1450 – 1789 TIDLIG MODERNE TID

Nordkalotten kart år 1635

Frem til Tidlig moderne tid (ca. 1450-1789) levde skandinaver, sjøfinner / kvener / fjellfinner / karelere / skogfinner /andre finner, og samer spredt utover hele Fennoskandinavia uten negativ trykk fra omverden.

I løpet av denne epoken skjer det en rask utvikling av vitenskap og teknologi. Blant annet får utviklingen av boktrykkerkunsten stor betydning. Landbruket utvikles til å gi større avlinger, transport forbedres markant, industriproduksjon av flere varer tar til, handelen og økonomien øker kraftig, Amerika blir kolonisert, og Charles Darwin utgir «Artenes opprinnelse». Alt dette kulminerte i utvikling mot nasjonalstaten. Opprettelsene av «homogene» nasjonalstater ble fullført i løpet av 1800-tallet. Norge fikk sin Grunnlov i 1814 og ble helt selvstendig 1905.

Fiskeforekomstene langs Norskekysten er svært økonomisk interessante. Det ble et negativt trykk fra omverden mot lokalsamfunnene langs kysten i higen etter profitt som den Tidlig moderne tid førte med seg. Det kvenske/finske passet mindre og mindre inn i den nye tiden, det stod i veien for det homogene Norge etter datidens tankegang og kunnskapsnivå.

Major Peter Schnitler

Finner er de ældste Indvaanere af Finmarken. Dette skriver Major Peter Schnitler i sin grenseprotokoll i 1743. (bind III, s 55). I tillegg er der i Finnmark nordmenn og lapper (samer). Finnene i Finnmark deler Schnitler inn i sjøfinner og fjellfinner etter levemåte. Han skriver at de ulike typer finner ikke skiller seg fra hverandre i Tungemaal, Dragt og Sæder, men bare i næringsmåte.

Sjøfinnene er bofaste. De lever av fiske, husdyrhold og jakt i nærområdene. Fjellfinnene derimot bor i telt og flytter fra sted til sted med 2 – 4 ukers mellomrom. De driver fiske i ferskvann og jakt på fugler, dyr og særdeles på villrein som det fins mye av i Finmarken. Fjellfinnene holder noen tamrein som gir dem melk, ost, skinn til klær og transport om vintrene.

Finnene, både sjø- og fjellfinner, er paaholdne af deres gamle Skikke; og de har deres KlædeDragt, gamle Sæder og Tungemål». De anser seg selv som mer fornemme enn nordmenn, og gifter seg ikke utenfor sitt eget folk. Sjøfinnene klarer seg økonomisk bedre enn nordmenn og er selvforsynte med hus, klær og mat. Nordmennene bebor øyene i Finnmark, og noen få steder ytterkysten, mens finnene bebor fjordene og fastlandet. Nordmennene driver kun fiske på havet og kan ha ei ku og noen småfe i tillegg. De driver ikke med åkerdyrking, skogdrift og jakt. De bygger hus av torv og sten og bruker torv til brensel, mens finnene på sin side sier at de ikke tåler røyken av torv.

Også lappene er delt i to grupper grunnet levemåte. Det er fjell-lapper og bygdelapper. Fjell-lappene lever på samme vis som fjellfinnene. De bor i telt og flytter fra sted til sted. Om somrene ved sjøen. Om vintrene på innlandet. Schnitler går ikke inn på grundigere beskrivelse av fjell-lappene, for de er ansett å være svenske borgere som Norge ikke har noen skatterett til, men som om somrene er i Norge for å fiske og for å la sine rein beite.

Bygdelappene derimot er fjell-lapper fra Sverige som har slått seg ned som husmenn hos sjøfinner og kvener i Norge. De fastboende lapper var ikke mange. I Lyngen f eks var der i 1743, 47 familier av sjøfinner/kvener og 6 familier bygdelapper. Svenske Østlapper som er i Lyngen om somrene er 31 familier (Bind II, s 347). Kvensk Finsk Riksforbund har utarbeidet oversikt over hvor mange lapper og hvor mange finner det var i hver bygd i 1743.)

En av sjøfinnene som Schnitler omtaler

Tidlig moderne tid vil bli oppdatert.