort, noe ingen i framtiden vil være tjent med!

Del denne på:

Knyttneve

Av |2020-08-04T02:46:05+02:00august 2nd, 2020|Kategorier: Ytring|

Vi skal ha et feskeparadis, ikke et skatteparadis

Vi skal ha et feskeparadis, ikke et skatteparadis

Feske/fiske har lenge vært en kvensk/finsk næring. Her ror man i Vadsø for ca. hundre år siden.

Riksrevisjonen har hatt feskeripolitikken til dissekering. Fesken og verdiskapningen har ikke kommet lokalsamfunnene langs kysten til gode slik intensjonen har vært.

Mantraet om at «større» gir stabilitet, at det gir bedre lønnsomhet, og at det er sikrere, trommes høyere og høyere, dag for dag, i forvaltningen. Fesken har gjennom alle år vært interessant, siden det her er snakk om virkelig store verdier. Dette gjelder både oppdretts- og de tradisjonelle feskerinæringene. Verdier som er interessant for de som ønsker å tjene mye penger. Det er på tide å sikre at mange skal tjene gode penger, i stedet for at enkelte skal tjene mye penger.

Størst oppmerksomhet er ikke nødvendigvis best næringsvirksomhet

Med jevne mellomrom har de som ønsker å tjene mye penger på feske fått feskeriet slik det passer dem. Kjell Inge Røkkes inntog i norske feskerier var en av disse. På begynnelsen av 1990 tallet tjente Røkke store penger på olympisk feske i Beringhavet utenfor Alaska. Amerikanske myndigheter oppga en totalkvote på Alaska Pollock som skulle feskes opp i ett gitt og kort tidsrom. Det var om å gjøre og feske så mye som mulig, så fort som mulig. Det ble derfor svært fordelaktig å bygge opp en flåte som hadde stor kapasitet, slik at man kunne feske opp store deler av kvoten før tidsfristen og konkurrentene.

Røkkes selskap American Seafoods hadde meget stor rullering på mannskapet. Feskeproduktene ble tatt opp av havet på to-tre måneder – noe som skulle tilsi at fesken ble frosset ned i lengre perioder før den havnet på spisebordet. Og, de store båtene lå i opplag i flere måneder. På regnskapspapirene var dette effektiv feske for American Seafoods. Om det er den optimale løsningen for feskeflåten, feskeriet, bruttonasjonalproduktet, og samfunnet som helhet er en annen.

Dette er amerikanske tilstander for en fesketype. Amerikansk driftsform er bare en liten utfordring.

En liter olje per kilo fesk

Å bruke store trålere skaper stabil tilgang til fesk for industrien, sies det. Trålerne i dag kan feske, lagre, videreforedle og transportere. Er det virkelig så mye bedre å gjøre alle disse operasjonene på havet? På mange store båter jobber de fleste uker på og uker av. Feskeri er pendling, turnus eller skiftarbeid nesten uansett hvordan det gjøres. Det er mange som jobber intenst i korte perioder for så å ha roligere perioder. Det finnes gode løsninger for å håndtere fesken på land også.

Å vektlegge de store båtenes fortreffelighet er snevert. En ting er at de fesker opp havet slik at de andre bare har smuler igjen når fesken siger mot land. En annen ting er kostnadene ved å ro langt til sjøs. Hvorfor bruke nesten like mange liter olje for hver kg fesk man henter ute på storhavet *, når man kan la fesken selv svømme til land uten oljeforbruk? Og så ro etter fesken i fjordene.

Levende kystfiske er en forutsetning for naturbasert turisme

Feskeriforekomstene langs norskekysten er en av de aller viktigste i hele verden. Å være fesker er en av verdens desidert eldste yrker. Folk må ha mat. Naturen langs denne samme kysten er en av de mest severdige i hele verden. Feskeri- og turistnæringen er viktig for lokalsamfunnene. Levende kystfeskesamfunn med den ramsalte kulturen er infrastrukturen for turismen. Her er det synergier til endeløse konsulentrapporter.
Når mer av fesken tas i land og bearbeides på land så er det flere kaier tilgjengelig for reiselivet, flere restauranter som kan serve blodfersk fesk og enda bedre forutsetningen for en markedsorientert produktutvikling på plass.

