Finnes det bare en kulturutøvelse i utmark og vassdrag?
Kvensk Finsk Riksforbund har sendt inn et høringsinnpill i forbindelse med utkastet til ny motorferdsellov i utmark og vassdrag. Vi påpeker forskjellsbehandlingen av kvener/finner og samer som er et folkerettsbrudd, det dårlige vitenskapelige arbeid som legges til grunn spesielt i Kveenimaa, og annet.
For kvener/finner (norskfinner, sjøfinner og skogfinner) har utmark og vassdrag vært svært viktig i kampen for tilværelsen. Kulturen som er bygd på et finsk utgangspunkt er annerledes enn den samiske. Den finske tilnærmingen er en viktig del av den tradisjonelle kunnskapen som Norge er forpliktet til å ivareta. Fordi slik kunnskap kan være og er viktig for en optimal bærekraftig forvaltning av utmark og vassdrag.
Det står at man skal ta hensyn til både samisk og kvensk. I praksis tar man hensyn kun til det samiske 240:5. Sammenlignet med samisk kulturutøvelse blir den finske/kvenske kulturutøvelsen usynliggjort.
Dette er et folkerettsbrudd fordi man legger premissene for å ignorere finske/kvenske interesser totalt. I henhold til blant annet artikkel 26 i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) skal etniske kulturer likebehandles uavhengig hva som er lovfestet i andre paragrafer.
NOU 2024: 10 nevner ikke at artikkel 27 også gjelder de finsktalende i Norge.
Kontraproduktiv diskriminering
At Klima og miljødepartementet ikke har en finsk oversettelse er et dømme på det kontinuerlige menneskerettighetsbruddet på SP 27 og 26 som norske myndigheter påfører den finske/kvenske folkegruppen. Prosessen er helt uforståelig når norske myndigheter ellers har et stort søkelys på inkludering og mangfold.
Helt frem til 2005 var finsk det etniske språket. Etter at kvensk ble et eget språk ved en formalitet, har norske myndigheter kjørt en hensynsløs prosess mot alle de finskspråklige i folkegruppen. På tross av at finsk språk er det foretrukne språket blant kvener/finner i Norge. Språkbrukerne har menneskerettigheter. Man ønsker selvfølgelig å bruke det språket som er mest aktuelt for finner/kvener i Norge, Finland, og Sverige .
Hvor kontraproduktivt diskriminering av de finskspråklige i Norge kommer frem i NOU 2024: 10. Motorferdsel i nabolandet Finland har betydning for motorferdselen i spesielt Nord-Troms og Finnmark langs den 736 km lange grensen. Ordet “finsk” finner vi derfor flere ganger enn ordet “kvensk” i NOU 2024: 10.
Norske myndigheter jobber mot at vi skal kommunisere på finsk med slekt, venner og andre i Finland. Mange i Finland behersker kun finsk, spesielt de i utmark og vassdrag.
Norske myndigheter sørger for at informasjonsutvekslingen på finsk begrenses. Vi øker da muligheten for misforståelser som kan være kostbart maskinelt (Finland er storprodusent av utmarkskjøretøy), miljømessig, i næringssammenheng, og når det gjelder beredskap både sivilt og militært. I tillegg har Finland et slankere byråkrati. Kompetanse som norske kommuner kunne dratt bedre nytte av.
Det er svært beklagelig at vår kulturutøvelse i loven i praksis synes redusert til friluftsliv.
Dette bør korrigeres ved også å navngi og erkjenne finske/kvenske kulturer i alle setninger der det samiske inkluderes i NOU og lovforslaget.
Vitenskapelig?
Det er naturen og kulturen i nord som er mest unik og sårbar. Dette er det stor fokus på. Et eget vedlegg om Nord-Troms og Finnmark er utarbeidet (PDF 2,2 MB). Det vitenskapelige vedlegget er dessverre i mange deler basert på vitenskap fra andre steder, og overført til de aktuelle stedegne forholdene. Man kunne påkostet seg mer grundig og stedlig vitenskapelig arbeid for de mest nordøstlige delene av landet.
Som svært erfarne eksperter på arktisk landbruk, utmarksbruk, og ferskvannsfiske kan vi herved bekrefte at vi ikke er involvert i det vitenskapelige arbeidet.
Mennesker står bak bærekraftig forvaltning, bruk og utvikling
Motorferdsel er en viktig del av livet i utmark og vassdrag. De finsktalende har i mange tilfeller vært foregangsmenn i dette. Karasjok og Kautokeino ble oppdyrket av de finsktalende i sin tid. Karasjokdommen bekrefter blant annet dette. De hadde spesialkompetanse på å gjøre utmark til innmark, samtidig gjorde de utmark mer verdifull.
Den aller viktigste ressursen vi har er mennesker og det disse kan bidra med, spesielt i marginale områder. Man burde ta disse ressursene mer på alvor, spesielt når det er så få som kan vise til lang tilstedeværelse i disse områdene.
Vi mener ikke at vår måte å gjøre ting på er viktigst. Vi mener at vår måte kan bidra til å oppnå bærekraftig utvikling, gode løsninger og lovverk.
