Det finske språket er mest interessant for de yngre

Åpent brev til Prinsessen: Ta vare på de stygge andungene som lærer seg finsk

Kvensk Finsk Studentnettverk

H.K.H Prinsesse Ingrid Alexandra og flere statsråder har fått et åpent brev om det finske språket i Norge fra styret i Kvensk Finsk Studentnettverk ved Mathias Bergmo (Nordreisa), Andreas Syrstad Collins (Oslo) og Tobias Eriksen (Båtsfjord). Foto: Kvensk Finsk Riksforbund (innfelt) og PublicDomainPictures/pixabay.com.

Åpent brev til H.K.H Prinsesse Ingrid Alexandra, kulturminister Anette Trettebergstuen, kunnskapsminister Tonje Brenna, forsknings- og høyere utdanningsminister Ola Borten Moe, forsvarsminister Bjørn Arild Gram, og kommunal- og distriktsminister Sigbjørn Gjelsvik.

Eventyret om Den stygge andungen er en av H.C. Andersens mest berømte. Eventyret gir et godt bilde på hvordan sentrale myndigheter behandler det finske språket til kvener og finner i Norge. De behandler det finske språket som om det ikke eksisterer og at kvener/finner i Norge ikke bruker eller ikke skal bruke det. Nå begynner fakta i språksaken å komme frem.

Kvensk Finsk Studentnettverk og Kvensk Finsk Riksforbund har for andre år på rad delt ut Suomen apuraha (finsk stipend) til elever på videregående skole og ungdomsskolen. Vårt mål er at stipendordningen for elever som har finsk i fagkretsen (finsk, meänkieli, eller kvensk) skal motivere flere til å lære seg finsk.

Elever i Troms og Finnmark har rett til undervisning i finsk eller kvensk. Dette er en rett man har som følge av at mange har en kvensk/finsk bakgrunn i Troms og Finnmark. I år har vi delt ut 21 stipender til de tre klassetrinnene på videregående skole samt ni stipender til elever i 10. klassetrinn. 29 av disse 30 stipendmottakerne har finsk på timeplanen.

Telemarksforsknings rapport om KMD

Suomen apuraha fordelt på klassetrinn i 2020/21 og 2021/22 

Finsk er et like viktig fellesspråk i de nordlige deler av Norden, som skandinavisk er i de sørlige delene av Norden.

I 2022 har utdanningsdirektoratet for første gang inkludert elevtallene for både finsk og kvensk i grunnskolestatistikken. En stor majoritet tar finsk. De med en nær tilknytning til det kvenske/finske velger altså i store trekk å lære seg det finske språket. Det finske språket er barnas og ungdommens språk i Troms og Finnmark.

Den stygge andungen

Likevel så betrakter departementene ikke finsk som vårt språk. Dette arbeidet er ledet av Kommunal- og distriktsdepartementet (KDD). I 20 år har KDD i stedet satset på å utvikle et eget finsk språk i Norge, det kvenske språket. Den ensidige og folkerettsstridige satsingen på det kvenske språket har ført til et dokumenterbart resultat: Antallet elever som tar finsk har gått drastisk ned siden 2002.

KDD behandler det finske språket i Norge som Den stygge andungen i H.C. Andersens berømte eventyr.

Å kunne kommunisere kan være forskjellen mellom liv og død

Et språk er først og fremst noe man bruker for å kommunisere med. Vi er interessert i å kunne kommunisere med våre slekter og venner som snakker finsk i spesielt Finland og Sverige. Dette er vår rett som KDD ignorerer fullstendig. Folkeretten er klar på at vi skal gjøres i stand til å kommunisere med vårt folk uansett på hvilken side av grensene de bor.

Vi er interessert i å skape flere bærekraftige næringer og arbeidsplasser gjennom nærmere kontakt med spesielt Finland. Troms og Finnmark handler nesten ikke med verken Russland eller Finland. Nå er det virkelig på tide å satse på Finland som handelspartner, ikke minst å dra nytte av hverandres grønne arktiske løsninger.

Nå som Finland blir medlem av NATO så er det livsviktig med et godt samband. Å ha soldater som kan finsk kan være forskjellen mellom å ha alle lemmer intakt eller ikke, ja, forskjellen mellom liv og død.

H.C. Andersens budskap

Den stygge andungen til KDD blir en stor hvit vakker svane. Det finske språket er vår kulturelle svane. Ta vare på barn og ungdom som lærer seg finsk, nå!

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund
Telemarksforsknings rapport om KMD

H.C. Andersen (1805 – 75) skrev mange eventyr. Den danske forfatteren har fått sine tekster oversatt til over 100 språk. Bibelen er den eneste boken som er oversatt til flere språk.

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund
Knyttneve

By |2022-06-23T11:36:46+02:00juni 23rd, 2022|Categories: Ukategorisert|Tags: , , , , |

Høringssvar utkast forskrift driftsstøtte

Diskriminering, hatefulle ytringer, handlingsrom og, ikke minst, 1950

Telemarksforsknings rapport om KMD

Kvensk Finsk Riksforbund ved generalsekretær Rune Bjerkli og styreleder Bjørnar Seppola har i sitt høringssvar til utkast på nye forskrifter for driftsstøtten fra staten tatt opp flere forhold som må justeres. Dette gjelder for eksempel det ekstra formålet og arbeidsoppgaven som tillegges organisasjonene, og diskriminering av personer som har kommet til Norge etter 1950.

Kun fem år etter at gjeldende forskrifter er lovfestet vil departementet nå endre forskriften. Utkastet virker ikke særlig gjennomtenkt. Interesseorganisasjonene for nasjonale minoriteter har en svært liten pott av statlige midler til å fremme for eksempel kveners/finners sak i Norge. Likevel så legger departementet blant annet opp til en formidabel økning av formålet med driftsstøtten. Kommunal- og distriktsdepartmentet (KDD) legger også samtidig opp til regelendringer som bryter med Rammekonvensjonen om beskyttelse av nasjonale minoriteter.
Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund

HØRINGSBREVET

Kommunal- og distriktsdepartementet sender med dette et utkast til ny forskrift for driftsstøtte til nasjonale minoriteters organisasjoner på høring. Departementet ønsker synspunkter på forslaget til forskrift.

Bakgrunn

Over tilskuddsordningen til nasjonale minoriteter – statsbudsjettets kap. 567 post 70 – blir det gitt driftsstøtte til nasjonale minoriteters organisasjoner og prosjektstøtte til tiltak for nasjonale minoriteter. Tilskuddsordningen blir forvaltet av Norsk kulturråd. Det ble etablert en forskrift for driftsstøtte i 2017 og en forskrift for prosjektstøtte i 2019.

Tilskuddsmidlene blir bevilget årlig over Kommunal- og distriktsdepartementets budsjett. Departementet har derfor ansvar for å utarbeide forskriften for tilskuddsordningen. Departementet er også klageinstans for eventuelle klager knyttet til Kulturrådets beslutninger om tilskudd og avslag.

Hva som er nytt i forskriften

I det nye utkastet er det lagt vekt på at forskriften skal være på et mer overordnet nivå, slik at mer detaljerte krav skal komme fram av tildelingsbrev og Kulturrådets øvrige retningslinjer. Likevel må alle absolutte krav, som hvem som kan søke, hva søknaden skal inneholde, krav til rapportering, frister etc., være fastsatt i forskrift.

Forslaget til endringer i forskriften består i hovedsak av at detaljerte krav om hva som skal følge en søknad, vilkår for bruk av tilskudd og rapporteringsplikter etc. er forkortet og kravene er satt opp i punktlister for å gjøre det mer oversiktlig. I tillegg er noen paragrafer flyttet på eller slått sammen. Krav som går fram av øvrig lovverk, som forvaltningsloven, er tatt ut av forskriften.

Det som er nytt i forskriften er:

  • Det er tatt inn i formålet for ordningen at tilskuddsordningen skal bidra til å minske diskriminering og hatefulle ytringer.
  • Det er lagt inn hva som regnes som tellende lokallag.
  • Kravet om å levere regnskapsstatus ved søknad om tilskudd er fjernet.

Alle krav i forskriften er utarbeidet etter Kulturdepartementets veileder for tilskudd til frivillige organisasjoner.

Link til departementets informasjon om høringen

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund

Utdrag fra høringssvaret til Kvensk Finsk Riksforbund

Innledning

Dette er en forholdsvis viktig sak mellom departementet og organisasjonene som representerer nasjonale minoriteter i Norge. Så vidt oss bekjent nevnte ikke departementet at en ny forskrift for driftsstøtten var på gang under det siste kontaktforum senhøstes 2021. Hvis departementet var interessert i en god forskrift fra nasjonale minoriteters perspektiv så kunne man begynt prosessen der.

En stor endring i utkastet til ny forskrift er formålet om å minske diskriminering og hatefulle ytringer. Det ble ettertrykkelig påpekt på kontaktforum at organisasjonene som representerer nasjonale minoritetene generelt sett ikke har dette som hovedutfordring. Dette kom som en ryggmargsrefleks på uttalelsen fra statssekretæren på kontaktforum om at hun synes kampen mot blant annet netthets er viktig.

Vårt hovedanliggende er departementets og norske myndigheters mangeårige og pågående diskriminering og utøvelse av hat mot de som nå er definert og sortert i boksen «nasjonale minoriteter».

Diskriminering samer og kvener/finner

Driftsstøtten til jøder, romfolk/sigøynere, skogfinner, tater/romanifolk og kvener/norskfinner er svært liten i forhold til driftsstøtten til samer.

Formålet med driftstøtten

Vi ser på det som en selvfølge at departementet har sørget for ryggdekning til en langt større budsjettpost på statsbudsjettet når formålet med driftsstøtten blir bredere. Når vi, i tillegg til nåværende formål, nå også skal arbeide for å minske diskriminering.

For å kjøre en enkel diskrimineringssak igjennom rettssystemet, til og med lagmannsretten, så må man som part være beredt til å bruke/tape minst kr. 400.000,-. Ingen interesseorganisasjon for de nasjonale folkegruppene er per i dag i nærheten av å kunne risikere en slik sum. I tillegg vil en slik prosess nødvendigvis gå over flere år. Det betyr at man bør legge av midler fra et år til et annet, noe man ikke har anledning til i henhold til i utkastet til ny forskrift.