Den mest blodferske fesken eller kongekrabben kan lokalkjente kystfeskere hente opp av sjøen. Den beste kontakten du får med handelspartnere er når innkjøpsdirektøren besøker det lille feskeparadiset langs kysten og tester produktene i feskeværenes lokale spisestuer. Enhver eksportør kan med hånden på lommeboka si at genuine og personlige forhold er gull verdt.

Den kvenskfinske skatten

Sjøfinner, norskfinner, kvener og har i tusenvis av år drevet med feske og fangst langs kysten i nord. I Finn-mark har man benyttet seg av kunnskap som har vært brukt i alle finsktalende områder på Nordkalotten. Laksefeske på sjø og elv har i stor grad foregått på finsk. Tidligere var det handelsruter ikke bare til Kola og Hvitesjøen, men også til andre finsktalende i Bottenviken. Det var de konsensus-orienterte finsktalende som gjorde selfangsten i ishavet lønnsom på 1800 tallet. Der den norsktalende kapteinen bestemte alt, så inkluderte den finsktalende kapteinen hele mannskapet i avgjørelsene.

Det at den norske stat i sin villfarelse i lange tider har vært redd for det finske er nå så. Fremdeles motarbeides det finske med klepp og krok. I den nye språkloven skal det finske språket feskes helt vekk, på tross av at 9 av 10 elever som tar kvensk eller finsk på skolen, faktisk tar finsk. Regjeringen bløgger i praksis en kystkultur. Den kvenskfinske delkulturen langs kysten er viktig i seg selv, enhver kultur bringer i tillegg med seg næringslivsmuligheter, og derfor har det bodd folk langs den nedsnødde kysten i nord. En befolkning som kan bygge samfunnet videre fesk for fesk. En befolkning som betaler skatt. Den norske stat burde være mer redd for skatteinntektene sine nå.

Større eiere – mindre skatt

En av de virkelig grunnleggende samfunnsproblemene i dag er det grenseløse Pengelandet: Skatteparadis og andre finurlige økonomiske smutthull. De med mye penger kan bruke Pengelandet til å styre unna skatt og ubehagelige sannheter med. De fleste har ikke en privatøkonomi som skulle tilsi at man kan føre store verdier ut av landet.

Det er ingen del av statsforvaltningen som fungerer så godt som skatteetaten. Om du er vestlending, sjøfinn, katolikk, hetero, lærer, eller fesker så betaler du din prosentandel til nærmeste hundrelapp. Er du rik, derimot, så kan du med gode skattejurister justere skatteinnbetalingen ned med tusenvis av hundrelapper.

I Pengeland møtes alle de som vil hvitvaske inntekter som kommer fra ulovlig virksomhet, de som vil operere i det skjulte, eller de som ikke liker å betale full skatt. Dette kan være familie eller venner av embetsfolk som avgjør hvem som vinner store offentlige anbudskonkurranser, bakmenn som omsetter narkotika ulovlig, eller instanser som raner befolkningen for naturressurser eller arbeidsinnsats. Og slikt blir det mindre skatteinntekter av.

Hvitvaskingen er bare halve problemet. Hvitvaskede formuer kan reinvesteres. De kan ta kontroll over hele fiskevær. Daglig blir vi påminnet om problemet gjennom blant annet hvitvaskingsregler i banken vår.

