Kvener / kareler / bjarmer i finsk historieskriving – 1

Kvenske og finske lokalforeninger

Lagmann Peder Hansen i Steigen dokumenterte folk i Steigen/Nordland på slutten av 1500-tallet. «Peder Hansis Erklæring thend trette emellom Suerig oc Norig findeschatt og lappeschatt, angaaende item om grentzen emellem Risland oc Norge i facta Anno 1596 Mense septemberi hæc relatio».

I finsk historieskriving finner vi den interessante opplysning at forfedrene til bjarmer, kareler og kvener opprinnelig var ett og samme folk. Deres kultur har oppstått og utviklet seg i de øvre løp av de store elvene Petsjora og Dvina, øst for Kvitsjøen, hvor man finner mulighet for handel og transport langs elvene Wytsegda og Kama mot Volga og Svartehavet og Hellas. De norrøne kilden kalte dette området for Bjarmeland og folket der bjarmer. En del finske forskere mener videre at ordet bjarmer betyr handelsmann.

Del denne på:

Av Bjørnar Seppola

Bjørnar Seppola

I området øst for Kvitsjøen fantes således engang kjerneområdet for kulturen til bjarmere / kareler / kvener. Selv om disse kulturene under historiens gang har endret seg, har de selv i dag både kulturelle og språklige likhetstrekk. Folk som snakker finske dialekter fra Tornedalen og Nord-Norge kan selv i dag med letthet kommunisere med karelere fra Kvitsjøen. Og karelerne fra Kvitsjøområdet kan på samme vis lett kommuniserer med komifolk lengre øst.

Den vestfinske kulturen i Finland derimot, har sine røtter i en finsk kultur som, i samme tidsperiode, oppstod og utviklet seg rundt Finskebukten for deretter å ekspandere nordover. Derfor hadde Finland, da staten ble dannet, to finske kulturer, en østlig og nordlig, som hang sammen med Karelen og Kvitsjøområdet og en sørlig og vestlig som språklig og kulturelt hang sammen med estisk og livisk kultur sør for Finskebukta. I dag er de to kulturene språklig sett smeltet sammen, men i en artikkel om genforskning kunne vi tidligere i år lese at forskjellene i gener mellom øst og vest i Finland er større enn gen-forskjellene mellom franskmenn og briter.

De sjøfinner som ble registrert i fjordene på kysten av Nord-Norge på slutten av 1500-tallet var hovedsakelig etterkommere av den vandringsbølge som kom via Tornedalen på 1200-tallet.

Den finske forskeren Taave Mikkola (David Skogman), forklarer utviklingen av kvensk/karelsk/bjarmisk slik at det fra kjerneområdet øst for Kvitsjøen har skjedd flere bølger med vandringer mot sørvest, som har skapt karelsk kultur rundt sjøene Onega/Ladoga og kvensk kultur rundt de indre delene av Bottenviken. Den første vandringsbølgen har trolig skjedd i de første århundrene av vår tidsregning og skapte den kvenske kulturen rundt Bottenviken, og herunder Kvenland som vi kjenner fra de Islandske kildene. Den siste vandringsbølgen derimot, som var på 1200-tallet, gikk via Bottenviken og nådde helt opp til Malangen i Troms.

Historien om bjarmere/kareler/kvener som kom til Malangen og fikk kongens tillatelse til å bosette seg der er kjent fra noenlunde samtidige islandske kilder. De islandske ildene oppgir at de hadde flyktet vestover grunnet ufred med tartarene. Også fra andre kilder er det kjent at tartarene på 1200-tallet gjorde krigstog inn i områdene til bjarmerne og erobret halve deres område, og innførte muhamedanisme. Tatarene var Sunni-muslimer.

