Nordens grunnlovsdag 23. mars

Det finske er like viktig som det skandinaviske i Norden

Telemarksforsknings rapport om KMD

Når vi markerer Helsingforsavtalen av 1962, den nordiske grunnlovsdagen 23. mars, så minner Rune Bjerkli og Bjørnar Seppola fra Kvensk Finsk Riksforbund på at Troms og Finnmark igjen kan bli en språklig lomme med kompetanse på det finske, med et bærekraftig hjemmemarked på 10 millioner innbyggere.

Helt fra de første vikingsagaene kan vi lese om kvener og finner i Norge. I nyere industritid har kvener og finner bidratt til å effektivisere gruvedrift, landbruk og fangst/fiske. Spesielt Nord-Norge har dratt nytte av den kvenskfinske befolkningen.

Siden ca. 1900 har den konkrete nytenkende og kunnskapsbaserte bidraget fra kvener og finner med base i deres kulturverden vært mindre og mindre
synlig. 100 år med assimileringstiltak har strippet det norske samfunnet for den unike kompetansen kvener og finner kunne bidratt med. I dag har vi
en integreringspolitikk for innvandrere, der fokuset nok en gang er å gjøre det ikke-norske til norsk.

Det er derfor gledelig å registrere denne setningen i perspektivmeldingen 2021 om de «ikke-norske» vedrørende bedre integrering:

«Kompetansen innvandrere kommer til Norge med må kartlegges og benyttes».

I motsetning til innvandrere, så har kvener og finner i Norge alltid vært en del av befolkningen i Norge, spesielt i Troms og Finnmark. Den
kvenskfinske bamsen ligger i dvale. Myndighetene må sørge for at den blir gitt en ny vår.

Språket – en grunnleggende forutsetning

For det første så må det satses på at kvener og norskfinner får god anledning og oppmuntring til å lære seg det finske språket. Det finske språket
må mellom annet inkluderes i den nye språkloven. Det finske språket er de facto minoritetsspråket i henhold til Opplæringsloven § 2-7. Ca. 95 % av grunnskoleelevene som har valget mellom finsk og kvensk velger det finske språket. I tillegg så må finsk likestilles med de skandinaviske språkene
slik at man fra myndighetshold tar steget helt ut i henhold til Helsingforsavtalen av 1962 (Nordens grunnlov) og satser på de nordiske språkene.

Telemarksforsknings rapport om KMD

Kongespeilet ca. år 1250-1260

I Kongespeilet finner vi dette sitatet:

«Om du vil bli fullkommen i kunnskap, så lær deg alle språk, for med språk kommer en lengst. Men glem ikke ditt eget morsmål.»

Vi anmoder Stortinget om ikke å gjøre den samme tabben slik de gjorde med det finske språket. Dagens innvandrere bør også beholde sine språk. Vi
handler og overfører kompetanse og kunnskap med de landene og språkene som befolkningen behersker.

Den unike kompetansen på det finske språket

Finland er et like stort land som Norge. Finland har en like stor produksjon av intellektuell kompetanse som Norge, det aller meste av dette er på
finsk. Dersom en større andel av befolkningen i spesielt Troms og Finnmark behersker det finske språket så vil denne kompetansen bli en del av
kunnskapsgrunnlaget til landsdelen.

De nordiske landene har mange av de samme arktiske utfordringene. Det finske utvider tankesettet, mangfoldet, kreativiteten, og samfunnslivet i de
nordiske landene på flere vis.

  • Den geografiske nærheten til Russland og Østen gjør at impulsene ikke ensidig kommer fra Vesten.
  • Finland er en republikk og ikke et monarki.
  • Det finske språket er kasusbasert der mange ord forandrer seg i forhold til hvilke tilfelle eller situasjon det er i.

Det er mange bransjer der Finland er ledende. Nokia er en banebryter innenfor IKT. Et annet eksempel er grønn teknologi. Finland har en moderne
industri på motorkjøretøy som snøskutere, Valmet – traktorer og skogsbruksmaskiner, og Mercedes – personbiler. Turismen er av svært høy kvalitet, spesielt opplevelsesindustrien. Mye av dette foregår i Nord-Finland.

Finland har ikke oljeforekomstene og har opparbeidet solide eksempler på mer effektiv statsforvaltning. En kompetanse som blir mer og mer aktuell i Norge.

Samkvemmet med Finland unaturlig lavt

Dessverre i dag så ser vi blant annet på handelsstatistikken at Norge og Finland, som to gode naboer, nesten ikke handler med hverandre. Det at
Norge ikke handler med verken Finland eller Russland er en hemsko for nordnorsk og norsk næringsliv.

Under koronapandemien har også arbeidstakerne i grensekommuner blitt rammet av manglende fokus på Norge-Finland. På tross av at grenseområdene mellom Finland og Norge ikke har hatt mye koronasmitte, så har man stengt grensene.

Det andre beinet til Troms og Finnmark

Finland kunne vært det andre beinet til Nord-Norge på mange felt, handel, industri, samferdsel og ikke minst klima/miljø. I tillegg har Finland
solide forbindelser med den russiske bjørnen. Husene langs toglinjene mellom Russland og utskipingshavnene i Østerbotten rister når godstogene fra Russland med tung industrilast farer forbi.

Vi ser også at folk som er vant til arktiske strøk har en større tendens til å bli værende i nord. I dag har mange små nordnorske kommuner problemer med å få tak i kompetent arbeidskraft. I Finland er arbeidsledigheten større enn i Norge. Her er det bærekraftige synergier som må tas vare på og utvikles videre i et nordisk og internasjonalt perspektiv.

En satsing på det kvenskfinske og Norge/Finland vil føre til følgende:

  • Bedre innovasjon og lønnsomhet i næringslivet
  • Mer effektiv offentlig forvaltning
  • Mindre miljø- og klimaskadelige utslipp
  • Mer tilgang til langsiktig arbeidskraft

Det finske og det skandinaviske, gratulerer med Nordens dag!

Knyttneve

By |2021-03-22T23:56:43+02:00mars 22nd, 2021|Categories: Informasjon, Ytring|Tags: , |

Åpent brev nr. 2 til Sannhets- og forsoningskommisjonen for kvener, norskfinner og samer

Ivar Dervos 2. brev

Telemarksforsknings rapport om KMD

Pensjonert oberst Ivar Dervo har i oktober 2020 igjen skrevet et åpent brev til Sannhets- og forsoningskommisjonen. Brevet utfyller det første brevet og er på kvenfinn.no lagt frem i sin helhet i åtte deler. 

Hele innholdet i vårt brev av 28. november 2019 står seg fortsatt saklig og begrunnet korrekt. Vi står for innholdet. Det dokumenterer historieforfalskning og etnisk forskjellsbehandling i strid med lover og internasjonalt ratifiserte konvensjoner. Det kan på et par punkter utdypes noe. Dette desto mer som samifiseringen har fortsatt, og utydeliggjøring av kvenske ønsker og krav har fortsatt. I den forbindelse er leder for kommisjonens artikkel i Nordlys interessant av flere grunner.

Viktige linker:

Sannhets- og forsoningskommisjonens arbeid mellom tillit og taushet (Nordnorskdebatt/Nordlys)

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund
Telemarksforsknings rapport om KMD

Pensjonert oberst Ivar Dervo har i oktober 2020 skrevet sitt andre åpne brev til Sannhets- og forsoningskommisjonen. Her er del 1. (Sannhets- og forsoningskommisjonen på bildet).

Behovet for tillit til kommisjonen

Leder av Sannhets- og forsoningskommisjonen, Dagfinn Høybråten, betoner blant annet behovet for, og avhengighet av tillit i kommisjonens arbeid, og at et gransknings arbeid i urfolks- og minoritetssamfunn krever et særskilt bevisst forhold til maktforhold og hvordan de kan virke inn også på forhold under selve granskingen. Stortingets oppdrag til kommisjonen snakker om samer og kvener uten noen betoning av begrepet urfolk. Legges det her opp til fortsatt etnisk forskjellsbehandling og nedtoning av behovet for å gå i dybden på strukturer, økonomi og organisering i minoritetspolitikken? Jevnfør blant annet konstatering i brev av 28. november 2019 side 9: «Det finnes ingen kvendrakt i kommisjonen»!

Det etterfølgende er en utdypning av noen punkter i brev av 28. november 2019 og en kommentar/utdypning av noen forhold som bør berøre kommisjonens arbeid. herunder kommisjonsleders artikkel i avisa Nordlys da innholdet i artikkelen ikke virker umiddelbart beroligende. Spesielt utdypes betydningen av ødeleggelse av demokratiet innenfra.

Leder for kommisjonen poengterer korrekt behovet for tillit om kommisjonen skal lykkes.

Kvensk tillit til kommisjonen var alt før starten temmelig tynnslitt. Vi viser har til Kven Østlandets (KØs) brev til Kontroll- og konstitusjonskomiteen datert 13. juni 2017.

I dette brev er kommentert blant annet:

Stortingets kontroll- og konstitusjonskomiteens varsel (bare til Sametinget) om høring, og KMDs brev av 22. mai 2017 til komiteen, samt fornorskingspolitikken av kvenene. Også høringen som pågikk en hel dag ble en misere. Den begrensede kvenske deltagelse fikk 15 minutter. Den fra kvensk synspunkt negative start ble, tross vårt besvær, fortsatt ved oppnevning av medlemmer og etablering av sekretariat.

KØs åpne brev er også tilgjengelig hos de parlamentariske ledere på Stortinget og ved Norske kveners forbund og Kvensk Finsk Riksforbund (KLF), og er et viktig bakgrunnsdokument for kommisjonen hva angår behovet for tillit og om forskjells behandling. Det kan lett skaffes.  Kommisjonen må også av hensyn til tilliten redegjøre for eventuelle bindinger, for eksempel til samebevegelsen. Jamfør at tross en stortingsoppnevnt norsk kommisjon blir for eksempel kofta her, som vi også har erfart en rekke ganger tidligere brukt som et politisk plagg, og skaper en illusjon om at samene er annerledes. Statssekretærer i den norske regjering har flere ganger stilt i kofte ved møte med kvenorganisasjonene. En tiltatt eller godkjent maktdemonstrasjon?

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund
  • Major Peter Schnitler
  • Major Peter Schnitler
  • Major Peter Schnitler

Pensjonert oberst Ivar Dervo har i oktober 2020 skrevet sitt andre åpne brev til Sannhets- og forsoningskommisjonen. Her er del 2. (På bildet major Peter Schnitler med artikkel 6 og 10).

Hvem kom først, finnene/kvenene eller samene?

I brev av 28. november 2019 (side 8) har vi vist til finske historiske kilder som konstaterer at samene eller lappene, som de ble kalt den gang, på ingen måte var de første på Nordkalotten. Også dansk/norske kilder peker i samme retning. Jevnfør Major Peter Schnitlers grenseeksaminasjonsprotokoller fra 1742-45 (blant annet Bind III, s 55).

Artikkel 6 og 10:

«Om Finnerne i Alminnelighet er at bemerke, at de ere de rette og ældste Indvaanere af Finnmarken og paaholdne af deres gamle Dragt, Sæder og Tungemaal.  Disse finner ere nu adskillige Slags, som dog ikke differere i Tungemål , Dragt og Sæder, men allene i Nærings Maaden. De saakaldede Qvæner ere fra Sverrigs Torne – Lapland og Storfinland hid overkomne Svenske Bønder som på Norsk Grund have røddet og bygget, og blive stadig paa eet Sted boende.

De ere gemeenlig gode Jord- Dyrkere og Elve-Fiskere og nære sig fornemmelig deraf. Som de i Sprog og Sæder holde sig meget til de Norske Søe-Finner, saa kan de følgeligen til disse regnes. Det Stor Finlandske Sprog, som Nord i Norge og kaldes det Karelske eller det Qvænske, differerer fra det Lappiske, at den ene Nation ei forstaaer den anden. Lapperne (Samene) ere en Gren af den Finlandske Nation og i deres tungemål ere mange Ord, som med det Stor-Finlandske ellers kaldet det Karelske have en Overensstemmelse.

Også lappene er delt i to grupper grunnet levemåte, fjell- og bygdelapper. Fjellappene lever på samme vis som fjellfinnene – bor i telt og flytter fra sted til sted.»  Det er tydelig tale om to forskjellige folk.

Forskjell i dialekter både i finsk og samisk er nevnt – noen innbyrdes uforståelig. Det er forståelig på grunn av vanskelige kommunikasjoner og svak ensretting i skole. Enda i dag er enkelte små norsk dialekter såpass avvikende fra norsk at en må ha ordbok.

Det er også bemerket at sjøfinnene klarer seg økonomisk bedre enn nordmenn og er selvforsynte med hus, klær og mat. Det finnes også tallmateriale for hvor mange det i 1743 var av finner og samer. I Lyngen for eksempel er 47 familier sjøfinner/kvener og 6 familier er samer (bygdelapper), men om somrene er i tillegg 31 svenske familier fjellapper. (Referanse Schnitler).

Det et ganske klart at sjø- og fjellfinner er et og samme folk, hvor også kvenene (nykommene), har slutter seg til, og har samme språk (finskkvensk) og dyrker jord, blant annet korn og bruker husdyrgjødsel. Det finnes to typer «byer»; finnebyer og lappebyer, bosted/oppholdssted for en eller flere familier.

Finner har utvilsomt oppholdt seg på norsk territorium alt i sagatiden Det er i brev 1 (en) nevnt kvenske navn helt ned på Mørekysten. Her viser vi i tillegg til Torfæus Norgeshistorie bind VI side 253 hvor det vises til finsk skipsbyggerkunst for Konge pretendent Harald Gille (og Magnus Blinde) nord i Hålogaland ved Tjaldasund – område Hin år 1139/40. (Det vil si antagelig Tjeldsund og Hinnøya, kan nærmere bestemt være Asta/Grovfjord/Gratangen området – større bygder fra gammelt med fjell for mulige huler? Kongsemnet overvintret i hule).

To raske skip hver med 12 åre par (24 roere) ble raskt bygget. Den som har det minste erfaring fra håndverk vil forstå at det må et helt lag av fagfolk til for slikt arbeid. Det må ha vært høyt organiserte finske samfunn i Norge alt i vikingtiden, dette var ikke håndverk som et nomadisk jeger/fangstfolk kunne maktet. De hadde helt andre unike ferdigheter. Som gammel rype- og elgjeger/sportsfisker kan man ane hvilke ferdigheter og innlevde vaner en måtte besitte for å kunne leve i en nomadisk jeger-/fangstfolks kultur, hvor man i helt annen grad, enn bønder med flere ville være prisgitt naturens luner. Vi fra bondekulturen og lignende virksomheter hadde alltid jakt og «sports-»/innlandsfiske som en binæring.

Det interessante her, er i tillegg at skipene ble bygget uten trespant, men med vidjerenninger, en teknikk som skal ha vært kjent i finsk båt/skipsbygging, ikke i norsk. (Kanskje fra tiden før klinkebygging ble vanlig?)

Før grensedragningen (1751) skulle lappebyene skatte til Sverige og finnebyene til Norge. Av den grunn forsøkte svenske skatteoppkrevere å omdefinere finnene til lapper og nordmenn lappene til finner. Her har det nyere begrep «finner» synonymt for «samer» sin historiske rot i Norge. Mange av dagens sjøsamer og reindriftssamer har således sin rot i finske folk.  Det burde være enkelt å sjekke Kautokeinosamenes språklige rot i det finsk/kvenske. Jamfør brev en (1) side 15 om antall kvener, 8 av 10 familier i Kautokeino i 1801. Jamfør forøvrig boken; «Kautokeino og Kautokeinolappene, en historisk og ergo logisk (følge logisk) regionshistorie fra 1938.

Jevnfør her også brev fra Gustav Wasa 1552 til Christopher Huitfeldt, lensherre på Bergenhus, hvor han hevder at lapperne til alle tider har vært svenske undersåtter. (Schnitler bind III, side XIV, fotnote 22). Rimelig forståelig da lappene da enda hadde sine (hoved) områder i syd Finland – Lappenranta, Lapoa med flere.

Jevnfør her også norske – russiske avtaler på 1300-tallet hvor finnene anses som norske borgere og hvor det nevnes at halvkarelere, født av finsk mor, er norsk skatteobjekt.

Den ofte hørte samiske klageskrik om at forfedrene ble skattet av flere gjelder i like stor grad finner/kvener, men det fantes altså regler mellom – hvem skatter hvilke grupper.

Begrepet lapper har antagelig på norrøne språk sin opprinnelse i labbe (gå), løpe, altså de som gikk/jaktet, ikke bodde fast på ett sted.  Jamfør forøvrig tidligere «bueskatt» for alle jegere over 15 år.

Også innholdet i Schnitlers grenseprotokoll – et historisk dokument – er selvsagt historikere ved UiT klar over, likevel fortsetter historien omskrevet til en falsk samisk historisk område/etnisk dominans.   Det historiske ordet «finner» erstattes konsekvent med «samer».

Hele miljøet ved UiT rundt historikere, arkeologer, samfunnsvitere og jurister bedriver samifisering. De «forskere» som åpenbart opptrer samisk-etnokratisk kan en dog til en viss grad se. Verre er det med dem som unnlater å si noe eller uttaler seg slik at det kan se ut som de støtter etnifiseringen. (Her kan også bemerkes at samisk forvaltningsområde nå omfatter alt nord for Dovre og deler av Møre og Hedmark (Innlandet) og at i henhold til samelovens § 3-1 nr. 1 skal samiske stedsnavn skrives foran norske).

Her kan innskytes at biskop Olav Øygard i Nord-Hålogaland bør ha grunn til å skjemmes hvis det er sant at bispedømmerådet har forkastet et kvensk salmeprosjekt etter saksbehandlers sluttrapport. (Ruijan Kaiku 3.august 2020) Saksbehandleren skal ha vært bispedømmets rådgiver for samisk kirkeliv som blant annet skal ha tuftet sin rapport på en ikke (kvensk) språkkyndigs vurdering. Her er igjen kvensk selvbestemmelsesrett i egne saker overkjørt. Er dette virkelig sant? Bortforklarende unnskyldninger bør ikke godtas. Videre fremgår at Samisk kirkeråd ønskes konsultert i arbeidet ved ny kvensk salmekomité hvor kvenene vil være i klart mindretall. «Mikä Jomalan Nimissa» har samisk kirkeråd med kvenske salmer å gjøre selv om noen av dem er oversatt til samisk. Kirkens gamle strid med læstadianismen bør nå kunne legges til side. Alt ved Luther 1517 fikk legfolk adgang til selv å kontakte Gud.

Saksbehandler for dette brev har som medlem i KØ deltatt på to møter med representant for kirkerådet og fikk da inntrykk av at kvenene skulle bli godt ivaretatt. Men det gjaldt jo statskirken og gjelder kanskje ikke i «folkekirken»?

Dette spesielt til refleksjon for tidligere biskop i kommisjonen. Jamfør Ruijan Kaiku 3. august 2020, side 15 og omtale av Telemarksforsknings rapport nedenfor.

At man i mer moderne tider (en forholdsvis kort periode) har brukt begrepet finner synonymt med samer i Norge er kanskje politisk/historisk forståelig, men gir falsk historie. Jeg ser flere eksempler på at gamle historiske verk ved oversettelse til moderne norsk, samifiseres ved at man med små skrift i merknadsfelt viser til at det gjelder samer selv om det åpenbart var finner eller kvener som ble omtalt. Eller at man direkte erstatter begrepene finner/finas og kvener/kvenas med ordet same uten noen forklaring. Som et apropos kan man si at «Norge er bygget på to folk, det norske og finske», som «et motsvar til det rådende uttrykk – på nordmenn og samer». I dagens nordnorske samfunn, etter mange hundreårs samvær norsk – samisk – kvensk/norskfinsk er det lenge brukte begrepet tre stammers møte det mest korrekte beskrivelse av kalottcocktailen.

Demografiforståelsen om Nord-Norge er svak i nasjonalt ledende kretser.

Til slutt i dette kapittel må vi nevne eksempler på historiske tekst tilfiling:

  • Faghistoriker, samisk aktivist, Steinar Pedersen viser til det islandske skrift «Rimbegla» fra 1100-tallet (NOU 1994: 21) og påstår at Malangen sannsynligvis dannet en grense mellom norsk og samisk bosetting og danner et skille mellom bumenn og finner. Han skriver videre at blant annet utfra et slikt utgangspunkt kan den første norske kolonisering i Finnmark, høyst sannsynlig settes til etter Rimbegla – (1200-tallet). Annen historiker (fra UiO) påpeker at; «Studerer en hele sitatet går det tydelig fram at Rimbegla omtaler skillelinjene som eksisterte mellom de kristne kirkesognene på øyene i Nord-Hålogaland omkring år 1200 og ikke som en riksgrense mellom Norge og Finnmark. Merk også at bumenn ikke var noe etnisk begrep. Denne sist nevnte tolkning av Rimbegla synes godt begrunnet. Jamfør her også kongenes kapellbygging til og med øst på Kola.
  • Pedersen skriver i historiedelen i NOU 1994: 21 – bruken av land og vann i Finnmark (bakgrunnsmateriale for Samerettsutvalget) at; «Det geografiske område som i dag kalles Finnmark, kommer av det gammelnorske ordet Finnmork. Det betyr samenes land». Helt vilt, ubegrunnet påstand! – Læreboka «Samerett» ved juridisk fakultet ved UiT er pensumslitteratur på masterstudiet i rettsvitenskap. Der kan en lese: «Som de første beboere i det nordlige Norge er det naturlig at samene hevder eiendomsrett til grunn i deler av Sameland på grunn av okkupasjon».

Det hele blir en sirkel argumentering, feil gjengis i alle varianter. Det finnes ingen arkeologiske eller historiske grunner til å påstå at samene var først i Nord-Norge. Referer til brev 1 av 28. november 2019 side 7. Det finnes forøvrig ingen kultur basert på naturressurser, mer, heller ikke sosialt. Boken; «Den samiske medborgeren» utgitt i 2017 bør være viktig for alle som er interessert i samepolitikk – ikke bare mene, men vite. Skjønt studien, som er en studie av samiske forhold i moderne tid, ikke går i dybden på demografien.

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund
Telemarksforsknings rapport om KMD

Pensjonert oberst Ivar Dervo har i oktober 2020 skrevet sitt andre åpne brev til Sannhets- og forsoningskommisjonen. Her er del 3. (På bildet er forsidemotivet til rapporten fra Telemarksforskning – Kulturell berikelse – politisk besvær).

Kulturell berikelse – politisk besvær

Telemarksforskning (TF) – Utredning av 5. mars 2020 bestilt av KMD våren 2019

I brev nr. 1 av 28. november 2019, side 10, til kommisjonen er kritisk redegjort for SAMI/ KMDs funksjon i håndtering av nasjonale minoritter. Jamfør også omtale av NIM side 12.

Telemarkforsking har levert en svært kritisk rapport om den nasjonale håndtering av de nasjonale minoriteter, og er svært kritisk til KMD /SAMIs funksjon/bidrag. De foreslår faktisk at SAMI bør nedlegges og nyopprettet som direktorat under kulturdepartementet. Sett fra kvensk ståsted er TF rapporten et svært viktig bakgrunnsdokument også for Sannhets- og forsoningskommisjonens arbeid. Rapporten er på 92 sider og det vil føre for vidt her å redegjøre for hele innholdet.

Kulturell berikelse – politisk besvær; Gjennomgang av politikken overfor nasjonale minoriteter 2000 – 2019. Gjennomgang av virkemidler i politikken.

