En kvenskfinsk lederartikkel
Kvensk Finsk Riksforbund legger merke til at noen tar til orde for et Kvenskfinsk ting på lik linje med Sametinget. Generalsekretær Rune Bjerkli her i Kokkola utenfor et tinghus (ikke lovforsamling) er skeptisk til dette av flere grunner.
Etniske ting er betenkelig rent juridisk. Å opprette etniske ting må i det minste foregå i en debatt der alle etnisiteter tas i betraktning. I Norge har vi ikke gjort dette. I tillegg er etnisk ting opprettet der etnisiteten er gitt en tilsynelatende høyere legal rang enn alle andre. Det er også andre faktorer som gjør etniske ting uheldig. Og da spesielt i forhold til kulturhistorien, samfunnsutviklingen og ressursbruken.
Det finnes kvener/finner over hele Fennoskandia. Skogfinnene i sør ble fornorsket tidligere enn kvener/sjøfinner og andre finsk-ugriske folk i nord. På grunn av geografien og klima var og er nordområdene spredt bebygd. Det var vanskeligere å forvalte.
I lange perioder har de nordlige delene av Fennoskandia vært skattlagt av tre riker. Den danske/norske, svenske/finske og russiske. Skattleggingen var geopolitisk. Den skatt som ble krevd inn var ikke den som finansierte kongerikene. Den enkelte måtte levere fra seg et ekornskinn eller to eller annet som skatteoppgjør.
Rundt reformasjonen i 1520 ble det forandringen. Da Gustav Vasa trakk Sverige/Finland ut av den nordiske Kalmarunionen startet en prosess med å sette nasjonalgrenser og samle skatt/avgifter/avlat under en konge. Helt frem til 1751 da grensene mellom Danmark/Norge og Sverige/Finland ble satt og 100 år etter dette, var nordområdene fremdeles friområder sammenlignet med de sørligere delene av Fennoskandia.
I 1826 ble den norske(svenske) og russiske(finske) grensen fastsatt. Først etter dette begynte myndighetene å regulere grenseovergangene slik at det påvirket folks daglige liv. Kvener/finner kunne for eksempel ikke fritt dra på Finnmarksfiske fra den finske delen av Kveenimaa (Nord-Finland, -Sverige og -Norge) som de alltid hadde gjort. Kautokeinoopprøret i 1852 var en milepæl i forhold til grenseforvaltningen etter 1826.
Men fremdeles er det få områder der nasjonalgrensene er så fysisk åpne som i nord. Til og med grensene til Russland har vært åpne for grenseboerne i Kirkenes og omegn.
Det er den faktiske og følelsen av å holde til i et fritt område som skiller nordområdene fra resten Fennoskandia.
- Kommunene markedsfører den fire og mektige naturen til nye mulige arbeidstakere.
- Allemannsretten til å ferdes over alt står sterkt.
- Store frie utmarker er fremdeles forutsetningen for de som driver med beitenæringer og landbruk.
Følelsen av selvstendighet har vært viktig for den arktiske kulturen.
Flere ting, mer kaos
I området nord for polarsirkelen er det egentlig mindre behov for forvaltning. Da er det et stort paradoks at noen mener at vi skal sette i gang mer byråkrati enn andre områder.
Og attpåtil et byråkrati basert på etnisitet. Noe av det som skiller folk minst fra hverandre.
Kvensk Finsk Riksforbund mener at Stortinget er godt nok som overordnet organ for folk i Nord-Norge. Å opprette et Kvenskfinsk ting på lik linje med Sametinget slår vi fra oss.
Å løse utfordringene med finansiering og annet må organiseres på en annen måte enn å opprette Kvenskfinsk ting. Formelle spesifikke rådgivende og/eller bestemmende organer er veien å gå på de få temaene dette er aktuelt. Og disse må svare til Stortinget, fylkeskommuner og kommuner der det er aktuelt. De formelle besluttende demokratiske organene.
Kvener/finner, samer, og resten bor side ved side, barna går på de samme skolene, og hus bygges ikke i etniske gettoer. Vi kan ikke ha forvaltningsorgan eller forvaltning som ser ting fra ett etnisk perspektiv når avgjørelsene påvirker andre etnisiteter.
Forvaltningsorganer må være geografisk fordi innenfor geografiske områder bor det et mangfold av etnisiteter. Hovedutfordringen til mange kommuner er for lite folk. Vi får ikke god samfunnsutvikling ved å ha tre forvaltningsorgan:
- Kvensk/finsk
- Samisk
- Norsk
i de minst befolkede områdene i Europa. Flere ting, mer kaos.
Det har blitt en trend å skape verdier og økonomisk produksjon gjennom mer forvaltning og offentlige arbeidsplasser. På enkelte steder er forholdstallet mellom offentlig forvaltning og privat næringsliv blitt for stor.
Det er i seg selv dyrt å bruke skattekroner på svulmende forvaltningsorgan. Det setter flere kjepper i hjulene til folk. Det drar i tillegg kompetanse og ressurser fra der verdiskapningen og kulturutøvelsen bør skje.
Mer forvaltning i nord rammer kulturen spesielt hardt. Vår kultur er ikke å sitte på et kontor, vår kultur er å være ute i felt.
Vi må i det minste sørge for at feskarbonde kulturen kan benytte våre naturgitte forutsetningen i fremtiden. Det var vanlig i nord med flere yrker, fisker og bonde, fordi det var ikke marked stort nok for et yrke. Mange i arktiske områder har fremdeles to yrker. Noen sitter på kontor og er ute i felt.