Den norske (globale) modellen vil fungere innenfor feskeriet også

Vi har ikke russiske oligarker som eier store trålere eller kvoter langs norskekysten, enda, men investeringsobjekter som allerede tjener mye på fesk. En god forvalting av naturressursene i Norge har vært veldig viktig for en sunn utvikling av samfunnet. Vannfallene og kraftverkene, oljen på kontinentalsokkelen, og fesken i havet. Det er kun den siste som har vært åpnet opp for maktkonsentrasjoner blant private kvotebaroner.

Hvem langs norskekysten kan kjøpe opp Norges rikeste, slike som Røkke? Få, men på åpent hav vil det alltid være større fesk. (Hvor lang tid tar det før norsk fesk blir mer attraktivt enn norsk luftfart for kinesiske kapitalist kommunister?)

Store verdier fordelt på flere lokale hender fører til mer lokal verdiskapning, et mangfold av kultursamfunn langs kysten, og sikrere skatteinntekter for staten.

* Kalkulert for ett mannskap med litt dårlig haill.

Del denne på:

Knyttneve

Av |2020-08-04T02:45:51+02:00august 2nd, 2020|Kategorier: Ytring|

Nå må Stortinget foreta en granskning av forvaltningen av Norges kulturelle olje

Nå må Stortinget foreta en granskning av forvaltningen av Norges kulturelle olje

Telemarksforsknings rapport om KMD

Rune Bjerkli fra Kvensk Finsk Riksforbund og Lillan Støen fra Taternes Landsforening har gått igjennom rapporten Telemarksforskning har skrevet om Kommunal- og moderniseringsdepartementets dårlige oppfølging av politikken rettet mot nasjonale minoriteter.

«For å oppnå intensjonen om medbestemmelse har myndighetene etablert et årlig møtested for dialog. Etter 16 år med Kontaktforum som møtepunkt, og nærmest like mange år med tilbakemelding om at dette ikke dekker behovet, er det grunn til å spørre hvorfor minoritetene ikke har blitt hørt.»

Sitatet stammer fra rapporten «Kulturell berikelse – politisk besvær» som ble frigitt av Telemarksforskning i mars 2020. Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD) som skal forvalte de nasjonale minoritetenes selvbestemmelsesrett er ikke en gang i stand til å forandre på møteformen som folkegruppene ønsker.

Det nye tusenåret startet med solid folkerettslig opptur for de historisk mest unike folkegruppene i Norge. Skogfinner, jøder, tater/romanifolket, rom(sigøynere), og kvener/norskfinner fikk sin folkerettslige anerkjennelse da Norge ratifiserte Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter i 1999. Folkegruppene hadde oppnådd sterkt vern i tiårene opp mot år 2000 gjennom flere lover og internasjonale forpliktelser. Spesielt artikkel 27 i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (1966) veier tungt, den er i tillegg tatt opp i norsk lov, Menneskerettsloven:

I de stater hvor det finnes etniske, religiøse eller språklige minoriteter, skal de som tilhører slike minoriteter ikke nektes retten til, sammen med andre medlemmer av sin gruppe, å dyrke sin egen kultur, bekjenne seg til og utøve sin egen religion, eller bruke sitt eget språk.
Telemarksforskning har foretatt en gjennomgang av den formelle politikken overfor folkegruppene i perioden 2000-19. Det er altså kun i de siste 20 årene myndighetene formelt har forvaltet det folkerettslige ansvaret staten har hatt siden Menneskerettighetene kom i 1948. I rapporten kan man dra ut minst fem områder som Stortinget og Regjeringen i den kommende Stortingsmeldingen kan rydde opp i:

  1. En grunnleggende misforståelse av den juridiske situasjonen.
  2. En kaotisk organisering av arbeidet.
  3. En innsats uten konkrete mål.
  4. En manglende forståelse av den komplekse psykologien.
  5. En sløvende, saliggjørende og ødeleggende ikke-interesse.
Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund

1. En grunnleggende misforståelse av den juridiske situasjonen

I rapporten presenterer Telemarksforskning flere eksempler på et beklagelig paradoks. Samtidig som folkegruppene har fått status og sterkere rettigheter, så forsvinner de siste restene av kulturene og språkene. Den grunnleggende misforståelsen er at myndighetene ser på folkegruppene som om bevaring av kulturarvene er utfordringen, mens folkegruppene ønsker å leve ut og bruke sine kulturer og språk.