Noen få punkter nevnes:

  • Perioden kaster lange skygger over feltet. Kumulativ diskriminering kan gå i arv.
  • Anerkjente endrings-, handlings-, og programteorier er lagt til grunn for oppbygging og innhold i rapporten – solid akademisk og rimelig empirisk ryggdekning.
  • Informanter; 10 fra minoritetene, 13 fagpersoner, 5 fra KMD/SAMI – Total økonomi for de 5 nasjonale minoriteter, cirka 5millioner, det vil si 0,5 % av samisk tildeling (Som et apropos nevnes at en av innvandrergruppene – det somaliske trossamfunn og moske – har fått vel 30 millioner i tiden 2005 – 2020 pluss et tilsvarende beløp fra Oslo kommune.)
  • For skogsfinnene (sammenslutningen; Skogfinske interesser) handler rettighetskampen om forvaltning av kulturarven – materielt og immaterielt. Sentralt står ønske om eget moderne miljømuseum.
  • Flytting av tilskuddsordningen til fylkeskommunen Troms og Finnmark for kvener/norskfinner vil si at den forvaltes av aktører på armlengdes avstand fra der politikken utformes.(Ubegrunnet sies det i tillegg at det kan være en fordel).
  • Kontaktforum (SAMIs årlige møte med minoritetene) er mest for KMD ikke for minoritetene, må endres til reell dialog – medbestemmelse for den enkelte minoritet.
  • Det er brudd på Europarådets rammekonvensjon for beskyttelse av nasjonale minoriteter. Det er brudd på prinsippene om likeverd, ikke-diskriminering, ikke i tråd med internasjonale forpliktelser (Jamfør juridisk utredning i brev 1, side 4, bla om FN konvensjoner).
  • Minoritetene har rett til reell dialog og medbestemmelse i alle forhold som angår dem.
  • Det bør rekrutteres fra minoritetene (Merk: Det samisk dominerte SAMI i KMD har fått strøket finsk som minoritetsspråk uten å ha kontaktet kvenmiljøene. Det finnes tre forbund, hvorav to ønsker finsk. Vi har en selvfølgelig rett til selv å utforme språket innhold og fremtid. Det er helt hårreisende at kvenorganisasjonene blir nødt til å kjempe mot norsk rapportering internasjonalt. PS: Finsk også for skogsfinnene!)

 Sluttbemerkninger til TF rapporten:

  • Einar Niemi er, som den eneste av fagpersonene, nevnt ved navn. Han opplyser forøvrig at mandat for Sannhets- og forsoningskommisjonen våren 2019 er endret til også å omfatte skogsfinnene. Det fremgår ikke hvem som har godkjent endring av mandatet til en Stortingsoppnevnt kommisjon, heller ikke hvorfor? Fra konstitusjonskomiteen på Stortinget opplyses at Stortinget ikke har noen funksjon i kommisjonens tolkning av mandatet. (Skogsfinnenes situasjon og ønsker/krav kan på ingen måte danne noen som helst norm for kvenske krav- gjenreisning av språket.)
  • Det må være noe feil ved angivelse at når kvenen/norsk finnene kom til Norge. Jamfør foranliggende kapittel om Schnitlers grenseprotokoller og finske kilder nevnt i brev 1 fra 28. november.2019.
  • Vi er også kjent med at TF-rapporten var sterkt forsinket, angivelig på grunn av KMDs ønske om endringer (om tolkninger) på enkelte punkter. Overraskende? Med et profesjonelt byråkrati kunne en ventet at rapporten straks ville bli sendt minoritetene med forslag om seriøse drøftelser om «veien videre».
  • Fra andre kilder får vi opplyst at SAMI har 15 ansatte, her av arbeider 9 med samiske saker.

Med samisk statssekretær er dette også en etnisk tung skjevhet i organisasjonen. Dette forhold er ikke direkte nevnt i TF rapporten, men TF-rapporten er en klar kritikk av hele miljøet – KMDs/SAMIs håndtering av de nasjonale minoriteter.

Dette er et eksempel på hvordan et statsbyråkrati ikke fungerer – en svekkelse av rettsstaten. Når de nasjonale minoriteter behandles annerledes er vi på vei bort fra demokrati og likhet for loven. Jamfør henvisning til juridisk utredning side 4 i brev en (1).

Et rasjonalt byråkrati er vestens rasjonale – En upartisk embetsverk med vekt på tydelighet og skriftlig dokumentasjon avgjørende – filosof Max Weber (1864 -1920).

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund
Telemarksforsknings rapport om KMD

Pensjonert oberst Ivar Dervo har i oktober 2020 skrevet sitt andre åpne brev til Sannhets- og forsoningskommisjonen. Her er del 4. 

Sannhetskommisjonens mandat

Oppnevnt av Stortinget 14. juni 2018 (Innstilling 408 S (2017 2018). Formål; Legge grunnlag for anerkjennelse av samers, kveners og norskfinners erfaring med norske myndigheters politikk og de konsekvenser disse har hatt for grupper og individer. Målsetting: Etablere en felles forståelse av fornorskingspolitikken og dens konsekvenser. Undersøke ettervirkningene i dag, knyttet til samisk og kvensk/finsk språk og kultur, materielle, sosiale, helsemessige, identitetsmessige ettervirkninger.

Det fremgår av mandatet at ved historisk kartlegging bør en gå tilbake til omkring 1800.

Her er Stor Finlands overgang til Russisk storfyrstedømme 1809 av geopolitiske grunner viktig også i nord. Da overtok Finland administrasjonen av Lappmarkene i Nord-Finland fra svenskene. I 1814 fikk Norge igjen en egen regjering, men utenrikspolitikken ble bare flyttet fra København til Stockholm. Finsk utenrikspolitikk fra Stockholm til St. Petersburg. (Referanse: boken «Norden i Napoleonskrigene» fra 2014.

Etter den store nordiske krig 1700 – 1721 hadde forøvrig russerne alt satt seg fast i Baltikum og tatt Viborg len i Finland. (Store lidelser for alminnelige folk både i Norge og Finland, verst i Finland. Betydningen for folk i grensestrøkene i nord vil kreve egen forskning også sett i sammenheng med klimatiske forhold -uår.)

Danske (norske) tiltak fra midten av 1700 tallet er viktig for å forstå bakgrunn for myndighetenes senere håndtering av same og finne-/kvenpolitikken i nord da også sosial (vulgær) darwinismen fikk betydning fra 1850 årene.

Her nevnes bare fra midten av 1700-tallet:

  • Rustning – reising av Vardøhus nye festning 1734 – 38 (En voldsomt kraftanstrengelse)
  • Etablering av Schnitlers grensekommisjonen, protokoller 1742 – 1744 – Grensetraktaten med Sverige 1751.
  • Etablering av samisk skriftspråk (Knut Leem 1748, andaktsbok 1752 og 1768)
  • Lappekodisillen (tillegg til grensetraktaten 1751)

Danmark (Norge) forsterker sitt nærvær militært og administrativt, avklarer grenseforhold mot Sverige-Finland. Styrker sitt grep om samene, som norske, iverksetter samisk skriftspråklig utvikling. Var det et ønske for å sikre/utvide territoriet og skatterett?

Sverige aksepterte at noen samer ble norske borgere, men sikrer seg grenseoverskridende rett for noen av sine nomadiske samer.  Den finske tolkningen av lappekodisillen er at den gjaldt alle som hadde grenseoverskridende næringer (lappet over grensen). De mener at den også gav de bofaste i Lappland rett til deltakelse i Finnmarksfisket. Noe de hadde deltatt i fra uminnelige tider. Men i 1826 stengte den nye norske staten finnenes rett til fiske.  For de fastboende og nomadiske finner (og kvener) kan det ha vært sikkerhetspolitisk opportunt å betegne noen som samer på grunn av deres klart språklige tilknytning til Stor-Finland og dermed til Sverige. Karelernes (russekvenenes) fortidsopphav på russisk territorium med språklig tilknytning til finsk kunne også bli sikkerhetspolitisk en dobbeltfare. Viktige moment for å forstå senere norsk håndtering av kvener og samer. Mandatet til Sannhetskommisjonen bør historisk tolke mandatet tilbake ca. 50 år, (til omkring 1740-50) noe begrepet rundt 1800 i mandatet bør tillate. Til slutt bemerkes at «Felles forståelse» fra kommisjonen kan neppe være et ønske/krav. Det vil kunne binde kommisjonsmedlemmene.

Særmerknader er ofte svært belysende i større utredninger.

Etter å ha studert og arbeidet med sikkerhetspolitikk vil saksbehandler mene at Sannhetskommisjonen ikke kan overse betydningen og motivene for danske (norske) tiltak på midten av 1700-tallet, selv om det her på sikt kreves mer forskning med bredere historisk perspektiv enn det UiT har for vane. Samer og kvener/norskfinner blir nå fortsatt behandler forskjellig.

Et tillitsskapende tiltak vil dessuten være å gi en begrunnet forklaring på hvorfor og hvem som har tillatt en utvidelse av ett stortingsoppnevnt mandat.  Jamfør at kommisjonens utgifter på mandat er med på Stortingets budsjett.

Kommisjonen skal i følge mandat ta utgangspunkt i eksisterende forskning for å gjøre en historisk kartlegging av fornorskingspolitikken. Man kan håpe at kommisjonen tar inn over seg at kvensk/norskfinsk forskning er dis-favorisert i forhold til samisk forskning, her under også det etniske preg, på UiTs skrifter, – også dette en tanke til kommisjonsleders ønske om tillit.

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund
Telemarksforsknings rapport om KMD

Pensjonert oberst Ivar Dervo har i oktober 2020 skrevet sitt andre åpne brev til Sannhets- og forsoningskommisjonen. Her er del 5. 

Etnokratisering av det norske samfunn

I brev 1 (en) side 6 er vist til at 12 lover alt er etnifisert, på bekostning av majoritetsbefolkning og mot minoriteten kvener/norskfinner. Etnifiseringen – særretter for samene – og diskriminering av kvener/norskfinnene har fortsatt selv om en kunne vente en pause til Sannhets – og forsoningskommisjonen har levert sin utredning. Her skal bare fire eksempler trekkes fram:

  • Arbeidet for særrettigheter for samene på Nordisk plan har fortsatt tross begrunnede motforestillinger, angivelig fordi samene ikke fikk det helt som de ville i forfjor. Det vises her til to brev fra Kven Øst (KØ) til regjeringene i Finland, Sverige og Norge, datert 12. januar 2017 og 24.mars 2017 med merknader til forarbeidet og fremforhandlet forslag av 13. januar 2017. Hverken kvenene, som er representert i alle tre landene, eller majoritetsbefolkningene lokal/regionalt er listet som interessenter selv om samekonvensjonen og planlagt administrasjon av den utvilsomt angår dem. Lovarbeid i Norge, etter ratifiseringen av ILO 169 (arbeidslivskonvensjonen som tillater midlertidig særbehandling av stammefolk til de har oppnådd samme nivå som majoritetsbefolkningen) har lagt opp til forskjellsbehandling ut fra etnisitet. Full integrering eller assimilasjon er selvsagt ikke et krav i dag.

Saken berører 133 kommuner, dvs. såkalte «samiske områder» selv om det ikke finnes entydige samiske områder, de aller fleste bor og ernærer seg som nordmenn flest. Med det «hemmelighold» som preger samepolitikken bør en oppfølging i høyeste grad være av interesse også i kommisjonen. KØs to nevnte brev skal også være tilgjengelig hos konstitusjonskomiteen.

  • Utvidelse av sameloven. På stortingets høring (i kommunal- og forvaltningskomiteen) om revisjon av sameloven II 25. oktober 2018 ble det gitt en kvensk juridisk begrunnet innspill fra KLF/Kvensk Finsk Riksforbund til kommunal- og forvaltningskomiteen. Høringen var en nesten ren samisk forestilling.

Bare en kommune (Holtålen) var til sted, ingen av de 7 berørte fylker. Lovutkastet hadde ikke vært på høring. FNs konvensjoner (om avskaffelse av alle former for rasediskriminering, om sivile og politiske rettigheter og om barns rettigheter) gir borgerne rettigheter. Det disse konvensjoner spør etter, er hvor vidt noen grupper har dårligere muligheter eller forhold enn andre grupper, det vil si om statens lover eller praksis motvirker prinsippene om likhet, likeverd og like muligheter.  Det er også sikker folkerett at stater heller ikke har anledning til å diskriminere mellom ulike minoritetsgrupper.  Hele det kvenske innspillet er gjengitt i Ruijan Kaiku 28. januar 2019 og bør sees som begrunnet utdypning av dette punkt. Sekretariatet bør enkelt kunne skaffe det.

  • Endring av Grunnloven. Innstilling er fremmet av Kontroll- og konstitusjonskomiteen på Stortinget.

Det norsk samiske etnifiseringsmiljø har sterk innflytelse. Det søkes ført inn bestemmelser på etnisk grunnlag, i strid med lover og ratifiserte internasjonale konvensjoner. Ny tekst: «Det pålegger statens myndigheter å legge forholdene til rette for at det samiske folk, som urfolk, kan sikre sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv». Det nye er at ordet folkegruppe skal erstattes med ordet urfolk. Det betones imidlertid at dette ikke medfører noe endring av dagens situasjon, men det gjør det. Stortings vedtak av september 2015 viser nåværende § 108 som alt er tvilsom. Det ble fra Kven Øst fremmet et forslag om endring, blant annet at kvenene eventuelt også burde tas med i grunnloven, uten respons på konkret forslag.

Vi har flere ganger sett at summen er at endringer bryter med demokratiet og krav om likeverd og likhet for loven. De beskrevne henvisninger til Finland er utvalgte deler og gir i sum falsk historie. Urfolk i Finland er «Ulkuperäiskansana»- de som kom etter de første menneskene.

Vi ser her som i flere tidligere saker at det sterke norsk – samiske etnokratimiljø har veldig bred innflytelse.

Det opplyses heller ikke at hverken Sverige eller Finland har ratifisert ILO 169. Det er forøvrig bare Norge som har vedtatt reindrifta som en etnisk næring, også det en slags stakkarslig gjøring av hele det samiske folk. Vi tror imidlertid at minst en av konstitusjonskomiteens medlemmer vet om alt dette. Jamfør også brev 1 (en), side 4 om FN erklæringen om innfødte folk. (Indigenous = innfødt ikke opprinnelig, ikke urfolk).

Jeg er redd Stortinget i uvitenhet om forholdene i Nord-Norge og under etnokratisk «rettferdighetskrav» blir ført bak lyset. Kanskje er det også en arv etter indre- og finne- misjonens fortellinger om elendigheten for å skaffe penger til misjoneringen. Man kjenner til noen eksempler som kan tyde på det. En kvenfamilie, noe lurvet kledd grunnet klesmangel, ble fotografert like etter krigen av en «misjonær». Ikke foran ny bygd hus men foran et sammenrast hus (som ikke var brent) etter farfaren. Kunnskap om Nord-Norges demografi – landsdel med tre folk, spesielt om historie, er (erfart som) ganske mangelfull i Sør-Norge.

  • Vi ser ofte at SAMI i KMD overser kvenske/norskfinske begrunnede ønsker/krav. Skriftlige henvendelser stopper her og blir aldri kjent i øvrige regjeringsapparat, selv om flere departement har sektor ansvar. Som vi ser av Telemarksforskings (TFs) rapport er de andre departementer fornøyd med SAMIs koordinering. Tross den drepende kritikk fra TF- rapporten har KMD internasjonalt varsler om at finsk skal strykes som minoritetsspråk i Norge. Merk at to av tre forbund krever finsk/kvenfinsk. Se brev en (1) side 18.  Her kan føyes til at for skogsfinnene er deres tapte språk finsk. Altså egentlig tre av fire forbund har fisk som første prioritet. Det betyr ikke at kvensk er «Paskakiel» (Skit språk), men at det er opp til oss kvener /norskfinner selv å bestemme kvensk språkutvikling. Jamfør brev en (1) av 28. november 2019, side 18 – 19.

Jevnfør at flere nasjonalspråk er minoritetsspråk i naboland, for eksempel tysk i Danmark, ungarsk i flere ungarske naboland og så videre.

Dessverre er det også noen i kvenbevegelsen som mener/tror/gir uttrykk for at finsk er Finlands ansvar i Norge. Meningsløst! Finland har ikke, og kan ikke ha noe ansvar for norske borgere, være seg språk, kultur, eller annet. En kan også høre uttrykket finsk er ikke et truet språk. Her er to svar; Jo, finsk er truet som minoritetsspråk i Norge og det er folk som har språklige rettigheter ikke språk i seg selv. Meningsløs uvitenhet fremsettes som fakta.

Det er forøvrig kjent at KMD/SAMI arbeider med en ny stortingsmelding om de nasjonale minoriteter.  Jeg er redd dette vil skje uten hensyn til TF rapporten ved at man tilsynelatende tar hensyn til denne ved at man vil søke å gjennomføre egne møter med minoritetene i tidligere stil uten at reelle faktadokument og uten konkrete forslag blir lagt fram for minoritetene. Det er vanskelig å tro at KMD/SAMI har vilje eller saklig stabsevne til å endre stil. Det vil være lett for de nasjonale minoriteter, uten egne lønnede stabsledd, å bli fanget i KMDs spill som før.

Ministeren med nøytral støtte må selv på banen (PS: det finnes flere eksempler på uttalelser fra ministre som vise at de er ført bak lyset av det norsksamiske etnomiljø).

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund
Telemarksforsknings rapport om KMD

Pensjonert oberst Ivar Dervo har i oktober 2020 skrevet sitt andre åpne brev til Sannhets- og forsoningskommisjonen. Her er del 6. (Bildet: Forsiden av boken «Arktisk jaktsafari» av Kjell-G. Kjær). 

Lov om informasjonstilgang med videre for Kommisjonen for å granske fornorskingspolitikk og urett overfor samer, kvener og norskfinner.

Stortingets presidentskap mottok 18. september 2019 brev fra kommisjonsleder Dagfinn Høybråten om behov for dette. Saken ble referert i Stortingsmøte 26. november 2019 og vedtatt sendt kontroll- og konstitusjonskomiteen, som har utredet saken før stortingsvedtak av en lov med 7 paragrafer. Utredningen er grundig og omfattende og er oversendt Stortinget sammen med kommisjonsleders brev. Utredningen er særlig basert på lov 19. juni 2009 nr. 73 om utvalg som skal undersøke forhold knyttet til at personer med kjent psykisk lidelse har tatt liv. Det er dog vist til flere eksempler på særlover for kommisjons- og utvalgsarbeid, blant annet til partnerdrapsutvalget.

I tråd med anmodningen fra kommisjonen foreslår komiteen at forvaltningslovens taushetspliktbestemmelser med noen unntak skal gjelde for kommisjonen. Komiteen legger til grunn at opplysninger det er aktuelt å formidle til kommisjonen i stor grad vil være opplysninger som regnes som personlige forhold underlagt taushetsplikt. Stortingets konstitusjonskomité har også merket seg at sannhetskommisjonen har redegjort for at personopplysninger anses nødvendig for å utføre gransking av allmenn interesse. Det vises også til den nye personopplysningsloven som innebærer skjerpede krav til behandling av personopplysninger.

Her korte utdrag av loven (februar 2020):

  • 1 § Formål, gi kommisjonen til opplysninger som er nødvendig for å få utført sitt arbeid – mandat
  • 3 § Kommisjonen kan behandle personopplysninger
  • 4 § Taushetsplikt gjelder alle som har utført tjenestearbeid i/for kommisjonen, og faller først bort etter hundre år.
  • 5 § Forbud mot bruk av opplysninger som bevis i senere straffe-/sivilsak
  • 6 § Dokument som ikke skal avleveres Arkivverket skal kasseres ved avslutning av arbeidet

Saksutreder for dette brev har erfaring fra både arbeidsgiversiden og personalorganisasjon (Sjef på personkontor i Forsvarets overkommando og 6 års erfaring i sentralstyre i landsomfattende personellorganisasjon). Vi er selvsagt enig i at personalopplysninger skal beskyttes. Det er allerede nevnt i brev 1 av 28. november 2019 (side 21).  Stortingets redegjørelse synes også klart å avgrense loven til rene personlige forhold og har merket seg kommisjonens uttalte behov for behandling av personopplysninger for å utføre gransking av allmenn interesse. Allmenn interesse, se krav umiddelbart nedenfor.

Det bør imidlertid, fra opplysninger i dette brev og i brev av 28. november 2019, være klart at gråtkvalte fortellinger om misgjerninger i fortiden ikke kan overskygge behovet for å gå i dybden på dagens minoritetspolitikk, som er i strid med demokrati – likhet for loven. Jamfør organisasjon og utførelse ved KMD med SAMI redegjort for av Telemarksforskning.

Alle personopplysninger som behandles må angis statistisk eller lignende. Her må også antall tilfelle som ikke er diskrimineringsrelaterte angis/skilles ut. (Også minoritetsfolk kan ha psykiske lidelser og lignende som andre folk). Det må klart begrunnes og redegjøres for antall, typer og i hvilken betydning disse tilfeller er relevant for kommisjonens konklusjoner og foreslåtte tiltak.

Med henvisning til kommisjons leders ønske om tillit synes ikke 100 års hemmelighold og rett til å makulere dokument som ikke sendes Arkivverket, umiddelbart tillitsvekkende.  Jamfør det hemmelighetssystem som er gjeldende i samepolitikken omtalt i brev 1 side 11 – 12. For kvenene/norskfinnene er lidelseshistoriene i fortiden bare av historisk interesse. Behovet for rettferdighet, likebehandling. Likerett i henhold til lov og ratifiserte konvensjoner vil være «paramount». Ut fra vår nyere kvenske ishavshistorie bør medlemskap også i Barentsrådet være interessant. Se Kjell G. Kjærs bok; «Ishavsfarerne 1859 – 1909».  Ved den, flere ganger TV sendte «Seilas Svalbard rundt», er ikke en eneste kvensk/norskfinsk sang/melodi nevnt/hørt tross at våre aktiviteter i høyeste grad omfatter Svalbards og ishavets historie.

Som et apropos til dette punkt om personlige forhold vil jeg nevne et par saker. En bekjent har forklart at da far hans lå på dødsleie snakket faren bare kvensk/finsk, sønnen forstod ingenting, men følte en enorm sorg over sitt tap av språk og kultur.  Det bør også være godt kjent at mange kvener i språklige fellesdistrikter ble konfirmert på samisk da kvensk/finsk var forbudt også som hjelpespråk 1936, og etter 1902 årets stans av finsk/kvensk lærerutdannelse. Dette var mulig fordi barn som vokser opp med to språk på lekeplassen lett plukker opp ord fra nabospråk. Også dette er årsak til samifisering av kvener, mangel på anerkjennelse av eget språk var drepende for noen kvener.

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund
Telemarksforsknings rapport om KMD

Pensjonert oberst Ivar Dervo har i oktober 2020 skrevet sitt andre åpne brev til Sannhets- og forsoningskommisjonen. Her er del 7. (Bildet: Samuli Paulaharju anno cirka 1910)

Andre forhold

Følgende andre saker av betydning for kommisjonens arbeid skal utdypes:

  • Aksjonsforskning
  • Reindriftsnæringen – eneste etnokratiserte næring – enerett til drift.
  • Samuli Paulaharju – Kvenene et folk ved Ishavet med forord
  • Passlovene/praksis i svensketiden (1814 – 1905)

Aksjonsforskning

Under kapittelet «Forskningsetikk og moral» i brev en (1), side ti (10) er så vidt nevnt tidligere aksjonsforskning i nord.  På midten av 1970-tallet var saksbehandler av dette brev, leder av en kommunal barnehagekomité, samt leder i en kommunal byggekomité.

I den forbindelse erfarte han at en kommunestyrerepresentant, en høyskolelektor, som i friåret hadde etablert et aksjonsforskningsprogram hvor målet var å gjøre den frivillige barneidretten (drevet av et idrettslag) til et kommunalt anliggende. Han fikk lektoren erklært ugild i all kommunal behandling av saken.  Det medførte behov for å sette seg inn i hva dette var, hvordan man fikk midler (formulering av søknad om prosjektfinansiering – finurlig) og hvordan man arbeidet tosidig – sammenblanding politikk og forskning

Det ble her klart at slik aktivitet foregikk i det etnopolitiske miljø i Nord-Norge, noe som fremsto som direkte umoralsk og forskningen som falsk. I ettertid har man lurt på om denne adferd på en måte ble bragt med ved etablering av UiT, det fordi man blant annet har sett at forsker ved UiT har uttalt at også forskere må kunne drive politikk.

Ja, selvfølgelig, men å lure inn egne politiske kjepphester via egen såkalt forskning er ikke i samsvar med etikk og alminnelig folkeskikk/moral og empirisk forkastelig.

Dette til refleksjon vedrørende den etnifisering av folk og samfunn som er omtalt flere steder i dette brev og i brev en (1).  Som nevnt av professor Torkel Brekke, Oslo Met (Aftenposten 7. september 2020) har vi sett tendenser til at den akademiske frihet er under press også i deler av norsk akademia. Har det norsksamiske etnokratimiljø alvorlig preget UiT miljøet?

