Avfinskifiseringen fortsatte med politiske motiv

Læstadianerne hadde blitt en bekymring for den svenske kirken og biskop Lars Landgren. Det var den utløsende årsaken til den første forsvenskingspolitikken i folkeskolen på 1870-tallet. Med seg fikk han læstadianeren Pehr Olof Grape.

Det var den svenske kirke som først aktivt gikk inn for å ta det finske språket bort fra de nordligste delene av Sverige. Læstadianismen fremsto som en trussel, bevegelsens språk var i hovedtrekk finsk. Den svenske kirke gikk strategisk til verks. Etter hvert ble motivene om modernisering, nasjonalsosialromantisme, og evolusjonsteorien brukt mot det finske språket.

Frem til 1904 hørte Tornedalen til Härnosand stift. I 1876 ble Lars Landgren (1810 – 88) utnevnt til biskop for Härnosand. Landgren var en mann med mangfoldige interesser. Å skolere oppvoksende generasjoner var noe han ivret for. Av kongen ble han tildelt Kommandør med store korset av Nordstjerneorden. I sin tid satt han også i styret til det kongelige vitenskapsakademiet. I sine siste leveår lærte han seg også lappisk. På tross av en åpen holdning til blant annet Charles Darwin var han ikke begeistret for læstadianismen.

I sin tidligere periode som kyrkoherde/sogneprest i Delsbo i Uppsala stift hadde Landgren brukt den offentlige skolen til folkeoppdragelse. I Uppsala hadde han ønsket å få bukt med alkohol, vold og andre sosiale utfordringer gjennom skolen.

Nå ønsket han som biskop i det enorme stiftet (som tidligere også hadde inkludert østsiden av Tornedalen) å få bukt med læstadianismens farer ved å bruke samme metode. (Denne delen av Landgrens virke har vært mindre kjent enn det han gjorde i Delsbu).

På en reise i Tornedalen i 1877 observerte han de gode resultatene til menighetene som ansatte svensktalende lærere. Løsningen var å lære elevene svensk. Den store utfordringen var at læstadianere betraktet finsk som sitt hellige språk. Lite tydet på at læstadianerne ville bytte språk. Enda verre var det å komme læstadianerne i tale.

Løsningen skulle bli en ung prest og lokal politiker fra Övertorneå. Pehr Olof Grape ble født i Overtorneå i 1844 og bodde med sin hustru fra Oulu i Hietaniemi da han kom i kontakt med biskop Landgren. I folketellingene i 1870 står han oppført som finne med navn Per Olof, mens han i 1880 står oppført som Pehr Olof og svensk.

Grape, som ikke er i slekt med den store Arendt Grape slekten, var ferdig utdannet prest fra Uppsala i 1868. Han virket en tid i Stockholm før han vendte nesen hjemover og til sitt barndomssokn i Övertorneå. På tross av en formell presteutdanning omvendte han raskt til læstadianismen. Hans innsats for læstadianismen ble etter hvert vel ansett, ikke minst blant læstadianerne selv.

Grape var også interessert i politikk. På landstinget arbeidet han for et bedre skolevesen og for at lover og regler ble oversatt til finsk. Han ønsket at tornedalingene kunne ta del i de politiske prosessene som nå ble mer og mer demokratisk også lokalt. Grape mente at alle i Tornedalen måtte ta del i den i moderniseringen som samfunnet stod ovenfor.

Rundt 1870 begynte så smått elektrifiseringen av Sverige. I 1880 fikk man det første telefonnettet i Stockholm. Mellom 1882 og 1887 ble parallelle togskinner lagt ned mellom Gällivare og Luleå.

Både Grape og Landgren søkte modernisering i en tidsånd preget av darwinisme.