Når departementet nå vil at nasjonale minoriteter skal arbeide med myndighetsoppgaver så antar vi derfor at statsstøtten økes betraktelig. Dette vil være på sin plass, vi har i formålsparagrafen å jobbe mot diskriminering.

Skal vi kunne arbeide hensiktsmessig med «hatefulle ytringer» kreves det i mange tilfeller innkjøp av faglig kompetanse. Vi har hatt tilfeller hvor vi mener oss utsatt for hatefulle ytringer, men vi har ikke økonomisk kapasitet til å få disse ting vurdert og fagjurister.

Å slenge ut påstander om «hatefulle ytringer» uten at disse har et reelt grunnlag som fagjurister kan gripe fatt i, vil i verste fall føre til en svekking av arbeidet mot hatefulle ytringer. Det kan lett gå inflasjon i begrepet hatefull ytring, som vanskeliggjør arbeidet med å få bukt med problemet. Det samme vil skje om man hver gang man står overfor det man anser som hatefull ytring skal alarmere politiet som så henlegger saka.

Samtidig er det slik at de nye sosiale medier har ført til kontakt mellom mennesker fra ulike norske miljøer som tidligere var lite i kontakt med hverandre. Noe som i sin tur har ført til kontakt med mennesker med en røffere omgangstone enn de har vært vante med i sine nærmiljøer fram til nå. Så uvante at de nærmest oppleves som provoserende og krenkende. For mange er det også slik at de til daglig lever i miljøer hvor de er uvante med store meningsforskjeller og blir provoserte når de møter andre meninger i spørsmål de selv tar som en absolutt sannhet.

I Norge har vi til nå hatt en praksis med at jurister trekker opp grensene mellom hatefull ytring og frihet til å ytre seg. Det er til beste for norsk demokrati og minoriteters rettsikkerhet at det er slik. Vi legger derfor til grunn at denne vurdering fortsatt skal ligge hos jurister og domstolene og ikke overføres til saksbehandlere i departementene og Norsk kulturråd.

Ordet «minske» bør defineres i større grad. Slik det står nå så kan Kulturrådet på skjønn avslå søknad om driftsstøtte fordi en organisasjon ikke har jobbet godt nok for å «minske» diskriminering. Slik ordet «minske» og paragrafen er skrevet kan man på skjønn dreie rundt en hel akse i tolkningen av den.

KDD legger opp til å kaste ut personer som naturlig hører hjemme i folkegruppene

Vi har merket oss denne setningen i paragraf 1:

«Personer som har flyttet til Norge etter 1950, eller deres etterkommere, regnes ikke som å tilhøre eller utgjøre en nasjonal minoritet.»

Denne setningen, om den blir stående, vil stille både oss, kulturrådet og departementet, overfor vanskelige utfordringer.

I henhold til rammekonvensjonen for beskyttelse av nasjonale minoriteter skal man ta hensyn til folkegruppens overnasjonale samhørighet.

For kvener og finner har for eksempel hele Nordkalotten vært folkegruppens naturlige område. Det vil si at Norge, Sverige og Finland (og Nordvest Russland) må sees på som et område som kvener og finner har sin tilhørighet.

Det har frem til nå vært en regel om at personer av samme etnisitet som de nasjonale minoriteter og som slutter seg til den nasjonale minoriteten gjennom giftemål, familiebånd, organisasjonsliv, eller lignende, har vært regnet med til den norske nasjonale minoriteten.

Dette gjelder både rom, tater/romani, skogfinner, kvener/finner og jøder. Dette er blitt en innarbeidet praksis som, om denne ordningen nå skal avvikles, vil føre til at personer som har arbeidet i de minoritetspolitiske organisasjonene og institusjonene nå risikerer å bli «kastes ut» av minoriteten.

Som eksempel kan nevnes grunnlegger og mangeårige redaktør av avisa Ruijan Kaiku. Et annet eksempel er et av styremedlemmene styremedlem i Kvensk kunstnerforbund. Et tredje eksempel er daglig leder for Kvenmuseet i Vadsø. Som om ikke det er nok, står svært mange av medarbeiderne på Kvensk Institutt og på de kvenske språksentrene i samme situasjon.

Om en kven fra Sverige eller Finland som flytter til Norge skal utelukkes fra kvenske minoritetsorganisasjoner i Norge, vil det fort oppstå et rimelig og velbegrunnet krav om at samer som flytter fra de samme land skal utelukkes fra samiske organisasjoner og institusjoner i Norge.

Vi har ikke detaljinformasjon om de jødiske, rom, tater/romani og skogfinske minoritetene. Vi har inntrykk at tilsvarende problemstillinger gjør seg gjeldende også der.

Denne setningen inneholder kimen til en inndeling av befolkningen i Norge i raser. Dette er i tilfelle et brudd på sentrale prinsipper i minoritets-arbeidet i verden. Minoritetskonvensjonene tar utgangspunkt i språkgrupper og vektlegger begrepet «språkbrukere» og/eller «users of the language» når de skal avgrense hvem som tilhører en språklig minoritet. Med dette forslaget går departementet i retning av inndeling på grunn av ætt eller rase.

Vi foreslår primært at denne setningen strykes.

Den kan eventuelt erstattes med:

«Språkkulturer som har etablert seg i Norge etter 1950, eller deres etterkommere, regnes ikke som å tilhøre eller utgjøre en nasjonal minoritet.»

KDD legger opp til å redusere handlingsrommet til folkegruppene

Å konkretisere hva den enkelte nasjonale minoritetsorganisasjon har som formål kan gi folkegruppen mindre handlingsrom. Ordene religion, næring og samfunn er for eksempel ikke tatt med.

Det er i mot norsk lov ikke å få anledning til å drive religiøst eller partipolitiske arbeid. Vi påpeker spesielt at Det Mosaiske Trossamfund er blant organisasjonene som jobber for en nasjonal folkegruppe. Også tilhørende lag til hovedorganisasjoner må få anledning til å ha et religiøst formål, uten at dette går utover minoritets- og menneskerettighetsarbeidet til organisasjonen som blir tildelt driftsstøtte.

Kvenene kan teoretisk danne politiske parti som kan få svært mange velgere i Troms og Finnmark. Vi har organisasjonsfrihet i Norge. En nasjonal minoritet er definert politisk. Medlemmer av en nasjonal minoritet har politiske interesser som ikke kan knebles som den blir i utkastet.

KDD ønsker å sette oss i gapestokken

Departementet foreslår at «Rapporteringsplikten er oppfylt også dersom tilskuddsmottaker leverer årsrapporten og revisorbekreftet regnskap til Frivillighetsregisteret innen den fastsatte fristen».

Vi foreslår at leddet fjernes.

Vi søker, har dialog, rapporterer, og blir tilført midler fra Kulturrådet. Obligatorisk og nok.

Diskriminering og hatefulle handlinger mot marginale grupper i Norge gjennom mange år, har gjort at det er lett å sette våre organisasjoner i gapestokken for å motta driftsstøtte og annet fra myndigheter.

Det er nok at vi offentliggjør våre aktiviteter og bruk av midler på Kulturrådets plattformer.

Litt vel rask implementering 

KDD sier at «Forskriften gjelder for tildeling av tilskudd for 2023 og fremover».

Vi stiller KDD spørsmålet om 2023 er en skrivefeil? Skal det ikke være 2024?

KDD har sendt ut et utkast på forskrifter. Vi forventer en behandling av denne høringsrunden på høstens kontaktforum.

Deretter skal det vel sendes et formelt forslag som skal på høring før man lovfester nye forskrifter? Og da er vi langt forbi 2. desember 2022.

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund
Knyttneve

By |2022-06-18T17:31:01+02:00juni 18th, 2022|Categories: Ukategorisert|Tags: , |

Et storpolitisk paradigmeskifte i nord

Den finske panssarivaunu – fra trussel til alliert

Telemarksforsknings rapport om KMD

Forsvarsminister Bjørn Arild Gram (SP) bør oppgradere evnen soldater og befal har til samband og kommunikasjon mellom Norge og Finland når vi nå blir allierte i NATO.

I Aavasaksa, Ylitornio (ca. 220 km vest for den nåværende finsk/russiske grense) står enda keiserhytta til den russiske tsaren slik at han og keiserinnen kunne skue over store deler av Tornedalen. For bare litt over ett hundre år siden grenset også Troms mer eller mindre direkte mot Russland. Dette har vært en russisk-finsk utfordring i mange år, med store konsekvenser for kvener/finner. Når Norge, Finland og Sverige blir allierte i NATO vil vi få en helt ny situasjon.

Storpolitisk var kvener og finner betraktet som russefinner

Norske myndigheter betraktet Finland og russefinnene som en trussel helt opp til våre dager. Den kommunistiske overtakelsen av det russiske keiserriket og Finland sitt påtvungne forhold til Sovjet etter andre verdenskrig forlenget følgene også for russefinnene på norsk territorium.

Sett fra Oslo har russefinnene lenge vært et problem. Allerede da den norske/danske og svenske/finske grensen ble satt i 1751 var det finske en utfordring. Problemet ble enda større etter 1809 da Sverige byttet herredømmet over Finland med Norge. Etter 1814 ble satsing på det norske viktig for den nye nasjonalstaten.

  • Det ble iverksatt tiltak der finske familienavn måtte byttes ut med norske, for å eie jorda man dyrket.
  • Man fikk ikke eie fiskebåt, hvis man var tilknyttet Finland.
  • Og, familier ble splittet opp om mor eller far var for tilknyttet til Finland.

På tross av dette, den naturlige vandringen fortsatte på Nordkalotten mellom land og vann, mellom slekt og venner, slik man hadde gjort i tusener av år som ett folk.

Den dag i dag kjører norske myndigheter på med en politikk der resultatet er en avfinnifisering (fornorskning) av befolkningen. Dette arbeidet har siden år 2000 blitt ledet av statsrådene og samiske statssekretærer i Kommunal- og distriktsdepartementet.