I de opplysningene vi har fått fra Telemarksforskning er rapporten forsinket på grunn av diskusjoner fram og tilbake med Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD) «om forståelsen av sentrale begreper knyttet til forvaltning og forvaltningsansvar.» Når personer som daglig jobber med slike begreper må bruke et halvt år for å få en felles forståelse for disse, så må man stille store spørsmålstegn om forståelsen av resten av saksfeltet. Og da spesielt de juridiske realitetene og implikasjonene.

Norge har påtatt seg internasjonale forpliktelser som i stor grad er lovfestet i norsk lov. I korte trekk kan vi si at dette innebærer at folkegruppene skal positivt diskrimineres, så lenge det er nødvendig, og skal ha en stor grad av selvbestemmelse i alle saker som vedrører dem. For Norges nasjonale minoriteter blir dette regelrett ignorert.

De 11 personene i KMD som jobber med de samiske spørsmålene overøser samene med positiv diskriminering og selvbestemmelse i bøtter og spann. Disse 11 jobber i samme avdeling som de seks andre i KMD som jobber med skogfinner, jøder, tater/romanifolket, rom (sigøynere), og kvener/norskfinner. Disse seks gjør det stikk motsatte, ingen reell positiv diskriminering og enda mindre selvbestemmelse. Denne moralske og juridiske spagaten er et folkerettslig traume for den norske stat. Ethvert forsøk på å ta opp dette spørsmålet blir avvist. Folkeretten er helt klar på at slik forskjellsbehandling er ulovlig.

Rettighetene til skogfinner, jøder, tater/romanifolket, rom (sigøynere), og kvener/norskfinner skal manifesteres materielt og immaterielt. Sammen med andre medlemmer av sin gruppe, skal folkegruppene kunne dyrke sin egen kultur, bekjenne seg til og utøve sin egen religion, eller bruke sitt eget språk.

«Bruke sitt eget språk» innebærer kort og godt at den oppvoksende generasjon skal ha tilbud om undervisning på skolen i sitt eget språk, i tillegg til norsk og engelsk. Her får norske myndigheter, stat, region og kommuner stryk.

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund

2. En kaotisk organisering av arbeidet

I rapporten kommer det frem at KMD har fått en vanskelig oppgave, de skal samordne den nasjonale politikken for de impliserte folkegruppene. De skal koordinere innsatsen mellom departementene. Arbeidet innebærer direkte kontakt med representanter for folkegruppene som for eksempel å behandle søknader om tilskudd til folkeoppreisende kulturprosjekter.

Personalet i KMD skal ha stor honnør for den jobben de gjør. Rett og slett fordi spennvidden i arbeidsoppgavene er enorm. I rapporten sier KMD at «de politiske lederne styrer SAMI-avdelingen i KMD ned til banale detaljer». Når man så på toppen av alt må finne medmenneskelige løsninger sammen med andre byråkratiske kulturer og folkegrupper med vidt forskjellige språk og kulturer ute i felten, så er det umulig å få til gode løsninger.

Det finnes for eksempel ingen samordnet forvaltning rundt de folkegruppene som er på reise i sommerhalvåret. Det finnes ikke en forvaltning av barn i skolealder som i følge sin kultur er på reise i deler av skoleåret. Skoleverket klarer fint å tilrettelegge skolehverdagen til idrettsungdom som er mye borte, men man klarer ikke å løse dette for rom (sigøynere). Juridisk sett så er dette en grei sak for Oslo kommune, Kunnskapsdepartementet og KMD å forvalte.

Den oppvoksende slekt har en folkerettslig rett til å reise med sine foreldre i lengre periode av skoleåret. Så skal man finne løsningen for skolegangen med den reisende premissen.