Reindriftsnæringen

I brev en (1), side 5 er sagt at cirka 2000 personer lever av reindriften. Det er korrekt nok, men reindriften representerer bare i underkant av 1000 årsverk. Jamfør rapporten Klimakur 2030 levert klima- og miljødepartementet i februar 2020. Rein, ku og sau slipper ut metan, en ikke ubetydelig kilde til klimagassutslipp. Dyrevelferden er dårlig for tamrein og ikke er den lønnsom heller. De siste 50 årene har inntektene dreid radikalt fra kjøttinntekter til subsidier og erstatning fra staten.  Bare i Norge er reindriften etnifisert – enerett for samene til drift, egentlig i strid med grunnloven og en demokratisk feilslutning, en lovfeil – statlig rasediskriminering som bryter med FNs konvensjon mot rasediskriminering.

Det påvirker utvilsomt evnen og viljen til rasjonalisering og innovasjon under tidenes betingelser.

Skal man på sikt berge næringen som et (nytt) samisk kulturtiltak vil det utvilsomt kreves bedre og bredere aksepterte tiltak enn det en kan lese av holdninger/krav fra næringen selv. (Artikkel i Aftenposten 1. september 2020 ved Ellinor Marita Jåma, leder i Norske Reindriftssamers Landsforbund (NRL). Bare krav! (PS. Reindriften er jo modernisert). Også dette til refleksjon i kommisjonen.

Samuli Paulaharju – Kvenene et folk ved ishavet

Boken er nå, nesten hundre år etter førstegangs trykking (1928), endelig kommet på norsk (2020). En svensk oversettelse fra 1973 har i begrenset omfang vært tilgjengelig. Original tittel: «Ruijan suomalaisia» – Norges (Finnmarkens) finner, basert på materiale innsamlet i årene 1925 – 1927 og med god kontakt til norske forskere – spesielt nevnes og takkes Just Qvigstad. Jamfør hans studier av kvenene. Anitta Viinikka-Kallinens forord gir god innsikt i Paulaharjus liv og omfattende forfatterskap, samt oversikt over annen litteratur og omtale av emnet.

Boken gir god ramme for å forstå kvensk/norsk finske nyere historien i Norge, men den store gruppe, nøkterne, edruelige, hardtarbeidende og ærlige gruppe som holdt seg unna de troende, med holdning; «Gud hjelper den som hjelper seg selv», er ikke spesielt omtalt. Den heroiserende, idealiserende og svermeriske fremstilling av arktisk overlegenhet og bondekultur bør man ikke ta helt på alvor. Det finnes parallell norsk litteratur. Jamfør blant annet bøkene; Bakom synger skogene (Gulbranssen), Markens grøde (Hamsun) og Den siste viking (Bojer) for å nevne noen. Sammenholdt med flere finske tidligere beskrivelser av kvenene er Paulaharju ganske moderat i sin beskrivelse av minoritetssituasjonen i Nord-Norge. Paulaharjus bok er på ingen måte hele fortellingen om kvensk/finsk historie i Norge. Jamfør grenseprotokollene nevnt foran. Likevel, litt stolthet må vi kunne trekke av boken, skjønt man kjenner mange hardføre nordmenn også.

Einar Niemi har i sitt forord godt beskrevet rammefaktorene (politikken) for kvenene i Norge og den finsknasjonale kultur forskningstradisjon. Den sikkerhetspolitiske situasjon i perioden er fyldig omtalt og viser tydelig at det var kvenene som fremst ble offer for den språklige og kulturelle fornorskning, som også la grunnlaget for samifisering i enkelte språklige fellesdistrikter. En omfattende referanse liste er vedlagt.

På side 44 skriver Niemi at Paulaharju er helt klar på at samene er områdets urfolk.  Når han skriver det slik, uten utdypning, vil det lett kunne oppfattes som støtte til eget utsagn. Jeg vil tro at det må være en; «Miss by the pen» fra Niemis side. Det synes også å være en misforståelse om bokas oppsikt i Finland.  Boken vakte ikke overveldende interesse i Finland. Den ble faktisk solgt på billigsalg.

Allerede på side 66 viser Paulaharju til Ottars beretning og at han på sin seilas til Bjarmeland møtte kun samer på sin ferd. (Det synes tydelig å være en gjengivelse av en norsk fortelling, i originalen står det finas) På side 68 – 69 fremgår imidlertid at: «Det sies at karelere (russekvener) bodde langs Ruijas strender, selv før nordmennene kom til landet, helt ned til Malangen. Karlebotn og Karjel ved Varangerfjorden er minner om dem.  Men de finske kvener som på linje med nordmennene hadde skattlagt samene, og som streifet gjennom ishavslandene i konkurranse med karelerne, begynte først flere hundre år senere å bosette seg fast i Ruija. Noen nordfarer-kvener slo riktig nok rot som kystboere ved ishavet, liksom enkelte karelere gjorde. Så antar en da også at Kvænangen har sitt navn etter fordums kvenske karer, og opplysninger finnes om at kvener alt fra 1200-tallet har slått seg ned langs noen av Finnmarkens fjorder». (Også Kvæfjord ved Harstad skal opprinnelig ha vært bebodd av kvener. Fra etterkommere av døle-innvandrere i Bardufossområdet er fortalt at kvenene bodde ved kysten da de ankom).

Det synes tydelig at Paulaharju, som sine norske kontakter har hatt viten om at det fantes karelere og kvener/finner i Nord-Norge alt i vikingtiden.  Det er forøvrig uklart om Paulaharju skrev samer for lapper, slik det står i den nye norske utgaven. I den norske utgaven står det samer. Det har ikke noen stor betydning her, uten om å dokumentere navnebruken på 1920-tallet eller bare bruk i den norske utgaven. Det er uansett uheldig (historieforfalskning) at man konsekvent bruker ordet same om finner/finas, kvener/kvenas og lapper. Lapper kan forøvrig ha vært en yrkestittel, Jamfør også merknad side 66.

Paulaharjus opplysninger om folkene på kalotten må sees i sammenheng med opplysninger i grenseprotokollene redegjort for, fra cirka 200 år tidligere og eldre historie. (Merk også at når det sies at det var få kvener så må det sees i sammenheng med at folketallene var tidvis veldig små i Norden og spesielt på Nordkalotten)

Passlovene/praksis i svenske tiden (1814 – 1905)

Som nevnt foran: Utenrikstjenesten lå i Stockholm i denne perioden, selv om Norge hadde fått egen regjering (Norge ble styrt via len/amt fra København i mesteparten av dansketiden, også forsvarsledelsen var delt). Det finnes eksempler på at kvener i utlandet ble betegnet som svensker. Detaljer om og betydningen av passlovene for kvenen i nord krever egen forskning.

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund
Telemarksforsknings rapport om KMD

Pensjonert oberst Ivar Dervo har i oktober 2020 skrevet sitt andre åpne brev til Sannhets- og forsoningskommisjonen. Her er del 8. (Bildet: Francis Fukuyama)

«The End of History and The Last Man» og «Getting to Denmark»

Den amerikanske forfatter, samfunnsforsker og politiske analytiker Francis Fukuyama, med tung faglig bakgrunn i litteratur – sosiologi og antropologi, filosofi og fra byråkrati (USAs UD), har siden 1990-tallet forfattet en rekke bøker og artikler hvor samfunnsforhold og statsledelse har stått i fokus, herunder også undergraving av demokratiet. Han har japansk bakgrunn fra begge foreldre, er født i Chicago i 1952 og er per tiden leder av Senteret for demokrati, utvikling og ledelse ved lov, ved Stanford University, USA.

Da statsforfatning var endel av denne utreders studier har han gjennom mange år fattet interesse for de store linjer i utviklingen av demokrati og statsforvaltning. Slik har han tidlig blitt oppmerksom på Fukuyamas skrifter. Vi har derfor valgt tre titler fra Fukuyamas forfatterskap som tittel på dette kapittel. Da det kan være vanskelig å få oversikt og forståelse av dette fagfelt, anbefaler vi Mathilde Fastings bok «Etter historiens slutt møter med Francis Fukuyama» 2019.  For tiden er det sterk fokus, også her hjemme, på hvordan demokratiet undergraves innen fra i Polen, i Ungarn med flere. Endringene skjer med små skritt slik at folk flest ikke ser sammenhengen og godtar/stemmer for tiltak som på sikt kan ha fatale konsekvenser for demokrati, folkestyre og likhet for loven. Demokratier forvitrer innenfra.

Som kjent foreslo, til vår forskrekkelse, Norges egen regjering omfattende fullmaktsbestemmelser i forbindelse med koronakrisen. En professor ved UiO tok kraftig til motmæle, opinionen på Stortinget våknet og regjeringen besinnet seg. Bare korttids begrensede unntak ble vedtatt og da under parlamentarisk kontroll. Det er så lenge siden folk flest har behøvd å kjempe for rettferdighet og likeverd at mange ikke forstår eller ser farene.

Ingen synes å se at vi ved etnopolitikken i Nord-Norge er i ferd med å kaste demokrati, likeverd og likhet for lovene på båten.  Norsksamiske etnopolitiske miljø har nå omfattende påvirkningskraft helt inn i Stortingets konstitusjonskomité foruten i en rekke samfunnsorganer. Udemokratiske særlover fremmes og vedtas for en minoritet på bekostning av flertallet og likhet for loven, også i strid med internasjonale forpliktelser. Et omfattende hemmelighetskremmeri er etablert. Det snikes inn, utenom offentligheten, særregler og ordninger på en rekke samfunnsområder, jamfør eksempler i Brev 1 side 12 i kapittel om «Andre institusjoner, innspill». Det er ødeleggende for demokratiet men også for den samiske minoritet på sikt, og for mellomfolkelig samvær nasjonalt. Ingen bør kunne si at man ikke viste eller at ingen sa fra. Påstand fra brev en (1) om at kvenene ikke kan stole på KMD-SAMI og UiT står ved lag. Ministeren med nøytral støtte må selv på banen for å ta styring på utviklingen etter TF rapporten. Ingen er tjent med KMDs eksisterende politikk og forvaltning.

Det kan her igjen poengteres at det ikke finnes noen krav fra kvensk/norskfinsk hold om særordninger, bare om likeverd og seriøs støtte til gjenoppbygging av vårt språk og kultur på egne premisser.

Det kan her innskytes at det er skoleelevene/foresatte som selv bestemmer om de skal ha opplæring i kvensk eller finsk. Det er ikke skolen eller kommunen og slett ikke KMD/SAMI, som skal bestemme om undervisningen skal gis på finsk eller kvensk. Minst tre elever må kreve minoritetsspråk opplæring før det kan/skal iverksettes.

Men om to krever kvensk og en finsk er de tre og har rett til opplæring i det språk de har valgt. Jamfør uttalelse fra seniorrådgiver hos fylkesmannen i Troms og Finnmark mai 2020. Dette bør gjelde hele landet, ikke bare Nord-Norge.

I Tana kommune har kommunestyret etter forslag fra formannskapet (dominert av samer) bestemt at alle barn skal ha samisk på skolen. Hvor blir da kvenske barns rettigheter etter FNs barnekonvensjon?

Det utkast til endring av Grunnloven, som er nevnt foran, vil ytterligere undergrave demokratiet og det folkesuverenitets prinsipp som Grunnloven bekjenner seg til.

Ministeren ved KMD må selv (med nøytralt hjelp) på banen etter TF rapporten. SAMI har forspilt sin rolle.

Også dette brev fremmes til refleksjon og reaksjon i Sannhets- og forsoningskommisjonen for samer og kvener, etter kommisjonsleders ønske om tillit.

Hilsen saksutreder Ivar Dervo for Kvensk Finsk Riksforbund og Kven Østlandet.

Røahagan 40, 0754 Oslo. Tlf. 916 55 108 Mail: i-dervo(a)online.no

Styreleder Bjørnar Seppola, Kvensk Finsk Riksforbund.

Brevet er åpent, ingen restriksjoner for bruk, spredning

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund
Knyttneve

Meänkieli, kvensk, og finsk språk – i dag

«Virkeligheten» finner man i matematikken til meänkieli, kvensk, og finsk

Telemarksforsknings rapport om KMD

Generalsekretær Rune Bjerkli og styreleder Bjørnar Seppola i Kvensk Finsk Riksforbund opplever at mange synes å være i en benektelsesfase når det gjelder situasjonen til det vakre språket i Sverige og Norge.

Kvensk Finsk Riksforbund deltok på Troms og Finnmark fylkeskommunens strategimøte 26. november 2020 for kvener og norskfinner. I referatet fra møtet til Ruijan Kaiku blir vi latterliggjort.

Man kan gjerne satse på kvensk, forkaste finsk i Norge, og overtale hele verden til å bli enig med sitt syn. Men det løser ikke utfordringene som språket har. Tiltakene som er iverksatt de siste 20 årene har ikke fungert.

Folk bør respektere de som ønsker å lære seg språket, finsk eller kvensk. Følelsene for de som ønsker kvensk er like sterke for de som ønsker seg finsk.

De grunnleggende utfordringene:

  1. Vi må få flere elever
  2. Vi må få flere lærere
  3. Vi må støtte skoleelevene som tar undervisning, kvensk eller finsk.

Det finnes mange andre utfordringer i tillegg til disse.

Dagens situasjon

For 20 år siden var det over 1000 elever som hadde finsk på skolene i gigantfylket. I dag er det under 500 elever som tar språket, over 400 av disse tar finsk, og under 50 tar kvensk. Vi kan ikke tvinge de som tar finsk til å ta kvensk. Forsøker man det er risikoen stor for at vi mister disse elevene. De titalls elever som tar språket på videregående skole tar stort sett finsk. Å ha språket på videregående er den beste forutsetning for å ta lærerstudiet.

Allerede for 20 år siden hadde man i realiteten et altfor lavt elevtall for å kunne skape et bærekraftig undervisningsopplegg i Norge. Vi bør minst ha 2000 elever for å kunne produsere egne kvenske/finske lærere, fordi kun en liten brøkdel av de som lærer et språk blir lærer i språket. Selv i samisk, som har rundt 2400 elever, er det problemer med å skaffe lærerkrefter, en stor andel av disse har i tillegg samisk som første språk. De er flinke i språket, verdensmestere.

Ingen skal så langt ha begynt lærerstudier for kvensk. Finsk blir ikke tilbudt i Norge. Finsk skal fases ut. De som er ansvarlige for dette har i realiteten gjort sjansen enda mindre for å revitalisere noe som helst. Hvis alle plutselig begynte å ta kvensk på skolen, vil det ta 18 år før de første kan bli kvensklærere. Odd Gaare har skjønt det som skjer, og vi må berømme fylkeskommunen for å sette han opp som innleder.

Vi er i en ond sirkel, Catch 22. For å få flere kvenske elever så må man ha flere kvenske lærere. Å få flere kvenske lærere er vanskelig fordi det er så få kvenske elever.

I dag har stort sett de fleste som jobber med språket en eller annen finsk bakgrunn. I uoverskuelig fremtid må man rekruttere finsk språkkompetanse. Det er faktisk ikke større forskjell mellom finsk og kvensk enn at finsktalende med få justeringer kan undervise i kvensk.

Nå er det mange som mener at vi kan opprette et nordisk samarbeid med svenskene siden «det går så bra» med meänkieli. Kunnskapsminister Guri Melby er feilaktig informert om denne muligheten. Det er sikkert ditto de i Sverige som sier at det kvenske går så det suser i Norge.

Virkelighet

Ruijan Kaiku latterliggjorde Kvensk Finsk Riksforbund for sine uttalelser om meänkieli på denne måten:

Med et antall språkbrukere som anslås å kunne ligge så høyt som 70 000 – anslagene varierer sterkt – var det også underlig å se Bjørnar Seppola melde til møtet at meänkieli «i virkeligheten» er i ferd med å forsvinne også i Sverige. Nå er det jo naturligvis slik at et utstrakt samarbeid mellom kvensk og meänkieli i stor grad vil bypasse behovet for riksfinsk som «stillas» for kvensk (Gaare brukte ordet stillas idet han la fram sin idé om å la elever lære finsk med kvensk i en overgangsfase på to-tre generasjoner), men at dette skal være vanskelig gjennomførbart fordi også meänkieli er i ferd med å bli borte, var likevel rart å høre.

Telemarksforsknings rapport om KMD

En graf som viser hvor mange elever som tar finsk og meänkieli i Sverige.

Telemarksforsknings rapport om KMD

En graf som viser hvor mange elever som tar samlet finsk og kvensk i Norge. I Norge har man ikke offentliggjort tallene hver for seg.

 «Virkelighet 1»

Forvaltningsområdet for meänkieli i Sverige består av fem kommuner. Disse kommunene har per i dag ca. 62 000 innbyggere. En god del av Ruijan Kaikus meänkieli-språklige må derfor bo i andre deler av Sverige.

«Virkelighet 2»

Bengt Pohjanen gjorde to små undersøkelser på hjemplassen til Charlotte Kalla, Täräntö. I en skoleklasse rundt 1965 med 30 elever kunne alle meänkieli/finsk. 20 år senere var det kun to elever som kunne meänkieli/finsk.

«Virkelighet 3»

Totalt i Sverige skoleåret 2001/02, plugget (leste) 687 skoleelever meänkieli. I 2019/20 var antallet elever dalt til 169. Tallene for meänkieli har gått jevnt nedover.

I samme tidsintervall har skoleelever som tar finsk steget fra 4469 til 4833. Tallene for finsk vært nede i 3033 (2007/08).

På gymnaset i Sverige skoleåret 2018/19 plugget 123 elever finsk, mens fem elever tok meänkieli.

Tallene sier at meänkieli forsvinner i Sverige. Det positive er at på grunn av situasjonen med finsk er prognosene bedre for meänkieli enn kvensk.

«Virkelighet 4»

I Sverige er finsk, meänkieli og samisk likestilt, der klassifiserer ikke myndighetene verken mennesker eller språk i forskjellige verdier. Det er mest sannsynlig ikke slik at noen føler seg presset til å velge det ene over det andre. Med andre ord, det er ikke slik at de som tar finsk egentlig har lyst til å ta meänkieli. De som tar finsk tilhører helst sverigefinnene som bor langt sør for Norrbotten. Det er blant disse det er størst sjanse for å rekruttere lærere som kan bli flinke lærere i meänkieli.

I Norge har for mange kvenforkjempere motarbeidet eller usynliggjort skolebarna som ønsker finsk. Dermed mister man mulighetene for at disse kan bli flinke kvensklærere. (det er denne splitt og hersk effekten kvener og norskfinner blir utsatt for, når norske myndigheter behandler folk ulikt).

«Den forferdelige utenkelige løsningen»

Vi er i en ond sirkel, Catch 22. For å få flere kvenske elever så må man ha flere kvenske lærere. Å få flere kvenske lærere er vanskelig fordi det er så få kvenske elever.

Et stillas av kvensk og meänkieli må byttes ut med en grunnmur av kvensk og finsk. Finsk er grunnmuren til meänkieli. Finsk og kvensk må likestilles på alle plan. For det kvenske språket i Norge er det den eneste reelle muligheten.

Finland er også en del av Norden. Finsk er ikke «problemet», det er løsningen, om man innser det eller «ikke».

En liten fotnote-storm med etterdønninger
Telemarksforsknings rapport om KMD

Det virker som om Ruijan Kaiku er i en slags benektelsesfase der de tror at å øke forvaltningsområdene for meänkieli med svensktalende er viktigere enn antall elever som tar undervisning i meänkieli. Ruijan Kaiku legger til informasjon i et debattinnlegg for å konstruere en situasjon der Kvensk Finsk Riksforbund skal komme med beklagelse.

Ruijan Kaiku sendte oss denne infame eposten 11. desember:

Det manipulerte debattinnlegget i Ruijan Kaiku. Originalinnlegget er den som står over.

Vi har fått reaksjoner fra ulike hold på noe Kvensk Finsk Riksforbund* har skrevet og fått publisert i Ruijan Kaiku, og jeg velger å følge oppfordringen om å sjekke saken nærmere. Håper derfor dere kan gi en kommentar knyttet til faktisiteten i følgende uttalelse fra dere (i siste leserinnlegg), sitat:

«Virkelighet 1»

Forvaltningsområdet for meänkieli i Sverige består av fem kommuner. Disse kommunene har per i dag ca. 62 000 innbyggere. En god del av Ruijan Kaikus meänkieli-språklige må derfor bo i andre deler av Sverige.» sitat slutt.

Kommentar til at forvaltningsområdet for meänkieli i følge annen kilde (se lenke under) består av 9 kommuner med samlet rundt 1,2 millioner innbyggere?

…hvorledes så betydelige feil kan oppstå i materialet dere legger til grunn for det våre lesere oppfatter som en kraftig understreket virkelighetsbeskrivelse fra deres side

I kommentaren anser vi det som naturlig at dere berører hvor vidt dere tok feil eller ei, hvor vidt dere beklager feilen eller ei, samt hvorledes så betydelige feil kan oppstå i materialet dere legger til grunn for det våre lesere oppfatter som en kraftig understreket virkelighetsbeskrivelse fra deres side.** Vi er her selvsagt ute etter spesifikke svar rettet mot spørsmålet, og håper det også framgår hvilke(n) person(er) som svarer. Her er den aktuelle lenka, fra den svenske regjeringen:

https://www.regeringen.se/pressmeddelanden/2019/10/umea-ny-forvaltningskommun-for-meankieli/

Våre kommentarer til innholdet i e-posten:

* Siden Ruijan Kaiku har lagt til informasjon i vårt innlegg så er det feil at Kvensk Finsk Riksforbund har skrevet innlegget. Det er uhørt at en redaksjon legger til informasjon i ett innsendt debattinnlegg.

** VI HAR ABSOLUTT INGENTING Å BEKLAGE! Det er antallet språkbrukere og antallet skoleelever som tar undervisning i språket som er viktig for virkelighetsbeskrivelsen for språkets situasjonen. Utvidelsen med Stockholm har ikke økt antallet meänkieli-skoleelever, tvertimot, elevtallene har sunket! Det hjelper heller ikke meänkieli å utvide forvaltningsområde med resten av Sverige. En økning med 8,8 millioner svensktalende svensker medfører i seg selv ikke flere språkbrukere. Den «feilen» Ruijan Kaiku vil at vi skal beklage er irrelevant i forhold til språkets reelle situasjon. På tross av at vi påpeker og dokumenterer at det er mer relevant å bruke de opprinnelige meänkieli-områdene så blir dette ignorert.

At Ruijan Kaiku ikke er interessert å jobbe seriøst med å ta på alvor den prekære situasjonen meänkieli befinner seg er mildt sagt merkelig.  Det virker som om Ruijan Kaiku vil skåne sine lesere fra sannheten. Ruijan Kaiku bør komme med en beklagelse til sine lesere for å rosemale virkeligheten. Vi vil aldri kunne løse noen problemer ved å benekte virkeligheten. Ønsker ikke Ruijan Kaiku en fremtid for meänkieli og kvensk?

Ruijan Kaiku hevder at vi bør beklage «virkelighetssituasjonen» for meänkieli

Her er vårt svar på den infame eposten fra Ruijan Kaiku:

Ja, vi har ikke ført opp dagens korrekte antall forvaltningskommuner for meänkieli.

Vi har ført opp de opprinnelige meänkieliområdene. Tallene i «virkelighet 1» er representativ for illustrasjonen, og bruke andre tall ville være feil. Å utvide forvaltningsområdet til 1,2 millioner med stort sett svensktalende har ikke hatt positivt effekt på det som er den viktigste tallet. På tross av utvidelsene har skoleelevtallet sunket fra 687 i 2001/02 til 169 i 2019/20!

Det Ruijan Kaiku burde vært mer opptatt av er; Hvem har gitt statsråden feil informasjon?

Det står i debattinnlegget vårt i Ruijan Kaiku at vi føler oss dårlig behandlet. Det er feil, det har vi verken skrevet, sagt eller følt. Vi observerer det og tolker det nøytralt.

Rune Bjerkli

NB! Vi har mye til felles med Sverige men det betyr ikke at alt er likt. Det er flere viktige forhold i Sverige som  ikke er omhandlet her.

Knyttneve

By |2020-12-21T19:09:48+02:00desember 8th, 2020|Categories: Informasjon, Nyheter|Tags: , , |

Myndighetene har halvert antallet potensielle finsk- og kvensklærere siden år 2000

Færre og færre finsk- og kvensklærere

Telemarksforsknings rapport om KMD

Grafen viser antall grunnskoleelever i Troms og Finnmark som har tatt undervisning i finsk eller kvensk språk hvert år mellom 2001/02 og 2019/20. Antallet elever er mer enn halvert. Kilde: Grunnskolens Informasjonssystem (GSI).