En god del av befolkningen i Nord-Norge har røtter i det finske og (ble) ansett som potensielle forrædere av norske myndigheter. Til og med soldater fra Nord-Norge under andre verdenskrig ble behandlet som utskudd i etterkant:

  • Kjerringene ble tilbudt å kjøpe krigsmedaljer fra staten for sine falne menn.
  • Selv ikke Dronning Elisabeth II har tjenestegjort like lenge som soldatene som ventet til 2022 på sine medaljer– 77 år etter 8. mai ble en merkedag.
  • Partisanene vil gå igjen som pirater på de syv hav før de får sin anerkjennelse.

De storpolitiske følgene Ukraina har for kvener og finner

Da russiske tropper dundret inn i Ukraina i februar forandret verden seg. Vi er nå inn i en prosess der Finland går fra å være en trussel for Norge til å være en alliert av Norge i NATO. Nå vil det finske (kvenske) endelig bli verdsatt.

Samtidig skjer det en enda større forsvars- og utenrikspolitisk endring i Sverige. Nøytralitetspolitikken som har vedvart i flere hundre år blir nå byttet ut med medlemskap i NATO. Også Sverige har drevet en hard forsvensking av det finske i de fleste år. Også her vil det finske (kvenske) stige i verdi.

Det nordiske blir endelig en finsk og skandinaviske enhet

Trusselen for nabolandene Finland, Sverige og Norge er nå Russland. En stor prosentpost på statsbudsjettet i alle de aktuelle nordiske landene vil heretter skytes inn i et nordisk forsvarssamarbeid innad i NATO-rekkene.

For å sette de betydelige summene og mulighetene i perspektiv; samlet sett har de nordiske landene et like stort bruttonasjonalprodukt som Russland.

BNP Norden Russland

Nordens BNP var omtrent like stor som Russlands BNP i 2017

Med dette kan det for eksempel følge store nordiske militærkontrakter. Dessverre så har nordnorske politikere ignorert det kvenske/finske og bifalt sentrale myndigheters kamp mot det kvenske/finske i alle år.  Vi mangler derfor den mellomfolkelige infrastrukturen, som er vanlig mellom naboland, til et felles løft av samfunnene på flere sider av grensene i nord.

Vi har alltid vært allierte – nå blir alliansen politisk stadfestet

Nå må alle ansvarlige parter investere en tanks i det mellomfolkelige kvenske/finske samarbeidet. Å kunne kommunisere på det finske språket og gjenopprette de naturlige forbindelsene øst-vest i de nordlige delene av Norge, Sverige og Finland vil være mer verdt enn flere tanks.

Knyttneve

By |2022-07-26T04:38:24+02:00juni 18th, 2022|Categories: Ukategorisert|Tags: , , |

Nr. 1 i Norden: KVENSK FINSK RIKSFORBUND

Nr. 11 i verden: Sannhet i Storfjord /IDIL2022-2032

Telemarksforsknings rapport om KMD

Da Sannhets- og forsoningskommisjonen og Kvensk Finsk Riksforbund arrangerte et folkemøte i Skibotn – Sannhet i Storfjord – så var det  første gang at kommisjonen var på et folkemøte i Storfjord. På hovedbildet: Ketil Zachariassen, Ivar Bjørklund, Bjørnar Seppola, og Rune Bjerkli.

Dette møtet var et av de aller første møtene som er knyttet opp mot UNESCOs internasjonale tiår for lokale tradisjonsspråk. På møtet kom det opp flere momenter. I denne artikkelen er vi innom bare to – tre temaer. Det finske språket til kvener/finner er viktig, og den strukturelle forskjellsbehandlingen norske myndigheter gjennomfører mellom kvener/finner og samer er like viktig. Sannhets- og forsoningskommisjonen er ikke nevneverdig interessert i noen av temaene, det ligger an til stor oppmerksomhet rundt det samiske. På tross av at objektive data skulle tilsi at kvener/finner er de som virkelig er fornorsket, i tillegg til å være en gjenstand for en samifisering. Kommisjonen synes å ha den holdningen at «sånn er loven, og da er det jo greit». Men, det er jo akkurat dette som er grunnen til at vi har en sannhetskommisjon, tidligere tiders (og dagens) feilaktige lover og virkemidler som man skal ta et oppgjør med.

Dette møtet var det første møtet i Norge og i Norden som var et arrangement i forbindelse med UNESCO sitt Internasjonale tiår for tradisjonelle lokalspråk 2022-2032 (The International Decade of Indigenous Languages 2022-2032 – IDIL2022-2032).

Kvensk Finsk Riksforbund har nå sørget for at vi i dette tiåret kom på 11. plass blant de første arrangementene når vi ser i et globalt perspektiv.

Den internasjonale definisjonen av «indigenous languages» er bredere enn den norske definisjonen norske myndigheter har med «urfolksspråk». Norske myndigheter, inkludert sannhets- og forsoningskommisjonen, bruker «urfolksdefininsjonen» til å fremheve de som betrakter seg som samer. I Norge skal de som betrakter seg som samer kunne bli positivt diskriminert av alle i Norge med loven i hånd.

Kvensk Finsk Riksforbund er i likhet med Forente Nasjoner (UN) og Europarådet (CoE) mot enhver form for diskriminering basert på etnisk tilhørighet. Norske myndigheters positive diskriminering av de som betrakter seg som samer er derfor folkerettslig ulovlig.

Mottoet til UNESCO i forbindelse med tiåret er: “Leaving no one behind, no one outside” – by 2032.

(Etterlater ingen, ingen utenfor – innen 2032)

På tross av at vi har fått lovnader fra Sannhets- og forsoningskommisjonens leder, Dagfinn Høybråten, om at de skal ta opp myndighetenes forskjellsbehandling av samer og kvener/finner, så ser det ikke ut til at man gjør det i praksis.

Dette kom klart frem i løpet av møtet i Skibotn. Kommisjonsmedlem Ivar Bjørklund, som erstattet Marit Myrvold som hadde meldt forfall til møtet, stilte spørsmål på hvordan Kvensk Finsk Riksforbund kunne være med i IDIL2022-2032?

Som om det finske språket til kvener/finner, som har vært brukt like lenge som det norske språket i Norge, ikke kan involvere seg i et internasjonalt storprosjekt som går ut på redde flest mulige språk. FN og UNESCO sitt internasjonale tiår er spesielt rettet mot å revitalisere språkene til marginaliserte folkegrupper i nasjonalstatene.

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund

Kommisjonen ute av stand til å se den kvenske/finske situasjonen

Det er bevist at kvener/finner er i ferd med å miste sitt etniske språk. På tross av at kommisjonen også skal granske den urett kvener/finner er blitt utsatt for, så bruker man dagens påståtte rettstilstand som et argument for ikke å ta verken sannhet eller situasjonen til kvener/finners språk og kultur på alvor.

Det skinner igjennom at det er de samiske språkene som er viktigere enn finsk i Norge, blant kommisjonens medlemmer. Og da blir det vanskelig for kommisjonen å oppfylle sitt mandat på en nøytral måte.

Fornorskingen av kvener/finner har gjort at det er lite igjen av det kvenske/finske. Dagens lovverk og situasjon forverrer situasjonen. Mange i kommisjonen har vært viktige premissleverandører til dagens fornorskings- og samifiseringspolitikk av kvener/finner.

Sluttrapporten ser ut til å bli en manifestering av en videre fornorsking/samifisering av det kvenske/finske. Vi blir nektet en anledning til å få vår fulle stemme inn i rapporten, fordi det ikke er lagt opp til det.

Ivar Bjørklund hevdet det er klar folkerett at samene skal ha sine rettigheter i henhold til artikkel 27 i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter. Kvensk Finsk Riksforbund ved Rune Bjerkli sa det er enda klarere folkerett at folk ikke skal forskjellsbehandles i henhold til artikkel 26 i den samme konvensjonen.

Art 26.

Alle er like for loven og har uten noen form for forskjellsbehandling rett til lik beskyttelse av loven. I dette øyemed skal lovgivningen forby enhver form for forskjellsbehandling og sikre alle likeverdig og effektiv beskyttelse mot forskjellsbehandling på noe slikt grunnlag som rase, hudfarge, kjønn, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, eiendom, fødsel eller stilling forøvrig.

Art 27.

I de stater hvor det finnes etniske, religiøse eller språklige minoriteter, skal de som tilhører slike minoriteter ikke nektes retten til, sammen med andre medlemmer av sin gruppe, å dyrke sin egen kultur, bekjenne seg til og utøve sin egen religion, eller bruke sitt eget språk.

(Denne gjelder kvener/finner like mye som den gjelder samer, som alle andre artikler i denne lovteksten. Siden dette er internasjonal lov som er tatt inn i menneskerettsloven i Norge står artiklene høyere enn grunnloven i den juridiske rangstigen)

Skal en etnisk folkegruppe positivt diskrimineres, så må følgelig andre folkegrupper bli like positivt diskriminert. I et så velfungerende demokrati som Norge, er behovet for den voldsomme positive diskriminering samene blir tilgodesett overflødig.

Med det finmaskede velferdsnettet man har opparbeidet seg, er det unødvendig med den positive diskrimineringen av de som betrakter seg som samer.

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund

Bjørklunds totalitære tilnærming

Bjørklund forsøkte deretter å spille «EDL-kortet» for å antyde at Kvensk Finsk Riksforbund skal være rasistisk/anti-samisk, noe Bjerkli ikke aksepterte og satt en stopper for.

Her skal vi redegjøre kort for grunnen til å stoppe Bjørklund på dette punktet:

Helt siden EDL (Etnisk, demokratisk, likeverd) så sitt lys har ekstreme krefter innen det samiske miljøet demonisert EDL. EDL er en organisasjon som kjemper for at alle etniske grupper er likeverdige – altså er det en organisasjonen som er alt annet enn demoner/rasister/anti-samisk.

At anti-demokratiske krefter spesielt innenfor Norske samers riksforbund (NSR) og Norske kveners forbund (NKF) ikke vil ha en slik debatt, viser en mørk udemokratisk tilbøyelighet som Kvensk Finsk Riksforbund ikke aksepterer.

