FØR VIKINGTIDEN til 872

Kvenske og finske lokalforeninger

Blant annet i Flateyjarbók finner vi skriftlige kilder på at det var kvener og finner i Norge før vikingtiden.

Før vikingtiden var det kvener og finner i Norge. Blant annet i Flateyjarbók finner vi nedtegnelser av dette. Det er grunn til å tro at slik historie er tatt ut av den «offisielle» norgeshistorien etterhvert som det nasjonalromantiske eposet om Norge skulle stadfestes utover 1800-tallet. Dagens «offisielle» historie fortelles utfra et norsk og samisk perspektiv. På denne delen av kvenfinn.no vil vi dokumentere den kvenske/finske tilstedeværelsen i Norge før år 872 og slaget i Hafrsfjord. 
Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund

To kongesønner fra Kvenland, Nor og Gor

Kvenske og finske lokalforeninger

Norge samles i slaget ved Hafrsfjord 872.

Dette er en av de eldste historier om kvener og finner i Norge. De grunnla Norge og satte sine egne etterkommere inn som småkonger. Nor bosatte seg i Norfjord i Sogn og Gor bosatte seg på Gorsøy i Rogaland. En av deres etterkommere, Harald Hårfagre, samlet deretter Norge til ett rike. Det siste slaget om rikssamlingen stod i Hafrsfjord i 872.

Den Norges historie som nordmenn flest har lært, om vikingtid og om Norges storhetstid, bygger i hovedsak på gamle islandske bøker. Norske historikere på 1800-tallet samlet sammen fortellinger om Norge i gamle islandske bøkene, plukket ut de historier de likte best, og skrev Norges historie på den måte de selv likte å høre den. Men der var også historier som ble utelatt av de norske historikerne. En slik er fortellingen er Fundinn Noregr (Norge blir grunnlagt).

Den forteller om to kongesønner fra Kvenland, Nor og Gor, som samlet en hær og la under seg de norske småkongerikene og grunnla Norge. Den historien finner vi Flateyjarbók som ble skrevet på Island rundt 1380, men handlingen i fortellingen er trolig fra 2 – 300-tallet.

Her er den i en oversettelse av Fundinn Noregr:

Fornjot het en konge. Han hersket over Jotland som kalles Finland og Kvenland. Det er øst for havbukten som går inn mot Gandvik, den som også kalles for Helsingbotn. Fornjot hadde tre sønner. En het Hle, som vi kaller Æge, – den andre Loge og den tredje Kåre. Han var far til Frost, far til Snø den gamle. Hans sønn var Torre. Torre hadde to sønner, Nor og Gor, og datteren Goe. Torre var en stor blotsmann. Hvert år hadde han blot ved midtvinter. Det ble kalt Torreblot. Derfra har måneden sitt navn.

Det hendte en vinter ved Torreblot, at Goe ble borte. Hun ble lett etter, men hun var ingen sted å finne. Da måneden var over, ble det blotet igjen for å søke kunnskap om hvor Goe var å finne. Det kalte de Goeblot. Men blotet ga dem ingen opplysninger om hvor hun var å finne. Tre vintrer senere sverget brødrene at de skulle lete etter henne. Nor skulle søke på land, mens Gor skulle seile skip og lete på utskjær og øyer.

Nor dro nordover igjen til riket han hadde lagt under seg. Det kalte han Norge.

Brødrene hadde et stort mannskap. Gor styrte skipene utetter Bottenhavet og siden i Ålandshavet. Han lette mange steder i sveaskjærene og på alle øyene i Østersjøen, deretter i Østgøtaskjærgården. Derfra seilte han til Danmark og lette på alle øyene der. Der fann han sine frender, etterkommere etter Hle den gamle fra Læsø. Han fortsetter ferden videre, uten å finne søsteren Goe.

