Finskopplæring ødelegger ikke for kvensk

Styreleder i Kvensk Finsk Riksforbund Bjørnar Seppola liker ikke feilinformasjonen om finsk og kvensk språk som i sommer blant annet har kommet fra Kvensk institutt. Finsk er ikke et hinder for kvensk.

Flere markerte talspersoner for kvensk språk har nå i sommer rykket ut med at opplæring i finsk er et hinder for opplæring i kvensk. Det gjelder framtredende aktører som for eksempel leder av kvensk institutt, Hilde Skanke og en av veteranene i kvenpolitikken, Mary Kristiansen, Oslo, opprinnelig fra Børselv.

Dette er dessverre feilinformasjon hva gjelder forholdet mellom kvensk og finsk i skolen. Det er ikke sant at finskopplæringen bruker opp midler som kunne vært brukt til opplæring i kvensk. Der er midler nok til begge deler. Alle lærertimer til opplæring i så vel kvensk som finsk refunderes av myndighetene. Det er tilgang på elever det er mangel på.

Problemet for det nye kvenske skriftspråket er at de som bruker det, ikke lærer sine barn kvensk i hjemmet, mens det blant de som bruker finsk finnes noen 10-talls familier som gjør det. Av dette finske miljøet kommer det så ca. 30 ungdommer pr årskull som avlegger grunnskoleeksamen, 10 klasse, med finsk på vitnemålet, mens det fra miljøet rundt forkjemperne for kvensk språk i de senere år har det knapt vært en eneste 10-klassing som har valgt eksamen i kvensk. Dette til tross for at det er fult mulig å avlegge avgangsprøve med kvensk på vitnemålet. Alle eksamensoppgaver i finsk, blir etter krav fra kvenskmiljøet, oversatt til kvensk skrivemåte, men det er altså knapt en eneste 10-klassing som har valt å bruke disse kvenskspråklige oppgavene ved.

De fleste lærere og kulturarbeidere i kvenmiljøene kommer fra Finland, Russland, Hellas og andre europeiske land, svært få fra Norge.

Vi hadde fått en mer fruktbar diskusjon om de to mødre og kvensk språk- forkjempere, nevnt ovafor, som nå gir oss som bruker finsk skylda, i stedet hadde startet med å spørre seg selv om hvorfor de selv valgte å ikke lære sine barn å snakke kvensk fra de var små. Svaret på det spørsmålet er trolig det samme som hvorfor dagens foreldre ikke lærer sine barn å snakke kvensk. Dog med den forskjell at de aller, aller fleste av dagens kvenske mødre, i motsetning til forrige generasjon, ikke kan språket selv. Å gi finskmiljøet skylda, er å rette baker for smed. Finskmiljøet er en støtte for kvenarbeidet. De fleste lærere og kulturarbeidere i kvenmiljøene kommer fra Finland, Russland, Hellas og andre europeiske land, svært få fra Norge.

Skoleverket gir i dag lese- og skriveopplæring i både kvensk og finsk. Det er riktig at det er få lærebøker, men det er mange flere lærebøker i kvensk (og finsk) enn da undertegnede lærte språket. I tillegg fins det i dag ei digital ordbok på nettet, og kvenske språksentre man kan henvende seg til. Men det fins foreløpig ikke språksentre for finsk.

Det finske skriftspråket har i over 300 år vært den viktigste støttepilaren for kvensk kultur

Skoleverket kan gi opplæring i lesing og skriving av både kvensk og finsk. Men den praktiske bruken av språket må i tillegg foregå i familiene og samfunnet utenfor skolen. Om språket ikke brukes utenom skoletimene, kan skoleverket og lærerne lite gjøre.

Ved å spre uriktig informasjon om at finsk ødelegger for kvensk, sager de over den greina som kvenkulturen sitter på. Det finske skriftspråket har i over 300 år vært den viktigste støttepilaren for kvensk kultur. Om denne pilaren faller bort, er framtida for kvenkulturen høyst usikker. I fagplanen for finsk gis det også opplæring om kvensk. Finskopplæringa er den viktigste støttespilleren det kvenske skriftspråket har. Hvorfor har de da valgt å angripe finskopplæringa?