EDL er skeptisk til samepolitikken, motivene bak den, og resultatene det kan føre til. Og det er helt legitimt å ta dette opp til debatt. At anti-demokratiske krefter spesielt innenfor Norske samers riksforbund (NSR) og Norske kveners forbund (NKF) ikke vil ha en slik debatt, viser en mørk udemokratisk tilbøyelighet som Kvensk Finsk Riksforbund ikke aksepterer.

Den positive diskrimineringen er igangsatt fordi samene skal være i en såkalt sårbar posisjon. Positiv diskriminering er folkerettslig lovlig frem til folkegruppen er på samme nivå som majoriteten, sånn cirka. Man skulle tro at en positiv diskriminering før eller siden vil føre den underlegne opp på et majoritetsnivå.

Allerede i det første Samerettsutvalgets innstilling NOU 1984:18 Om samenes rettsstilling, ble det fastslått at positiv særtiltak for en gruppe alene ville komme i strid med folkeretten.

Det vil si at før eller senere kan de positive diskrimineringstiltakene bli brukt der samene ikke er sårbare, men overlegne. Der de er i en forsvarsposisjon, til og med i en angrepsposisjon. Da kan folk som ønsker å representere tilsynelatende samiske interesser utøve makt, på bekostning av resten av samfunnet inkludert en stor del av samene. Vi ser allerede denne maktutøvelsen. Den har foregått mer eller mindre hele tiden.

Bjørklund og flere andre fremtredende sameforkjempere prøver, og har i stor grad har lykkes med, å snu ting på hodet. Den totalitære holdningen de ekstreme sameforkjemperne har til de grunnleggende demokratiske spillereglene er skremmende.

Bjørklund prøvde med EDL-kortet på folkemøte å demonisere Kvensk Finsk Riksforbund for å ta opp et helt legitimt tema i et demokratisk samfunn. Hensikten er å demonisere oss slik at vi ikke skal ta opp spørsmålet. Derfor finnes det følgelig nesten ingen som tørr å ta opp spørsmålet.

Vi kan her avsløre at Bjørklund tok det et steg videre allerede i forkant av folkemøtet, der han tar initiativ til å frata oss den (knøttlille) statlige støtten vi bruker for å fremme kvenske/finske interesser. Vi syns det er betenkelig at kommisjonsmedlemmer deltar i samisk netthets rettet mot kvenfinner.

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund

Objektive fakta er viktigere enn subjektive følelser

Styreleder Bjørnar Seppola i Kvensk Finsk Riksforbund påpekte overfor Bjørklund etter møtet at kommisjonen er mest opptatt av det samiske. At kommisjonen fokuserer mer på subjektive følelser enn på objektive fakta.

Det er forståelig at mange mennesker ble traumatiserte under det psykiske press fornorskningen medførte. Men vi er skeptisk til en innfallsvinkel hvor de som er mest traumatiserte skal være i de som er best egnet til å beskrive virkningen av politikken og dermed best egnet til å foreslå tiltak som fører oss ut av uføret. Det var en del mennesker som på grunn av fornorskningstrykket, skapte et mottrykk og styrket egen kompetanse i eget språk.

Kvenene/finnene mistet sitt språk minst en generasjon før samene, slik at mange kvener/finner ikke har nærhet til de forrige generasjonene med språkferdighet som samer har.

I tillegg synes ikke kvener/finner å være opptatt av å fortelle lidelseshistorier. Ethvert menneske har sine tunge stunder, det er en selvfølgelig del av det å leve. Kvener/finner har vært og er mer opptatt av å bidra til en av verdens beste velferdsstater.

De kvenskfinske miljøene er mer opptatt av de økonomiske skadevirkningene for de kvenskfinske lokalsamfunnene og derigjennom for hele samfunnet.

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund

Til syvende og sist er det et spørsmål om økonomi

En velferdsstat som kunne være enda mer bærekraftig i kvenske/finske områder dersom norske myndigheter ikke hadde vært så opptatt å fornorske/samifisere det kvenske/finske. Ødeleggelsen av den kvenske/finske økonomien gav størst negativt utslag.

I dag har kvener/finner ingen kontakt med industri og kompetansemiljøer i for eksempel Finland. Handelsstatistikken mellom Norge og Finland er i dag derfor unormalt lav. Og dette er negativt for hele det nordnorske og dermed det norske næringslivet.

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund
Knyttneve

Valg 2021: Den politiske diskrimineringsvinden er i ferd med å SNU

Mangfold er suksesskriteriet nummer EN

Telemarksforsknings rapport om KMD

Generalsekretær i Kvensk Finsk Riksforbund, Rune Bjerkli, mener at det burde være unødvendig med en permanent positiv diskriminering av det samiske. Er ikke det norske demokratiet godt nok?

Nordkalottfolkets fremmarsj på Sametinget signaliserer at samene selv begynner å bli opptatt av likeverd og er kritisk til en kontinuerlig påminning om hvor spesielle samene er. Dette er et lite signal, som kanskje varsler endringer i den mellommenneskelige opinionen i Norge fremover. Det kan bli kostbart å forlove seg med en politikk som er basert på diskriminering.

Helt siden 1945 har verdenssamfunnet vært interessert i menneskerettigheter og at alle folk, folkegrupper og individer skal ha like rettigheter og muligheter. I Granavolden-plattformen til Solberg-regjeringen sto det slik i 2019:

Regjeringen vil føre en aktiv likestillingspolitikk for å sikre at alle mennesker skal oppleve trygghet og ha like rettigheter og muligheter i samfunnet, uavhengig av kjønn, funksjonsevne, seksuell orientering, alder, etnisitet, religion og kjønnsidentitet. For regjeringen innebærer reell likestilling og likeverd at man ikke bare skal ha formelle rettigheter, men også reelle muligheter.

I de siste åtte årene har Solberg-regjeringen forsterket ett unntak. Samene har vært tilgodesett en stadig sterkere positiv diskriminering. Nå har sannsynligvis Solberg-regjeringen underforstått betraktet samene som en etnisk folkegruppe uten betydning. Dette tar vi sterk avstand fra. Det virker som om Solbergregjeringene har konkludert at samene ikke kommer inn i kategorien etnisitet slik at konsekvensanalyser av etnisk diskriminering ikke har vært aktuell.

Norge er en av de mest utviklede demokratiske landene i verden, med en liten og oversiktlig befolkning, og det mest finmaskede velferdsnettet noensinne. Den norske modellen er tilgjengelig for alle. Staten, fylker og kommuner er mer enn kapabel til å gi alle innbyggerne formelle rettigheter og muligheter.

Opprettelsen av særordninger for samene er derfor bemerkelsesverdig. Solbergregjeringen har hvert år økt statsbudsjettet for samiske tiltak med mer enn de andre etnisitetene, med like lang tilhørighet til nasjonalstaten, samlet sett har i statsbudsjettet.

Kvener, norskfinner, sjøfinner, skogfinner, og skoltene har definitivt ikke like rettigheter og muligheter i samfunnet som nordsamene, sørsamene og lulesamene.

Samene i Norge er de eneste på kloden som blir tilgodesett etniske tiltak på den måten det blir gjort. Positiv diskriminering skal i henhold til folkeretten kun opprettholdes til de positive tiltakene har løst problemene. Vi observerer at higen etter makt og å være en del av sameeliten er viktigere enn å løse problemer. Fordi, det legges opp til permanent positiv diskriminering.

Vi advarer Nordkalottfolket mot å inngå en allianse med Norske samers riksforbund.

Vi har gjentatte ganger stilt kritiske spørsmål til praksisen. At man ikke smatter på spørsmålet viser mangel på bruken av kritisk sans. Den positive diskrimineringa av den samiske minoriteten innebærer diskriminering av de andre minoritetene rundt om i bygdene.

Mye av den såkalte «samehetsen» er i bunn og grunn en sunn folkelig reaksjon mot at det ikke er lik rett og like muligheter for alle minoriteter.  En 80 åring kan kun bruke ATV’en til multebærmyra, hvis han klassifiserer seg som same, ellers ikke.  Av erfaring vet vi at forskjellsbehandling er ødeleggende for lokalsamfunn, næringsliv og potensielt det militære forsvaret av landet.

  • En sterkt statssubsidiert reindriftskultur kan ikke ha forrang for skattbare industriprosjekter som for eksempel Nussir. Vearru (skatt på samisk) var tidligere noe galt, nå er den definitivt en skatt for de fleste.
  • Et kvenskfinsk kulturminne fra 1917 skal være like verneverdig som et samisk kulturminne av samme alder.
  • En dement sjøfinn skal ha et like godt sykehjem som en dement same.
  • Et Sapmi av nordsamer i Norge, Sverige, Finland og Russland kan bli en sikkerhetspolitisk utfordring i fremtiden om USA skulle bli svekket.

Sametingsvalget i 2021 er det første klare signalet på at hele befolkningen i Norge er på vei tilbake til grunntankene fra 1945 og spesielt 1948 da Eleanor Roosevelt presenterte menneskerettighetserklæringen. Vi skal titulere folk etter navn, ikke etter etnisitet.

Vi kan ikke fortsette en sterkere satsing på kun en utvalgt etnisitet. Mangfold er suksesskriteriet nummer en. Det er mangfoldet som kan opprettholde lokalsamfunnene, den enkeltes etnisitet, og det politiske hegemoni.

Vi advarer Nordkalottfolket mot å inngå en allianse med Norske samers riksforbund.

De store oppgavene løser vi best sammen, nær folk i hele Norge, for de mange – ikke for de få.

Knyttneve

By |2021-09-23T02:33:05+02:00september 22nd, 2021|Categories: Ukategorisert|Tags: , , , , |

Myndighetene stadfestet 3. september at språkpolitikken mot kvener/norskfinner er en fiasko

Kvensk forblir på nivå II, myndighetene ønsker ikke et levende finsk språk på nivå III

Telemarksforsknings rapport om KMD

Generalsekretær Rune Bjerkli og styreleder Bjørnar Seppola observerer den kvenske/finske språkpolitikken på nært hold. Den er bedre enn  Erasmus Montanus. I motsetning til KMD/SAMI så er den sunne fornuft logikken til Holberg. 