De sjøfinner som ble registrert i fjordene på kysten av Nord-Norge på slutten av 1500-tallet var hovedsakelig etterkommere av den vandringsbølge som kom via Tornedalen på 1200-tallet. Det har vi dokumentasjon for i erklæringen til Lagmann Peder Hansen i Steigen fra 1596. Lagmannen skrev til kongen at det i Tysfjord bor rundt 500 av dem med deres koner og barn. Men også i andre fjorder bor det sjøfinner som er etterkommere etter bjarmerne.

De danske skattelistene lister opp fjord for fjord og antall finner i hver fjord. De har, ifølge lagmann Peder Hansen, et privilegium gitt dem av Kong Håkon (den V), rett til en særskilt skatt. Dette fritak for landskatt som de påberoper seg, blir i senere dokumenter omtalt som finneodel, og blir respektert helt fram til 1737 da kongen i København opphever finneodelen og ilegger også sjøfinnene full skatt. Så langt Lagmann Peder Hansen i Steigen i 1596.

Nær 250 år senere, på 1800-tallet gikk Norge inn i en nasjonalistisk periode. Hele nasjonen arbeidet mot en løsrivelse fra Sverige. Det ble viktig å viske ut alt av svensk og finsk fra vår historie. For finsk var noe man anså som en del av Sverige. De finske folk hadde jo vært under Sverige i mer enn 600 år. Det framkom da, på 1800-tallet, en idé om at sjøfinnene som Peder Hansen beskrev, 300 år tidligere, ikke var finner likevel, men samer.

For oss som lever i dag blir det derfor å ta stilling til hvilke observasjoner vi skal ha størst tillit til? Lagmann Peder Hansen, som levde samtidig med sjøfinnene, og som trolig også snakket med dem, og som vurderte at de var finner (bjarmer/kareler/kvener)? Eller skal vi stole mer på norske historikere, som i en tidsperiode hvor det var viktig å fjerne mest mulig av finsk fra norsk historie, analyserte materialet etter Peder Hansen og kom til at han har tatt feil, sjøfinnene var samer? Og her må vi også ta i betraktning at Peder Hansen er en førstehåndskilde, mens historikerne 250 år senere er andrehåndskilder. De analyserer gamle tekster.

Kvenske og finske lokalforeninger

Taave Mikkola/David Skogman og Oscar Albert Johnsen

Ikke for det, i de sjøfinske bygdene kunne det godt ha vært inngiftet samer, for de samtidige kildene beskriver at der er to typer finner. Sjøfinner som driver jordbruk og fiske på samme måte som nordmenn og et annet finnefolk, lapper, som flytter omkring i fjellene. Disse registreres for seg.

I de finske historiebøkene får vi også opplysninger om flere andre ting vedrørende Nordkalottens historie som har vært lite formidlet i norsk historieskriving. Nemlig at de mener at Finnmarkskysten i eldre tid var en del av karelernes skattland som ble plyndret, erobret og ilagt skatt av nordmennene under Erik Blodøks på 900-tallet. Også dette er en hending vi kjenner fra vår norske historie om Erik Blodøks. Nemlig at han kriget nord i Bjarmeland og vant store rikdommer. Vi har bare ikke fått med oss at det var Finnmark de plyndret. Dette innebærer også at Finnmark (kanskje også Troms) på den tid kan ha vært den vestlige del av Bjarmeland.

Men kontrollen over Finnmark, Bjarmeland og skatten derfra syns ikke å ha blitt til en langvarig sak for Norge. I alle fall kan man ikke si at finner, kvener og kareler i Finnmark har vært av de medborgere som betalte sin skatt velvillig og med et smil om munnen.  Da Tore Hund var i Bjarmeland rundt 1020, så fikk han riktignok et stort bytte, men det var ved simpelt tyveri i bjarmernes gudshus. Da han og hans menn blir tatt på fersk gjerning, løp de ned til fjæra, med bjarmiske vaktmenn i hælene, og fikk med nød og neppe hevet seg på skipene og flyktet til Gjesvær. Det var således ikke snakk om frivillige og lojale skattebetalere nordmennene hadde nordpå på Tore Hunds tid.