Elevtallene synker dramatisk år for år på finsk eller kvensk som fag i Troms og Finnmark. En forutsetning for et godt og tiltrekkende tilbud er gode lærekrefter. Kvensk Finsk Riksforbund har undersøkt forholdene. Vi har avdekket at det finnes lite utdanningstilbud som kvalifiserer til å bli kvensk eller finsk lærer, og vi har avdekket at det nesten ikke er studenter som tar utdanningen.

UiT Norges arktiske universitet er det eneste universitetet i Norge som har studier i finsk, og eneste i verden som har kvenske studier.

Det finnes et begrenset tilbud på å tilegne seg formell lærerkompetanse i kvensk og finsk språk i Norge. De fleste av disse kvalifiserer imidlertid ikke studentene direkte til å undervise verken på grunnskolen eller videregående skole. Dessverre er heller ikke interessen stor blant studentene til å ta den vakre veien med finsk eller kvensk språk. I Alta, som har det mest konkrete utdanningstilbudet til vordende kvensk- eller finsklærere, får man ikke søkere til studier som gir formell lærerkompetanse.

Lærerutdanningen i Alta (UiT Norges arktiske universitet) gir den raskeste veien til å bli lærer i kvensk språk. Studiet I en femårsutdanning med 300 studiepoeng på vei mot å bli lærer kan man inkludere kvensk språk som valgfag og dermed være kvalifisert til å bli kvensklærer. Det kvenske valgfaget er på 60 studiepoeng som tilsvarer ett studieår. De 60 studiepoengene og de resterende 240 studiepoengene gir den totale studiepoengsummen 300 som er nødvendig for å bli lærer.

Det er ingen krav på forhåndskunnskaper i kvensk språk for å ta studiet, man trenger med andre ord ikke karakterer fra verken grunnskolen eller videregående for å ta kvensk som valgfag i sin lærerutdanning i Nordlysbyen. Av mangel på kandidater har man altså senket standarden for inntak til null i et håp om å få studenter. Dette viser hvor ille situasjonen er for språket i Norge. Til sammenligning kreves det at man har eksamen i engelsk fra videregående skole for å studere til engelsklærer.

Når det gjelder 60 studiepoeng kvensk som man tar i forbindelse med lærerutdanning, så er det en anbefaling at studenter har minst 10 studiepoeng grunnkurs i kvensk før de begynner på dette studiet, eller eventuelt også studier i kvensk eller finsk fra skolen. Dette er bare en anbefaling, sier Leena Niiranen, Professor i finsk og kvensk språkvitenskap på Institutt for språk og kultur ved UiT.

I Tromsø har man på UiT Norges arktiske universitet tre studier med kvensk og finsk språk. Studiene åpner døren til kunnskap om kvener og norskfinner samt nordiske nabofolk.

  • Kvensk (årstudium)
  • Kvensk og finsk – Bachelor 3 år
  • Kvensk og finsk – Master 3 år

Men, studiet i Tromsø inkluderer ikke didaktikk eller undervisningslære som kvalifiserer studenten til å bli lærer. Studenten må derfor ta praktisk pedagogisk utdannelse i tillegg til studiene i kvensk og finsk på UiT i Tromsø for å ha kompetanse til å være lærer. Det vil normalt si 60 studiepoeng (ett årsstudium i tillegg) i praktisk pedagogiske utdanning.

Telemarksforsknings rapport om KMD

Professor i finsk og kvensk språkvitenskap på Institutt for språk og kultur ved UiT, Leena Niiranen, sier det krever en stor innsats på mange områder om man ønsker å få etablert kvensk bedre i grunnskolen og i videregående skole. Mangelen på lærere i kvensk er den største hindringen i dag. Det er derfor viktig også å satse på finsk i skolen. Men også utenom dette representerer alle lærere og elever i finsk en viktig språklig ressurs man må ta vare på.

Lærere uten kvensk eller finsk språk på CV

For allerede utdannede lærere er det mulig å tilegne seg kompetanse som gjør en i stand til å undervise i kvensk eller finsk. Fylkesmannen tilbyr stipend (studiehjemler) til de som er interessert. Benytter man seg av ordningen får man betalt lønn mens man studerer finsk eller kvensk. Skoleeiere i Troms og Finnmark bidrar i prosessen med å få studiehjemler/stipend, men det er sjeldent at det kommer kvenske/finske søkere.

Ansettelsesprosessen for kvensk- og finsklærere

Skoleeier står nærmest fritt til å sette minimumskrav til kompetanse i kvensk eller finsk når de ansetter kvensk- eller finsklærer. Utdanningsdirektoratet sier på sine nettsider at alle som skal undervise i kvensk eller finsk må oppfylle de grunnleggende kravene for tilsetting i undervisningsstilling. Lærere som oppfyller kravene for tilsetting kan undervise på barnetrinnet uten å ha formell kompetanse i kvensk eller finsk. For ungdomstrinnet må lærere som er utdannet etter 1. januar 2014 ha 30 studiepoeng (ett halvt årstudium) som er relevant for faget. Dette fremgår av §§ 14-1, 14-2 og 14-3 i forskrift til opplæringsloven.

I praksis vil det si at det stilles små krav til språkkompetanse til lærerne, på et halvt år lærer man ikke å snakke et språk. For barnetrinnet er det ingen krav til språkkompetanse.

På de fleste skolene må mange lærere undervise i flere fag i tillegg til finsk og/eller kvensk for å ha en full lærerstilling. Når skolen skal ansette slike lærere så trer i praksis kravene om full lærerkompetanse i kraft. I tilsettingssaker krever skolestyrene at søkerne må ha fullverdig pedagogisk kompetanse også i andre fag enn bare kvensk eller finsk.

Å ansette lærere som kun underviser noen få timer kvensk eller finsk i uken er ingen løsning. De fleste er i praksis avhengig av en full stilling for å leve. Å undervise i kvensk eller finsk på flere skoler i kommunen(e) for å fylle en hel stilling er heller ingen langsiktig løsning. Å bruke arbeidstiden til å fly mellom forskjellige skoler i geografisk store kommuner i Troms og Finnmark er en lite ønskelig situasjon og kun forbeholdt et fåtall lærere.

Få studenter utdanner seg til å bli kvensk og/eller finsk lærer

Den kvenske og finske lærersituasjonen er svært alvorlig. Det er i praksis nesten ingen som utdanner seg til å bli kvensk- eller finsklærer. På tross av at man tilrettelegger studieinntak med ikke å kreve forkunnskaper i verken kvensk eller finsk fra grunnskole eller videregående skole så har det ikke ført til flere lærerstudenter.

Lærere pensjonerer seg i langt større hastighet enn det utdannes nye kvensk- og finsklærere

I praksis er det ingen nyrekruttering av utdannede kvensk lærere i Norge per i dag. Det vil ta mange år å erstatte dagens lærere dersom man klarer å utdanne en ny lærer per år. Den første kvensklæreren fra UiT Alta er nyutdannet tidligst i 2024. Frem til da vil mange rekke å pensjonere seg. Prognosene for kvensk og finsk undervisning blir dårligere og dårligere år for år. Det vil ta flere tiår å få lærerkrefter på plass som kan undervise kvensk i hele Troms og Finnmark, dersom det i det hele tatt lar seg gjøre.

Et ubehagelig regnestykke

De barna som er i kvenske barnehager nå vil ikke kunne bli lærere før tidligst 2038 – altså om 18 år (10 år grunnskole + 3 år videregående skole + 5 år lærerstudier). Innen den tid er alternativet grunnkompetanse i finsk.

Skal elevtallet holde seg eller øke må nye lærekrefter på plass nå!

Lettere å få tak i utdannede finsklærere

Det har vært lettere å rekruttere lærere i finsk fordi mange finsklærere har kommet fra Finland. Det er ønskelig at en lærer som underviser i finsk i Norge har norsk lærerutdanning, men per i dag har vi ikke lærerutdanning for denne gruppa. På grunn av det nordiske samarbeidet er lærere fra Finland heldigvis et alternativ.

Situasjonen blant vordende studenter

Skoleelevene som tar finsk eller kvensk tar språket som andre språk. Norsk er første språk. Riksforbundet tror at de rundt 30 elevene som avslutter i 10. klasse ikke føler at de behersker språket godt nok til å bli lærer i faget. Våre undersøkelser viser at mindre enn tre per årskull er kvenskelever. Det er større muligheter for at vi blant de 27 finskelevene finner de som behersker språket og er bedre prospekter til å ta en lærerutdanning med kompetanse i kvensk eller finsk.

Et problem er også at loven ikke gir rett til å velge kvensk eller finsk ved videregående skole. Retten til opplæring gjelder bare grunnskolen. Videregående skoler kan gi tilbud i finsk eller kvensk om de selv velger dette. Mangel på elever i kvensk og finsk ved videregående opplæring gjør at det er vanskelig å rekruttere studenter til høyere utdanning.

Finsk og kvensk = som bokmål og nynorsk

Kvensk og finsk er to forskjellige skriftspråk som er like beslektet som nynorsk og bokmål. Finsk språk tilsvarer bokmål i antall grunnskoleelever blant kvener og norskfinner, mens kvensk språk tilsvarer nynorsk i antall grunnskoleelever blant kvener og norskfinner. Som med nynorsk og bokmål er det få som snakker rent kvensk eller finsk. Kvener og norskfinner respekterer at noen velger kvensk og andre velger finsk, som vi respekterer at noen velger bokmål og andre velger nynorsk. Vi aksepterer de sterke følelsene for enten kvensk eller finsk på samme måte som man aksepterer de sterke følelsene for enten nynorsk eller bokmål.

Det er ikke snakk om kvensk eller finsk, det er snakk om både kvensk og finsk

Konsekvensen av at myndighetene ikke satser på finsk, er at nær sagt ingen utdanner seg til å bli kvensklærer. Vi har statistikk fra de siste 20 årene som beviser at dette er et reelt problem. Det beste tilbudet for vordende lærere er nå kun forbeholdt kvensk. Dette fremmedgjør den store majoriteten av grunnskoleelever som velger undervisning i finsk. Det er blant disse vi finner flest potensielle nye lærere i finsk eller kvensk språk. De finske og kvenske lærerne som pensjonerer seg har færre og færre kvalifiserte lærere som kan ta over stafettpinnen.

Skal kvensk og finsk språk leve videre i Norge, så må det satses like mye både på finsk og kvensk.

Kvenske og finske lokalforeninger

Diagrammet viser antall grunnskoleelever per årstrinn (1-10) i Troms og Finnmark som har tatt opplæring i finsk og kvensk i årene 2001/02, 2009/10, og 2019/20. Antallet elever som begynner i første klasse har blitt betraktelig mindre på tyve år, mens antallet som avslutter i 10. klasse er mer stabilt. Kilde: Grunnskolens Informasjonssystem (GSI).

Kvenske og finske lokalforeninger

Mathias Sebastian Bergmo går på Nord-Troms videregående skole der han blant annet leser finsk. Bergmo har ikke fått anledning til å lære seg kvensk. Vi må få opp interessen for kvensk og finsk blant de unge om det kvenske språket skal overleve, sier han.

Kvenkongen Bjørnar Seppola fra Skibotn, personen med lengst fartstid på barrikadene for rettighetene til kvener og norskfinner, har ropt varsku i flere tiår om myndighetenes innsats for kvener og norskfinner. Dess mer myndighetene setter i gang (gale) tiltak, dess mindre barn og unge lærer seg finsk eller kvensk. Seppola ser frem til politiske beslutninger som er basert på opplagte fakta, muligheter og plikter. Både kvensk og finsk må prioriteres, de utfyller hverandre, stadfester Seppola.

Kvensk Finsk Riksforbund logo
Kvenske og finske lokalforeninger

Rune Bjerkli og Mary Kristiansen: Det er de som roper så høyt om det kvenske språket at de ikke enser det finske språket. Og så har du de som roper så høyt om det finske språket at de ikke enser det kvenske språket. Blant de som skriker høyest har du de som verken behersker kvensk eller finsk. Rune Bjerkli fra Nordreisa og Mary Kristiansen opprinnelig fra Børselv er uenige av og til, men er enige om at norske myndighetene er ansvarlige for splitt og hersk effekten angående det vakre språket blant kvener/norskfinner. Myndighetene har et ansvar for å rydde opp i sitt rot som gjør at kvensk-entusiastene mobber de som ønsker å lære seg finsk og finsk-entusiastene mobber de som ønsker å lære seg kvensk. I tillegg, myndighetene må avslutte den urimelige strukturelle diskrimineringen av kvener og norskfinner vis a vis samer.

Kvenske og finske lokalforeninger

Stolpene viser statsbudsjettets kapitel 225 og tilskuddene til opplæring i språk som viser en markant større bruk på samiske barn enn på kvenske og norskfinske barn. Samiske barn er nesten dobbelt så mye verdt som kvenske og norskfinske barn på grunnplanet. Forskjellene blir enda større hvis andre tall blir tatt med (fra regjeringens forslag til statsbudsjett 2021).

Diverse frister:

  • Fylkesmannen i Troms og Finnmark studiehjelm/stipend kvensk- og finsklærere – vanligvis i begynnelsen av april
  • Lærerutdanning UiT (Alta) – 15. april
  • Kvensk og Finsk, bachelor og master (UiT) Tromsø – 15. april
  • Kvensk årstudium (UiT) Tromsø – 1. desember
  • Diverse stipender (UiT) – 10. oktober (2020)

Diverse stipender

Stipend knyttet til studieprogram ved UiT:

  • Kvensk og finsk, bachelor – stipend på kr 25 000 for studieåret 2020/2021
  • Kvensk og finsk, master – stipend på kr 25 000 for studieåret 2020/2021
  • Grunnskolelærerutdanning for 1.-7. trinn, studiested UiT Alta som inkluderer 60 studiepoeng i kvensk.
  • Grunnskolelærerutdanning for 5.-10. trinn, studiested UiT Alta som inkluderer 60 studiepoeng i kvensk.
  • Stipend på kr 5 000 for 15 studiepoeng kvensk.
  • Reisestipend knyttet til reiser for å ta emner i kvensk ved UiT ved et annet studiested enn der du har ditt studieprogram. Kriterier for dette stipendet vil bli utarbeidet vårsemesteret 2021

Krav til søkerne:

I tillegg til kravene over så må du være registrert som student ved UiT 1. september 2020 og være norsk statsborger.
Avlagte studiepoeng må kunne dokumenteres innen 1. februar etter høstsemesteret og 1. juli etter vårsemesteret.
Søknadsfristen for studieåret 2020/21 gikk ut 10. oktober. Vi antar en lignende søknadsfrist for 2021/22.

Epilog: Myndighetene har ikke et reelt ønske om et levende finsk og kvensk språk i Nord-Norge

Kvenske og finske lokalforeninger

Kven-, norskfinsk og sameminister Linda Hofstad Helleland, som tar med seg festtaler på sine reiser rundt omkring i Kveenimaa og Sápmi, er også leder av Høyres partiprogramkomité 2021 – 25 som ikke fronter en satsing på verken kvensk eller finsk språk. Myndighetene agerer som om kvensk og finsk språk står i veien for å videreutvikle det samiske språket. Myndighetene agerer feil, kvensk og finsk står ikke i veien for samisk.

Evne er en ting, det grunnleggende problem er at det ikke finnes vilje blant myndighetene til å foreta reelle grep for det kvenske og finske språket i Norge. På tross av at norsk lov sier at kvener og norskfinner har rett til sitt eget språk, så har myndighetene en målsetting om å bevare kvensk språk som en immateriell museumsgjenstand. I sitt partiprogram for perioden 2021 – 25 sier Høyre dette om målet sin politikk på området:

Norge har gjennom nasjonale vedtak og ratifisering av internasjonale konvensjoner forpliktet seg til å verne om et mangfold som ivaretar urfolk og nasjonale minoriteter. Samer har rett til å utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv. Høyre mener dette språklige, kulturelle og samfunnsmessige mangfoldet er en berikelse for landet, og vil arbeide for gjensidig respekt og solidaritet mellom folkegruppene.

Høyre vil:

  • Bevare og videreutvikle samisk språk, kultur og samfunnsliv som en del av Norges felles kulturelle arv.
  • Sikre et fullverdig samisk utdannelsestilbud.
  • Ta vare på nasjonale minoriteters kultur og historie.
  • Sikre reindriften som en bærekraftig og dyrevelferdsmessig forsvarlig næringsvei som fortsatt kan være en viktig kulturbærer for det samiske folk.

Kvener og norskfinners anliggende er dullet inn i punktet «Ta vare på nasjonale minoriteters* kultur og historie». Ordet «språk» er utelatt, et levende kvensk og finsk språk er ikke agendaen. Kontrasten med satsing på det samiske beviser den grove diskrimineringen som rikspolitikerne står for.

* De færreste er klar over hvilke folkegrupper er blant at nasjonale minoritet, noe som gjør Høyres partiprogram villedende.

Knyttneve

By |2020-11-27T16:23:59+02:00november 26th, 2020|Categories: Informasjon|Tags: , , |

Ivar Dervos åpne brev til Sannhets- og forsoningskommisjonen for samer og kvener

Ivar Dervos brev

Telemarksforsknings rapport om KMD

Pensjonert oberst Ivar Dervo har i desember 2019 skrevet et åpent brev til Sannhets- og forsoningskommisjonen. Brevet er omfattende og tar opp flere temaer som er viktig for kvener/norskfinner og er på kvenfinn.no lagt frem i sin helhet i åtte deler. 

Mitt hovedanliggende med dette brev er fremst å påpeke endel norske og samiske mangler vedrørende forståelse av lov og FN konvensjoner med videre, som berører kvenene, samt foreslå tiltak. Det er også viktig for oss kvener at kommisjonen skriftlig er varslet om bredden og dybden i situasjonen, noe som bør løftes frem og problematiseres.
Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund
Telemarksforsknings rapport om KMD

Pensjonert oberst Ivar Dervo har i desember 2019 skrevet et åpent brev til Sannhets- og forsoningskommisjonen. Her er del 1. 

Min bakgrunn – hensikt – familieerfaringer

Jeg er opprinnelig fra Tana, med aner tilbake til Savonma (Savolax) og Karelen fra midten av 1500 tallet og ca. 316 år i Tervola ved Kemifloden, stedet forfedre har gitt navnet til. Også noen forfedre kommer fra «barneimporten» til Troms/Finnmark – hunger og behov for barnearbeidskraft. Jamfør lignende flytting av gjeter gutter/jenter på sørvest landet ennå på 1800 tallet.

Jeg har bodd vel tre år i Finland og har her hatt anledning til å farte rundt og har sett på kvensk kalotthistorie fra finske og svenske kilder og geografi. Videre sett på språk, folk og land i finske nærområder, som Estland, St. Petersburgområdet, Neva- og Svirflodene med Ladoga- og Onegaområdene og besøkt Murmansk over finske og norske grenseoverganger.

Jeg har også gått på ski fra Bottenviken (Tervola) til Tana og her fulgt en av de urgamle ferdsels/handels ruter på Nordkalotten. Fars søsken har spredt seg Norge rundt og til Nord Amerika. (Tana, Kiberg, Vadsø, Ålesund, Bergen, Sauda, Stavanger, Horten, Oslo, Hedmark, og Brooklyn, New York).

Jeg er meg svært bevisst det språktapet Norge har påført oss kvener og fortsatt praktiserer. Videre er jeg, helt fra unge år, bevisst den helt ødeleggende effekt brenningen av Finnmark og Nord Troms (1944) har hatt for kvenske kulturminner, hvor restene nå i stor grad samifiseres. Dette fordi jeg alt som 18 – 19 åring (1953 -54) hadde anledning til å farte rundt i store deler av Sør Norge hvor gammel bebyggelse fortsatt stod og museene viste bygninger og gjenstander.

Allerede på 1970 tallet skrev jeg et brev til Fylkesmannen i Finnmark med anmodning om at et gammelt tømmerhus etter min tippoldefar (Hjelti) og oldefar (Tervo) burde sikres. Det var en av de få gamle hus i Tana som ikke ble brent. Jeg fikk aldri noe svar, huset forfalt og ble til slutt dessverre brukt som brensel, men bilde finnes.

Hensikt med dette brev

Mitt hovedanliggende med dette brev er fremst å påpeke endel norske og samiske mangler vedrørende forståelse av lov og FN konvensjoner mv, som berører kvenene, samt foreslå tiltak. Det er også viktig for oss kvener at Kommisjonen skriftlig er varslet om bredden og dybden i situasjonen, noe som bør løftes frem og problematiseres.

Det er ikke «lidelseshistoriene» som har betydning, men eventuelle endringer i de systemer og organisasjoner som bidrar til at kvenene ikke får sin rett i henhold til norsk lov og ratifiserte menneskerettskonvensjoner som er viktig. Lidelseshistoriene bør kunne lindres ved at man lager en raus erstatningsordning slik det ble gitt samiske og kvenske barn for tapt skolegang under krigen. Men som sagt dette siste løser ikke de grunnleggende problemer for kvenene.

Noen familieerfaringer

Innledningsvis vil jeg likevel først opplyse om noen forhold som direkte har berørt min familie, uten ved det å klage over «hvor fælt vi har hatt det». Det vil sikkert mange respondere på da man er blitt oppfordret til å fortelle «sin historie»: Den voldsomme oppfordring til å fortelle sin (lidelses) historie kan føre til ett fokus som avleder oppmerksomheten om de regler, lover og prosedyrer som styrer minoritetspolitikken i Norge. Her følger min families erfaringer:

  • Ved århundre skiftet (1899-1900) hadde man i det russiske Storfyrstedømmet Finland samlet inn penger og fått trykket noen bibler til frendene «Jämeeren suomalaiset» – Kvenene i Finnmark. Noe som også hadde skjedd tidligere. Dette vakte storpolitisk interesse og biblene ble beslaglagt av myndighetene. Da saken imidlertid var godt kjent i de kvenske miljøer fant man det likevel nødvendig å dele dem ut, men da som «gave» fra den norske kirke med prestens hilsen på norsk, fremst i bibelen. Det kan en se i oldefars bibel som overlevde krigen.
  • Kvenene fikk ofte ikke skjøte på de eiendommer de selv hadde ryddet og satt som en slags statlige leilendinger. I 1915 ville imidlertid fylkesmannen i Finnmark på Stortinget og reiste rundt, bla. i Tana for å sikre stemmer. Bestefar Antti (Anders), som hadde hest og stor sjøgående seilbar elvebåt, hadde fartet vidt i området, lovet å tale hans sak i de kvenske miljø mot at han nå sørget for at de fikk skjøte på eiendommene. Derfor kan en se at en rekke skjøter på eiendommer i Tana er utstedt på den tiden. Denne praksis har dog ikke vært gjennomført like strengt overalt, mange steder hadde dette ikke vært noe problem for kvenene, men det kan nevnes at i 1946 var det fortsatt noen i Porsanger som ikke hadde fått skjøte på sine eiendommer. (Jamfør jordsalgsloven av 1902). Bare norsktalende hadde rett til skjøte fram til 1964.
  • En liten 7-8 år gammel kvenjente i familien ble, uten grunn, slått i bakhodet av læreren, en gang på 1930-tallet, noe som ble oppfattet som hundsing av «kvenongan» slik at bestefar måtte ta et «tak» med læreren. Kanskje ble kvenan her «straffet» da man ikke kunne nå de virkelige undertrykkere. Læreren var neppe innerst en ond mann.
  • I fornorskingens tid på 1930-tallet fikk familien i min bestefars hjem gratis norske ukeblader, en kraftanstrengelse i assimilasjons- og fornorskingspolitikken mot kvener. I skoledirektør Bryggfjells brev av 03.09.1926 til kirkedepartementet var den «finske fare» i fokus for fornorskning av kvenene. Forbud mot bruk av finsk som hjelpespråk i skolen ble først opphevet i 1959. Selv om mange, ikke minst i familien, fortsatt kunne kvensk/finsk så var språket nesten helt ute av bruk, bortsett fra om man skulle uttrykke en morsomhet eller lignende.
  • Da min far Andreas (Antraksi) søkte om bureiserstatus på begynnelsen av 1930-tallet fikk han, som betingelse, krav om å skifte til norsk navn. Det ble nei til navneskifte og han fikk aldri noen bureiserstatus. Det at han, med en hånd, klarte å bygge opp gården før krigen, uten lån, deretter på nytt etter brann og krigsødeleggelse i 1944, først for hestedrift og deretter for traktordrift er en annen historie. Han fikk forøvrig Ny Jords diplom for nydyrking på midten av 1950-årene. Selv om den brutale fornorskingspolitikken da var glemt, fortsatte den mer subtilt på tidligere regler og sedvane og gjør det fortsatt.
  • I forbindelse med utdeling av bruksting fra «Amerikasendinger» etter krigen kunne ikke mor få noen kaffekopper (Vi hadde bare noen hankeløse kopper etter brannen). De nye var så fine med kulørte mønstre. De kunne bare deles ut til «finere» folk. Vi går sa far, vi tigget ikke.
  • En dag noen år etter krigen satt en flokk, de fleste kvener, hjemme på gården, pratet og drakk kaffe. Da plutselig sa en kone høyt: «Alle vet jo hvordan kvænan er». Total taushet en lang stund, til mor sa: «Skal det være mere kaffe», hvoretter man snakket om noe annet. Ordet kven var et skjellsord og vi visste alle, selv barn, at vi var kvener, men det var noe man aldri snakket om. Mange kvener har fått internalisert i kropp og sinn nedverdigende holdninger til seg selv noe som også har hatt og har negative helsemessige effekter. Jeg var heldig, hjemme hadde vi vår egen stolthet som jeg har erfart også hos selvstendige bønder på Østlandet.
  • Ved forberedelse for skriving-/utgivelse av boken «Deanuleahki = Tanadalen : slekter : historie (sogat, historjá)» av Aage Solbakk 2001 ble navnet Dervo skrevet inn som samisk, noe som ble endret etter protest. Boken er på samisk og norsk, unntatt historiedelen som bare er på samisk.
  • For noen år siden (for ca. 5 – 10 år siden) dro Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) rundt i Tana og registrerte samiske bygninger. De unge menneskene, som var til stede, på min fars og bestefars tidligere gårder kunne/visste ikke noe om kvensk historie. NIKU rapporterte til sametinget, hvor til man kunne henvende seg (på mail), dersom man mente noe var feil. Så vidt jeg vet ble NIKU lønnet av Riksantikvaren. Det hele er en fullstendig uakseptabel nonchalanse overfor kvenene. For de to siste punkter gjelder at ungdom ikke har lært noe om kvensk historie og lett godtar påstander om at alt er samisk. Tana kvenforening reagerte med et omfattende tilsvar.
  • For to år siden (på elgjakttur i Tana) hørte jeg en bemerkning: «De jævla kvenan», fra en same, men orket ikke å reagere på vulgær rasisme.
  • I min barndom talte man kvensk/finsk nesten over alt i min hjemkommune Tana, som nå regnes som en samisk kommune. Den kunne med språklig likeverdig støtte til samisk og kvensk/finsk vært en like typisk kvenkommune.