Det gikk en Kongelig resolusjon i statsråd på fredag 3. september 2021 om at Norge skal avgi en erklæring til Europarådet om å innlemme lulesamisk og sørsamisk på nivå III i Det europeiske språkcharteret. Dette blir gjort før rapporten på det samme spørsmålet vedrørende det kvenske språket er ferdig. Kvensk Finsk Riksforbund har i møter med departementet i mars og april vært svært kritisk til arbeidet til SAMI i KMD. Når myndighetene nå har konkludert at kvener og finner ikke har et språk som kan være på nivå III, så er det nettopp fordi ressursbruken ikke gjør det mulig å nå nivå III. I tillegg så evaluerer man statusen på et perifert kvensk språk og ikke det finske språket.

I 2021 har SAMI-avdelingen i Kommunal- og moderniseringsdepartementet evaluert om kvensk, sørsamisk og eller lulesamisk skal heves fra nivå II til nivå III i Den europeiske pakten om regions- eller minoritetsspråk (ECRML).

Nå er det bestemt at kvensk ikke skal heves, mens sørsamisk og lulesamisk skal heves til nivå III. Nivå II betyr at språket skal være i bruk som kulturell berikelse, mens nivå III betyr at det skal kunne brukes i offentlig administrasjon, rettsvesen, media og over landegrensene.

Kvensk Finsk Riksforbund har i møter med departementet i mars og april vært svært kritisk til arbeidet til SAMI i KMD. På tross av at finsk er språket som har vært og ikke minst er i bruk, samtidig som det er det eneste finske språket med en sikker fremtid, så kjører KMD og myndighetene frem med en satsing på kvensk.

Etter snart 20 års satsing har man enda ikke klart å forbedre noe som helst vedrørende det kvenske språket. Man har i tillegg klart å halvere antallet skoleelever som tar finsk på skolen. Vi stiller oss i utgangspunktet forundret over at man bruker ressurser på å skape ett nytt språk med utgangspunkt i gammelfinsk for så å legge til mange norsklydende nye ord som skal holde tritt med samfunnsutviklingen. Kvener og norskfinner har alltid brukt det finske skriftspråket som utgangspunkt for sitt språk, blant annet gjennom bibler helt siden 1548.

Hovedgrunnen til at kvener, norskfinner og sjøfinner ikke har et levende språk er at myndighetene har bestemt at denne folkegruppen skal ha et språk som kun skal brukes som språklige og kulturelle uttrykk.

Mens samene skal ha et levende språk.

Vi er dypt uenig i denne folkerettslige diskrimineringen av samer og kvener/finner fra myndighetenes side. Det er vel etablert folkerett at man IKKE kan lage lover som diskriminerer mellom etniske grupper.

Myndighetene bruker ressurser i henhold til sine folkerettsstridige diskriminerende målsetninger. Når myndighetene nå har konkludert at kvener og finner ikke har et språk som kan være på nivå III, så er det nettopp fordi ressursbruken ikke gjør det mulig å nå nivå III. I tillegg så evaluerer man statusen på et perifert kvensk språk og ikke det finske språket.

Ressursbruken for sørsamisk og lulesamisk er på et nivå som skulle tilsi at disse språkene kan nå nivå III.

Om språket virkelig er på nivå III er en annen sak. Det er dobbelt så mange skoleelever som tar finsk enn de som tilsammen tar lulesamisk og sørsamisk (ca. 200 grunnskoleelever). Dette er en god indikasjon på utbredelsen av språket og hvor viktig de er å ha i fengsler for eksempler.

Alle språk er avhengig av å ha en nytteverdi for en bærekraftig fremtid.

Det er bemerkelsesverdig at kveners og finners språk i Norge er mer utbredt en lule- og sørsamisk, likevel beslutter KMD/SAMI at det er mulig å innlemme lule- og sørsamisk på et høyere nivå.

Kvensk Finsk Riksforbund er opptatt av at flere skoleelever tar finsk på skolen, ikke for å implementere det i offentlig administrasjon, fengsler eller sykehjem, men som en språklig ressurs. Alle språk er avhengig av å ha en nytteverdi for en bærekraftig fremtid. Det finske er viktig ikke bare fordi vi har lange brukstradisjoner og fordi språket er sjelen i vår kultur. Det vakre språket er også et viktig språk i mange av våre naboland som for eksempel Finland, Estland, Russland, Sverige og andre. Det er altså langt flere som kan finsk enn norsk. Markedet med finsktalende er større enn det med norsktalende.

Kostnaden for barn og ungdom som tilegner seg språk med liten nytteverdi er at tiden kunne vært brukt til å tilegne seg kompetanse på andre fag. Og, det er jo det som folk flest forstår. Om ikke bevisst, så ubevisst.

SAMI i Kommunal- og moderniseringsdepartementet har et større fokus på samiske enn på kvenske og finske saker. Navnet på avdelingen er avslørerende vis a vis det faktum at avdelingen uhildet skal jobbe med saker som angår skogfinner, romfolk/sigøynere, tater/romanifolk, jøder, samer, kvener, og finner.

Vi stiller oss sterkt kritisk til at det gikk en Kongelig resolusjon i statsråd på fredag 3. september om at Norge skal avgi en erklæring til Europarådet om å innlemme lulesamisk og sørsamisk på nivå III i Det europeiske språkcharteret. Dette blir gjort FØR rapporten på det samme spørsmålet vedrørende det kvenske språket er ferdig.

Avgjørelsen om å ikke innlemme kvensk på nivå III er derfor gjort FØR grunnlaget er ferdig. Dette er et nytt eksempel på kritikkverdige arbeidsmetoder.

Til etterretning så ble KMD/SAMI sterkt kritisert i den seneste uavhengige gjennomgangen av arbeidet som departementet gjør mot skogfinner, romfolk/sigøynere, tater/romanifolk, jøder, kvener, og finner. (Telemarksforsking – «Kulturell berikelse – politisk besvær»).

Knyttneve

By |2021-09-06T01:46:59+02:00september 6th, 2021|Categories: Nyheter, Nyheter, Nyheter, Nyheter, Nyheter|Tags: , |

Verdenskongressen – Anbefalinger

Den VIII finsk-ugriske verdenskongress – Anbefalinger

Telemarksforsknings rapport om KMD

John Gustavsen innledet temaet vedrørende miljø på vegne av kvenene med «Lakseoppdrett – en trusel mot natur og fremtiden». Flere eksperter hadde innlegg på de fire fagtemaene på verdenskongressen: Språk, kultur, miljø/klima, og media.

En viktig del av kongressen er å utarbeide forslag til myndigheter og andre interessenter. I henhold til folkeretten har urfolk rett til å påvirke mye av de viktige sakene som direkte påvirker dem. Det er folkene selv gjennom sine frivillige organisasjoner som skal ha denne med-/selvbestemmelsesrollen.

Den finsk-ugriske verdenskongress betrakter alle de forskjellige gruppene som urfolk. Dette gjelder på en måte også for de folk der det finsk-ugriske folket er majoritetsfolket som for eksempel Estland og i enkelte republikker i Russland.

Anbefalingene er runde i kanten fordi de er konsensusbaserte. Internasjonalt samarbeid og nasjonale tiltak må sees i et lengre perspektiv. Kvenene sendte inn fem forslag inkludert et eget faginnspill på tema 3 til verdenskongressen. Vi ser spor av alle våre anbefalinger i både temaene og ikke minst resolusjonen.

TEMA 1 – Språk og identitet

TEMA 2 – Finsk-ugriske kulturer – fra gamle til nye tradisjoner

TEMA 3 – Finsk-ugriske folk i endrede miljø

TEMA 4 – Massemedier og kommunikasjon

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund

ANBEFALINGER

TEMA 1 – Språk og identitet

Moderatorer:

Niina Sinkko (Finland),  Olga Kokkojeva (Karelen), Mart Rannut (Estland)

Møtet ble holdt over en dag, omtrent 100 deltakere deltok i gruppens arbeid. Emner for diskusjon var:

– Foreldres ansvar og rolle i å overføre språket til fremtidige generasjoner

– Frivillige organisasjoners rolle og oppgaver i bevaring og utvikling av de finsk-ugriske språkene

– Beste praksis i undervisning i finsk-ugriske språk (i form av presentasjoner og utstillinger)

Under arbeidet med seksjonen ble rapporter hørt, og det ble holdt en generell diskusjon om de oppgitte emnene.

Medlemmene uttrykte sin ekstreme bekymring for situasjonen med å overføre språket til neste generasjon og ga følgende anbefalinger:

ANBEFALINGER

– Det anbefales å starte arbeidet med å bevare språket allerede i den prenatale perioden ved å utdanne unge foreldre om spørsmålene om å bevare morsmålet i familien og oppdra et tospråklig barn. Det er viktig å jobbe for å bevare språket på mikronivå ved å kommunisere med foreldre, eldre slektninger og organisere fritidsaktiviteter på morsmålet, og ødelegge myter om farene ved tospråklighet.

– Bevaring av språket er umulig uten utdanning i morsmålet på alle utdanningsnivåer fra førskole til høyere utdanning. Mangelen på utdannelse på morsmålet fører uunngåelig til en folklorisering av språket. Det er viktig å jobbe med å undervise lese- og skriveferdigheter blant mennesker som ikke har slike ferdigheter på morsmålet.

– Det er nødvendig å skape en mulighet for unge mennesker til å bli hørt og bli aktiv i forhold til å bevare morsmålet.

– Muligheten for fjernkommunikasjon og utdanning gir en ny drivkraft for utviklingen av det finsk-ugriske samarbeidet. Det er verdt å bruke disse mulighetene med frimodighet og utvide samarbeidsnettverkene dine og gå til en global driftsmåte.

– Alle ovenstående tiltak er umulige uten langsiktige spesifikke programmer for utvikling av språket på regionalt nivå og uten regelmessig administrativ og økonomisk støtte fra regionale og statlige myndigheter. Ansvaret for bevaring av språk kan ikke bare flyttes til familier og frivillige organisasjoner, dette ansvaret ligger hos hele samfunnet.

