Vi skal ha et feskeparadis, ikke et skatteparadis

Feske/fiske har lenge vært en kvensk/finsk næring. Her ror man i Vadsø for ca. hundre år siden.

Riksrevisjonen har hatt feskeripolitikken til dissekering. Fesken og verdiskapningen har ikke kommet lokalsamfunnene langs kysten til gode slik intensjonen har vært.

Mantraet om at «større» gir stabilitet, at det gir bedre lønnsomhet, og at det er sikrere, trommes høyere og høyere, dag for dag, i forvaltningen. Fesken har gjennom alle år vært interessant, siden det her er snakk om virkelig store verdier. Dette gjelder både oppdretts- og de tradisjonelle feskerinæringene. Verdier som er interessant for de som ønsker å tjene mye penger. Det er på tide å sikre at mange skal tjene gode penger, i stedet for at enkelte skal tjene mye penger.

Med jevne mellomrom har de som ønsker å tjene mye penger på feske fått feskeriet slik det passer dem. Kjell Inge Røkkes inntog i norske feskerier var en av disse. På begynnelsen av 1990 tallet tjente Røkke store penger på olympisk feske i Beringhavet utenfor Alaska. Amerikanske myndigheter oppga en totalkvote på Alaska Pollock som skulle feskes opp i ett gitt og kort tidsrom. Det var om å gjøre og feske så mye som mulig, så fort som mulig. Det ble derfor svært fordelaktig å bygge opp en flåte som hadde stor kapasitet, slik at man kunne feske opp store deler av kvoten før tidsfristen og konkurrentene.

Røkkes selskap American Seafoods hadde meget stor rullering på mannskapet. Feskeproduktene ble tatt opp av havet på to-tre måneder – noe som skulle tilsi at fesken ble frosset ned i lengre perioder før den havnet på spisebordet. Og, de store båtene lå i opplag i flere måneder. På regnskapspapirene var dette effektiv feske for American Seafoods. Om det er den optimale løsningen for feskeflåten, feskeriet, bruttonasjonalproduktet, og samfunnet som helhet er en annen.

Dette er amerikanske tilstander for en fesketype. Amerikansk driftsform er bare en liten utfordring.

Å bruke store trålere skaper stabil tilgang til fesk for industrien, sies det. Trålerne i dag kan feske, lagre, videreforedle og transportere. Er det virkelig så mye bedre å gjøre alle disse operasjonene på havet? På mange store båter jobber de fleste uker på og uker av. Feskeri er pendling, turnus eller skiftarbeid nesten uansett hvordan det gjøres. Det er mange som jobber intenst i korte perioder for så å ha roligere perioder. Det finnes gode løsninger for å håndtere fesken på land også.

Å vektlegge de store båtenes fortreffelighet er snevert. En ting er at de fesker opp havet slik at de andre bare har smuler igjen når fesken siger mot land. En annen ting er kostnadene ved å ro langt til sjøs. Hvorfor bruke nesten like mange liter olje for hver kg fesk man henter ute på storhavet *, når man kan la fesken selv svømme til land uten oljeforbruk? Og så ro etter fesken i fjordene.

Feskeriforekomstene langs norskekysten er en av de aller viktigste i hele verden. Å være fesker er en av verdens desidert eldste yrker. Folk må ha mat. Naturen langs denne samme kysten er en av de mest severdige i hele verden. Feskeri- og turistnæringen er viktig for lokalsamfunnene. Levende kystfeskesamfunn med den ramsalte kulturen er infrastrukturen for turismen. Her er det synergier til endeløse konsulentrapporter.
Når mer av fesken tas i land og bearbeides på land så er det flere kaier tilgjengelig for reiselivet, flere restauranter som kan serve blodfersk fesk og enda bedre forutsetningen for en markedsorientert produktutvikling på plass.

