Norges viktigste utredning – Kongerikets grenser

Major Peter Schnitler fikk i oppgave å utrede hvor den norske og svenske statsgrensen burde ligge. I protokollene om Finnmark fra 1743 skriver han at sjøfinner er finner, og at lapper er det vi i dag sier er samer.

Grensen mellom Norge og Sverige er en av verdens lengstlevende statsgrenser. Den lengste delen, fra nord til sør ble bestemt i 1751. Noen år i forveien utredet Major Peter Schnitler over flere år hvor grensen burde være. En viktig del av dette var å kartlegge hvem som bebodde landet. Eksaminasjonsprotokollene er dermed svært viktig dokumentasjon av samtiden.

Av Bjørnar Seppola

Finner er de ældste Indvaanere af Finmarken. Dette skriver Major Peter Schnitler i sin grenseprotokoll i 1743. (bind III, s 55). I tillegg er der i Finnmark nordmenn, kvener og lapper (samer).

Finnene i Finnmark deler Schnitler inn i sjøfinner og fjellfinner etter levemåte. Han skriver at de ulike typer finner ikke skiller seg fra hverandre i Tungemaal, Dragt og Sæder, men bare i næringsmåte.

Sjøfinnene er bofaste. De lever av fiske, husdyrhold og jakt i nærområdene.

Fjellfinnene derimot bor i telt og flytter fra sted til sted med 2 – 4 ukers mellomrom. De driver fiske i ferskvann og jakt på fugler, dyr og særdeles på villrein som det fins mye av i Finmarken. Fjellfinnene holder noen tamrein som gir dem melk, ost, skinn til klær og transport om vintrene.

Finnene, både sjø- og fjellfinner, er paaholdne af deres gamle Skikke; og de har deres KlædeDragt, gamle Sæder og Tungemål». De anser seg selv som mer fornemme enn nordmenn, og gifter seg ikke utenfor sitt eget folk.

Sjøfinnene klarer seg økonomisk bedre enn nordmenn og er selvforsynte med hus, klær og mat.

Nordmennene bebor øyene i Finnmark, og noen få steder ytterkysten, mens finnene bebor fjordene og fastlandet.

Nordmennene driver kun fiske på havet og kan ha ei ku og noen småfe i tillegg. De driver ikke med åkerdyrking, skogdrift og jakt. De bygger hus av torv og sten og bruker torv til brensel, mens finnene på sin side sier at de ikke tåler røyken av torv.

Schnitler omtaler også Qvæner. De er bønder fra Tornedalen og Finland som har ryddet seg gårder i Norge. De er, ifølge Schnitler, gode jordbrukere og elvefiskere, og lever av dette.

I motsetning til sjøfinnene, dyrker kvenene korn og bruk av husdyrgjødsel til jordforbedring, noe sjøfinner og nordmenn ikke gjør. Kvenene er også helt bofaste i motsetning til sjøfinner som gjerne har en sommerboplass ved sjøen og en vinterboplass ved «de nærmeste Fjelde».

Og til slutt, i avsnittet om kvener, skriver Schnitler at siden kvenene holder seg til sjøfinnene hva gjelder skikker og språk, kan de følgelig regnes sammen med sjøfinnene.

Den siste setningen: Som de i Sprog og Sæder holde sig meget til de Norske Søe-Finner, saa kan de følgeligen til disse regnes.», viser at kvener og sjøfinner snakker samme språk.

Når vi senere får rapportene fra skolemestrene, så ser vi at kvener og sjøfinner bli opplært i samme gruppe og lappene i en annen gruppe.

Dette har sammenheng med at finner og kvener bruker finske bøker. Lappene (samene)  bruker lappiske bøker.

Bygdelappene derimot er fjell-lapper fra Sverige som har slått seg ned som husmenn hos sjøfinner og kvener i Norge.

Også lappene er delt i to grupper grunnet levemåte. Det er fjell-lapper og bygdelapper. Fjell-lappene lever på samme vis som fjellfinnene. De bor i telt og flytter fra sted til sted. Om somrene ved sjøen. Om vintrene på innlandet.

Schnitler går ikke inn på grundigere beskrivelse av fjell-lappene, for de er ansett å være svenske borgere som Norge ikke har noen skatterett til, men som om somrene er i Norge for å fiske og for å la sine rein beite.

De fastboende lapper var ikke mange. I Lyngen f eks var der i 1743, 47 familier av sjøfinner/kvener og 6 familier bygdelapper.

Svenske Østlapper som er i Lyngen om somrene er 31 familier (Bind II, s 347).

(Kvensk Finsk Riksforbund har utarbeidet oversikt over hvor mange lapper og hvor mange finner det var i hver bygd i 1743).

Forskjellen mellom sjøfinner, fjellfinner og kvener er en forskjell i levemåte, men de har samme skikker og samme språk. De var samme folk. Fjellappene og bygdelappene derimot hadde lappisk som språk, som i dag kalles samisk. De utgjorde et annet folk.

Avslutning

Schnitler er helt klar når det gjelder forskjellen mellom samisk og finsk. «Den ene Nation ei forstaaer den anden». (bind I s 384).

På innlandet er der to typer byer. Det er lappebyer og finnebyer. Schnitler gir også en klar beskrivelse hva som ligger i ordet by på 1700-tallet. Det er kort og godt et bosted, for en eller flere familier, som kalles by. (bind III, s 56).

Før grensene i nord ble fastsatt var det slik at Lappebyene skulle skatte til Sverige og Finnebyene skulle skatte til Norge.

Av den grunn forsøkte Svenske skatteoppkrevere seg på å omdefinere finner til å være lapper, og norske skatteoppkrevere forsøkte seg på å omdefinere lapper til å være finner.

Dette skaper vanskeligheter når man i dag skal lese historiske kilder. Men disse er ikke verre enn at de kan overvinnes. Det er forsket altfor lite på befolkninga i Fennoskandias nordlige del i eldre tid.