– Programmer for utvikling av språk bør omfatte hele spekteret av nødvendig arbeid: fra utvikling av læremateriell av høy kvalitet og opplæring av spesialister til skapelse av arbeidsplasser innen utdanning, media, i offentlig sektor osv. Kunnskap om språket bør være etterspurt i arbeidsmarkedet.

– Tospråklige og flerspråklige borgere er rikdommen i landet deres!

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund

TEMA 2 – Finsk-ugriske kulturer – fra gamle til nye tradisjoner

Moderatorer:

Ildiko Lehtinen (Finland), Madis Arukask (Estland)

Seksjonen deltok av 42 personer på stedet og 28 personer via Internett.

1 Holdning til naturen – Dette er et viktig tema og tar for seg det bredere spørsmålet om biologisk mangfold. Det var planlagt at det var representantene for de nordlige minoritetene som ville delta i diskusjonen om dette emnet, men dessverre kunne de ikke delta i kongressens arbeid.

2 Immateriell kulturarv representerer skikker, ritualer, ulike uttrykksformer, tradisjonell kunnskap og ferdigheter, muntlige tradisjoner og språk, håndverk, kunst. I tillegg er det også danser i forskjellige former, inkludert tradisjonelle festivaler.

De karakteristiske trekk ved slike gjenstander fra kulturarven er forbindelsen med natur og historie, kulturelt mangfold og overføring fra generasjon til generasjon.

Vi påpeker at immateriell kulturarv i hverdagslivet også inkluderer familietradisjoner, som ofte har sine egne lokale egenskaper.

På tradisjonelle høytider og innenfor rammen av folklorefestivaler manifesterer kultur seg som en nasjonal identitet.

3 Immateriell kultur i naturlige miljø understreker behovet for bevaring og bærekraftig utvikling av en levende immateriell kultur i sitt naturlige miljø og anser følgende viktig:

ANBEFALINGER

– overvåking og systematisering av gjenstander med immateriell kulturarv, inkludert kulturbærere,

– å sikre tilgang til et bredt spekter av brukere til elektroniske informasjonsdatabaser over gjenstander og bærere av kulturarv, inkludert for popularisering av tradisjonell kultur blant finsk-ugriske ungdommer og for å forhindre uautorisert bruk av det tilsvarende objektet.

Etter vår mening spiller det kulturelle rommet en stor rolle, og derfor er forbindelsen med naturen grunnleggende i prosessen med å bevare og utvikle den immaterielle kulturarven.

I denne forbindelse presenterer seksjonen følgende resultater:

– Immateriell kulturarv er en levende tradisjon som kan fungere i gjenopplivede former.

– Overføring av immateriell kulturarv fra generasjon til generasjon er først og fremst mulig i territoriene der folket tradisjonelt har vært bosatt, med direkte involvering av kulturbærerne selv. Derfor er det nødvendig å bevare et gunstig og tilgjengelig kulturelt rom for alle deltakere i denne prosessen.

– Juridisk regulering er viktig innen bevaring og bruk av kulturelle gjenstander og gjennomføring av kulturelle rettigheter.

I denne forbindelse er det ekstremt viktig å forenkle anskaffelsen av arkiv- og museumsmateriell som er nødvendig for å gjenskape de kulturelle verdiene til de finsk-ugriske folkene.

– Basert på internasjonal kompetanse og felles arbeid er det også nødvendig å konsolidere enhver nasjons rett til å ha sitt eget museum og å opprette museer for de menneskene som ikke har slike museer (som for eksempel ingermanlendinger).

– Vi anser det som viktig å utvikle nasjonale idretter og fysisk kultur hos de finsk-ugriske folkene, inkludert å holde konkurranser.

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund

TEMA 3 – Finsk-ugriske folk i endrede miljø

Moderatorer:

Dmitri Harakka-Zaytsev (Ingrer), Peep Mardiste (Estland)

ANBEFALINGER

En respektfull holdning til naturen, fri tilgang til tradisjonelle naturressurser og deres rimelige forbruk er essensielle elementer i det finsk-ugriske og samojediske folks identitets- og verdisystem.

Å sikre en uløselig forbindelse med det naturlige miljøet, fri tilgang til tradisjonelle naturressurser og tradisjonelle matvaresystemer er kjernegrunnlaget for å bevare kulturen til de finsk-ugriske og samojediske folkene.

Overføring av immateriell kulturarv fra generasjon til generasjon er først og fremst mulig i territoriene der folket tradisjonelt har levd. Det må være direkte involvering av kulturbærerne selv i beslutningsprosesser knyttet til dette territoriet og deres interesser. Bevaring av et tilgjengelig sosiokulturelt naturmiljø, et gunstig miljø for kulturbærere er en obligatorisk forutsetning for å organisere enhver økonomisk aktivitet i deres områder.

De siste tiårene har vært preget av en aktiv endring av naturlandskap, en nedgang i biologisk mangfold og naturlige gjenstander som forsvinner, forårsaket av økt menneskeskapt innvirkning.

Intensiv industriell utvikling i nye territorier og i farvann med tilhørende aktiviteter og forurensning skader lokalbefolkningens fysiske og følelsesmessige velvære på steder befolket av finsk-ugriske og samojediske nasjoner. Forringelse av miljøet og skade på tradisjonelle matvaresystemer medfører negative demografiske konsekvenser og en trussel mot bevaring av genforrådet.

Spesielt viktig blir utviklingen av miljøundervisning for alle medlemmer av samfunnet på grunnlag av de formelle og ikke-formelle utdanningssystemene.

I denne forbindelse har seksjonen «FINSK-UGRISKE FOLK I ENDREDE MILJØ» utviklet følgende ANBEFALINGER:

VIII verdenskongress for finsk-ugriske folk:

  1. Oppfordrer statene og regionene bebodd av de finsk-ugriske og samojediske folkene til å implementere prinsippet om fri, forutgående, informert samtykke (FPIC).
  2. Oppfordrer statene og regionene bebodd av de finsk-ugriske og samojediske folkene til praktisk talt å sikre deltakelse fra representanter for disse folkene i prosessene for å utvikle et regelverk, programmer, strategier for regional økonomisk og sosial utvikling, samt investeringsplaner for å garantere oppfyllelse av lokalbefolkningens interesser.
  3. Oppfordrer statene med finsk-ugriske og samojediske befolkninger til å sikre at interessene til finsk-ugriske og samojediske folk reflekteres i realiseringen av handlingsplaner for gjennomføring av 2030 FNs bærekraftsmål (SDG).
  4. Oppfordrer statene med finsk-ugrisk og samojedisk befolkningen til å forplikte seg til å oppnå klimanøytralitet innen 2050 eller tidligere for å unngå potensielt ødeleggende konsekvenser av klimaendringene.
  5. Vurderingen av eksistensen og tilstanden til territorier og farvann for tradisjonell ressursbruk skal gjennomføres i fellesskap av kompetente statlige og kommunale myndigheter med deltagelse av offentlige organisasjoner med sikte på deretter å etablere spesielle restriktive tiltak for å sikre land og vann tilstrekkelighet og ukrenkelighet. Lokalbefolkningen må ha ubetinget tilgang til tradisjonelle naturressurser.
  6. Oppfordrer de finsk-ugriske og samojediske folkene til å foretrekke varer og tjenester levert etter de mest miljøvennlige metodene og / eller av lokale produsenter som utfører tradisjonelle økonomiske aktiviteter.
  7. Oppfordrer statene og regionene bebodd av de finsk-ugriske og samojediske folkene til å fastsette krav for å ta hensyn til oppfatningen fra lokalbefolkningen som bor på territoriet til den planlagte investeringsaktiviteten og om fraværet av skade på gjenstander som er håndgripelige og immateriell kultur som forutsetninger og for å skaffe tillatelser til gjennomføring av investeringsplaner.
  8. Understreker at på grunn av naturens sentrale rolle som bomiljø, matsystem og åndelig kilde, er det viktig å gi miljøopplæring til yngre generasjoner av finsk-ugriske og samojediske mennesker for at disse nasjonene skal overleve.
  9. Oppfordrer utdanningsmyndigheter i land med finsk-ugriske og samojediske personer til å innlemme undervisning i tradisjonell naturbruk og respektfull holdning til naturen i læreplaner for formell utdanning og å samarbeide med tilbydere av ikke-formell utdanning for å sikre bred tilgang til respektiv utdanning for befolkningen.
  10. Foreslår utdannings- og miljømyndigheter i land med finsk-ugriske og samojediske folk å utveksle beste praksis, metoder og materialer for å tilby miljøundervisning.
Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund

TEMA 4 – Massemedier og kommunikasjon

Moderatorer:

Marina Fedina (komi), Sven-Erik Soosaar (Estland)

På møtet i temaseksjonen «Midler for massekommunikasjon» tok vi opp ulike aspekter av hvordan det finske språk fungerer i tradisjonelle medier, sosiale nettverk og rollen språkressurser og informasjonsteknologi har i bevaring, vekkelse og utviklingen av språk og kulturer blant de finsk-ugriske folkene.