Den mest blodferske fesken eller kongekrabben kan lokalkjente kystfeskere hente opp av sjøen. Den beste kontakten du får med handelspartnere er når innkjøpsdirektøren besøker det lille feskeparadiset langs kysten og tester produktene i feskeværenes lokale spisestuer. Enhver eksportør kan med hånden på lommeboka si at genuine og personlige forhold er gull verdt.

Sjøfinner, norskfinner, kvener og har i tusenvis av år drevet med feske og fangst langs kysten i nord. I Finn-mark har man benyttet seg av kunnskap som har vært brukt i alle finsktalende områder på Nordkalotten. Laksefeske på sjø og elv har i stor grad foregått på finsk. Tidligere var det handelsruter ikke bare til Kola og Hvitesjøen, men også til andre finsktalende i Bottenviken. Det var de konsensus-orienterte finsktalende som gjorde selfangsten i ishavet lønnsom på 1800 tallet. Der den norsktalende kapteinen bestemte alt, så inkluderte den finsktalende kapteinen hele mannskapet i avgjørelsene.

Det at den norske stat i sin villfarelse i lange tider har vært redd for det finske er nå så. Fremdeles motarbeides det finske med klepp og krok. I den nye språkloven skal det finske språket feskes helt vekk, på tross av at 9 av 10 elever som tar kvensk eller finsk på skolen, faktisk tar finsk. Regjeringen bløgger i praksis en kystkultur. Den kvenskfinske delkulturen langs kysten er viktig i seg selv, enhver kultur bringer i tillegg med seg næringslivsmuligheter, og derfor har det bodd folk langs den nedsnødde kysten i nord. En befolkning som kan bygge samfunnet videre fesk for fesk. En befolkning som betaler skatt. Den norske stat burde være mer redd for skatteinntektene sine nå.

En av de virkelig grunnleggende samfunnsproblemene i dag er det grenseløse Pengelandet: Skatteparadis og andre finurlige økonomiske smutthull. De med mye penger kan bruke Pengelandet til å styre unna skatt og ubehagelige sannheter med. De fleste har ikke en privatøkonomi som skulle tilsi at man kan føre store verdier ut av landet.

Det er ingen del av statsforvaltningen som fungerer så godt som skatteetaten. Om du er vestlending, sjøfinn, katolikk, hetero, lærer, eller fesker så betaler du din prosentandel til nærmeste hundrelapp. Er du rik, derimot, så kan du med gode skattejurister justere skatteinnbetalingen ned med tusenvis av hundrelapper.

I Pengeland møtes alle de som vil hvitvaske inntekter som kommer fra ulovlig virksomhet, de som vil operere i det skjulte, eller de som ikke liker å betale full skatt. Dette kan være familie eller venner av embetsfolk som avgjør hvem som vinner store offentlige anbudskonkurranser, bakmenn som omsetter narkotika ulovlig, eller instanser som raner befolkningen for naturressurser eller arbeidsinnsats. Og slikt blir det mindre skatteinntekter av.

Hvitvaskingen er bare halve problemet. Hvitvaskede formuer kan reinvesteres. De kan ta kontroll over hele fiskevær. Daglig blir vi påminnet om problemet gjennom blant annet hvitvaskingsregler i banken vår.

Vi har ikke russiske oligarker som eier store trålere eller kvoter langs norskekysten, enda, men investeringsobjekter som allerede tjener mye på fesk. En god forvalting av naturressursene i Norge har vært veldig viktig for en sunn utvikling av samfunnet. Vannfallene og kraftverkene, oljen på kontinentalsokkelen, og fesken i havet. Det er kun den siste som har vært åpnet opp for maktkonsentrasjoner blant private kvotebaroner.

Hvem langs norskekysten kan kjøpe opp Norges rikeste, slike som Røkke? Få, men på åpent hav vil det alltid være større fesk. (Hvor lang tid tar det før norsk fesk blir mer attraktivt enn norsk luftfart for kinesiske kapitalist kommunister?)

Store verdier fordelt på flere lokale hender fører til mer lokal verdiskapning, et mangfold av kultursamfunn langs kysten, og sikrere skatteinntekter for staten.