Fra år 1115 er bevart en bestemmelse som forbyr all handel med «klovare», dvs pelsverk; nord for Vennesund (mellom Brønnøysundhalvøya og Kvaløya sørligst i Helgeland), uten av kongen alene. Den som overtrådte forbundet skulle bøte 3 mark og miste skinnene. (1)

Rundt 1240 drar kong Håkon Håkonsson nordover med hæren, på korstog, «kristnet folket», og bygde en kirke i Troms. Fra andre kilder vet vi at korstogene i Europa på 11 – 1200-tallet rettet seg mot de kristne som hadde kontakt med den østlige kristendommen via Hellas. De skulle «omvendes» til katolsk kristendom. At det ble gjort et korstog opp til Troms, må vi derfor tolke som at allerede på 1200-tallet hadde befolkningen her nord hatt kontakt med den hellenske varianten av kristendommen. Og karelerne hadde allerede så tidlig kontakt med paven i Konstantinopel.

Korstogene ser ut til å ha blitt avsluttet med at det 8-10 år senere, i 1251, kom utsendinger fra Novgorod og klaget over fiendtlighetene mellom kongens menn og karelerne i Finnmark. Det ble sluttet fred, men kun 20 år senere, i 1271 meldte de islandske annalene at kareler og kvener har kriget (gjort hærverk) i Hålogaland, som på den tiden betydde Helgeland, og deretter blitt «herrer i Finnmarken».

Så gikk det ifølge kildene «flere år» uten at det kom skatt fra Finnmark til kongen i Norge. Først i 1310-11, ca 40 år senere, da kongen sendte Islendingen Gissur Galle nordover med en hær (4 langskip) og tok skatt (plyndret i Finnmark), fikk man inn finneskatten. Men gleden varte ikke lenge, for kun 5 år etter det, i år 1316 meldte kildene at russerne (2) kriget i Helgeland og drepte mange menn. Og kun 7 år senere, 1323 brente karelere og finner ned Bjarkøy kongsgård.

På dette tidspunkt skifter kildene benevnelse på karelernes allierte. Tidligere hadde de brukt benevnelsen «kareler og kvener», men ved ødeleggelsen av Riksforstander Erling Vidkunssons gård på Bjarkøy omtales de som «kareler og finner». Dette kan man ta som et tegn på at kvenbegrepet er i ferd med å bli skiftet ut med finne-begrepet, for så å komme tilbake til dansk administrasjon i betydningen «finner som er svenske borgere».

Etter 1323 fortsatte krigene mellom nordmenn og karelere/finner/kvener i mer enn 100 år. Helt fram til 1444. Den egentlige kilde til tvisten var åpenbart den norske koloniseringen av Finnmark. Oscar Albert Johnsen skriver i boka: Nord-Norges politiske historie. Oslo 1943, side 12 at karelerne så på den norske bosetningen i Finnmark som «en uberettiget inntrenging i et karelsk skattland».

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund

(1) Professor Oscar Albert Johnsen: Nord-Norges politiske historie. Oslo 1943. side 7.

(2) I begynnelsen av 1300-tallet kommer benevnelsen «russer» inn i norske middelalder kilder i forbindelse med karelere og finner. Professor Heikki Kirkinen fra Joensuu universitet sa i et foredrag på et historieseminar i Övertorneå i 2008 at kildene fra middelalderen ofte bruker benevnelsen «russer» på de som fulgte den østlige kristendommen. Man kan derfor ikke uten videre slutte at begrepet «russer» viser til etniske russere når man støter på begrepet i middelalder kilder.

KILDER:

Lagmann Peder Hansens erklæring 1596 – 1

Lagmann Peder Hansens erklæring 1596 – 2

Historieinteressert 2 bilder

Del denne på:

Kvensk Finsk Riksforbund logoHistoria - historie