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund

3. En innsats uten konkrete mål

I rapporten til Telemarksforskning blir det ikke oppgitt økonomiske tall fra Kunnskapsdepartementet for folkegruppenes skolegang. I den økonomiske oversikten blir det kun frigitt tall fra KMD som brukes til driftstøtte av interesseorganisasjoner, sentre, prosjekter og annet. Det oppgis ikke tall som viser hvor mye myndighetene bruker på skolegangen til folkegruppene eller andre budsjettposter som kan være viktige.

Dette er symptomatisk for den økonomiske forvaltningen. Det finnes ikke en helhetlig samordnet tanke bak investeringene, det finnes ingen konkrete målbare målsettinger, og man sløser tid og penger på veien mot udefinerte mål.

For kvenene/norskfinnene finnes det statistikk som er symptomatisk for myndighetenes satsing på nasjonale minoriteter. I den tiden man har «satset» mye på det kvenske/norskfinske, kvenske (språk)sentre og annet, så er elevtallene halvert for de som tar de likestilte finske og kvenske språkene. Og blant den halverte delen er det enda færre som virkelig kan språket. Det er ikke gitt at en elev som fullfører finsk i 10. klasse kan språket så godt at hen kan bruke det.

Når det ikke finnes konkrete mål, så blir det vanskeligere å oppnå noe. Det er ingen oversikt over virkemidlene man iverksetter i skoleverket eller i utdanningen av flere språklærere. Det er ingen oversikt med muligheter der man kan bruke folkeretten mot utdanningsforskrifter etc. som gjør det vanskeligere å rekruttere flere kvenske/finske lærerkrefter.

Under fornorskningen av kvener/norskfinner brukte man økonomiske insentiv rettet personlig til lærerne for at de ikke skulle snakke finsk/kvensk til elevene. Folkeretten gir myndighetene i dag muligheten til å gi lærere som vil eller kan undervise i kvensk eller finsk (og begge deler) økonomiske fordeler for å gjenopprette skadene av fornorskningen.

Når det ikke finnes konkrete mål, så er det heller ikke mulighet til å kritisere resultatene. (Det er muligens det som er meningen).

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund

4. En manglende forståelse av den komplekse psykologien

Rapporten tar opp en rekke psykologiske utfordringer som krever at myndighetene i større grad må bruke hjertet i stedet for hjernen i mange tilfeller.

Den største psykologiske utfordringen har myndighetene selv. Det koster så lite å komme med en unnskyldning. Rapporten til Telemarksforskning går langt inn i dette, de siterer en informant fra embetsverket som mener at norske myndigheter har noe å lære av andre land når det gjelder slike unnskyldninger:

Man undervurderer symbolske politiske handlinger. Man ser i andre land at rituelle unnskyldninger har hatt veldig kraftfull virkning. I Norge har kanskje de økonomiske oppreisningene kommet for fort.

Noen folkegrupper sier det nokså klart at unnskyldninger fra hjertet har større verdi enn penger. Det virker som om myndighetene pøser ut med penger i hytt og vær for å unngå å komme med unnskyldninger. Den norske stat kommer svært sjeldent ut med uforbeholdne unnskyldninger. For mange blir dette utøvelse av mental vold som gjør vondt verre.

Vi ser dette på Regjeringsadvokatkontoret og i Barne- og familiedepartementet (BFD) i forbindelse med domfellelsene som skjer nærmest månedlig i Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Familier blir ødelagt for åpen scene, og myndighetene er ute av stand til verken å akseptere realitetene, eller å unnskylde seg fordi de av prinsipp eller av uegnet personlighet aldri gjør det.

Den lengste sekvensen i rapporten omhandler KMDs håndtering av erstatningsordningen til taterne/romanifolket på 75 millioner kroner. Rapporten konkluderer med at saken er så stygg at forholdet mellom taterne/romanifolket og KMD ikke lar seg reparere. Bjørn Olav Megards og KMDs håndtering av erstatningsordningen er en soleklar kandidat for en uavhengig gransking av Stortinget.