Syv hovedtaler ble holdt, i seksjonen deltok 28 personer

Forslag til inkludering i resolusjonen om emnet for seksjonen:

  1. Fremme transformasjonen av tradisjonelle medier til blandede medier for kommunikasjon – fra trykte medier til elektroniske-kanaler og kryssmedier, inkludert å bruke en multimedia tilnærming mer aktivt – overføring massemedier «fra aviser» til å åpne fysisk og virtuelt rom – datamaskin, smarttelefon osv.
  2. Opprette nye på grunn av ungdommens migrasjon til underholdningsplattformer type innhold for å formidle identitet og stoppe kulturell og mental assimilering;
  3. Sosialiser språkbruken i det offentlige rom, i inkludert internett og reklame;
  4. For effektiv markedsføring av de finsk-ugriske språkene i det elektroniske informasjonsrom ved å fremme på alle mulige måter profesjonelle interregionale og internasjonale samarbeid.
  5. Populariser og støtte de beste markedsføringspraksisene og bruken av språkene til de finsk-ugriske folkene i massemediene, kommunikasjon og elektronisk rom, inkludert å vurdere spørsmålet om å etablere en spesialpris fra den internasjonale rådgivende komiteen til de finsk-ugriske folkene.
  6. Å skape et felles informasjons-finsk-ugrisk felt for utveksling av viktige og operativ informasjon om de finsk-ugriske og samojediske folkene, om kalender med viktige og viktige hendelser, interessant og effektiv metoder, ny praksis for å popularisere morsmål.
Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund
Telemarksforsknings rapport om KMD
Knyttneve

By |2021-06-30T11:20:44+02:00juni 27th, 2021|Categories: Nyheter|Tags: |

Verdenskongressen – Resolusjon

Den VIII finsk-ugriske verdenskongress – Resolusjon

Telemarksforsknings rapport om KMD

Tõnu Seilenthal presenterer resolusjon fra Den VIII finsk-ugriske verdenskongress den 18. juni i Tartu, Estland.

Stikkord fra resolusjonen er språk, kultur, miljø og media. Den VIII finsk-ugriske verdenskongress sier det finsk-ugriske fellesskapet og samarbeidet er viktig for fred, velstand og en bærekraftig fremtid. De finsk-ugriske og samojediske folkegruppene strekker seg fra Europa til Asia.

Resolusjon fra Den VIII finsk-ugriske verdenskongress

Verdenskongressen erklærer at forpliktelsen til menneskerettigheter, nasjonale minoriteter og urfolk, ytringsfrihet, verdig språkutvikling og tradisjonell kultur, gjensidig respekt mellom folk og land fortsatt er sentrale retningslinjer i den rådgivende komiteens og verdenskongressens aktiviteter.

Vi, delegatene fra Den VIII verdenskongress for finsk-ugriske folk (heretter kalt «verdenskongressen»), uttrykker vår støtte for prinsippene, målene og målene for samarbeid mellom de finsk-ugriske folkeslagene i verden, vedtatt ved Den I verdenskongress for finsk-ugriske folk (Syktyvkar, 1992), og erkjenner betydningen av å holde verdenskongressene, som har fått status som en autoritativ aktør i det sivile samfunn, en fullverdig deltaker i den finsk-ugriske bevegelsen og tilhørende sosiokulturelle prosesser.

Verdenskongressen vurderer positivt stillingen til forskere som har bevist slektskapet mellom folkene i de finsk-ugriske og samojediske gruppene.

Vi anerkjenner den viktige rollen som verdenskongressen og den rådgivende komiteen til de finsk-ugriske folkene (heretter kalt «den rådgivende komiteen») når det gjelder å støtte og utvikle effektivt samarbeid mellom de finsk-ugriske og samojediske folkeslag over politiske grenser, som har pågått i mange tiår og vil fortsette i fremtiden. Det bør bemerkes at den rådgivende komiteen og verdenskongressen også er viktige virkemidler for å støtte grenseoverskridende folk og deres fruktbare samarbeid.

Den rådgivende komiteen støtter vellykket representanter for de finsk-ugriske og samojediske folkene i den sosiokulturelle regionen «Russland, Øst-Europa, Transkaukasia og Sentral-Asia» på forskjellige internasjonale plattformer på høyt nivå. Den rådgivende komiteen deltok aktivt i to FNs arbeidsgrupper: om sluttføringen av erklæringen om urfolks rettigheter (1995-2000) og om opprettelsen av FNs permanente forum for urfolksspørsmål (UNPFII).

Verdenskongressen har blitt en plattform for det internasjonale samfunnet for å forstå problemene med ungarere som bor på hjemlandet i nabolandene Ungarn. Opptaket av Setos til den rådgivende komiteen var en betydelig støtte for den internasjonale anerkjennelsen av Setos som et folk. Den rådgivende komiteens aktive stilling bidro til å rette oppmerksomheten mot de liviske spørsmålene i Latvia.

Verdenskongressen bemerker at takket være erfaringene og det konstruktive arbeidet i den rådgivende komiteen, intensiverte medlemmene i regionene arbeidet med utvikling og vedtakelse av lover innen urfolks rettigheter, bidro til opprettelsen av sentre for nasjonal kultur og håndverk, det finsk-ugriske kultursenteret i Den russiske føderasjonen, ga en ny impuls for opprettelsen og videre aktiviteter av vitenskapelige, pedagogiske, kreative foreninger, organisasjoner av urfolks tradisjonelle økonomiske aktiviteter, utvikling av et nettverk av offentlige organisasjoner fra de finsk-ugriske og samojediske folkene.

Verdenskongressen erklærer at engasjementet for menneskerettigheter, nasjonale minoriteter og urfolk, ytringsfrihet, verdig utvikling av språk og tradisjonell kultur, gjensidig respekt mellom folk og land fortsatt er sentrale retningslinjer i arbeidet med den rådgivende komiteen og verdenskongressen.

Verdenskongressen støtter mangfoldet av former for interkulturelt samarbeid mellom de finsk-ugriske og samojediske folk, sivilsamfunnets institusjoner, myndighetsorganer, det akademiske samfunnet for å sikre fred, velstand og bærekraftig utvikling, inkludert bevaring av et gunstig miljø for samtidsrepresentanter for våre folk og for fremtidige generasjoner.

Verdenskongressen ønsker velkommen avholdelse av konstruktive diskusjoner på både tradisjonelle og nyopprettede plattformer, hvis organisasjon har som mål å støtte gjensidig forståelse og utvikle kulturelle bånd. Deltakelse fra representanter for våre folk i dem bidrar til styrking av den finsk-ugriske bevegelsen.

Vi anerkjenner finsk-ugriske kulturhovedsteder som en god og bærekraftig praksis for finsk-ugrisk samarbeid, og bidrar til utviklingen av både bosetningene, som har hatt kulturhovedstadstittelen, så vel som hele lokalsamfunnet. Vi ber representanter for stater og lokalsamfunn om å delta aktivt i fortsettelsen av dette kulturelle samarbeidsprogrammet.

VIII-verdenskongressen for finsk-ugriske folk, med temaet «Kulturlandskap – sinn og språk» uttrykker full støtte for det internasjonale tiåret med urfolksspråk 2022-2032, kunngjort i FNs generalforsamlings resolusjon (A / 74/396, 18.12.2019). Den rådgivende komiteen jobber tett med UNESCO som forberedelse til det internasjonale tiåret for urfolksspråk. Siden 2020, med fokus på rettighetene til morsmål blant urfolk, og erkjenner at hver nasjon som morsmål for et språk og en kultur er unik og krever den samme unike tilnærmingen for å løse språklige spørsmål, ble vi involvert i dannelsen av den globale planen av handling og utvikling av praktiske løsninger.

Verdenskongressen oppfordrer statene til å følge generelt aksepterte standarder for bruk av språk fra nasjonale minoriteter på steder hvor de er historiske.

Alle anbefalingene fra arbeidsgruppene til Den VIII verdenskongress for finsk-ugriske folk er en integrert del av denne resolusjonen.

Tartu, Estland, 18. VI 2021

Telemarksforsknings rapport om KMD
Knyttneve

By |2021-06-27T11:42:29+02:00juni 27th, 2021|Categories: Ukategorisert|Tags: |

Nordens grunnlovsdag 23. mars

Det finske er like viktig som det skandinaviske i Norden

Telemarksforsknings rapport om KMD

Når vi markerer Helsingforsavtalen av 1962, den nordiske grunnlovsdagen 23. mars, så minner Rune Bjerkli og Bjørnar Seppola fra Kvensk Finsk Riksforbund på at Troms og Finnmark igjen kan bli en språklig lomme med kompetanse på det finske, med et bærekraftig hjemmemarked på 10 millioner innbyggere.

Helt fra de første vikingsagaene kan vi lese om kvener og finner i Norge. I nyere industritid har kvener og finner bidratt til å effektivisere gruvedrift, landbruk og fangst/fiske. Spesielt Nord-Norge har dratt nytte av den kvenskfinske befolkningen.

Siden ca. 1900 har den konkrete nytenkende og kunnskapsbaserte bidraget fra kvener og finner med base i deres kulturverden vært mindre og mindre
synlig. 100 år med assimileringstiltak har strippet det norske samfunnet for den unike kompetansen kvener og finner kunne bidratt med. I dag har vi
en integreringspolitikk for innvandrere, der fokuset nok en gang er å gjøre det ikke-norske til norsk.

Det er derfor gledelig å registrere denne setningen i perspektivmeldingen 2021 om de «ikke-norske» vedrørende bedre integrering:

«Kompetansen innvandrere kommer til Norge med må kartlegges og benyttes».

I motsetning til innvandrere, så har kvener og finner i Norge alltid vært en del av befolkningen i Norge, spesielt i Troms og Finnmark. Den
kvenskfinske bamsen ligger i dvale. Myndighetene må sørge for at den blir gitt en ny vår.

Språket – en grunnleggende forutsetning

For det første så må det satses på at kvener og norskfinner får god anledning og oppmuntring til å lære seg det finske språket. Det finske språket
må mellom annet inkluderes i den nye språkloven. Det finske språket er de facto minoritetsspråket i henhold til Opplæringsloven § 2-7. Ca. 95 % av grunnskoleelevene som har valget mellom finsk og kvensk velger det finske språket. I tillegg så må finsk likestilles med de skandinaviske språkene
slik at man fra myndighetshold tar steget helt ut i henhold til Helsingforsavtalen av 1962 (Nordens grunnlov) og satser på de nordiske språkene.

Telemarksforsknings rapport om KMD

Kongespeilet ca. år 1250-1260

I Kongespeilet finner vi dette sitatet:

«Om du vil bli fullkommen i kunnskap, så lær deg alle språk, for med språk kommer en lengst. Men glem ikke ditt eget morsmål.»

Vi anmoder Stortinget om ikke å gjøre den samme tabben slik de gjorde med det finske språket. Dagens innvandrere bør også beholde sine språk. Vi
handler og overfører kompetanse og kunnskap med de landene og språkene som befolkningen behersker.