Flere negative erfaringer kunne vært nevnt.

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund
Telemarksforsknings rapport om KMD

Pensjonert oberst Ivar Dervo har i desember 2019 skrevet et åpent brev til Sannhets- og forsoningskommisjonen. Her er del 2. 

Sentrale lover

Samerettsutvalget NOU 1984:18

Hele utvalget konkluderte med at det neppe var tvil om at kvenene kunne tenkes å ha behov for vern om land- og vannrettigheter. Det var også et stort mindretall i utvalget som mente at et særlig grunnlovsvern for samene ville være betenkelig uten tilsvarende vern for andre minoriteter (eksplisitt kvenene). Konklusjon var: «I en viss forstand står derfor kvensk kultur i større fare for utslettelse enn samekulturen». Det bør ikke være tvil om at dette nå nesten er helt sant, jamfør ELDIA rapporten. Tiltak for samene er vel ivaretatt og kvenenes fortvilte språksituasjon bør løftes frem og prioriteres. Det bør Sannhets- og forsoningskommisjonen bidra til.

Ved lansering av boka, «Den finske arven» i januar 2010, uttalte Statsråd Karl Eirik Schøtt-Pedersen at Finnmark var et godt eksempel på god norsk integreringspolitikk. I etterfølgende intervju i Ruijan Kaiku ror han så det fosser: «Det var ikke slik ment, vi ville gjort det annerledes i dag». Men intet har skjedd etter 2010. Ulike regjeringer, med Arbeiderpartiet (AP) i spissen, har et hovedansvar for at intet er gjort.

Refererer blant annet uttalelser fra tidligere statssekretær Roger Ingebrigtsen ved seminar ved UiT 1994 og statsråd Gunnar Berge i brev av 1995.

Begrepet Urfolk

Hvem er ILO konvensjon nr. 169 (C169) ment å gjelde for? En rekke samepolitiske særrettigheter er blitt innført i Norge med begrunnelsen at dette er «folkerettslig» nødvendig fordi Norge har ratifisert ILO – konvensjon 169. Det er blitt tatt for gitt at samene i Norge er en «C169 gruppe. Samene i Norge er ikke marginaliserte innfødte «steinalderfolk i stamme samfunn», men i hovedsak urbane velutdannede mennesker i alle typer norske virksomheter.

ILO – International Labour Organization (FNs særorganisasjon for arbeidslivet) er skapt for å bedre levevilkårene, og arbeidsmulighetene for arbeidstakere i verden og setter opp, og har tilsyn med internasjonale arbeidsstandarder. C169s fulle tittel: «Indigenous and Tribal Peoples Convention, 1989 – no 169» = «Innfødte stammefolk» er korrekt oversettelse.

Da tysk har vært et arbeidsspråk nevnes tysk oversettelse «Eingeborene und in Stämmen lebende Völker» (Innfødte i stammesamfunn).

Se den engelske original tekst til artikkel 1,1a og 1,1b som er juridisk/beskrivende avgrensing av hva som menes med innfødte (indigenous) og stamme (tribal), altså stammefolk i selvstendige stater. Peoples her betyr folk- opprinnelige folk i stater. Å bringe inn ordet «Urfolk» (De første) i den norske oversettelsen er mildt sagt misvisende.

Forløperen til ILO 169 er C 107, vedtatt i 1957 og lyder: «C107 – Indigenous and Tribal Populations Convention, 1957 (No. 107).» Population her betyr befolkning. Det står ikke noe i C169 om at den gjelder andre typer befolkningsgrupper enn de som er nevnt i C107.

Se herunder de engelske ordene Integrate og Assimilate som ikke er ekvivalenter til de norske ordene: integrering og assimilering.

Jeg viser også til den engelske versjon av veiledende håndbok for C169 fra 2007: «ILO Convention on Indigenous and Tribal Peoples 1989 (No. 169): A Manual». GALDUs (kompetansesenter for urfolksrettigheter) oversettelse til norsk er ikke korrekt sammenholdt med originalen. PS: Den norske oversettelsen lå på GALDUs hjemmeside i flere år. Ønsker man med små skritt å øke egne samiske rettigheter på etnisk grunnlag.?? Jamfør også IWGIA av 1968. (Galdu inngår nå i NIM).

ILO skildrer sterkt og tydelig at disse menneskene (Innfødte stammefolk) har skikker, tradisjoner og en kultur som skiller seg fra det nasjonale flertallsfolket. Det gjelder ikke samene i dag, da levekår i dagens samfunn er utslagsgivende. Se ILOs Application of standards Unit.

Merk også FNs menneskerettskonvensjoner hvor likhet for loven er et sentralt menneskerettsprinsipp. Justisdepartementet uttalte forøvrig ved høring før vedtak; «det bør bemerkes at konvensjonen ikke anses å stille krav om særrettigheter for urbefolkninger». Norge holder seg med misvisende oversettelse. Er det politisk bevisst forfalskning?

FN-erklæringen om innfødte folk (Indigenous)

«The United Nations (FN) Declaration on the Rights of Indigenous Peoples» av 2007 er ofte misvisende omtalt som Urfolkserklæringen. Det er internasjonalt ikke noen enighet om hva som ligger i formuleringen «indigenous peoples». ( Refererer til ILOs hjemmeside) Den er ikke juridisk bindende, bare oppfordrende. I denne erklæringen er ordet «determination» – selvbestemmelse sentral.

Ved avstemning om denne erklæringen anså Norge spørsmålet om selvbestemmelse (ved ratifikasjonen) at dette var: «ivaretatt gjennom gjeldende ordninger og rettigheter i henhold til norsk lov». Stortingsmelding nr. 28 (2007-2008, kapitel 2-3)

Altså her er ingen hjemler for samepolitiske særrettigheter på bekostning av andre.

Sentrale og relevante FN konvensjoner, lover med videre utover foran nevnte

  • FN – Konvensjoner om avskaffelse av alle former for rasediskriminering (1965)
  • FN – konvensjon om sivile og politiske rettigheter (1966)
  • FN – konvensjon om barns rettigheter (1989)
  • FN – konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (1967)
  • Den europeiske pakt om regions- og minoritetsspråk (1992)
  • Rammekonvensjon for beskyttelse av nasjonale minoriteter (1995)
  • Lov av 21. mai 1999 nummer 30 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett ( Menneskerettsloven)
  • Grunnloven

De tre først nevnte er rettighets konvensjoner. Det disse konvensjoner spør etter, er om noen grupper har dårligere muligheter eller forhold enn andre grupper, med andre ord om statens lover eller praksis motvirker prinsippene om likhet, likeverd og like muligheter For ikke å utdype dette videre vises til juridisk utredning av advokat Geir Johan Nilsen (AAECO-#23401479-v2-Menneskerettigheter) av 31. desember 2017 hva angår kvenske rettigheter – urettmessig forskjellsbehandling av samer og kvener med henhold til språk og kultur.

Dokumentet er offentlig og kan skaffes gjennom Kven ØST, NKF eller Kvenlandsforbundet (Kvensk Finsk Riksforbund).

Alle er like for loven og har uten noen form for forskjellsbehandling rett til lik beskyttelse.

Med henvisning til denne juridiske utredning vil jeg påstå samene i kommisjon og sekretariat i Sannhetskommisjonen som ugild ved behandling av kvenske saker. Avvisning må begrunnes.

Jeg anser det også nødvendig med positiv diskriminering av kvensk språk og kultur, en tid framover, i forhold til samisk språk og kultur. Jamfør også Norske kveners forbunds brev til Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet (FAD) av 29.08.2013 Overskriftstekst: «Kulturtyveri, kvenene fratas sin kultur og sin identitet». Ønsker/krav er i ettertid ikke etterkommet, men i hovedsak «lagt død» med diffuse formuleringer om hva man gjør.

Et spesielt forhold vedrørende forannevnte konvensjoner må nevnes. Jeg har lagt merke til at tidligere leder av Administrasjons- og konstitusjonskomiteen på Stortinget Martin Kolberg en gang uttalte at man ikke kunne knytte krav til disse konvensjoner for forhold før deres eksistens.

Her kan det imidlertid fastslås at disse har sin tydelige forhistorie i vedtak etter første verdenskrig hvor en rekke nye stater oppsto med minoriteter som ble gitt rettsvern. Norge var aktiv i Folkeforbundet og bidro f.eks. med tropper i Baltikum. Forhold til egne minoriteter i Nord ble dog forsømt.

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund
Telemarksforsknings rapport om KMD

Pensjonert oberst Ivar Dervo har i desember 2019 skrevet et åpent brev til Sannhets- og forsoningskommisjonen. Her er del 3. 

Retten til land og vann – todelt kommentar

Sjøfiske/fangst

Ifølge «NOU 2001: 34 – Samiske sedvaner og rettsoppfatninger», finnes det ikke noen spesiell samisk sedvane i fiskeriene. Jus-professor Peder Øerbeck/UiT. Tross dette har Nasjonal Institutt for menneskerettigheter (NIM) laget en egen utredning om samiske sjøfiskerettigheter for Nesseby ved Varangerfjorden.

Ikke et ord er nevnt om mulighetene for tilsvarende kvenske rettigheter i samme fjord for kvenbygdene Pykeijä (Bygøynes) og Annijoki (Vestre jakobselv).

Med henvisning til krav om likebehandling i henhold til lov og ratifiserte internasjonale konvensjoner må kystbefolkningens (samer, kvener og nordmenn) fiskerett i fjorder og nære kystområder sees under ett. NOU 2001: 34: «Etnisk orientert fiskeri praksis finnes ikke»! Alt annet vil bare skape lokale motsetninger som kan gå på tvers også i samme familie.

Jeg hører fra Nordland at allerede nå har naboer, begge fiskere, forskjellige fiskekvoter ut fra etnisitet noen steder. Nesseby har som kjent ikke en ensidig samisk befolkning. Sementering av et samisk etnokrati i Norge kan ikke være levedyktig – adelskap ble opphevet etter 1814.

Retten til land og vann utenom sjø/hav

Utnyttelse av utmarka, ganske langt ut (flere mil) fra bygdene, var vanlig blant kvenene. Det omfattet; utslåtter, vedhugst, senegresskjæring, brenntorvtaking, bærplukking, fiske, jakt, bark for garving (vidje) og garnbarking (older), emner for vognarmer, sledemeier, badelimer, bogtrær etc, stein for muring av brokar og grunnmurer og snarefangst, alle som jeg personlig har erfart helt fra tidlig barndom.

Også bitte (lage/knytte) av fiskegarn, og delta i drivgarn- og stengselsfiske etter laks er erfart, for ikke å glemme ordning av nødfor til dyra vinteren 1944/45 (mesteparten nå museumskunnskaper).

Elgen var utryddet og forekom ikke i Tana i min barne- og ungdomstid. (Dog sjeldne streifdyr).

Bruk av utmarka har selvsagt endret seg i det moderne samfunn. Utmark slått og snarefangst er ikke vanlig lenger, men de fleste andre aktivitetene skjer fortsatt i små skala. Elgjakt og lange opphold i telt/skutertrukne campingvogner (rekreasjon) på fjellet på vårvinteren er blitt mer fremtredende.

Samene bor ikke i egne områder, men spredt blant nordmenn og kvener og deler de samme yrker. Alle bør og må ha like rettigheter til utmarka. De ca. 2000 samer som lever av reindrift bør kunne ivaretas uten særretter for samene generelt. Kjøttproduksjonen er jo som i landbruket subsidiert og må kanskje i fremtiden sees i sammenheng med «kjøttskam» og miljø krav.

Egen utredning vil være nødvendig for en fremtidig bærekraftig reindrift, som for husdyrhold. Ved endring av utmarksbruken og fraflytting av en rekke små bygder (noe som fortsetter) er tilgjengelig beiteland for rein generelt blitt større, ikke mindre. Jevnfør her også at det var kvenene som ryddet Karasjok, Kautokeino og Masi og at samene fikk enerett til reindrift i begynnelsen av 1930-årene (1933). Endel kvener og noen nordmenn drev også med reindrift, for eksempel i Tana. Jamfør at det finnes to norske reindriftslag sør for Dovre, og at den eldste kjente reindrift i Norge var norrøn.

Jeg viser her forøvrig til Geir Johan Nilsens juridiske utredning side 9. om at vi kvener må kunne vise til artikkel 27 i «FN – konvensjonen om sivile og politiske rettigheter» på spørsmål som relaterer seg til land og vann. Likebehandling bør være et sentralt kvensk krav. Fjelloven kan danne et godt grunnlag for å utvikle likebehandling.

Finnmarksloven en forvaltningslov på etnisk grunn

Innledningsvis kan det synes som om loven ikke gjør forskjell på etnisk grunnlag da alle i og utenfor Finnmark og Norge får adgang til å plukke bær, jakte og fiske. Ser en imidlertid på formål og forvaltningsreglene (spesielt § 1, 3, 4 og 7) fremgår det klart at loven er etnokratisk og gir samene forrang. Det vises her også til styresammensetningen for Finnmarkseiendommen (Fefo), og til Finnmarkskommisjonens og Utmarksdomstolen for Finnmarks arbeid med eiendomsrett til land og vann.

Av hensyn til norsk lov og ratifisert FN menneskerettskonvensjoner må Finnmarksloven endres slik at folkevalgte utgjør styret i Finnmarkseiendommen. Det bør kreves ny nøytral forskning/analyse på legitimiteten.

Vi er selvsagt klar over at det vil ligge utenfor Sannhetskommisjonens mandat å endre på lover og vedtatte administrasjonsordninger. Vi må imidlertid kunne forvente at kommisjonen drøfter og gir noen synspunkter/anbefalinger om hvilke konsekvenser etnokratiseringen på kort og lang sikt kan få.

Den er diskriminerende mot nordmenn og kvener og ødeleggende for demokratiet og forhold mellom folk. Jamfør sjuskede oversettelse av ILO konvensjon 169. Det, desto mer som etnokratiseringen langsomt og med små skritt nå er langt videreført blant annet ved:

  • Plan og bygningsloven
  • Offentlighetsloven
  • Naturmangfoldloven
  • Kulturminneloven
  • Loven om retten til å delta i fiske og fangst
  • Loven om kringkasting og audiovisuelle bestillinger (Kringkastingsloven)
  • Lov om laksefisk og innlandsfisk
  • Lov om erverv og utvinning av mineraler
  • Lov om fiskeretten i Tanavassdraget.

Dette i tillegg til Sameloven, Finnmarksloven og Reindriftsloven.

Nordmenn flest er neppe klar over dette og jeg er redd også Stortinget kan være forledet. Jeg var tilstede ved Stortingets høring før fremlegg av Nordisk samekonvensjon i fjor. Det var en nesten ren samisk forestilling, og ingen av fylkene og bare et svært lite antall berørte kommuner var til stede selv om forslaget ville berøre alle fylker nord Dovre pluss Hedmark og Møre.

Saken hadde ikke vært på offentlig høring, utenom forløperen 5 år tidligere, likevel ble det antydet som godt nok.

Norge er grunnlagt på territoriet til to folk – det norske og det samiske?

Kongen ble antagelig forledet til å si dette ved åpning av sametingets sesjon i 1997. For oss kvener er dette ren fornærmelse og historieforfalskning. Det kan her forøvrig være på sin plass og minne om Kong Olavs tale ved avdukingen av Kvenmonumentet på Vadsø 1977, hvor han har sagt at kvenene var et gammelt folk i Norge. At det fantes tre folk i Norge er for øvrig gammel viten. Merk også at kongens uttalelser ikke har konstitusjonell betydning. Vi kvener er i henhold til FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter og FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter like mye et folk som samene og her har vi lik rett og selvbestemmelsesrett i egne saker, som peoples (folk) i stater.

Jeg har forøvrig lagt merke til at man i annen sammenheng vedrørende samepolitikken, også har søkt å antyde til kongens uttalelser. Til hans forsvar vil jeg vise til hans stilling som konstitusjonell monark, men også peke på at han ved flere anledninger har invitert kvener til mottagelse på slottet og slik vist at han vet at vi finnes. Jamfør også medaljen til Terje Aronsen i motsetning til noen andre tidligere medaljer, hvor noen synes gitt for godt arbeid i fornorskingen.

Samisk rett – historiske påstander – finske kilder

Alta 2008: Daværende sametingspresident Egil Olli skal på åpent møte om «Samisk selvbestemmelse» uttalt at samene nedstammet fra de som laget helleristningene på Hjemmeluft (Komsa-/Fosnakulturen) i Alta. Ved besøk der i sommer ser jeg at det ikke er nevnt i de fremlagte orienteringer/lydbånd, men det betones klart hva det samiske navn på Hjemmeluft er og slik gis det inntrykk av at dette er samisk, noe som forsterkes med bålplass og lavvo.

Også Gunn-Britt Retter en av lederne i NSR og Samerådet har på foredrag i Kirkenes hevdet at samene har bodd på Nordkalotten i 13.000 år. Slike påstander som skal fastslå at samene var først tilstede på Nordkalotten gjentas i en rekke skrifter.

Det vil føre for langt å liste alle, noen få må nevnes: NOU 1994: 21 – Bruk av land og vann i historisk perspektiv. Det påstås fra kilden Ottars beretning at alle fiskere, fuglefangere og jegere han så på seilasen var samer. Ordet finas er konsekvent erstattet med ordet same, men ordet same finnes ikke i de gamle tekster. Påstanden om at Ottar bodde sør for Tromsø kan heller ikke utledes av teksten, han hadde åpent hav på babord siden fra start.

Denne NOU dannet bakgrunnsmateriale for Samerettsutvalget.

Det påstås at: «Det geografiske område som i dag kalles Finnmark, kommer av det gammelnorske ordet Finnmork. Det betyr samenes land». Påstanden er politisk og har ingen kildemessig dekning. Begrepet finas og kvenas er kjente begrep fra engelsk og henger antagelig sammen med finsk, og kvensk deltagelse i saksernes og senere danenes erobringer i England, og har intet med skridfinnene å gjøre. Det finnes stedsnavn i England som tyder på at kvener/finner var der.

I læreboka «Samerett 2. utgave for jus-studenter ved UiT fremmes påstand: «Frem til 1300-tallet var det et ensidig samisk dominert bosettingsområde i Finnmark. Det finnes flere norske kilder som motsier disse påstander. Ser en på Tormod Torfæus Norges historie fremstår nordmennenes skip, seilingsevner og deres mange «besøks-/skatte-/røverferder» til Bjarmeland (Hvitehavet), allerede før rikssamlingen, bør det ikke reises tvil om at Norge (Danmark) behersket kysten nokså permanent til Vegestav/Egistafn (Sviatoj Nos) på Kola hvor det det også var reist et kongelig kapell – skattinnsamling fra Nordfjellet (Kola). Merk her også at austr i sagalitteraturen ikke betyr Øst men sydlig, jamfør Australia – Sydlandet.

Arkeologiske funn på Loppa med blant annet tuft av langhus, Gullbelagt øks på Senja (Botnhamn), Sverdfunn på Ingøy i Vest Finnmark, mannsgrav med full hær utrustning på Tamøy i Porsanger og Ekkerøyfunnene beviser at det fantes nordmenn (norrøne) nord for Lyngen tidlig i vikingtiden. (Erkebiskopens skatterett på Vardø på 1300 (1307) tallet ble trukket tilbake etter kort tid – ca. 10 år). Et militært blikk på plassering og form for de såkalte flerroms hus fra Porsangerfjorden til Petsamo tyder klart på militære formål (Jeg har 7 års erfaring med amfibieoperasjoner).

Også i et hefte fra Varanger museum (på engelsk) om: «Cultural remains in Varanger» trekkes det slutninger, som; «Samis prehistory through 10.000 years» og Ekkerøyfunnene blir søkt gjort til samiske: «Recent research indicates that the Ekkerøy findings can be a Sami grave and not Vikings. According to the historians, only Samis could have lived in Varanger in the 10th century» og «If not a Sami grave, it is most natural that it is one of the Samis Eastern neighbours». For å dempe mulighet for eventuelle korrigeringer innrømmes det dog at; «The jewellery can have originated from Northern Finland/Northern Sweden where there have been several of this finds».

Jamfør også fogden på Vardøhus sine årlige pretensjons reiser til Kola helt fram til 1813 (fra 1611/13).

Finske kilder forteller en helt annen samisk historie. Ordet Suomi, Sami, suome og sabme har etymologisk samme opprinnelse og betegner entydig et landområde i indre deler av Sørøst-Finland, altså ved sjøene Saima og Ladoga. Bak dette ligger det gamle finske ordet «suoma» – våtmark (myr) land. Også det baltiske «Sämä» (land/jord) ligger i indre Finland. Suo =myr. Opprinnelsen til ordene Sabmi (Sameland) som Suomi (Finland) har sin opprinnelse fra denne landbeskrivelse.

Jeg viser til landhevingen, ca. 30 cm ved Helsingfors og 90 cm i Østerbotten per hundre år.

Videre sier de finske kilder at de (Ur-samene) kommer fra Vest-Ural til område Onega – Ladoga i perioden 1.500 år før Krf. til omkring år null. De var et jeger- og fangstfolk som flyttet seg etter naturresursene. De forskjøv andre «steinalderfolk» fordi de hadde bedre våpen (bronse). Deres inngruppe navn var vovjus. I nær kontakt (handel-) med andre finsk ugriske folk skjedde også en språkendring.

Slektskap til finsk er åpenbar. Stedsnavn i Syd-Finland som Lappenranta, Lapua, Lappi bærer preg av oppholdet. Også i Tervola-sogn, (ved Kemielv), finnes en Lapinkyläniemi (samelandsbyneset) som ble forlatt på midten av 1700 tallet.

