Artikkel 27 trumfer all annen lovgiving i beite-/rovdyr konflikten
Generalsekretær Rune Bjerkli i Kvensk Finsk Riksforbund (innfelt – hovedbildet) bruker artikkel 27 i FNs konvensjon for sivile og politiske rettigheter (SP) når han fronter viktige saker med kulturell brodd for kvener/finner. Utmarksbeite er en grunnleggende del av kvensk/finsk, samisk og norsk kultur. Artikkel 27 trumfer all annen lovgiving i beite-/rovdyr konflikten.
Det står ingen ting om rovdyr i artikkel 27. På tross av det, gaupa kan utfolde seg i utpekte områder. I de beiteprioriterte områdene har våre kulturbærende næringer lovhjemlet prioritet. Bøndene har forsterket 27-rett til å beskytte sine beitedyr. Forvaltningen og alle andre har en 27-plikt til å sikre landbrukskulturen, nå!
Vår lokalforening Lyngen kvensk-finsk forening markerte samefolkets dag i år med å invitere lederen av Roviltnemda i Troms og Finnmark, John R. Karlsen, til å innlede om forvaltningen av rovdyrbestanden. En god diskusjon fulgte.
Det var spesielt to forhold som er alarmerende
- Bøndene i Lyngen som produserer Lyngenlam, lammekjøttets Champagne, er i ferd med å gå inn i historiebøkene. Rovdyrtapene er for store. Antallet gårdsbruk har sunket drastisk de siste årene.
- Forvaltningen svikter når det gjelder kartlegging av rovdyrbestanden. Statistikkene over antall rovdyr er dårlige fordi det blir ikke satt inn nok ressurser til denne kartleggingen. Internasjonalt har Norge et godt renommé når det gjelder tallfesting av naturen. Norge svikter landbruket der landbrukskulturen har sterk støtte i folkeretten.
Rovdyr-/beitedyrproblemet er en grunnleggende utfordring for Lyngen kommune. Ordfører Dan Håvard Johnsen tok saken opp til politisk behandling omgående. Gaupa har vært i søkelyset politisk, i forvaltningen, og i media flere ganger også utenfor Lyngen.
Det er to forhold som er viktig å erkjenne
Verken politikerne eller forvalterne tar til seg at livet nord for polarsirkelen og i distriktene balanserer mer på knivseggen enn andre steder. Skal det bo folk i nord så må de marginale realitetene tas til følge.
- Et normalt byttedyr for gaupa er rådyr. På grunn av de tøffere vintrene er det naturlige utvalget av byttedyr mindre. Det betyr at sau og rein er under mer rovdyrpress i nord.
- Bonden er langt viktigere for lokalsamfunnene når man holder til i røffere omgivelser. Uten sau gror utmarka igjen. Kulturlandskapet vil forsvinne. Det blir mindre muligheter å leve det gode liv på det arktiske bondelandet når infrastrukturen til blåbærfeltene forsvinner. Uten bønder med traktor vil de eldre slite med å holde veiene til husene snøfrie i de lange vintrene. Idrettslagene er prisgitt lokale bønder når tunge løft skal tas på dugnad. Bønder er på mange måter smøreoljen for sine lokalsamfunn.
Bonden og sauen er jordingen til vår kultur.
Bøndene i Lyngen har en forsterket rett til en løsning
Stortinget, det norske folk, har inngått en avtale både mellom seg selv og det internasjonale samfunnet gjennom FNs internasjonale konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP). Så lenge denne loven gjelder, så er absolutt alle andre hensyn mindre viktig. SP står over grunnloven og rovdyrforliket.
Det er engang slik at dyrene er underlagt oss mennesker. Gaupa og andre større rovdyr i Norge er ikke utrydningstruet. Dette vil gjelde om alle større rovdyr ble fjernet fra beiteprioriterte områder nord for polarsirkelen eller over hele landet.
Om Miljødirektoratet, Mattilsynet, statsforvalterne, Klima- og miljødepartementet, stortingsrepresentanter eller Kongen selv teller rovdyrene vest eller øst for Lyngenlinja har liten relevans. Om en seniorrådgiver vifter med Bernkonvensjonen som skal verne gaupa så gjelder den ikke bonden nord eller sør for Lyngenlinja. De vifter med noe sterkere.
Lov-artikkel 27 (SP):
I de stater hvor det finnes etniske, religiøse eller språklige minoriteter, skal de som tilhører slike minoriteter ikke nektes retten til, sammen med andre medlemmer av sin gruppe, å dyrke sin egen kultur, bekjenne seg til og utøve sin egen religion, eller bruke sitt eget språk.
Det er ingen tvil om at kvener/finner og samer har en rett til å dyrke sin landbrukskultur i Lyngen og alle andre steder så lenge høstingen ikke går utover fellesskapet. I Lyngen og mange andre steder kunne man også argumentert for både læstadianere og nordlendinger som 27-minoritet. Nordlendingene vil aldri kunne bli tungen på vektskåla når de folkesterke kontingentene fra mindre marginale (sårbare) områder kan bestemme.
Den kvenske/finske, samiske og norske rett til selvbærende kultur
De som driver med husdyr, bærer en kultur med urlange tradisjoner. En matproduksjon som baserer seg på å ta ut overskuddet fra utmarksbeite i en kort og heftig arktisk sommer. En kultur der små flokker rydder spredte kulturlandskap. At folk har et jordnært forhold til dyr. Et landbruk som er basert på en selvbærende kombinasjon av andre virksomheter. Fiskarbonden var lenge den viktige leveveien. Den dag i dag er kombinasjon av yrker viktig for mange. En kultur tilpasset ett være eller ikke være i det arktiske fellesskapet.
De fleste bønder i Troms og Finnmark kan definere seg som de vil: Kven/finn, same, eller ingen av delene. Norske myndigheter på alle nivå har en plikt til å følge, ikke bare 27, men også artikkel 26 – likhet for etnisiteter. En norsk bonde har like stor rett til samme yrke som en kven/finn eller same.
Det står ingen ting om rovdyr i artikkel 27. På tross av det, gaupa kan utfolde seg i utpekte områder. I de beiteprioriterte områdene har våre kulturbærende næringer lovhjemlet prioritet. Bøndene har forsterket 27-rett til å beskytte sine beitedyr. Forvaltningen og alle andre har en 27-plikt til å sikre landbrukskulturen, nå!