Nor, bror hans, ventet til snøen hadde lagt seg på heiene og det ble godt skiføre. Da dro han fra Kvenland langs havbukten, og kom til det stedet, der folket heter Lapper. Det er bortenfor Finnmark. Lappene ville nekte dem gjennomreise, og det kom til kamp. Nor og følget hans brukte mektige krefter og trolldomskunster. Lappene gikk fra vettet da de hørte krigsropene og da de så våpnene deres la de på flukt. Nor dro herfra vestover Kjølen. De var lenge borte, uten kontakt med andre mennesker, og de jaktet på dyr og fugler til mat. Omsider kom de der hvor vannet renner i vest fra fjellene. De fulgte elvene til sjøen, til de kom i en fjor stor som en havbukt. Der var det store bygder, og store daler åpnet seg opp fra fjorden.

Folkene samlet seg til kamp mot Nor og følget hans. Det gikk som før. Folket ble enten drept eller flyktet, og Nor og mennene hans fór fram som ugress over åkeren. Nor fór rundt hele fjorden og la under seg alt land, og gjorde seg selv til konge over herredene innenfor fjorden. Nor ble der sommeren over, til det begynte å snø i heiene. Da tok han veien videre, gjennom den dalen som går sørover fra fjorden. Den fjorden kaller vi nå for Trondheim.

Noen av mennene lot han ta den ytre ruten om Møre. Han la under seg alt land der han fór fram, og da han kommer sør over fjellet, som ligger sør for dalbunnen, søker han videre sørover gjennom dalene til han kommer til et stort vann de kaller Mjøsa. Han fikk da høre at mennene hans har tapt mot den konge som heter Sokne. Da gjorde han vendereis vest over fjellet. Da kommer de i det herred som de kalte for Valdres. Derfra dro de mot havet og kom i en lang, trang fjord som nå heter Sognefjorden.

Der møtte de kong Sokne, og kjempet en stor kamp med han, fordi Sokne ikke var redd for trolldommen deres. Nor gikk hardt fram og skiftet hogg med Sokne. Der falt Sokne og mange menn sammen med ham. Etter dette kom Nor til den fjord som går nordover fra Sognefjorden. Der hadde Sokne hersket før, og der det nå heter Sogndal. Nor ble lenge i Sogndal, som nå heter Norafjorden.

Der møttes de igjen, Nor og Gor bror hans, og ingen av dem hadde hørt noe av Goe. Gor hadde lagt under seg alt land langs kysten da han kom farende sørfra. Brødrene delte landet mellom seg. Nor fikk alt fastlandet, mens Gor skulle ha alle øyene som skilte seg fra fastlandet der han kunne seile mellom øyene og fastlandet på skip med sideror.

Etter dette drar Nor til Opplandene og kommer der det nå heter Hedmark. Der rådde en konge som hette Rolf fra Berget. Han var sønn av Svade jotun nord fra Dovre. Rolf hadde røvet Goe Torresdatter fra Kvenland. Rolv gikk straks imot Nor og bød ham til tvekamp. De kjempet lenge, og ingen av dem ble såret. Etter dette ble de forlikt. Nor fikk Rolfs søster til kone, og Rolf fikk Goe.

Nor dro nordover igjen til riket han hadde lagt under seg. Det kalte han Norge. Han styrte riket mens han levde, og hans sønner etter han, som delte riket seg imellom. Ettersom kongene ble flere ble rikene mindre, og delt opp i fylker.

Gor ble kalt sjøkonge. Hans sønner var Heite og Beite. De var sjøkonger og ufredsmenn. De herjet mye på landene til Nors sønner. Det ble mange slag mellom dem, og de vekslet på å seire. Beite seilte inn i Trondheimsfjorden og herjet der. Han lå der som det nå heter Beitsjø eller Beitstad. Der lot han dra skipet fra Beitstad, nordover Namdalseid, til Namdalen i nord. Han satte seg i løftingen og holdt om styrevolen, og tok alt land som lå til babord. Det er mange bygder.

Heite, Gors sønn, var far til Sveide sjøkonge, far til Halvdan den gamle, far til Ivar Opplendingejarl, far til Øystein Glumra, far til Ragnvald jarl den rike og rådsnare.

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund

«Før vikingtiden» vil bli oppdatert.

Kvensk Finsk Riksforbund logo