Ikke bare er unnskyldning helbredende, den gir folk en mulighet til å begynne på nytt, og den sparer (kynisk å si i en slik sammenheng) staten for utgifter.

Folkegruppene som rapporten omhandler har sine egne djevler å bekjempe i tillegg. Rapporten nevner dette med kumulativ diskriminering. Den diskrimineringen foreldrene ble utsatt for overføres til neste generasjon. For ikke så lenge siden ble hesten din avlivet av lensmannen, hvis du var av taterslekt. Barna fikk beskjed om ikke å røpe at de var tater/romani fordi dette ville føre til fordervelse. Den holdningen man får til lensmannen og øvrigheten blir deretter og vil henge igjen i en tid selv om lensmannen ikke kommer for å avlive hesten din.

Tilliten kommer med andre ord ikke tilbake på bestilling. Dette kan gjøre arbeid mellom myndighetene og folkegruppene svært utfordrende. Gode dialoger i denne settingen er avgjørende viktig.

Vanligvis vil myndighetene jobbe med folk som representerer en gruppe mennesker. For de aktuelle folkegruppene i denne rapporten kan man støte på en annen problemstilling. Mange i folkegruppen vil ikke identifisere seg for den man er. På grunn av diskriminering, som kan føre til at du ikke får deg bolig eller jobb, er kostnaden stor ved å eksponere seg. Går man stille i dørene så får man være i fred. De som står frem må i enda større grad enn andre stå alene, folkegruppen kommer deg ikke til unnsetning. Støtten er der, men den er stille og skjult.

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund

5. En sløvende, saliggjørende og ødeleggende ikke-interesse

Rapporten omtaler i flere vendinger mangelen på kunnskap om folkegruppene blant folk flest, i kommunene, og blant politikerne. Når folkegruppen skjuler sin etniske identitet for å unngå diskriminering vil til og med folkegruppene selv bidra til at kunnskapen er lav hos resten av befolkningen.

Informasjon om Norges nasjonale minoriteter drukner i all annen informasjon og det er andre saker som er viktigere for spesielt politikerne.
Disse faktorene bidrar til å gjøre det viktige temaet ikke-interessant for en altfor stor andel av befolkningen og politikerne. Dessverre, når temaet ikke er interessant og det kommer langt ned på den enkeltes prioriteringsliste, så blir saksbehandlingen lite kritisk.

Ikke-interessen blir derfor ødeleggende for folkegruppene vi snakker om, det blir lite kraft i politikken. Den manglende oppmerksomheten blir saliggjørende for de dårlige resultatene i arbeidet.

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund

Konvensjonene har blitt et alibi for at kulturene og språkene forsvinner

Rapporten til Telemarksforskning gir direkte og indirekte innblikk i hvordan landets kulturelle olje forvaltes:

  • KMD har brukt bortimot en million kroner på en rapport som i realiteten anbefaler en avløsning av seg selv.
  • KMDs forvaltning av taternes/romanifolkets erstatningsfond er så katastrofal at den fortjener en utredning.
  • Politikken og forvaltningen tar ikke høyde for at rettighetene skal materialiseres.
  • Organiseringen er kaotisk og ikke samordnet.
  • Politikken og forvaltningen har ingen konkrete mål som kan måles.
  • Politikken og forvaltningen mangler grunnleggende medfølelse for folk med enkle behov.
  • Av mangel på interesse så lider mange.
  • KMD/SAMI er det største hinder for gjennomføringen av den politikken som Stortinget har vedtatt.

Samtidig som myndighetene vifter i triumf med internasjonale konvensjoner, så forsvinner kulturene og språkene fra gatene, landeveiene, og sjøleiene.

Del denne på:

Knyttneve

Tittel

Go to Top