Fennoskandia fra skoltenes perspektiv
Kvensk Finsk Riksforbund har tatt opp skoltenes situasjon ved flere anledninger med norske og internasjonale myndigheter. Her er Mikit og Karin Ivanowitz sammen med Bjørnar Seppola etter et filmopptak i Skibotn i 2023.
Det er ingen tvil om at skoltene i Norge, Finland, og Russland har vært mellom barken og veden. Cand. mag. Mikit Ivanowitz som selv er skolt, har jobbet mye med å dokumentere skoltenes historie og situasjon. Vi vil her i samarbeid med Ivanowitz sette ord på den nordlige delen av Fennoskandia sin forhistorie og kolonisering. Vi vil beskrive skoltene sin kultur, historie, bosetning og nåværende situasjon i Norge, Finland og Russland.
Før 1826 var Sør-Varanger et grenseløst landområde mellom Russland, Finland, Sverige og Danmark og Norge. På grunn av områdets rike ressurser og stormaktspolitikk ble skoltesamfunnet rammet av flere katastrofer som førte til drastiske endringer for dette kulturfellesskapet.
Disse grensesettingene og tvangsflyttingene fra de tradisjonelle sii’da-områdene førte til en kulturell katastrofe – til skoltesamfunnets oppløsning. Skoltene, som før 1826 levde i et kulturfellesskap, lever i dag atskilt og spredt rundt i nasjonalstatene Russland, Finland og Norge.
Den russiske forsker (Soja Sokolova, 1992) mener de russiske lapper stammer fra sirtja-folket. Mange forskere har fra forskjellige tider hatt ulike teorier om skoltene og deres opprinnelse.
Ifølge Tanner i boken «Skoltlapparna» (1929) og Hallström (1911) henvises det til flere kilder om de østlig boende lapper. De fleste forskere fra 18-1900-tallet mente det var stor forskjell mellom de russiske lapper (tidligere kalt Terfinner) og de norske og finske lutherske lapper, mens denne forskjellen blir usynliggjort av mange forskere.
Allerede fra den kjente Bjarmelandsferden kan Ottar ha vært i kontakt med skoltene. Ottar fortalte at han kom til en stor flod, som kan ha vært Tuloma. Han fortalte at landet var øde, utenom noen fiskere, fuglefangere og jegere, som alle var finner.
Ottar kalte landet for Bjarmenes (Beormas) og Terfinnenes land. Tanner har oversatt Terfinnenes land til den «ryska lappmarken», også nevnt på eldre kart som «Terskoi-Loporie» (Tanner 1929). I nyere kilder har også elva Tuloma blitt bekreftet av tsaren å tilhøre skoltene, så muligheten for at skoltene var de «Terfinner» som Ottar omtalte er til stede. Skoltene har også etter hvert blitt omtalt med forskjellige betegnelser i eldre dansk-norske kilder. Blant annet som «østhavsfinner» eller «russefinner». Begrepene «lapp» og «finn» har til tider også blitt brukt om skoltene.
Skoltenes sii’daorganisasjon har ifølge Knut Odner blitt brukt for å rekonstruere den øvrige samiske sii’daordningen. I boka «FINNER OG TERFINNER» stiller Odner et spørsmål om skoltenes organisasjonsform er den gamle samiske organisasjonsformen.
Skoltekulturen har mange fellestrekk med de som kaller seg for samer i dag, men det finnes også en rekke elementer som også er forskjellige fra denne kulturen.
Det finnes mye kildemateriale om skoltene både i Finland og Russland. Kildemateriale som ikke er brukt i Norge slik det burde vært gjort.
I tillegg til bruk av skriftlig kildemateriell har Ivanowitz intervjuet flere med tilhørighet til kulturen. Han har også egen kulturkunnskap og erfaringer fra oppveksten i Skoltebyen fra slutten av 1940-tallet og fram til i dag Områdene han spesielt har satt seg inn i er:
- Norge (Neidensii’daen – Njauddâm-sijdd)
- Finland (del av tidligere Njauddâm-sijdd): Nellim- og Sevettijärvi-området
- Russland (flere sii’daområder beskrives i rapporten som et område)