De voksende jorddyrkende finske stammer nyttet også utmarka. Det forekom «kriger» mellom de nær liggende daler (vassdrag) om utmarka. Først i Gustav Vasas tid på midten av 1500-tallet ble det for eksempel skapt fred mellom Savolaksere og Tavastlendinger. På grunn av jordbruksekspansjonen måtte veide/nomadiske (jakt og fiske) jegerfolk flytte stadig lenger nord. Under den lille istid forekom flere ganger veldig kalde vintre etter hverandre. Naturen tok pause. Flere samer flyttet da til Norskekysten, ved norske fjorder, mot svenske myndigheters vilje, med begrunnelse, det var lettere å overleve der.

Allerede i Johannes Schefferus bok «Lapponia» fra 1673 fremgår at Suomi og Sabme er samme ord.

Av nyere litteratur vises til professor Ante Aikios avhandling; «An essay on substrate studies and the origin of Saami»fra 2004 hvor det blant annet fremgår: «Lappland er kjent for å ha vært bebodd i over 9000 år. Men historien til samene – eller lappene som de ble kalt – som en etnisk gruppe er mye kortere». Videre sies det: «Språkskiftet fra ukjent palaeo – Lappland – språk til samisk ble trolig utført mellom ca. 0 – 500 e. Kr. Dateringen er overraskende sent, men de språklige data gir liten mulighet for å strekke tiden dramatisk bakover i tid. Selv om man tillater stor frihet i dateringen, hvilken som helst dato forut for tidlig jernalder er uaktuell. Det er unødvendig å si det, men dette innebærer en avvisning av alle forslag til samisk etnisk kontinuitet i Lappland siden steinalderen eller bronsealderen». (Bronsealderen i Europa ca. 1.800 – 1.300 før Kristus).

Jeg viser her også til helt ny forskning ved Universitetet i Helsingfors – Mikko K. Heikkiläs Doktorgrads avhandling; «Bidrag til Fennoskandiens språkliga förhistoria i tid og rum» 2014. Han betoner at samene har bodd lenge i Finland, men at det ikke var i de områdene hvor de nå bor (Lappland), men lenger sør og sier: «I ljuset av dagens vetenskapliga kunskaper är samiskan inte nogot riktig Nordkalottens urspringsspråk i ordets sanna bemärkelse, för Nordkalotten har tidligere bebotts av andra, utdöda folkslag och samernas språkliga förfäder var ingenlunda de första människorna där». Merk at Heikkilä bruker formuleringen «språklige forfedre», ikke etniske. Han antyder også at de kom i kontakt med norrøne folk i Soumaa perioden, noe som synes naturlig når vi vet at norrøne styrte i Novgorod i lengre tid.

Jeg skal heller ikke berøre etnisitet og genetikk her, da enhver diskusjon, utover de rent faglige, lett vil føre inn i sosialdarwinistiske og nazistiske raseteorier. Men det kunne vært fristende. Språk og kultur er nok mer fremtredende «markører» for hvem man er enn DNA. Alle folk har opp gjennom historien tatt opp og avgitt arvemateriale til nabofolk. Se professor J. A. Friis utsagn i boken; »En sommer i Finmarken» om racer. (samisk etnisitet). Norsk prioritering av samisk i 150 år framfor kvensk/finsk, har i min hjemlige dal Tana (Tenon laakso), fra Polmak til Karasjok, bidratt til at de jorddyrkende kvenene er nesten helt språklig samifisert her.

Det betyr ikke at jeg er uvitende om samenes språkkamp (soahtai), da norsk holdning til samisk har vært svært ambivalent, tidvis brutal. (Gammelordføreren i Nesseby Per Balk har sagt at man ikke nødvendigvis er same selv om man snakker samisk).

Da samene i Øst Finnmark ville ha Isak Saba fra Varanger til Stortinget før valget i 1906 ble det bråk. (PS: Norge løsrevet fra Sverige i 1905). Mange kvener, også stor predikanten Olli Koskamo fra Tana støttet samene. Fornorskningen var da som nå mye mer tyngende for oss.

Saba kom inn på Stortinget. Det tjener velgerne i Finnmark til ære, da han må ha fått mange stemmer utenfor sin egen lille flokk. Altså ingen generell rasediskriminering fra «allmuen».

Forholdene i dag er likevel særdeles kritisk for kvensk språk og kultur. Jevnfør den europeiske språkstudien ELDIA som peker ut kvensk som svært truet minoritetsspråk i Europa. Jeg vil derfor at samene i Sannhetskommisjonen skal gi kvenene/kvensk en «hånd» til likebehandling. I følge mandatet for kommisjonen representerer den enkelte bare seg selv og sin kunnskap, selv om man ser på bilde at flere markerer sin etnisitet ved Kofte. Der finnes ingen kvendrakt i kommisjonen. Jeg hører til min overraskelse at Kommisjonen selv har bestemt også å omfatte Skogsfinnene i sin studie. På siste møte mellom KMD (SAMI) på On 20.11.2019 ga skogsfinnene uttrykk for at deres første prioritet er nytt museum. De takker også departementet for støtte til ivaretagelse av bygninger som de har mange av.

For kvenene er situasjonen helt annerledes, våre bygninger er i hovedsak brent (1944) og rester blir samifisert. (Fredning av noen «nyere» kvenske bygninger på Vadsø med flere er selvsagt kjent) Vi har et hovedkrav språket til nivå III og håper at skogsfinne saken ikke skal bli brukt til å utydeliggjøre kvenske krav.

Forskere og historikere ved Universitetet i Tromsø kjenner utvilsomt til de finske kilder. Det er derfor forunderlig at ingen seriøst har slått alarm om grunnlaget for samifiseing av all historie nord for Lyngen? Kanskje henger det sammen med at det ikke finnes kvenske forskere/professorer ved universitetet hvor vårt språk og historie nå ivaretas av et par utlendinger. (Noen med en fot i begge minoritet har forekommet).

Sannhets- og forsoningskommisjonen bør bidra til ny utvikling ved UiT. Flere med kvensk perspektiv må inn for å balansere situasjonen.

Embetsmannsstatens Etos om samfunnsånd og rettskaffenhet og etterkrigstidens fagbaserte politikk synes i minoritetspolitikken erstattet med et byråkrati som skalter og forvalter med folks liv ut fra et regelverk de burde vite er feil. Spørsmålet er også om det i det politiske miljø er nedarvet en slags negativ holdning til kvenene fordi man nesten aldri har kunnet betegne oss som stakkarslig? Jamfør Direktør Crowes, ved Kåfjord kopparverks, uttalelse om kvenene.

Det er å håpe at eldre historie forskere fra UiT ikke går i «gard» av hensyn til personlig ære, om annen forskning viser at de, ikke alene har de evige sannheter. Som kontraster vises til Trond Gabrielsens mastergradsavhandling 2007; «Riksombudsmenn i Nord – Norge 850 – 1350» ved UiO mot dr. Lars Ivar Hansens (UiT) kapittel i verket; «Rex Insularum «2014. Jamfør her også Tormod Torfæus VII binds verk om Norges gamle historie.

På regjeringen i Københavns bestemmelse dro fogden på Vardøhus på pretensjonsreiser til Kola hvert år fram til 1775, deretter hvert 3. år fram til 1813. Det vil si Norge/Danmark opprettholdt sine gamle krav fra vikingtiden på Kola. Peisen (Petsjenga), som Neiden og Pasvik, var norsk skatteobjekt på 1700-tallet med 16 skattemenn. Det syns også fra danske kilder som om Kola var felles distrikt ennå på 1528 tallet. Da klosteret i Petsjenga ble brent i 1589 ble det gjenreist lenger øst ved Kolaelvens munning. Kolahus var opprettet ca. 1450 to hundre år etter etablering av et norsk feste på Vardø ca. 1260 (norsk/dansk militærhistorie).

Russisk evne til skattelegging helt til Lyngstuva må sees i sammenheng med at Hvitehavet er frosset vinterstid. Russisk historie må også trekkes inn; Mongolene brente Moskva 1382 og Moskvas styrke (tilnærmet full kontroll) først opprettet da de tok Novgorod i 1478.

Hvor sikkert og kontinuerlig var forøvrig denne skattelegging, bortsett fra de dokumenterte røvertokter som forøvrig ble gjengjeldt med norske tokt til Hvitsjøen? Uansett strid om hvor «grensen» ved Lyngen eller Fiskerhalvøya gikk, er norsk aktivitet nord for Lyngen godt nok begrunnet slik at en beskrivelse av eget «sameland» nord for Lyngen før 1300 tallet faller på sin urimelighet. Jamfør også de 14 kongelig kapeller, og religionstrid (kirkedeling) fra 1054 mellom romersk-katolsk og gresk-ortodoks kirke, her under kongenes kristnings strev-strid om landområder. Se også kart med tekst side 250 i S.P. Aasheims bok: «Finnmarksvidda. En skietnografisk ferd…».

Vår grense av 1826 synes å være et kompromiss mellom russiske og norske krav (Neiden – Fiskerhalvøya), og eventuelt krav til Lyngstuva synes ikke å ha vært av interesse.

Forskningsetikk og -moral

Svaret på spørsmålet foran er likevel komplekst. Det kan være vanskelig for forskere å gå i mot kollegers syn, noe som ikke er ukjent også i andre profesjoner. Dessuten stod man her overfor muligheten til å bli beskyldt for rasisme i ett opphetet klima, forskere skal jo heller ikke gå ut og drive politikk.

Faren for å bli beskyldt for rasisme har også sterkt preget kvensk holdninger. Noen kritiske utsagn vedrørende samifiseringen finnes dog. Jamfør også tidligere aksjons forskning i Nord.

Personlig har jeg holdt og lest tidsskriftet «Ottar» i årtier, det er blitt mer og mer et nesten ensidig samisk magasin noe som er påpekt også av andre.

Jeg viser her også til at Professor emeritus Håvard Dahl Bratrein har uttalt seg kritisk om Tromsø museum, blant annet om hvordan man ukritisk tillegger samisk etnisitet på gjenstander som er svært gamle.

I dokument; «Forskningsetisk kontekst: Historisk urett og forskning som overgrep» av professorene Einar Niemi og Anne Julie Semb, datert 11.02.2009, oppdatert 22.05.2009 framgår i hovedtrekk:

«Denne teksten problematiserer forhold mellom samisk og kvensk forskning som et punkt til refleksjon og debatt. Forskere må være seg bevisst hvordan egen forsking bygger opp om eller utfordrer forestillingen om at slike kategorier er faste og forholdsvis uproblematiske. Merk at Norges ratifisering av den Europeiske rammekonvensjon for beskyttelse av nasjonale minoriteter vedtatt av Europarådet i 1995 førte til at kvenene endret status fra innvandrere til nasjonal minoritet. Begrepene nasjonal minoritet og urfolk er historisk eller vitenskapelig ikke evige sannheter».

Kan vi kvener oppfatte dette som en klar og tydelig vitenskapelig kritikk av egne fagfellers manglende kritikk av samifisering som pågår ved UiT, eller er dette bare en måte å sikre sin akademiske frihet og som Pilatus å toe sine hender? Jeg har stor forståelse for utfordringene – dette til refleksjon. Kanskje er det også slik at den som ikke følger «mainstream» risikerer å tape i konkurransen om forskningsmidler. Se her professor Dag O. Hessens bok: «Sannhet til salgs. Et forsvar for den frie forskningen», med henvisninger.

Niemi som har fulgt utviklingen i mer enn 30 år, har også i annen sammenheng påpekt at myndighetenes behandling av kvenene har vært «skandaløs». Det kan her fastslås at Europarådets ekspertkomite forlengs har påpekt Statens manglende vilje til å etterleve «Europarådets rammekonvensjon om vern av nasjonale minoriteter» av 1999.

Det bør Sannhetskommisjonen kunne ta tak i. Kommisjonen bør også vokte seg vel for å havne i det «hemmelighetskremmeri» som nå preger mye av det samepolitiske miljø. Alle innspill utenom personlige «lidelser» må være åpne, ellers slår kommisjonen selv bena under egen tiltro. Se kapittel om konsultasjoner i samiske saker nedenfor.

Same- og minoritetspolitisk avdeling (SAMI) ved KMD

Kunnskaps- og moderniseringsdepartementet (KMD) håndterer, i regjeringen, saker som berører innvandrere, nasjonale minoriteter og samer ved SAMI. Her er det ansatt noen samer, men ingen (så vidt jeg vet) fra de nasjonale minoriteter. Dessuten har det nå i svært lang tid vært nyttet en same som statssekretær for politisk håndtering av alle minoritetsspørsmål. Norske kveners forbund har to ganger skriftlig anmodet om egen statssekretær for de nasjonale minoriteter, underforstått at man ikke stoler på at en same kan være nøytral i håndtering av øvrige nasjonale minoriteter.

Det har også fra kvensk hold vært rettet ønske om heving av kvensk til nivå III uten resultat. Statssekretæren har svart NEI og at man ikke kan sammenligne seg med samene, fordi de er urfolk.

FNs barnekonvensjon gjør ingen forskjell på samiske og kvenske barn når det gjelder rett til eget språk og kultur. Jamfør G. J. Nilsens juridisk utredning omtalt foran.

Saken er også saklig og formelt uheldig da denne praksis gir en minoritet «styringsrett» over andre minoriteter. Ønske om bevilgninger til nasjonale minoriteter vil lett kunne komme i konflikt med tilsvarende samiske.

Det kan neppe, med saklig grunn, benektes, at en samisk statssekretær lett kan bli ugild i flere typer saker. Samisk statssekretær må anses som ugild i kvenske saker.

Enten må vi få egen statssekretær for kvener, norskfinner og skogsfinner eller en egen statssekretær for de nasjonale minoriteter. En felles statssekretær på omgang for alle minoriteter, inklusive samene, er vel politisk/praktisk umulig.

Konsultasjonsplikt i samiske saker

I følge ILO konvensjon nr. 169 artikkel 6 har urfolk krav på å bli konsultert i saker som angår dem. Avtale om dette ble inngått i 2005 mellom regjeringen (ved Kommunal- og regiondepartementet) og Sametinget. Det vil si av minister Erna Solberg og Sametingspresident Svein Roald Nystø (NSR). Ved kongelig resolusjon i juli 2005 ble bestemt at hele statsforvaltningen (Regjering og underliggende organer) og statlige myndigheter også kan ha: «en plikt til å konsultere med andre samiske interesser i tillegg til Sametinget».

Formålet med prosedyrene er meget detaljert beskrevet. Her gjengis noe fra avtalen:

  • Konsultasjonsprosedyrene gjelder i saker som vil kunne påvirke samiske interesser direkte. Det saklige virkeområde for konsultasjoner vil kunne omfatte ulike sakstyper, slik som lover, forskrifter, enkeltvedtak, retningslinjer, tiltak og beslutninger (f.eks. i stortingsmeldinger).
  • Konsultasjonsplikten kan omfatte alle ideelle og materielle former for samisk kultur. Aktuelle sakstemaer kan f.eks. være musikk, teater, litteratur, kunst, media, språk, religion, kulturarv, immateriell kunnskap, stedsnavn, helse- og sosial, barnehager, utdanning, forskning, eiendoms- og næringsutvikling, reindrift, fiske, landbruk, mineralvirksomhet, vindkraft, vannkraft, bærekraftig utvikling, kulturminneloven, biomangfold og naturvern».

Det heter videre at formålet er: «å søke å oppnå enighet mellom statlige myndigheter og Sametinget når det overveies å innføre lover eller tiltak som kan påvirke samiske interesser direkte».

Samiske interesser er ikke definert. For å oppnå enighet kreves forhandlinger det vil si staten har her pådratt seg forhandlingsplikt, ikke bare konsultasjonsplikt.

Det er også nedfelt i avtalen at det gjelder hele Nord-Norge og Trøndelag samt deler av fylkene Hedmark, og Møre og Romsdal. Enhver nyopprettet samisk organisasjon kan kreve konsultasjon.

Offentlighetsloven ble revidert i 2006 under mottoet «Mer åpenhet», men i § 19 i loven fremgår: «Det kan gjerast unntak frå innsyn for dokument som blir utveksla mellom statlige organ og Sametinget og samiske organisasjoner som ledd i konsultasjoner i samsvar med ILO – konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i sjølvstendige stater artikkel 6. Dette gjeld ikke dokument som blir utveksla som ledd i allmenn høyring i ei sak».

I konsultasjonsavtalen står det: «Informasjon som utveksles mellom statlige myndigheter og Sametinget i forbindelse med konsultasjoner skal kunne unntas offentlighet, forutsatt at det foreligger hjemmel for dette. Mer offentlighet skal praktiseres. Partenes endelige standpunkter i de enkelte saker skal være offentlige».

I veileder for statlige myndigheters konsultasjoner med sametinget og eventuelt øvrige samiske interesser kan en imidlertid lese: «Det skal alltid føres protokoll fra konsultasjonsmøter, med mindre begge parter er enige om at dette ikke er nødvendig». Her slår man også ihjel § 14 i offentlighetsloven, mer offentlighet skal vurderes.

I kilder fra AP og Stortingsmelding 5 (2015 – 2016) kan en konstatere at det i perioden 2009 – 2014 er ført ca. 50 konsultasjonsmøter per år. (Stoltenberg og Solberg). Jeg kan ikke se at det har vært noen åpenhet overhodet fra disse konsultasjoner. (Se også: Andre institusjoner nedenfor).

I forbindelse med forberedelsene til etablering av Sannhets- og forsoningskommisjonen ble et innspill fra SAMI/KMD lekket. Det ble her foreslått en egen kommisjon under Sametinget da felles kommisjon for samer og kvener ville kunne medføre krav fra kvenene. Ved stortingets behandling av saken svarte ministeren (KMD), på spørsmål om dette, at han ikke kommenterte interne dokument. Motarbeidelse av kvenene er vi vant til.

Ganske mange eksempler finnes helt fra 1880 årene og på samisk side helt fra lærer Per Fokstads dager på 1920/30-tallet, men noen alminnelig samehets fantes heller ikke etter krigen i Tana, Per Fokstad var ordfører i 1946.

Fra 2002/2003 har Sametinget også inngått samarbeidsavtaler med fylkeskommunene i Troms, Finnmark, Nordland, Trønderfylkene og Hedmark. Sametinget er også med i Nordnorsk Råd fra 2014. Hvorvidt det praktiseres åpenhet og føres protokoll her er ukjent, muligens ikke?

Ser forøvrig at Sametinget nå også har inngått samarbeidsavtale på kommunalt nivå med Alta kommune. Ingen har reist spørsmål ved det prinsipielle ved slik å blande «kortene», selv i nasjonalt viktige saker kan den være avgjort i hemmelighet lenge før den kommer til rette instans. Dessuten over hodet på folk flest.

Andre institusjoner, innspill

Jeg har over flere år representert kvensaken ved flere «sivile» menneskerettsorganisasjoners møter i Osloområdet, også ved noen av KMDs og andre møter med nasjonal minoriteter. Her nevnes:

  • NIM – Nasjonal institutt for menneskerettigheter
  • ARS – Antirasistisk senter
  • LDO – Likestillings- og diskrimineringsombudet
  • BUFDIR – Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet
  • BLD – Barne- og likestillingsdepartementet
  • Udir – Utdanningsdirektoratet

NIM var opprinnelig et «selvstendig» organ, administrativt knyttet til UiO. Det ble for noen få år siden reetablert under Stortingets presidentskap og slik et redskap for statens kontroll med feltet.

I NIM inngår nå også GALDU det samiske menneskerettsorgan med sete i Kautokeino. På SAMI/KMDs (årlige) møte med de nasjonale minoriteter i fjor hadde NIM overlatt til en representant for GALDU (svensk borger) å orientere om situasjon/planer innen kvenfeltet. Det uholdbare med samisk ledelse/kontroll med kvenske saker ble påpekt.

På SAMI/KMDs årlige møte 20-21.11.2019 fremla NIM: «Rapport 2019 Norges nasjonale minoriteter». På side 20 vises til FNs rasediskrimineringskomites anbefalinger til Norge hvor det blant annet står; «at myndighetene bør fortsette arbeidet med å styrke kvensk språk og kultur». Ser en i midlertid på CERD D/ NOR/CO/23-24 av 14 Dec 2018 (Original English) – Committee of the Elimination of Racial Discrimination, tekst, står det i punkt 26 blant annet: «The committee also recommends that the State party take other measures to ensure that national minorities have the right to enjoy educational and cultural activities in their own language». Med slik utydeliggjøring av original tekst sprer NIM falske opplysninger til allmenheten og det gis inntrykk av at man har positive intensjoner, mens man i virkeligheten skjuler norske forsømmelser.

Som tre ganger utnevnt til embete i statsråd er jeg rystet over at Norge holder seg med slike rådgivere, spesielt på menneskerettsfeltet. Dette kan ikke fortsette.

I forbindelse med nasjonal rapportering til FN om overholdelse av de enkelte menneskerettskonvensjoner sender også de sivile menneskerettsorganisasjoner sin kommentar eller «Skyggerapporter». I en av sine rapporter her skryter NIM over alle positive tiltak for kvensk språk og bidrar slik til at man også internasjonalt får et positivt inntrykk av hva Norge gjør for sin nasjonale minoritet kvenene, og hindrer at FN stiller kritiske spørsmål.

Alle som har arbeidet litt med språksaker, inklusive SAMI/KMD, vet at uten egne barnehager/skoleklasser, slik det gjennomføres for samiske barn, blir det ingen språkutvikling. De kvenske språksentre har skapt noen arbeidsplasser men ingen språkbrukere.

Kvenene kan ikke stole på NIM. Kravet må være nivå III i minoritetsspråkpakten for kvensk nå. Jeg har også lagt merke til at, form og innhold på norsk FN rapportering, inklusive en del «skyggerapporter» bidrar til at det ikke blir stilt kritiske spørsmål fra FN om kvenske forhold til Norge foran neste rapportering. Det blir en ond sirkel også internasjonalt.

Forsøk på å påvirke andres «skyggerapportering» til FN, som ved Antirasistisk senter, har ikke gitt positive resultat. Det henger nok også sammen med at vi på «fyrabend» basis skal bidra mot uvillige fast ansatte medarbeidere. Vilje til å gå inn i kvenenes prekære språk- og kultursituasjon mangler.

Helsingforskomiteen har engang sagt at norsk minoritetspolitikk er i krise.

BUFDIR holdt et dialogmøte med organisasjonene for nasjonale minoriteter 11. feb. 2017. Med henvisning til artikkel 30 i FNs barnekonvensjon slo man fra kvensk hold fast at det særlig er retten til bruk av eget språk i skole og barnehage som ikke blir respektert. Bufdirs vilje til å gå i dybden på artikkel 30 var svevende og ga ikke noe konkret tiltak.

Udir: Her nevnes to saker:

  • Udir arbeidet i 2014 med ny rammeplan for barnehager som skulle revideres og fastsettes av Kunnskapsdepartementet pr 1. jan 2015. I Kven Øst gikk vi gjennom utkastet som omfattet kapittel 1, 2 og 3 (Barnehageloven § 1 – Formål, Barnehageloven § 3- Barns rett til medvirkning, § 2 -Barnehagens innhold). Kvenske barn var ikke nevnt, men en rekke honnørord – Likeverd, solidaritet og mange fler. Kven Østs brev av 04.02.2014 resulterte ikke i noen bedring. Heller ikke Kvenlandsforbundets henvendelse ga noe resultat.
  • Udir arbeidet i 2012/-13 med ett E-opplæringsprogram om samer og nasjonale minoriteter for Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet (FAD). Det skulle brukes ved skoleverket og i forvaltningen. Utkastet var historisk en forfalskning. For samene var det henvist til vikingtidskilder med flere selv om begrepet same ikke forekommer der mens slik henvisning for kvenene ble strøket og antallet «hoder» redusert til 10 – 15 tusen. Men det ble tilføyet; «det kan være flere». Kven Øst (KØ) hadde laget et omfattende utkast til rettinger i henhold til kildehenvisningen. KØ skrev i andre omgang også ett brev om saken til FAD 05.06.2013. Resultatet ble at departementet laget et eget intetsigende program om de nasjonale minoriteter, mens samene sak ble utskilt som egen sak. Umiddelbar sammenligning av innhold og henvisninger er slik ikke lett mulig.

