Når symbolpolitikken galopperer – selv uten hest
Kvenfolkets dag 2025: I oljerike Norge kan selv en død hest få millionstøtte – så lenge den vrinsker på kvensk. Nye språksentre åpnes, bøker trykkes ingen kan lese, og teaterforestillinger settes opp uten forståelse. Politikerne klapper seg på skulderen, rapportene viser imponerende pengebruk, og ingen stiller spørsmål ved hestens tilstand – eller om den noen gang har vært i live.
.
I lys av den satiriske «døde hest-teorien» kan man med et skjevt smil og et tungt sukk betrakte den norske språkpolitikken når det gjelder kvensk språk. For til tross for at nesten ingen ønsker å lære språket, fortsetter man å pøse inn ressurser og opprette institusjoner med stor entusiasme. La oss ta en titt på hvordan denne døde hesten blir ridd med stolthet.
- Ny sal til hesten: Myndighetene etablerer stadig flere kvenske språksentre, som om flere institusjoner vil føre til flere språkbrukere.
- Forbedret kosthold: Man støtter bokutgivelser på kvensk, til tross for at det knapt finnes noen som kan lese bøkene. Men, heisan, bokomslaget er flott!
- Bytte av rytter: Man ansetter stadig nye ansatte med finsk språklig bakgrunn, i håp om at det vil gi kvensk språk en ny vår.
- Sparker hestepasseren: Man ignorerer at kvensk språk i bunn og grunn er en dialekt av finsk, og insisterer på at det er et eget språk. Kanskje det bare trengs litt mer kreativ markedsføring?
- Forestilling uten publikum: Man iscenesetter kvenske teaterforestillinger som roses for sin kulturelle betydning, til tross for at de fleste i salen verken forstår dialogen eller har noe forhold til språket.
- Bibliotekets skattejakt: Kvenske bøker står i hyllene og samler støv, men det er jo ingen som kan låne dem hvis de ikke kan lese dem.
- Treningsprogram for hesten: Man oppretter kvenske barnehager, der kvensk språk brukes en brøkdel av tiden, men med imponerende plakater på veggene.
- Omdefinering av «død»: Man hevder at ungdom som identifiserer seg som kvenske bare ikke har tid til å lære språket, men at interessen er enorm – den bare ikke synes i praksis.
- Møter for å øke hastigheten: Det holdes konferanser, seminarer og workshops om kvensk språk, hvor deltakerne snakker mest norsk og finsk.
- Komité for analyse av døde hester: Det opprettes arbeidsgrupper som analyserer hvorfor ingen snakker kvensk, som etter måneder med forskning konkluderer: Ingen snakker kvensk.
- Rettferdiggjøring av innsatsen: Man sammenligner kvensk språk med levende språk og konkluderer med at problemet er mangel på trening, ikke manglende interesse.
- Statistikkens magi: Man har sluttet å oppgi statistikker i rapporter og stortingsmeldinger om hvor mange elever som faktisk velger kvensk språk på skolen. Uten tall kan man jo late som om interessen blomstrer!
- Hestens egentlige identitet: Før den døde, snakket hesten finsk og leste finske bibler. Den var en finsk lesehest, men ingen la merke til det – for ingen forsto språket.
- Veterinærrapporten lyver ikke: Til tross for at veterinærrapporten tydelig slår fast at hesten er død, velger man å ignorere konklusjonen og hevder at den fremdeles har liv i seg – den trenger bare litt mer støtte og oppmuntring.
Konklusjon:
I ekte «død hest-ånd» fortsetter man ufortrødent å kaste penger og ressurser på et språk som få behersker og enda færre ønsker å lære. Men det ser jo bra ut på budsjettrapportene!