Darwinismen førte med seg også en holdning om språkenes overlevelsesevne etter boken «Artenes opprinnelse» om evolusjonsteorien som kom ut i 1859. I Sverige betydde dette etter hvert at det svenske språket var «best». Den monumentale tyske filosofen og forfatter Johan Gottfried Herder (1744 – 1803) sine ideer slo også rot i mange land. Han forfektet at folk eller nasjon har en felles sjel, en grunnleggende felles holdning. Tyskland tok tankegodset helt ut i perioden 1933 – 1945, på en sånn måte at det aldri har blitt aktuell igjen.

Lars Landgren var også påvirket av darwinismen og teorien om «naturlig utvelgelse». Da finnene bidro sterkt til industrialiseringen av Norrbotten i løpet av 1880-årene ble språkdarwinismen brukt som argument i språkpolitikken mot tornedalingene.

I dette tiåret ble det for eksempel gjort flere forsøk på å flytte ungdomsskolelærerseminaret fra Haparanda til svensktalende område for å effektivisere språkundervisningen på svensk. Pehr Olof Grape som etter hvert også ble folkeskoleinspektør i 1881 med base i Haparanda bidro aktivt til at seminaret fortsatte i Haparanda.

Men i forbindelse med kampene om seminaret utarbeidet Grape og biskop Landgren en strategi om at det skulle etableres statlig finansierte barneskoler i Tornedalen. For Grapes del må dette ha vært et kompromiss påvirket av det sterke presset mot finsk kultur.

Et annet element i dette var at i Tornedalen kunne man finsk og man hadde en stor egeninteresse av å lære seg svensk. Man tok det finske språket for gitt, man trengte ikke å lære noe man allerede kunne. Det var også vanlig å være flerspråklig i Tornedalen. I Tornedalen gikk dette med enspråklighet som folkeskolen hadde makt til å gjennomføre under radaren til folk.

Denne faren så blant annet fennomanerne, de som kjempet for det finske språket i Finland. David Skogman var en av de som engasjerte seg både i Sverige og Norge. Den mest innflytelsesrike fennomaner var Johan Vilhelm Snellman som skulle få stor betydning for det finske språket i Finland samtidig i siste halvdel av 1800-tallet.

Kommunene i Sverige hadde to valg når det gjaldt å opprette folkeskoler. Sin egen folkeskole som de selv finansierte og bestemte over sammen med den lokale kirken. Den andre var en skole finansiert av staten under forutsetning av at undervisningsspråket i statsskolene kun var svensk.

Betegnende for den språklige darwinismen i 1888 var at to av de fire første statsskolene ble plassert i landsbyer på språkgrensen mellom finsk og svensk. De skulle fungere som en språklig mur mot en finsk fremmarsj i den svenske delen av Tornedalen.

Den pedagogiske metoden som ble brukt var Berlitz-metoden fra New York. Metoden fikk veldig negativ innflytelse på mange av elevene.

Grape og Landgren hadde derfor iverksatt en periode med sterk avfinskifisering. De to andre statsskolene ble dannet av bedrifter. Både den svenske stat og moderniseringen bidro derfor til svenskifiseringen av Tornedalen. Etter de fire første statsskolene ble det bygget en lang rekke statsskoler i Tornedalen i løpet av 1890-årene og fremover.

I 1901 dør Pehr Olof Grape i Haparanda. Den sterke perioden mot det finske språket fortsatte til Finland ble selvstendig i 1917 og slutten av første verdenskrig.

Det finske språket i en historisk, religiøs og politisk kontekst

Av Rune Bjerkli

Denne artikkelen er en del av en serie der vi setter fokus på det finske språket. Det finske språkets vei fra å være et muntlig språk over store deler av Fennoskandia til å bli et formelt skriftlig og samfunnsbærende språk i det som i dag er Finland, Sverige, og Norge.

1455 – 1527: Boktrykkekunsten og reformasjon

1809: Vi det svenske – dere det finske

1809: Georg Carl von Döbeln: Avskedstal till de finska trupperna

1848 – 60: Nasjonalpoeten Runeberg skrev et dikt om Döbeln

1863: Finsk språk i Finland

1870: Den finske læstadianske makten blir for stor i Sverige

1888: Forsvensking startet først mot læstadianerne

Kommer mer …