1066 – 1250 HØYMIDDELALDER

Kvenske og finske lokalforeninger

Utsnitt av Olaus Magnus— Carta Marina (1572).

Vi har dokumentasjon på birkarlenes handel og fiske på Ishavskysten fra høymiddelalderen. I denne artikkelen fra medlemsbladet i august 2021 broderer vi på sjøfinnenes handelsforbindelser helt fra høymiddelalderen til godt ut på 1800-tallet. Handelen via Bottenviken og vest-øst har lenge vært svært viktig for hele Nord-Norge.
Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund

Birkarlenes handel og fiske på Ishavskysten i høymiddelalderen

Kvenske og finske lokalforeninger

Sjøfinnenes handelsforbindelser

Middelalderens Europa var ei tid preget av katolsk kristendom. Katolikkene praktiserer fastetider hvor man ikke får spise kjøtt. Dette førte til en stor etterspørsel etter fisk, som man altså ut fra religionen kan spise i fastetiden.

Det tyske hansaforbundet som ble dannet på 1100-tallet hadde spesialisert seg på handel med blant annet tørrfisk fra Norden. Det er forsket mye på, og derfor godt kjent i Norge, at nordlendingene leverte sin tørrfisk til hanseatene i Bergen. Men i Norge har det i vært rettet lite oppmerksomhet mot det faktum at hanseatene også kjøpte opp tørrfisk fra Ishavskysten i Tornio. Kanskje også ved andre handelssteder ved Bottenviken. Det ser ut til at finnene i fjordene i Troms og Finnmark i hovedsak har levert sin tørrfisk til hanseatene i Tornio. Omfanget av denne handelen kjenner vi ennå ikke i detalj, for det har ikke i Norge vært gjort systematisk forskning på sjøfinnenes næringsdrift og handelsforbindelser.

Man har behandlet sjøfinnene som et primitivt og lite utviklet folkeslag som levde av ressursene i nærområdene. Siden eldre norsk forskning knyttet primitivitet til samene, har man konkludert med at sjøfinnene var samer. Denne oppfatningen ble i tillegg understøttet av at de ikke helt ut var tilknyttet det dansk-norske handelssystemet. For sjøfinnene var neppe primitive og uten kunnskaper og de var neppe heller samer alle sammen. De var fiskerbønder og drev jord-bruk etter finsk mønster. De var dyktige håndverkere. De bodde i tømrede hus og bygde store båter som de solgte til nordmennene. Intet av dette tyder på et primitivt stammefolk (urfolk).

Innenfor finsk forskning begynner det imidlertid nå å komme fram kunnskap som kan kaste mer lys over samvirket mellom sjøfinnene og birkarlene. Allerede hos Olaus Magnus (1540) får vi vite at birkarlene kom til markedene i Tornio med tørrfisk transportert med reinraider. Olaus Magnus skriver at de hadde 300 rein i hver raide. Også en dansk kilde fra slutten av 1500-tallet nevner at fogden hadde vært i Hasvik (Alta?) og tatt opp skatt av birkarler for 300 kjerriser med tørrfisk som skulle til Tornio.

Reinen er et raskt, sterkt og utholdende trekkdyr. I forhold til sin kroppsvekt er den minst like sterk som hesten, klarer seg med reinlav, og passet ypperlig som transportdyr på Nordkalotten. Om vi legger til grunn at en rein kan trekke 100 – 150 kg, ser vi at en slik raide på 300 rein transporter 30 – 45 tonn tørrfisk. Slik sett hadde reinraidene omtrent samme transportkapasitet som datidens jekter.

Skibotn-markedet var et ett av de eldste og mest kjente birkarle-markedene. Men slike markeder for oppkjøp at tørrfisk var det i de fleste fjordene på kysten. J. Juhani Kortesalmi skriver i sin bok (Poronhoiton syntyy ja kehitys Suomessa. Helsinki 2007) at det er dokumentert at bare fra finnene i Varanger er det på ett enkelt år kommet mer enn 100 tonn tørrfisk til Tornio. Transporter av tørrfisk på tvers av Nordkalotten har det nok hvert mange av.

Videre undersøkelser og forskning vil kunne bringe på det rene hvor store mengder tørrfisk det er kommet til Tornio og andre markeder ved Bottenviken fra fjordene i nord.