Til slutt nevnes at samene etter hvert også har fått separate møter med andre menneskerettsorganer. De deltar ikke i disse fora sammen med de andre minoritetene, med unntak de «skjeve» og skoltesamene, av og til. Hvorfor er det blitt slik? Har Norge skapt sin egen «Amazonas» stamme for internasjonalt å kunne vise til våre løsninger i «godhetsregimets» ånd?

Heller ikke Lakota indianernes (teton – siouxenes) skjebne med kriger og internering i reservater er eksempler som kan brukes i samisk etnokratisering.

Et paradoks kan nevnes: Jeg har selv i samtale med tyrkere ved NATO/PBIST vist til (skrytt av) vår norske forhold til samene som kontrast til deres behandling av kurderne. Da Norge og Tyrkia, begge er utkant land i NATO, hadde vi endel sammenfallende interesser og derfor også noe kontakt utenom de formelle møter hvor indre nasjonale forhold ikke var på agendaen. Samenes og kurdernes situasjon er overhodet ikke sammenlignbar. Slik kan man tråkke i «salaten».

Samisk aktivitet i Norden og internasjonalt

Det vil føre for langt å utdype disse forhold i dette brev. En kan imidlertid konstatere at et ganske omfattende nettverk og felles aktiviteter pågår hvor også departementslederne, i Sverige, Finland og Norge med ansvar for samiske saker deltar, noe som er naturlig i det nordiske samarbeid. Den demokratiske innsikt i hva som foregår og som kan berøre hele den øvrige befolkning i eget land sydvest til Dovre med flere er imidlertid utydelig. Jamfør arbeidet med nordisk samekonvensjon hvor det tydelig fremgår et ønske om en utvidelse av samiske rettigheter på bekostning av kvener og flertallsbefolkningen, noe som regjeringsrepresentanter synes å godta.

Bred demokratisk orientering og høring er nødvendig. Den foran omtalte høring på Stortinget om Nordisk samekonvensjon har dog resultert i en utsettelse av saken, visstnok fordi sametinget ønsket mer.

Spesielt nevnes også Samerådet (stiftet i 1956) hvor de fleste sameorganisasjoner i Sverige, Finland og Norge deltar, og som regjeringen i Norge nytter som høringsinstans, selv om den ikke representerer alle samiske organisasjoner.

Organisasjoner kan bli ekskludert om de ikke følger vedtak, noe det finnes eksempler på. Samerådet har forøvrig en interessant forhistorie tilbake til stiftelsen av Lapin Sivistysseura i Helsingfors 1932.

Kommisjonen bør kunne bidra til at alle tiltak, spesielt her blir grundig drøftet lokalt, regional og sentralt før de forelegges stortinget. Kvenene med land og vann krav i de samme områder som samene må med i konvensjonsarbeidet og på høringslisten. En viss nøytralitet må bringes inn i saken da KMD med SAMI ikke er nøytral i samiske saker.

Samehets: Ufarlig grums eller en trussel mot demokratiet?

I mai i år falt den første dommen for hatefulle ytringer mot samer i Hålogaland lagmannsrett. Utidig språk bruk får konsekvenser. Tidligere i år har også avisa Nordlys stengt kommentarfeltet på «nordnorskdebatt.no» på grunn av samehets. Det er bra, vi skal ha siviliserte debatter i Norge og bremsene må settes på for all usaklighet.

I en felles kronikk i Aftenposten 12.08.2019 har 7 ledere i kultur- og menneskerettsorganisasjoner omtalt forholdene og tatt avstand fra all hets og påpekt mulige tiltak. Prisverdig.

Artikkelen viser dessverre også at man ikke har satt seg inn i kompleksiteten i minoritetspolitikken og etnokratiseringen i Nord, noe som nå vil omfatte ca. 40 % av Norges areal. Usynliggjøring av kvenene er helt ukjent. De videre formuleringer viser dessverre at det ser ut som om man også ønsker å legge lokk på enhver debatt om etnokratiseringen som setter samene fremfor alle andre.

Likhet for loven teller ikke. Men hva er realitetene?

Samene er aktive i alle norske politiske partier, og tross sitt mindretall, i medlemsmassene, blir de ofte nominert til valgbare posisjoner og har ofte flere posisjoner i kommunestyrer og fylkesting enn medlemsmassen skulle tilsi.

Det bør være en sterk forklaring om at de ikke blir disfavørt av velgerne eller internt i partiene. For eksempel er Ragnhild Vassvik (Ap) fylkesordfører i Finnmark. Også Tanaordføreren (Ap) tilhører den samiske eliten. Også i flere kyst-kommuner ser man den samme tendens.

En annen tendens er lite påaktet. Det kan se ut som ingen i Finnmark med politiske ambisjoner våger å stå utenfor samemanntallet. Man hører forbausende ofte, uten grunn, at folk i posisjoner fletter inn i samtale/foredrag eller lignende: «Jeg er også same» (i et tilfelle gjaldt det 1,55 % Inuitt som er et innslag hos noen nordmenn fra før samenes tid). En flik av samisk «etnisitet» er tilsynelatende viktig å vise til.

Alle stortingsrepresentantene fra Finnmark står i samemanntallet. Hva det kan bety i maktfordelingen i det norske politiske apparat er en sak, et annet er at det på sikt også innebærer en form for korrupsjon og vil være ødeleggende for forholdet mellom folk, og for politikernes renomme.

Intet minoritetsfolk som det samiske og kvenske kan historisk, på sikt bygge sin tilværelse på særretter som berører andre. Norsk omfavnelse av etnopolitikken i nord er mellomfolkelig ødeleggende og kan føre til en ren skandale. Blir samene misbrukt i norsk etnopolitikk, eller driver det toneangivende samepolitiske miljø, med små skritt, og underminerer demokratiet/likhet for loven? Jamfør endring av en rekke lover omtalt foran.

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund
Telemarksforsknings rapport om KMD

Pensjonert oberst Ivar Dervo har i desember 2019 skrevet et åpent brev til Sannhets- og forsoningskommisjonen. Her er del 4. 

Kvenske forhold noen momenter

Generelt

Jeg har bredt fulgt kvenbevegelsen i lang tid, er født, og oppvokst i Norge, men også med et blikk fra Finland etter flere års opphold der. Jeg kan ikke se at vi kvener noen ganger har utgjort en trussel mot Norge hverken ved faren for russisk imperialisme eller finsk nasjonsbygging, tross finske ekspedisjoner i mellomkrigstiden til Karelen og Hvitehavet.

Sett med sikkerhetspolitiske briller kan en imidlertid forstå norsk engstelse. Vulgær rasistiske argumenter (Ratke) er likevel sårende.

Etter annen verdenskrig, og da Finland med vennskaps- og bistandspakten ble dratt inn i Sovjets interessesfære ble på ny vi kvener mistenkeliggjort, selv om vi (dokumentert) helt fra krigene mot Sverige 1611 – 13 hadde blitt utskrevet til norsk militærtjeneste.

Utvilsomt ble kvener i Norge alt i vikingtiden inkorporert i leidangen. Det finnes kvenske geografiske navn helt ned på Mørekysten. Jevnfør krav om deltagelse i forsvaret til de bjarmer (pomorer) som fikk lov til å slå seg ned i Malangen på 1338-tallet.

Det forhold at Altabataljonen (vesentlig kvener og samer), etter hederlig innsats på Narvik fronten i 1940 ikke ble hedret med medalje etter 1945 (før nesten alle var døde) tror jeg også hang sammen med sikkerhetspolitikken. Forklaringen om at «disse andre» var så primitive og hardføre at de ikke behøvde noen hedersbevisninger står ikke helt alene til troende.

Man ønsket ikke å vise at de hadde betydd noe for Norge. Da jeg i 1987 i statsråd, under UD, ble utnevnt til militærattache i Finland var det faktisk en kollega som lurte på hvordan det kunne skje med min bakgrunn og finsk/kvenske navn.

Det ble ikke stort bedre i Finland da en høytstående representant for det finske forsvar advarte meg og sa at om jeg gjorde noe «galt» ville jeg bli sendt hjem. Også den sikkerhetspolitiske siden av minoritetspolitikken er følt på kroppen. Det er på tide at vi nå, uansett sikkerhetspolitiske spenninger på «grensen» blir akseptert som fullverdige nordmenn. Jeg minner her også om at det var nordmenn på Vardø og i Kirkenes som dyrket forholdet til Sovjetrussland i mellomkrigstiden, ikke kvenene, selv om det også fantes kommunister blant kvenene, for eksempel i Alta. Altakvenene kjempet dog lojalt ved Narvik i 1940 – en parallell til kommunistene i Finland under vinterkrigen 1939/40.

Antall kvener

Norge opererer med tallene: «10 – 15 tusen, men det kan være flere». Ser en imidlertid på antall fra forskjellige steder og tider blir det merkelig. (Jamfør også min familie nevnt foran). Her nevnes:

  • Alta i 1801, 53 av 108 familier kvenske, og i 1840, 482 kven/finske familier av 857.
  • Kautokeino i 1801 av 10 familier 8 kvenske.
  • Karasjok en kven bygd i 1776.
  • Kvænangen folketellingen 1875, 353 familier, men bare 2 i folketellingen 1950. Fornorskingen har vært hard i Kvænangen.
  • Vadsø i 1885, omegn 57,5 %, i byen 61,9 % kvener.

Til slutt nevnes også helseundersøkelsen på 1970-tallet hvor nesten en fjerdedel (24 %) oppga kvensk/finsk bakgrunn tross stigmatiseringen.

En matematisk sannsynlighetsberegning fra gitte data vil utvilsomt vise et mye større antall enn det Norge opererer med. Jamfør her også kvensk matstell og sauna(badstu)kultur som bidro til at store barneflokker vokste opp.

  • Statens uvilje mot å revurdere antall kvener tross flere forsøk på korrigeringer krever nå tiltak. Statistikere med adgang til tilgjengelig tall grunnlag vil raskt kunne komme opp med nye tall.
  • Etter å ha «moret» meg med tallgrunnlaget, noen tid, vil jeg tro at det må finnes vel en halv million kvener i Norge. Men spørsmålet er jo også om hvor mange som er helt fornorsket eller samifisert i språk og kultur, siden norsk minoritetspolitikk har vært og er samepolitikk i generasjoner. Alt før krigen ser man klare tegn for at det var kvenene som var målgruppen for språkskiftepolitikken:
    • 1904 stans i lærerutdanning for finsk/kvensk
    • 1936 forbud mot bruk av kvensk som hjelpespråk i skolen
    • 1974 opplæring på samisk for samiske barn men styrking i norsk for kvenske barn (det var aldri forbud mot bruk av samisk som hjelpespråk i undervisningen)

Og så lurer man på hvorfor Finnmarkingene gjør det dårlig på PISA prøvene. Kan det være nedarvet og internalisert mistillit til skolen? En hører også ofte: «Ja men det var få kvener» når man diskuterer kvensk tilstedeværelse i Norge i gamle dager. Ja selvfølgelig var det få, men det må sees i sammenheng med stipulerte antall innbyggere i landet totalt til de forskjellige tider.

Fra ca. 1520 er antall i hele Norge stipulert til 120-200.000, for 1667 til 400.000. Den gang som nå bodde de fleste i sør Norge.

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund
Telemarksforsknings rapport om KMD

Pensjonert oberst Ivar Dervo har i desember 2019 skrevet et åpent brev til Sannhets- og forsoningskommisjonen. Her er del 5. 

Kvensk/finsk historie

Kvensk historie kan ikke dekkes bredt her. Jeg vil bare ta med noen punkter hvor det ofte gis ureflektert informasjon. I følge finske kilder dekket gamle Kvenland store deler av Finland. Nord-Sverige, og fram til kysten av Nord Norge og Hvitehavet. (uten å gå tilbake til svenske Birkas storhetstid). All flytting og kontakt til norskekysten kom i hovedsak fra dette område og Karelen hundrede av år, selv om Sverige etterhvert tok styringen. Det vil si at det historisk/kulturelt ikke er feil å knytte nåværende kvensk historie til gamle Kvenland.

De som hevder at en ikke kan knytte kvensk historie til gamle dagers kvenland, forteller bare slektshistorie i følge en finsk historiker. Kvenene kan lik så vel som nordmenn knytte sin historie til vikingtiden og tidligere. Jamfør Torfæus . (Se eventuelt også historien om Fornjot samt brødrene NOR og GOR).

Handelsrutene fra dette område gikk i hovedsak sydøst over fram til ca. 1170, deretter over Baltikum og Polen. Karelerne (Under Novgorod) var tidvis i strid med Sveriges interesser og slik også tidvis i strid med Kvenene (Kainulaiset). Karelen ble delt i to. De hadde skip og ødela i 1187 Sigtuna, et betydelig handels- og kirkelig sentrum i Sverige.

I hundrevis av år hadde karelerne (russerne) viktige handelsruter til Torniotrakten i hele Sveriges regimetid. Muligens var det karelerne og Vesperne (Pomorene) under Novgorods overhøyhet som slo ihjel de norske skatteoppkrevere på Kola på 1200-tallet. Jeg må her skynde meg med å betone at jeg ikke i noen sammenheng har sett at noen kven organisasjon ønsker seg gamle Kvenland tilbake. Vi er nordmenn.

I Häme (Tavastland) ca. 10 mil nord for Helsingfors finnes et stort landområde som fortsatt heter Pirkala. Det var et senter i Kvenland. Og begrepet Pirkalainen ble til Birkarlene på svensk. (Jamfør også ordet piire = krets, større område). Ved kongelig bestemmelse på rettsmøte i Telge (Sødertelje) 5. sept. 1328, bekreftet av den norsk -svenske kongen 16.03.1340, fikk birkarlene (Pirkalan asukasten) beholde sine gamle skatteinnkrevingssystemer og rettigheter, helt til Gustav Vasa dro dette inn under kronen 1553, 200 år senere (Hele teksten er tilgjengelig på latin og finsk).

Flere av birkarlene ble senere kronens skatteinnkrevere også fordi andre uten kjennskap/avtaler ikke lett kunne finne «landsbyer« som flyttet rundt etter ressurstilgang. Det vil si at selv om gamle Kvenlands selvstendighet etter hvert gikk tapt ved svensk makt utvidelse i hele Finland, fortsatte gamle Kvenlands elite å fungere frem mot 1600. Å flytte språkgrensen i Nord-Sverige østover gikk også svært langsomt tidsmessig (til kystbyen Heletti =Skellefteå ca. år 1600.) Å påstå at det var mange svensker blant birkarlene er derfor nokså upresist og gjør realitetene diffuse og i hovedsak feil.

Dette også fordi man vet at svenskene engasjerte folk fra «Østland» – Finland til stillinger for ledelse/kontroll av nomader (lensmenn) lenger sør i Sverige. Dette er forøvrig en kontrast til at man i Drottning Kristinas tid truet med å brenne ned finske/kvenske gårder i Sverige som ikke godtok språkskiftekravet.

Det var også påståtte gamle kvenske rettigheter ved norske kysten som Sverige brukte som unnskyldning for krigene 1611-13 tallet, med blant annet væpnet tokt til Alta og Vadsø. Også svenske fredsavtaler med russerne bidro i samme retning. PS også Norge/Danmark krevet skatt øst for kjølen noen år før krigen (1611 – 13), antagelig med «hjemmel»/sedvane fra de gamle «stallo» anleggene, fra Jemtlands grense til område Treriksrøysa (Tingevara), som nesten alle lå like øst for kjølen.

Det er helt misvisende å kalle den kvenske handel som «bondehandel». Dette var organisert og gjennomført av en «adel/stormenns handelsnettverk» som i Norge på samme tid. Birkarlegårdene var de største og i stort antall, for eksempel i Tornedalen. Markedsplass systemene var helt nødvendig for varedistribusjon og tilgang til et utenlands nettverk, inntil merkantilismen og byprivilegiene langsomt overtok fra 1550-tallet og vedvarte i ca. 200 år, til slutten av 1700-tallet og industrialiseringen.

Som vi vet fra Torolv Kveldulfsons tid på 800-tallet (Harald Hårfagres tid) beskattet nordmenn og kvener fjell- og ødemarksområdene, noen ganger i konkurranse og noen ganger i allianser mot Karelerne. Det må jo ha vært noen «urkvensk» talende blant nordmennene ellers kunne de vanskelig samarbeidet krigersk mot karelerne. En elvebåtreise fra Torniotrakten til grenseområdene ved Karesuanto – Sappen tok en uke. En skitur 3 – 6 uker, personlig brukte vi 20 dager fra Tervola til Norskholmen i Tana, inkludert en hviledag. Det er neppe tvil om at kvener har fisket og samarbeidet med kystbefolkningen i Nord Norge i mer enn tusen år, tross tidvis monopolhandel for Bergen og København.

Noen må ha gått inn i den lokale befolkning lenge før de kjente bosetninger i Lyngen og Alta på 1500-tallet. I Troms innland er det kjent at det fantes kvener der mer enn 100 år før Døleinnvandringen på 1700-tallet.

For noen år siden var min gamle mor med på en tur til Kandalaksa innerst ved Hvitehavet, og kom her i kontakt med en gammel kareler. Hun har sagt at hun ikke hadde noen vansker med å forstå (oversette) ham med sin nesten hundreårige kvensk. Også fra andre kilder har jeg lært at lokalbefolkningen i Finnmark og Troms kunne samtale med Pomorene (Po-mor= ved havet), slik at den såkalte «russenorsken» knapt var eneste kommunikasjons mulighet.

Så har vi lært at kvenene var noen skogsbønder som måtte lære sjømannskap og ishavsfangst av nordmenn. Det er en sannhet med mange modifikasjoner. På begge sider av Kainun-meri (Bottenviken) ble det bygd båter og skip. Kvenen hadde helt fra gammelt seilt og rodd i Østersjøen. Det fantes sel i Østersjøen, Saimasjø og Ladoga og hvalross i Ladoga. Slik fangst var en stor næring og kunnskaper godt innarbeidet. Jeg har personlig vært ved en isskruing ute på Bottenviken.

Jeg vil også peke på at gruvedrift med tysk og valonsk hjelp skjedde i Sverige-Finland nøyaktig samtidig med de første gruver på Østlandet. Smedkunst kom til Finnmark østfra. Jeg vet at de første dombjeller i Finnmark ble laget av smeder/støpere fra Bottenviken.

Bibler på finsk fantes ca. 200 år før, første norske bibel på midten av 1800-tallet.

Folkeskolene var også minst like gode og like tidlig i gang som i Norge. Aslak Hætta skrev sin benådningssøknad på kvensk (finsk). I følge gamle kilder var han mest kven, men hans hode ble ved samisk seremoni gravlagt i komsalignende kiste. Det kan her også nevnes at i et bokverk om Fridtjof Nansen antydes det klart at en av de to samene som fulgte ham over Grønland var kvensk.

Kvenene var de første med organisert jordbruk i Finnmark. Utviklingen av landbruk startet tidlig i gamle Kvenland og ble fulgt opp i det svensk/finske rike. I boken «Kalottin Kansa» ser en at det ble dyrket flere typer grønnsaker i Enontekiö på 1800-tallet. Det kan nevnes at den såkalte Målselvnepa kom fra Karelen.

Kvenene og karelerne har i uminnelige tider passert frem og tilbake over det som senere, 1751 og 1826 ble grenser, ofte også etter grensedragningene. En studie, basert på normative teorier av Will Kymlicka og Brian Barry, fra UiO viser at norske myndigheters ulike behandling av samer og kvener ikke kan forsvares ut fra disse teorier.

For noen år siden, (Etter at det ble klarlagt at den første bosetting i Norge kom østfra) har regjeringen lagt ut et dokument på nettet (hjemmeside) som fremhever at det ikke var titusen år gamle folkevandringer som var lagt til grunn for definisjon på et urfolk. I stedet betones det spesielt at man måtte ha vært i riket før grensedragningene.

Kvenene har utvilsomt vært i Norge fra før grensedragningene og er like mye eller like lite som samene et urfolk i Norge. La det være som det er, men kommisjonen bør bidra til likebehandling av kvener og samer i henhold til norsk lov og ratifiserte konvensjoner om rapporten skal bidra til ivaretagelse og utvikling av mellommenneskelige forhold og forsoning.

Vi behøver ny norsk og kvensk historieforskning hvor det kvensk-finske perspektiv blir utforsket og oppdatert. De første nedtegnelser om hvordan Norge ble til kan en se blant annet av Torfæus VII binds verk. Mange år før UiT ble en realitet var det en større utstilling (1960-tallet) ved UiO.

Her ble det solgt «aksjer» for et fremtidig universitet i Tromsø. Jeg kjøpte noen da jeg alt da mente at min gamle landsdel fortjente det. Lite visste jeg at UiT som kom mange år senere skulle utvikle seg til et universitet hvor kvensk språk og kultur blir skuslet bort. Jeg mener vi kvener ikke kan ha tiltro til at UiT kan ivareta vår kultur og språk. Det bør Kommisjonen kunne bidra til å antyde en løsning for.

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund
Telemarksforsknings rapport om KMD

Pensjonert oberst Ivar Dervo har i desember 2019 skrevet et åpent brev til Sannhets- og forsoningskommisjonen. Her er del 6. 

Kvensk/finsk språk

Kvensk ble i 2005 anerkjent som eget språk, men bare til nivå II som i praksis ikke innebærer noen statlige forpliktelser utover kosmetiske, tilsynelatende gode «skryte» tiltak. Språksentre har ikke, og kan ikke skape språkbrukere.

Nivå III er et «must» nå, uten unnskyldende påstander om mangelen på lærebøker etc. Norsk isolering av forbindelsene til Finland, blant annet tidligere trenert, blant annet av utbygging av mellomriksveier, har bidratt til at avstanden mellom finsk og kvensk har øket. Og faktum er at kvenbegrepet fortsatt er skambelagt blant enkelte.

Resultatet er at vi innen kvenbevegelsen nå har tre varianter av ønsket KVENSK språkutvikling:

  • Noen vil at kvensken skal være som finsk, altså fullaksept av bare finsk (i hovedsak de norskfinske).
  • Noen aksepterer kvensk som et eget språk men med nær slektskap til finsk (spesielt nordfinske dialekter) og vi bør derfor sikre at avstanden til finsk ikke øker og vi bør godta finsk utviklede ord for moderniteter hvor kvenske mangler ord. Også kalt kvenskfinsk (i hovedsak Kvenlandsforbundet, som har medlemmer også i Sverige og Finland). Inkludert sterk kontakt mot meänkieli som også er et sterkt truet språk.
  • Kvensk er ett eget språk som bør videreutvikles på egne dialekter og med sterk kontakt mot meänkieli som også er et truet språk i Sverige (i hovedsak noen innen Norske kveners forbund).

Som i demokratiet forøvrig finnes det selvsagt varierte syn utover de hovedtrekk som her er skissert. Alle som vil bevare og gjenreise språket synes dog å forstå at Nivå III må til. Det er dessverre mange som ikke er klar over at finsk, som kvensk, er minoritetsspråk i Norge.

Norge har språklig ansvar for egne finsk talende, ikke Finland. Jamfør for eksempel ungarere i Ungarns naboland. Finsk er som kvensk et minoritetsspråk i Norge.

Når samene kan leve med fire varianter av samisk; lule-, sør-, nord-, og skoltesamisk samt enaresamisk i Finland bør norske myndigheter kunne godta at vi har tre syn med mindre forskjeller. Kravet er at vi får nivå III for finsk og kvensk. Dette fordi det må være opp til de enkelte foreldre i samarbeid med sine lokalforeninger og andre å bestemme ønsket retning. Noe som vil være i overensstemmelse med retten til indre selvstyre i egne saker. Godkjenning av både kvensk og finsk til nivå III vil også gjøre det administrativt enklere å hente lærere fra Nord-Finland i en overgangsfase på mange år.

Myndighetenes eventuelle favorisering av en av retningene vil bare bidra til ødeleggende splitting og hersk politikk. Da kvensk er sterkt i slekt med finsk, meänkieli, og karelsk vil det også danne en bro til estisk og slik bli et svært nyttig språk for Norge.

Nivå III er ett prioritet tiltak. Så vidt jeg vet har ingen kvenske organisasjoner hatt noen avgjørende innflytelse på ny skole/læreplan som ble presentert nå i november. Vi blir ignorert og oversett.

