1789 – 1948 MODERNE TID

Kvener og finner drev på med sildefiske for over hundre år siden

Den moderne norske stat blir til og nasjonalromantikken når sitt høydepunkt rundt det forrige århundreskifte. Denne perioden er preget av at alt det som ikke var norsk skulle fornorskes.

Fornorskningen av kvener/finner og samer var to helt forskjellige historier, med to helt forskjellige beveggrunner. Samene skulle fornorskes av humanitære grunner. Slik at de lettere skulle finne seg bedre betalt utkomme i det norske samfunnet. Kvenene/finnene derimot skulle fornorskes at politiske grunner.

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund
Fornorskningen av samer og kvener i skolen var to forskjellige historier
Kvenske og finske lokalforeninger

Vestre Jakobselv skole ved Vadsø hadde både samiske og kvenske elever. Bildet er fra 1890.

Skolen var en viktig arena for norske myndigheter i fornorskningen av kvener/finner og samer. Samene skulle fornorskes av humanitære grunner. Kvenene/finnene derimot skulle fornorskes at politiske grunner.

Skoledirektør Brygfjeld skrev i 1923 at kvenene hører til “Finmarkens mest foretaksomme og driftige folk”. Kvenene/finnene klarte seg altså godt økonomisk i det norske samfunnet, men av nasjonale politiske grunner måtte man få dem til å skifte språk.

Allerede før krigen ser man helt klare tegn på at det er kvenene/finnene som er den egentlige målgruppen for språkskiftepolitikken. Å få til et språkskifte hos kvenene/finnene ble nemlig ansett som nasjonal sikkerhetspolitisk oppgave, – en stor og viktig oppgave for den nye norske nasjonen, som i tillegg hadde ambisjoner om utvidelse av norsk territorium.

Mens fornorskningen av samene var en humanitær oppgave og av den grunn nedprioritert. Målet var aldri at kvenene/finnene skulle lære seg norsk for å klare seg i det norske samfunnet. Målet var at kvenene/finnene skulle slutte å snakke finsk i tillegg til norsk. Disse to hovedlinjene i fornorskingspolitikken, ble stadfestet og fastlåst med at Stortinget den 7. juli 1936 vedtok en total avskaffelse av all bruk av kvensk/finsk i norsk skole, bare samiske bibler og religiøse bøker var etter 1936 tillatt, – i tillegg til de norske.

Dette veiskille i førte til at for kvenene/finnene ble skolepolitikken etter krigen et arbeid for å få tilbake finskopplæringa, mens samisk skolepolitikk ble to-delt. For det første å forbedre den samiskopplæring man allerede hadde, – for det andre å hindre at finsk/kvensk kom tilbake til skolene.

Det er ting som tyder på at fornorskingspolitikken overfor samene ble offisielt forlatt i 1959. Og at samiske ledere ble pådrivere i fornorskningen av kvener/finner. Denne delen av historien blir feid inn under teppet.

De samiske aksjonene mot kvensk og finsk i skolen i perioden etter krigen var ikke enkeltpersoners innspill eller såkalt hverdagsrasisme. Det kan forekomme hos enkeltpersoner i alle grupper. Nei, det dreide seg om offisielle utspill fra samiske ledere på vegne av samiske organisasjoner og institusjoner.

Ved hver eneste korsvei hvor skolelovene og planene har vært oppe til revisjon har de samiske lederne protestert mot styrking av finsk. Da skoledirektøren i Finnmark i 1973 ville styrke skolens innsats for de finskspråklige elevene, protesterte samisk skolekomite. Da Stortinget, 12 år senere, i 1985, ville innføre opplæring i finsk, protesterte samisk lærerlag. Og da Stortinget, ytterligere 12 år senere, i 1997 ville innføre finsk som andrespråk, reiste Sametingsrådet med president Magga i spissen til Oslo og protesterte.

Og disse eksemplene er bare toppen av et isfjell. Det ble påstått at innføring av utvidet finskopplæring i skolene, ville undergrave den pågående samiske kulturreisinga – men uten å grunngi påstanden. Og denne påstand er ennå ikke trukket tilbake. Den har virket som en propp i systemet når kvener/norskfinner har arbeidet for forbedring av skoletilbudet i finsk/kvensk og gjør det delvis fremdeles.

Når man behandler fornorskningen av samer og kvener/finner som en enhet, kan man tilsløre og feie under teppet det som i ettertida vil bli sett på som en skamplett på samisk historie. Nemlig at man i sin iver etter å reise sin egen kultur, ikke har nølt med å kreve at deres nabokultur, den kvenskfinske ignoreres. Det er det som i praksis er resultatet.

Vi har ikke en felles skolehistorie for samer og kvener/finner.

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund

Moderne tid vil bli oppdatert.

Kvensk Finsk Riksforbund logo