Birkarlene kjøpte for øvrig heller ikke all sin fisk fra sjøfinnene i fjordene. De har også hatt med seg mannskap og drevet fiske selv. Det ser vi av det danske arkivmaterialet fra 1600- og 1700-tallet, hvor det ofte utstedes forbud mot at kvenene (birkarlene) fisker i fjordene. Av et gammelt skiftedokument etter en birkarl i Pello i Tornedalen, går det fram at han eier to større fiskebåter som ligger i Alta i Finnmark. Over hele Nordkalotten har det fra gammel vært en tradisjon at fiskerbønder hver vår dro til Finnmark for å fiske og reiste hjem igjen til slåttonna.

Etter at Norge ble selvstendig i 1814 gjorde myndigheten i 1826 en forordning om at fiskere fra finsk side av grensen på Nordkalotten ikke lengre fikk fiske dersom de ikke bosatte seg i Norge eller fisket som ansatt hos en norsk borger. På 1800- og 1900-tallet er derfor denne tradisjonen med å reise på Finnmarksfiske og komme hjem for å gjøre slåttonna, kun kjent fra Nordland og Troms. Men slik næringskombinasjon har tidligere også vært vanlig for bønder fra svensk og finsk side av Nordkalotten. Etter at vi Norge fra 1826 la ned restriksjoner på de finske fiskeres deltakelse i Finnmarksfisket, valgte mange finske fiskerbønder å skifte statsborgerskap til norsk. Vi fikk da det fenomen som i norsk historie omtales som den finske innvandring til Finnmark på 1800-tallet. Men finnenes fiske i Troms og Finnmark startet ikke på 1800-tallet. Den var en tradisjon som var betydelig mye eldre.

Transport av varer med karavaner var en vanlig transportform landeveis i middelalderen. Lengre sør var det hester og esler med vogner og kameler med en bør på ryggen som var det sentrale element i karavanene. Her nord ble det rein og pulk som hadde en tilsvarende rolle.

En slik reinkaravane (raide) bruker 12 – 20 døgn på de 50 – 60 milene fra Finnmarkskysten til Tornio. Dette høres mye ut når vi sammenligner med dagens trailere, men var ikke en spesielt lang transport den gang, når man tar i betraktning at karavaneveien gjennom Sahara tok 52 døgn og karavanene fra Kina til Europa et halvt år. Videre tok seilasen til Bergen tur/retur fra en uke til en måned, avhengig av vær og vind. Derfor var transport over land med reinraider et godt alternativ til sjøveien til Bergen. Dessuten kunne værforholdene på kysten, med fare for forlis og tap av varene, ha vært en faktor som talte til fordel for karavanetransport over land. Skatteregler og forordninger kan også ha vært ulike i de to områdene.

Karavanene med rein var satt opp slik at det var én reindriver for hver 10ende rein. En karavane på 300 kjerrisser hadde derfor 30 – 40 drivere som passet på at transporten gikk som den skulle. Det var Birkarlene som eide disse transportdyrene og som betalte driverne som fulgte karavanene.

Etter hvert som reformasjonen vant fram og overtok land som tidligere hadde vært katolske, forandret etterspørselen etter fisk seg. Dermed ble også behovet for karavanetransport på Nordkalotten mindre. En del birkarler gikk da over til å leve av melk, kjøtt og skinn fra sine reinhjorder. I andre tilfeller overdrog (solgte) birkarler sine rein til sine arbeidere. På denne måten oppstod de reinhjordene som senere ble til den reindrifta med store flokker som vi kjenner til i dag.

Ut fra det faktum at samisk etter hvert ble hovedspråket i reindrifta kan vi slutte at mange av arbeiderne som birkarlene brukte i transportene sine trolig har vært samisktalende.

Hvor birkarlene har hentet sine arbeidere fra, blir imidlertid i denne omgang stående som et spørsmål for videre drøfting og forskning. De kan ha vært rekruttert lokalt, men de kan også ha vært fremmedarbeidere fra områdene ved Saima, Ladoga og Onega. Dette området i Sørøst-Finland har allerede i tidlig middelalder vært et samisk kjerneområde, med markedsplassen Lappeenranta (i dag by) som senter.

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund

Høymiddelalderen vil bli oppdatert.

Historieinteressert 2 bilder
Kvensk Finsk Riksforbund logoHistoria - historie