Fennoskandia fra skoltenes perspektiv nr. 1
Teorien er at menneskene kom til Kola og Sør-Varanger i slutten av siste istid, for ca. 10 000 år siden. Isen dekket da det meste av landområdene i hele Nord-Europa. Her en illustrasjon om hvordan isen hadde lagt seg for 70.000 til 20.000 år siden.
Den geologiske forskningen viser at istiden slutter for ca. 8 700 år siden. Etter hvert oppsto det et isfritt belte fra Svartehavsområdet og nordover mot Kvitsjøen. Lenge før isen hadde trukket seg tilbake, oppsto det en isfri kyststripe, fra Vesterålen til Kvitsjøens munning. Klimaet ble varmere, noe som førte til at vegetasjon og dyr fulgte nordover.
Senere undersøkelser viser at det var nettopp i de isfrie områdene langs kysten at innvandrerne hadde slått seg ned. Nummedals (1926) viktige funn i Alta påviser bosetning langs Ishavskysten (Komsakulturen). Tanner henviser til Nickul, Storå, Tegengren og andre.
Einar Niemi skriver at det er mye som tyder på at sii’daordningen går langt tilbake i forhistorisk tid. I sin upubliserte artikkel «Østsamene i Neiden – ressurstilpasning og rettigheter» henviser han til arkeologisk materiale fra forhistorisk tid
Bjørnar Olsen ved Tromsø Museum beskriver bosetningen på Sør-Varanger fra 1500-tallet og bakover til 600-800 f.Kr., og mener at området i den perioden var befolket av skoltene. Flere funn i Sør-Varanger dokumenterer også denne bosetningen. De eldste funn på Kjelmøya, som er ca. 3000 år gamle, viser tydelige sammenhenger både til Komsakulturen og bosetningen omkring år null (Olsen 1984).
Arkeologene mener ifølge Bjørnar Olsen at labyrintenes mønster har en såpass spesiell form at de neppe kan ha oppstått spontant både i Sør-Varanger og i Knossos og Pompei (Knut Odner, «Viking», 1961). I en artikkel fra Sør-Varanger Avis i 1993 med overskriften” Fra Kreta til Holmengrå” mener artikkelforfatteren at det må foreligge en sammenheng mellom skoltekulturen og det gamle Hellas.
Labyrintene styrker også en teori som konservator Sigvald Normann Hanssen ved Sør-Varanger kommune lanserte i sin tid, om at skoltene var et folk som muligens hadde sine røtter fra Svartehavsområdet?
Befolkningen i det GRENSELØSE «FENNOSKANDIA»
Väinö Tanner beskriver i boken «Skoltlapparna» om de nordlige arktiske strøk som «Fenno-skandia», mens moderne litteratur betegner de tilnærmet samme områder som «Sameland». Før 1751 var det fortsatt ingen grenser mellom Norge, Sverige og Russland.
Først i 1751 ble grensen mellom Norge og Sverige fastsatt fra Sør-Norge til et sted mellom Polmak og Bugøyfjord (sannsynligvis frem til «råmerket» som markerte grensen mellom Neiden- og Varanger-sii’daen). Samtidig fikk de Lutherske lapper (V. Tanner i boka Skoltlapparna 1924) i de samme områdene sitt «Magna Carta»med «Lappecodicillen».
Først i 1826 ble statsgrensen lagt mellom Norge og Russland/Finland. Før 1826 levde skoltene i det grenseløse området, som de betraktet som sitt område. Ressursgrunnlaget i de arktiske og subarktiske områder var lite variert, men bærekraftig. Veidekulturene besto av små grupper av lokalsamfunn, som hentet ressurser fra det arktiske området.
For de mange veidesamfunn var fangst, jakt og fiske det viktigste næringsgrunnlaget, selv om sanking av bær, sopp og andre vekster også hadde en stor betydning for deres livsgrunnlag. Fra tusenvis av år tilbake har menneskene hatt sine ressursområder med sine grenser eller «råmerker», som det heter ifølge eldre skriftlige kilder.
Som oftest fulgte grensene vannskiller og vassdrag som var viktige fangst og fiskeområder, og også viktige ferdselsveier, sommer som vinter. Men disse grensene skilte ikke folkegruppene fra hverandre.
Skoltene utnyttet de store ressursområdene etter avtale med sine naboer i de tilstøtende sii’daområdene. Dette området var grenseløst frem til 1826, men siden 1326 har det rike ressursgrunnlaget skapt konflikter om retten til å beskatte dette området.
I årtusener har fordelingen og bruken av dette landområdet utviklet seg fra veidekulturen, og tilpasset seg etter ressursgrunnlaget. Koloniseringen av området økte presset på ressursene, og dette endret etter hvert veidekulturens villreinfangst til tamreindrift, som fortsatt utøves ikke bare i «Sameland», men i store deler av området. Opprinnelig var menneskene i dette kulturlandskapet fangstfolk og jegere, men de hadde temmet rein som de brukte til villreinjakt og til transport.
Før grensen ble lagt gjennom Neidensii’daen krevde både Norge og Russland eiendomsretten til skoltenes sii’daområder. Neiden-, Pasvik- og Petsjengasii’daen dannet det tidligere såkalte norsk-/russiske fellesdistriktet fra første halvdel av 1600-tallet og frem til 1826.
Hele området og dets urbefolkning sto under russisk verdslig- og kirkelig jurisdiksjon, og var kun felles i skattemessig forstand. Frem til 1826 var det skoltene som til daglig hadde bruksrettighetene til dette rike arktiske området, men etter at grensen ble fastlagt ble alle skoltenes hevdvunne rettigheter gradvis overført til de som koloniserte områdene etter 1826.