Den unike kompetansen på det finske språket

Finland er et like stort land som Norge. Finland har en like stor produksjon av intellektuell kompetanse som Norge, det aller meste av dette er på
finsk. Dersom en større andel av befolkningen i spesielt Troms og Finnmark behersker det finske språket så vil denne kompetansen bli en del av
kunnskapsgrunnlaget til landsdelen.

De nordiske landene har mange av de samme arktiske utfordringene. Det finske utvider tankesettet, mangfoldet, kreativiteten, og samfunnslivet i de
nordiske landene på flere vis.

  • Den geografiske nærheten til Russland og Østen gjør at impulsene ikke ensidig kommer fra Vesten.
  • Finland er en republikk og ikke et monarki.
  • Det finske språket er kasusbasert der mange ord forandrer seg i forhold til hvilke tilfelle eller situasjon det er i.

Det er mange bransjer der Finland er ledende. Nokia er en banebryter innenfor IKT. Et annet eksempel er grønn teknologi. Finland har en moderne
industri på motorkjøretøy som snøskutere, Valmet – traktorer og skogsbruksmaskiner, og Mercedes – personbiler. Turismen er av svært høy kvalitet, spesielt opplevelsesindustrien. Mye av dette foregår i Nord-Finland.

Finland har ikke oljeforekomstene og har opparbeidet solide eksempler på mer effektiv statsforvaltning. En kompetanse som blir mer og mer aktuell i Norge.

Samkvemmet med Finland unaturlig lavt

Dessverre i dag så ser vi blant annet på handelsstatistikken at Norge og Finland, som to gode naboer, nesten ikke handler med hverandre. Det at
Norge ikke handler med verken Finland eller Russland er en hemsko for nordnorsk og norsk næringsliv.

Under koronapandemien har også arbeidstakerne i grensekommuner blitt rammet av manglende fokus på Norge-Finland. På tross av at grenseområdene mellom Finland og Norge ikke har hatt mye koronasmitte, så har man stengt grensene.

Det andre beinet til Troms og Finnmark

Finland kunne vært det andre beinet til Nord-Norge på mange felt, handel, industri, samferdsel og ikke minst klima/miljø. I tillegg har Finland
solide forbindelser med den russiske bjørnen. Husene langs toglinjene mellom Russland og utskipingshavnene i Østerbotten rister når godstogene fra Russland med tung industrilast farer forbi.

Vi ser også at folk som er vant til arktiske strøk har en større tendens til å bli værende i nord. I dag har mange små nordnorske kommuner problemer med å få tak i kompetent arbeidskraft. I Finland er arbeidsledigheten større enn i Norge. Her er det bærekraftige synergier som må tas vare på og utvikles videre i et nordisk og internasjonalt perspektiv.

En satsing på det kvenskfinske og Norge/Finland vil føre til følgende:

  • Bedre innovasjon og lønnsomhet i næringslivet
  • Mer effektiv offentlig forvaltning
  • Mindre miljø- og klimaskadelige utslipp
  • Mer tilgang til langsiktig arbeidskraft

Det finske og det skandinaviske, gratulerer med Nordens dag!

Knyttneve

By |2021-03-22T23:56:43+02:00mars 22nd, 2021|Categories: Informasjon|Tags: , |

Kvenfolkets dag

Kvenfolkets dag og finsk skriftspråk

Telemarksforsknings rapport om KMD

Stortinget har mulighet til å gi den kvenskfinske minoriteten et løft og et levende språk i overskuelig fremtid ved å inkludere finsk som minoritetsspråk slik det er i Sverige, mener Bjørnar Seppola.

Av styreleder i Kvensk Finsk Riksforbund, Bjørnar Seppola, Skibotn.

Den 16. mars skal vi markere Kvenfolkets dag. På denne dagen vil det i år være på sin plass å rette oppmerksomheten mot den betydning det finske skriftspråket har hatt for den kvenskfinske kulturen. Uten at kvenfinnene opp gjennom århundrene hadde tilgang til et skriftspråk, ville den kvenskfinske kulturen neppe klart å holde stand slik den de facto har gjort.

Finsk språk var tidlig ute med trykte bøker. Det nye testamente ble trykt på finsk på 1540-tallet. Så fulgte andre religiøse bøker og salmebøker. Allerede i 1643 kom hele Bibelen i finsk oversettelse, – trykket i Stockholm. Det bør være et tankekors for de fleste av oss at dette var mer enn 200 år før den første bibel kom på norsk i 1858.

Kvenene og finnene fikk leve i fred med sine finske bibler og salmebøker.

Da Thomas von Westen i 1715 gjorde sin første reise til Finnmark for å misjonere blant finnene kunne han, trolig en smule overrasket, konstatere at kvenene allerede hadde skaffet seg bøker og leste i dem. Som en følge av dette kom finnemisjonen til å konsentrere seg om samene. Misjonærene laget grammatikk, ordbøker og religiøse tekster for samisk. Kvenene og finnene fikk leve i fred med sine finske bibler og salmebøker.

Fram til 1936 var det i norsk folkeskole, en begrenset adgang til å bruke finske bibler og salmebøker i kristendomsopplæringen. Riktignok ble opplæringen kalt kvensk, men bøkene som ble brukt var på finsk. Gjennom denne ordningen hadde mange folk rundt på bygdene lært seg å lese finsk. Den 7 juli i 1936 vedtok imidlertid Stortinget at bruken av finsk i skolene skulle opphøre helt. I årene etter krigen, fikk ikke skolebarn av kvener og finner, anledning til å lære seg å lese og skrive finsk, noe deres foreldre og besteforeldre hadde hatt mulighet til. Vi har regnet ut at rundt 1930 levde det i Norge 4 – 5000 personer som hadde fått opplæring i å lese å skrive finsk i norsk skole. Etter at Stortinget i 1936 stengte bruken av finsk i skolene, gikk det raskt tilbake med leseferdighet. Og som en følge av Stortingets inngripen i 1936 er de aller fleste kvenskfinske etterkommere i dag analfabeter i eget språk.

Ca. 440 barn benytter seg av denne muligheten i inneværende skoleår. 95 % av de barn som leser kvensk/finsk velger å bruke finsk skriftspråk.

Men trass i denne nedturen fortsatte kampen for kvenfinnenes kultur og det finske skriftspråket med en seighet som det etter hvert kom til å stå respekt av. Dette førte til at Stortinget, 61 år senere, i 1997, på ny åpnet for en begrenset bruk av finsk i skolene i Troms og Finnmark. I dag kan skolelever som ønsker det, bruke inntil 3 timer pr uke til å lære seg å lese og skrive finsk eller kvensk i skoletiden. Ca. 440 barn benytter seg av denne muligheten i inneværende skoleår. 95 % av de barn som leser kvensk/finsk velger å bruke finsk skriftspråk.

Men nå er det fare for at dette skal ta slutt. Regjeringen har i vår fremmet et forslag til ny språklov. I den foreslår Den norske Regjering at finsk, som trofast har tjent oss i mer enn 300 år, nå skal utgå som minoritetsspråk i Norge. Dersom Stortinget følger opp regjeringens forslag, noe vi selvfølgelig håper på at Stortinget ikke gjør, så står vi overfor en ny nedtur for den kvenskfinske kulturen.

Det finske språket vil være tilgjengelig for kvener og norskfinner i all uoverskuelig fremtid. Det er folk som har bruk for og rett til et levende språk, ikke et språk som har rett til levende brukere.

Den nye språkloven, som Norsk språkråd har tatt initiativ til, er først og fremst en lov for å beskytte norsk, spesielt mot engelsk. Men dette må kunne gjøres uten et nytt sleivspark rettet mot noen få tusen nordmenn som holder også det finske språket i hevd. Arbeidet med det finske språket, holder ikke bare en gammel kultur i hevd, men gir også mulighet til økonomisk samarbeid, næringsutvikling og kompetansebygging. Jeg tenker da på at Nord-Finland har en godt utviklet turistnæring og et miljø for produksjon av snøscootere, ATV-er, mobiltelefoner, biler, traktorer, grønn teknologi, mv.

Det finske språket vil være tilgjengelig for kvener og norskfinner i all uoverskuelig fremtid. Det er folk som har bruk for og rett til et levende språk, ikke et språk som har rett til levende brukere. I en situasjon hvor landsdelen tappes for folk, kan det ikke være riktig politikk å gjøre livet surt for de som velger å bli her.

For at en språkkultur skal kunne leve, må det finnes arenaer i menneskenes daglige liv hvor språket brukes. I min barndom hjemme i Skibotn kunne man observere flere slike arenaer. En del av bygdas menn og kvinner abonnerte på finske aviser. Diskusjonene om nyheter fra de finske avisene gikk på den lokale kvenskfinske dialekten selv om avisen ble lest på Yleiskieli (Standardfinsk). Det er nemlig ingen motsetning mellom det å lese bokmål og fortsette med å snakke sin egen dialekt.

På søndagene, den gang på 1950-tallet, var den finske bibelen og salmebøkene i bruk. De utgjorde på sin måte en annen arena for bruk av språket. Senere begynte det å komme fler og fler finske turister, som hver for seg gav en mulighet til en passiar på språket. Det er slike situasjoner man kaller arenaer for språkbruk. Blir de borte, blir også språket borte.

I denne forbindelse er det viktig å huske på at selv om det skulle lykkes en og annen kvensk ungdom å pugge alle de 9000 ordene som står i den nye kvenske ordboka, så vil de neppe kunne klare å lese en finsk avis eller en finsk bok. De må lære seg finsk i tillegg. Kvensk og finsk utfyller hverandre. Det er behov for begge deler, og det er plass til begge deler.

Den 16. mars 2021 bør brukes til å markere det finske skriftspråkets betydning for den kvenskfinske kulturen. Vi må si klart fra til opinionen og til våre Stortingspolitikere at vi trenger begge deler. Regjeringens forslag om å fjerne finsk som minoritetsspråk i Norge kommer på et galt tidspunkt og må stoppes.

Knyttneve

By |2021-03-15T14:53:22+02:00mars 13th, 2021|Categories: Ukategorisert|Tags: , , |