Fra PISA undersøkelsene ser vi at Finnmark skårer svakt. En av grunnene kan være undertrykkelse av eget språk som slik har gitt nedarvet, internalisert skepsis til skolemyndighetene. Jamfør nedleggelse av lærerutdannelsen i kvensk/finsk i 1904, forbud mot bruk av kvensk/finsk som hjelpespråk i skolen fra 1936. Fra 1974 ble det gitt ordinær undervisning for samiske barn, mens det ble fremmet forslag om øket undervisning i norsk for kvenske barn (samisk var aldri forbudt som hjelpespråk).

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund
Telemarksforsknings rapport om KMD

Pensjonert oberst Ivar Dervo har i desember 2019 skrevet et åpent brev til Sannhets- og forsoningskommisjonen. Her er del 7. 

Forvaltning – kommunikasjon – økonomi

Oppheng i KMD eller fylkeskommune

Man ser at Regjeringen ved KMD søker å flytte tildeling av midler for kvenske saker til det nye fylke «Troms-Finnmark» og da som et slags kulturtiltak. Jeg vil minne om at vi kvener er en nasjonal minoritet, territoriell i Nord-Norge men ellers spredt over hele landet, med lokalforeninger i Oslo, Kristiansand og Trondheim.

Oppheng i fylke blir fremstilt som positivt for kvenene men innebærer i virkeligheten å kvitte seg med et stort minoritetsproblem på sentralt nivå og pulverisere ansvaret slik at man har flere instanser å legge ansvar og skyld på når noe skjærer seg. Dette er et klart tilbakeslag for kvensaken som blir fremstilt som positivt, men letter kanskje samvittigheten ved SAMI/KMD som slipper kvenske klageskrik.

Lik behandling bør kommisjonen bidra til. Det er også tvilsomt at myndighetene søker å knytte nasjonale minoriteter til kulturorganer, hvor midler til kulturelle tiltak er hovedsak.

Kommunikasjon

NRKs 40 år gamle finsksendinger (ti timer pr år) ble nedlagt 6. desember 2017. NRK satser i stedet på en ny opprettet nettside: «NRK Kvääni/ NRK Kvensk», og framstiller det som en løfting. I stedet for en halv stilling skal det nå bli en hel stilling til feltet også det en «løfting».

I § 3 i NRKs vedtekter, formål står at NRK skal tilby almen kringkasting for hele Norges befolkning i radio og fjernsyn samt øvrige medieplattformer. Videre at NRK skal ha programmer for nasjonale- og språklige minoriteter. Ser vi på NRKs samfunns oppdrag som folke opplyser bør det ikke være tvil om at det er nødvendig med kvensk både over eteren og TV/Radio.

En sammenligning med samisk TV og radio med mer enn hundre stillinger bør det være klart for enhver at «fortellingen» om forholdene, spesielt for Nord Norge blir helt forfalsket over tid. Det kan også vises til SVT i Sverige som hadde ca. 2136 timer meänkieli i 2016, samt at finsk har omfattende dekning i Sverige. Styret og ledelsen i NRK har neppe iverksatt dette uten godkjenning fra regjerings hold og vedtaket må anses som ren sabotasje mot hele kvenbevegelsen, og spesielt språket.

En kan her også minne om at den første offisielle statlige lokal kringkasting ble etablert på Vadsø i 1933 midt i et typisk kvensk distrikt som ledd i fornorskningen med videre effekt enn ukebladene i min bestefars hjem. Jeg kan huske ganske omfattende samisk sendinger fra like etter krigen, mens den lille finsksending først begynte ca. 1977.

Det må være et kvensk krav om tilsvarende kvensk radio-TV dekning som det samiske, med en forfordeling i kvensk favør inntil vi har samme nivå språklig og kulturelt. Jeg kan ikke se at noen kvenske organisasjoner har stilt noen særkrav på bekostning av folk flest. Krav om likestilling av språk og kultur må være et krav. Kommisjonen kan ikke unngå problemstillingen.

Økonomi

I forslag til statsbudsjett for 2020 øker samiske tiltak med over 8 % der statsbudsjettet som i sin helhet øker med rundt 4 %. Økningen i samiske tiltak er alene dobbelt så stor som den totale potten til nasjonale minoriteter tiltak, totalen er altså ca. 30 ganger mer verdt enn den kvensk/finske. Denne forskjellsbehandling har foregått over mange år og fortsetter. Jeg vil anta at samene har lobbyister på mange steder nær regjeringen.

Den som ønsker det kan gå inn i tallene for hvor mange barn som tar kvensk/finsk kontra samiske. For vårt språk er det deprimerende lesning. Over 900 samiske barn får tilbud gjennom et tilskudd på 22 millioner kroner. Det finnes 65 barnehager som mottar midler til samiske tiltak. Det finnes ingen kvenske barnehager (Jamfør barnehageloven), selv om noen i takknemlighet eller uvitenhet tror de få timer som kvenske barn trekkes ut av norske barnehager i Lakselv er kvensk barnehage.

Den internasjonale barnekonvensjonen hadde 30 års jubileum 20. november. Den skal som påpekt foran sikre barns menneskerettigheter. Norsk forskjellsbehandling av samiske og kvenske barn står i sterk kontrast til konvensjonen som er ratifisert. I 2011 ble det vedtatt en tilleggsprotokoll til konvensjonen som gir barn som ikke får oppfylt sine rettigheter individuell klagemulighet til internasjonal instans. Selv om Norge, som en av få europeiske land, ikke har ratifisert tilleggsprotokollen mener jeg kvenbevegelsen kan klage inn forsømmelsen av kvenske barns språk og kultur rettigheter til menneskerettsdomstolen i Strasbourg.

Det verserer på tiden som kjent mange norske barnevernssaker der. Kommisjonen bør under vurdering av begrunnelsene for økonomiske forskjellsbehandling spesielt ha barns rettigheter i fokus.

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund
Telemarksforsknings rapport om KMD

Pensjonert oberst Ivar Dervo har i desember 2019 skrevet et åpent brev til Sannhets- og forsoningskommisjonen. Her er del 8. 

Oppsummering av innhold i dette brev

Etter innledning med egen presentasjon, hensikt og familieerfaring, er brevet bygget opp med egne avsnitt for forskjellige temaer som samlet peker ut etnokratiseringen og forskjellsbehandling av samer og kvener. Stikkordsmessig nevnes:

  • NOU 1984:18
  • Begrepet urfolk
  • FN erklæringen om indigenous people
  • Juridisk utredning av G. J. Nilsen
  • Retten til land og vann
  • Finnmarksloven
  • Nordisk samekonvensjon
  • Norge grunnlagt på to – tre folk
  • Samerett – UiT – finske kilder
  • Arkeologiske funn
  • Forskningsetikk/moral
  • SAMI/KMD
  • Konsultasjonsplikt
  • Offentlighetsloven
  • Andre institusjoner
  • Samisk aktivitet i Norden og internasjonalt
  • Samehets
  • Kvenske forhold

Enkelte forhold er omtalt i flere avsnitt der det naturlig passet inn. Videre er noen sidebemerkninger føyet på ved enkelte avsnitt for å sette forholdene i et videre perspektiv, noe som kan virke forvirrende på de som har begrenset kunnskap om situasjonen. Jeg har imidlertid ikke ønsket å pådra meg merarbeidet med fin redigering. Dette er ikke et embetsdokument, men et åpent innlegg til kommisjonen.

Ved henvisning til lovendringer og egne, til dels lukkede administrative ordninger og prosedyrer, kan en konstatere at etnokratisk styring av samfunnet nord for Dovre er i ferd med å festne seg. En nasjonal og nordisk minoritet, samene, gis særrettigheter på etnisk grunnlag, uten hensyn til, og på bekostning av andre folk. Det til tross for at de alle, kanskje med unntak av den lille gruppe reindriftsamer, bor, arbeider og lever blant folk flest, uten egne territorier. Den moderne reindrift minner forøvrig lite om tidligere tiders veide- og nomadekultur, med nå tids; snøskutere, firhjulinger, droner, helikoptre, småfly, mobiltelefoner, dobbeldekkede busser for reintransport, ferger og foring med pellets strødd i snøen, samt campingvogner for snøskutere og «gjeter» hytter. En ny kultur er på vei.

Nevnes bør også sterk norsk innsats for modernisering av reinslakting og kjøttpreparering tilpasset moderne kjøleskap, frysebokser og fryseri teknikker, fra slutten av 1960 årene. Kulturen er modernisert som også i bondekulturen. Jamfør mine erfarte museale kulturkunnskaper nevnt foran.

Også som laksefiskere fikk man erfare at å la laksen ligge under en fuktig striesekk i timevis, som i tidligere tider, ikke holdt moderne krav, salget gikk drastisk ned.

Det kan se ut som ansvarlige ministre, ofte skiftende, uten dybde innsikt, gang på gang, har blitt overkjørt av et samepolitisk «godhetsregime». Videre har diskrimineringen og fornorskingen av kvenene, som startet av sikkerhetspolitiske grunner fortsatt, og fortsetter og forsterkes av den etnokratiske samepolitiske ensretting av lover og regler.

Det blir nødvendig for kommisjonen å få frem forskjellene i samisk og kvensk situasjon. Alle innspill til kommisjonen må være åpne.

Unntak bare for personlige lidelseshistorier eller lignende. Enhver som ytrer seg om forhold vedrørende sannhet, organisering, andres innspill med videre må kunne stå for egne syn.

Kommisjonens redelighet vil ellers i ettertid stå på spill.

Som Niemi og Semb har påpekt; «urfolk og nasjonale minoriteter er ikke evige begreper. Det vil være vanskelig å tro at et minoritets folk som det samiske på sikt kan basere sitt liv på særrettigheter som går på bekostning av andre. Det skaper motsetninger mellom folk. Muligens er mange nå så indoktrinert om egne særrettigheter at de vanskelig forstår situasjonen.

De samiske ledere har kanskje villedet sitt folk? Det norske «godhetsregime» må også ta del av skylden, for slik å bidra til fremtidige motsetninger blant folk, fremst i et fjerntliggende grenseområde.

I kvenske miljø er en selvsagt klar over at Kommisjonen ikke selv kan endre lover og ordninger som har gitt etnokratisering og forfordeling i kvensk disfavør. Men uten klare råd om endringer vil en neppe kunne forvente noen forsoningssuksess i kvenske miljø. Og man vil legge opp til menneskelige motsetninger i store deler av landet.

Fra kvensk side finnes det ikke krav om særbehandling, men krav om likeverd og like vilkår står sterkt. Jeg anser, i henhold til FN konvensjonene at det er rimelig at kvenene nå forfordeles med hensyn til innsats for språk og kultur en tid, på alle felter. Det gjelder også TV/Radio og forskning.

Som antydet foran må kommisjonen regne med motstand fra enkelte hold, men hvis ingen tar tak i etnifiseringen og ulike behandling av folkegruppene må det ende i en skandale. Det er å håpe at kommisjonen ikke bare blir et stakkarslig sandpåstrøingsorgan til gjeldende ordning og politikk og slik motvirke hensikten om forsoning.

Det historiske ettermæle for hver enkelt står også på spill. Jeg ser også etter kommisjonens åpne møte i Oslo fredag 22.november 2019 at det legges voldsom vekt på lidelseshistoriene, Selvsagt skal de frem, men kommisjonen har også et ansvar for ikke stakkarsliggjøre minoritetene.

Jeg er bevisst på at Norge nær har ødelagt vårt språk og dermed kulturen, men noe stakkarsliggjøring av kvenene må gud forby. Har kommisjonen adgang til psykolog/psykiater?

Jeg ber også om at kommisjonen ser nærmere på skoleinternatordningen da den for mange i veiløse og vide trakter var eneste mulighet for å gi elevene skole. Jeg kjenner til tilfelle hvor det fremst var viktig for norske barn som ikke klarte skoleveien.

Prioriterte kvenske tiltak

Pri 1: Umiddelbar innføring av Nivå III for kvensk og finsk som er minoritetsspråk i Norge. Det vil si at kvenmiljøene da selv må kommer i gang med kvensk og/eller finske barnehager. Dette må iverksettes som prøveordning til man formelt får endret barnehage- og skolelovene, noe som alltid vil ta noe tid. Jamfør den styrking av undervisning i sør- og lulesamiske som er iverksatt.

Unnskyldning om at man mangler lærebøker, lærere etc er irrelevant da språk situasjonen er prekær. I en kortere eller lengre tid må man overlate til miljøene selv improvisere tiltakene, for eksempel ansette lærere fra Nord-Finland og andre tiltak.

Jamfør de nasjonale minoriteters rett til å ordne egne interne forhold. Skoleverk,
kommune og fylke må på vanlig måte pålegges å følge opp etablering og drift av kvensk/finsk barnehage og skole der våre egne miljø kan komme i gang.

SAMI/KMD og NIM er som antydet foran helt ugild i håndtering av kvenske saker.

Foruten penger til slike barnehager må det også stilles midler til disposisjon for språk kurs/hjelp til foreldre som velger slik barnehage, og introduksjonskurs for finske lærer i kvensk.

Bare slike vedtak vil motivere for å ta lærer utdannelse i kvensk. Det forslag til noen plasser for kvensk lærerutdannelse ved UiT som SAMI/KMD antyder muligheten av er bare et skuebrød og betyr språk død på grunn av tidsperspektivet. Det kan også reises spørsmål om kvensk språkkompetanse ved UiT.

Hvem orker å ta en utdannelse hvor mulighetene for jobb nå er høyst usikkert. Budsjettmessig må kvensk – finsk gis prioritet til likhet for lovene er noenlunde i balanse.

Åpenhet rundt kildematerialet er avgjørende for tiltro.

Pri 1: Også Ruijan Kaiku til dagsavis snarest.

Pri 1: Også daglige sendinger på NKR på finsk og kvensk. De norske kvensk og finske miljø balanserer selv sammensetningen av språkprosenten.

Samordningsorganer må kven/norsk/finske organer selv etablere. Ingen har bedt om eget parlament a la Sametinget, som bare ytterligere byråkratiserer forvaltningen.

Midler for tapt arbeidsinntekt og reiser må være tilgjengelig.

Pri 1: Også egen statssekretær for de nasjonale minoriteter. Offentlighetsloven innskjerpes – åpenhet og alltid protokoll/referat fra møter mellom stat, fylke, kommune ved møter med sametinget, deres organisasjoner og de nasjonale minoriteter eller deres samordningsorganer.

Pri 2: Egne skoleklasser for kvensk – finsk. Først i 1. klasse, deretter øvrige klasser i barneskolen.

Aktuelle foreldre grupper i samarbeid med egne organisasjoner bestemmer selv om det skal være kvensk eller finsk. Uansett bør det være opp til disse grupper å sikre en viss opplæring i begge språk. Språk bad ved nord-finske skoler vil være aktuelt.

Ordning med kvenske loser etableres og finansieres som for samiske.

Parallelt iverksettes arbeid med å forberede videre utvikling av undervisning for ungdoms- og videregående skole. Stipend ordning for voksne, for eksempel norske lærere som ønsker utdypning i kvensk -finsk. Barn som ønsker å ta kvensk -finsk må ha samme rett som samiske barn til eventuelt å velge bort norsk sidemål.

Undervisningen i norsk må ha høy kvalitet, vi skal ikke ha en kvensk minoritet som ikke kan norsk, slik jeg hører delvis holder på å skje i enkelte samiske miljø. Kravet om norskkunnskaper kan ikke bare gjelde innvandrere.

Pri 3: En eller annen form for fondsordning og tydelig styrking av det kvenske miljø ved UiT. Forskning på det kvensk -finske miljø bringes opp til samme nivå som det samiske hvor også det kvensk – finske perspektiv bringes inn.

Det opprettes felles norsk, kvensk og samisk arbeidsgrupper for kultur (materiell og immateriell), og bruk av land og vann.

Styret i Finnmarkseiendommen velges blant folkevalgte.

Etnifisering av lover og forvaltning stanses og systemet revurderes.

Kvenene/norskfinnene gis observatør status i nordisk råd Jamfør at Kvenlandsforbundet (Kvensk Finsk Riksforbund) har medlemmer i alle tre land, kvenene må også få plass i Nordnorsk råd.

Forøvrig vises til forslag om tiltak/ vurderinger anmodet om i de enkelte punkter i dette brev. Budsjettering til kvenske tiltak må være så åpne og rause at det ikke sinker likestillingsarbeidet. Selvsagt skal det føres regnskap for brukte midler.

Hilsen Ivar Dervo.

Røahagan 40, 0754 Oslo. Tlf. 916 55108 Mail: i-dervo(a)online.no

Brevet er åpent, ingen restriksjoner for bruk, spredning

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund
Knyttneve

By |2020-12-29T15:08:42+02:00august 10th, 2020|Categories: Informasjon, Ytring|Tags: |

FN og UNESCO ser på kvensk og finsk som «indigenous» språk

FN og UNESCO ser på kvensk og finsk som «indigenous» språk

Telemarksforsknings rapport om KMD

Språk spiller en avgjørende rolle i menneskers hverdag, ikke bare som et verktøy for kommunikasjon, utdanning, sosialt integrering og utvikling, men også som et depot for hver persons unike identitet, kultur, historie, kompetanse, tradisjoner og minne.

Mangfoldet av tradisjonelle lokale språk betyr mye for en sosial, økonomisk og politisk utvikling, fredelig sameksistens, og forsoning i samfunnene våre. Likevel står mange av språkene i fare for å forsvinne. I år 2100 kan de fleste være borte hvis språkdøden opprettholder tempoet slik den er i dag. Det er av denne grunn at De forente nasjoner erklærte 2019 til å være det internasjonale året for Indigenous languages for å oppmuntre til resolutte handlinger for å bevare, revitalisere og fremme tradisjonelle lokalspråk. UNESCO har hatt ansvaret for gjennomføringen.

Språk er en av de største menneskelige oppfinnelsene. Vi antar at det har eksistert over 30.000 språk gjennom historien, og at det i dag eksisterer over 6.000 språk. De aller fleste språkene blir brukt i forskjellige naturkulturelle settinger. Folkegrupper, som i mange tilfeller bare består av noen få tusen mennesker, besitter unike forståelser av hvordan verden er satt sammen. Disse kulturene er like mangfoldig som det biologiske mangfoldet. En kulturell masseutryddelse kan være like skadelig for den mentale utviklingen av mennesket som monokulturelle åkrer har for økologien.

Telemarksforsknings rapport om KMD

Nordkalotten slik det ble fremstilt på kart i 1595

Frem til Tidlig moderne tid (ca. 1450-1789) levde skandinaver, sjøfinner / kvener / fjellfinner / karelere / skogfinner / andre finner, og samer spredt utover hele Fennoskandinavia uten negativ trykk fra omverden.

I løpet av denne epoken skjer det en rask utvikling av vitenskap og teknologi. Blant annet får utviklingen av boktrykkerkunsten stor betydning. Landbruket utvikles til å gi større avlinger, transport forbedres markant, industriproduksjon av flere varer tar til, handelen og økonomien øker kraftig, Amerika blir kolonisert, og Charles Darwin gir ut «Artenes opprinnelse». Alt dette kulminerte i utvikling mot nasjonalstaten. Opprettelsene av «homogene» nasjonalstater ble fullført i løpet av 1800-tallet. Norge fikk sin Grunnlov i 1814 og ble helt selvstendig i 1905.

Fiskeforekomstene langs Norskekysten er svært økonomisk interessante. Det ble et negativt trykk fra omverden mot lokalsamfunnene langs kysten i higen etter profitt som den Tidlig moderne tid førte med seg. Det kvenske/finske passet mindre og mindre inn i den nye tiden, det stod i veien for det homogene Norge etter datidens tankegang og kunnskapsnivå. Det kvenske og finske språket dør mer eller mindre ut i prosessen mot å bli norsktalende nordmenn. Prosessen blir fullendt under andre verdenskrig og tiårene etter dette.

Prosessen som de kvensk- og finsktalende ble utsatt for var ikke unik. Det var mange språk og kulturer som gikk tapt som følge av Tidlig moderne tid og alle nasjonalstatene som reiste seg i løpet av 1800-tallet.

Tidene forandrer seg, spesielt siden Den andre verdenskrig har det vært et stort fokus på menneskerettigheter. Nå skal man revitalisere de tradisjonelle lokalspråkene og kulturene assosiert med disse.

Kvensk Finsk Riksforbund har igjennom sitt lokallag i Nordreisa tatt initiativet for at kvensk og finsk skal bli behandlet som «indigenous» språk av FN.

Vi fikk følgelig godkjent et kvensk/finsk språkprosjekt i forbindelse med Det internasjonale året for tradisjonelle lokalspråk i 2019 (IYIL2019). Prosjektet som ble gjennomført resulterte blant annet i en dokumentasjon av et forråd av ord og uttrykk på kvensk/finsk.

Knyttneve

By |2020-08-04T02:39:02+02:00august 2nd, 2020|Categories: Informasjon|

Hva vet lokalpolitikerne om kvener / norskfinner?

Hva vet lokalpolitikerne om kvener / norskfinner?

Telemarksforsknings rapport om KMD

Kunnskapsnivået om nasjonale minoriteter er lavt blant norske lokalpolitikere.

Skolebarn har muligens bedre viten om nasjonale minoriteter enn politikerne på de politiske standene under Arendalsuka 2019. Svarene var generelt så dårlig at vi har sett oss nødt til å avstå fra å offentliggjøre hva lokalrepresentantene fra hvert stortingsparti har svart.

Mens rikspolitikerne svarte på spørsmål fra riksmedier som NRK og TV2 så gjennomførte Kvensk Finsk Riksforbund en spørreundersøkelse blant lokalpolitikerne på Sørlandet om nasjonale minoriteter i Norge. Miljøpartiet De Grønne, Høyre, Senterpartiet, Rødt, Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Fremskrittspartiet, Venstre, og Kristelig Folkeparti (Stortingspartiene) har svart på undersøkelsen.

Metoden var å gi spørreskjema (en side) med åpne svarfelt til en tilfeldig og uforberedt lokalpartirepresentant på de forskjellige partistandene. Skriftlige svar ble avgitt på cirka fem minutter uten bruk av Google eller andre hjelpemidler.

Man må kunne anta at en lokalpolitiker har minst en gjennomsnittlig kunnskap om samfunnet. Den generelle og usminkede kunnskapsnivået blant nordmenn vedrørende nasjonale minoriteter er sannsynligvis ikke bedre enn den vi registrerte i Arendal. Man kan derfor betrakte undersøkelsen som «vitenskapelig». Resultatene av spørreundersøkelsen ville sikkert bli noenlunde lik om man spurte andre lokalpolitikere/nordmenn de samme spørsmål under de samme forutsetningene.

Det eneste streif av positivt resultatet i undersøkelsen er at omtrent halvparten av partiene vet at kvener (men ikke norskfinner) og tatere/romani er nasjonale minoriteter.

Alt i alt så har en tilfeldig lokalpolitiker tilnærmet ingen kunnskap om nasjonale minoriteter. Vi registrerer rett svar på 8,7 % av undersøkelsens fakta del (spørsmål 1 – 5).

Telemarksforsknings rapport om KMD

MDG var best av partiene

Undersøkelsen bar preg av at respondentene tror at samene er en formell nasjonal minoritet. Folk er klar over at samene er en minoritet, men det går på bekostning av de formelle nasjonale minoritetene. Norges nasjonale minoriteter er usynliggjort fordi samene opptar deres posisjon i folkebevisstheten.

Elementærkunnskapen er liten og feilaktig. Det er svært bekymringsfylt at kunnskapsnivået er så dårlig. Nordmenn er blant annet ute av stand til å forstå og kritisere den nasjonale minoritetspolitikken.

Et av spørsmålene var: Hvor mange nasjonale minoriteter er det i Norge og hvem er disse?

Partiene svarte slik:

  1. 37
  2. Samene, tatere, rundt 30 – 40
  3. Samer, kvener
  4. Lulesamer, samer, kvener, romani/tater, sørsamer
  5. Samer
  6. Samefolket
  7. Samer, kvener
  8. Kvener, Lulesamer, Kystsamer
  9. 4 – kvener, tatere, samer, romfolk

Fasiten på spørsmålet er: 5 – Jøder, kvener/norskfinner, rom, romanifolket/tatere og skogfinnene.

Vi legger til grunn at den generelle samfunnskunnskapen respondentene har gjenspeiler befolkningens samfunnskunnskaper. Den jevne nordmann er kunnskapsløs vedrørende Norges nasjonale minoriteter.

Knyttneve

By |2020-08-04T02:44:33+02:00august 2nd, 2020|Categories: Informasjon|