Den finske krigen 1808-09 – Det finske skilles ut

Rune Bjerkli i Oravais. Her like nord for Vaasa tapte de svenske/finske troppene et avgjørende slag mot russerne i 1808. Dette var begynnelsen på oppsplittingen av Sverige/Finland.

I ettertid har 1809 bli et svært viktig årstall for det finske språket og kulturen i Fennoskandia. Frem til dette årstallet var det finske en naturlig del av det sosiale landskapet i Norge og Sverige. I Finland prøvde myndighetene å fremheve det svenske i større grad. Da den finske krigen (1808-09) ble avsluttet var det startskuddet på en ny situasjon for den finsktalende befolkningen i Norden.

I 1809 hadde Finland og Sverige vært et rike i nærmere 700 år. Med jevne mellomrom ble det vi i dag kjenner som Finland midt i krigssonen mellom svenske og russiske krigsherrer.

Ved Nöteborgsfreden i 1323 mellom Novgorod og Sverige/Finland/Norge ble det for første gang avtalt en slags grense mellom rikene. Sverige mistet sin rolle som stormakt i Slaget ved Poltava i dagens Ukraina mot russerne i 1709. Den russiske okkupasjonen av Finland i 1714 – 1721 var brutal. Finske ledere begynte å stille store spørsmålstegn ved det svenske styret og den svenske kongen.

Under Napoleonskrigene ble Finland nok en gang en brikke mellom Sverige og Russland. Den finske krigen 1808-09 har et lignende bakteppe som vinterkrigen i 1939.

I utgangspunktet hadde Sverige et nøytralitetsprinsipp i forhold til sin utenrikspolitikk på begynnelsen av 1800-tallet. Men i 1805 allierte Kong Gustav IV Adolf seg med Storbritannia, Østerrike og Russland mot Napoleon og Frankrike. Svenskekongen likte ikke Napoleon og dette bidro til koalisjonen.

Russland og Sverige ble beseiret av franskmennene i 1807. Som følge av dette inngikk Frankrike og Russland en ikke-angrepspakt. Og de skulle hjelpe hverandres fiender til å kapitulere. Dette innebar at Sverige skulle tvinges med på en handelsblokade mot Storbritannia. Dette godtok ikke Kong Gustaf IV Adolf. Han ønsket å holde i hevd vennskaps- og handelsforbindelsene med britene.

Den 21. februar 1808 rykket russiske tropper derfor over grensen og Kymijoki inn i Sørvest-Finland. Som i 1939 var også sikkerheten til hovedstaden St.Petersburg, som ligger sårbart til på det karelske nes, viktig for russerne i 1808.

Felttoget til tsarens styrker var en suksess. Kun ved noen få anledninger vant svenskene/finnene en del slag.

Kun ved noen få anledninger vant svenskene/finnene en del slag. Blant annet utmerket styrkene til general Georg von Döbeln seg ved Juutas i Keski-Pohjanmaa.

Runebergs dikt: Döbeln vid Jutas

Men dagen etter seieren ved Juutas led svenskene/finnene et avgjørende tap like sør ved Oravais (mellom Vaasa og Kokkola). Svenskene ga mer eller mindre opp å gjenvinne Finland.

Russerne tok derfor kontroll over Finland uten større problemer. Selv det uinntakelige Sveaborg (Suomenlinna i dag) som beskyttet Helsinki ble overtatt. Dette ble muliggjort ved at russerne hadde tilegnet seg god etterretning om forsvarsverkene til den naive svenskekongen i forkant av krigen.

Russerne kjempet seg nordover og begynte et felttog rundt og over Bottenviken.

Kampene ble satt på pause da det ble inngått en våpenhvile i Lohtaja i nærheten av Kokkola i september 1808. De russiske lederne var ikke helt fornøyd med våpenhvilen og startet den videre marsjen mot Umeå og Stockholm etter en måned.

Senhøstes 1809 opphørte krigen. Sverige/Finland ble delt i to. Finland øst for Torniojoki ble en del av Russland. På torget i Umeå talte von Döbeln til sine svenske/finske tropper. Talen står som et symbol for en nordisk verdensorden som sto ved lag i 220 år frem til 7. mars i 2024: Oss og dem, nordmenn/svensker og finner.

De syv hundre og seksti finnene fra den finske brigaden som denne oktoberdagen stod oppstilt i Umeå ble beskrevet som utmagret og lemlestede. De svenske ble ikke beskrevet som det. Man tok farvel med de finske troppene. Finland hadde da allerede vært et russisk storhertugdømme i et halvt år.  For von Döbeln var dette en smertens dag. Finnene hadde kjempet side om side med svenskene for Sverige/Finland i flere hundre år. Han kalte de finske soldatene for «finner», «soldater», «kamerater» og «brødre».

Han markerte den etniske grensen mellom de svenske og finske soldatene. Han ba de svenske soldatene om å være takknemlige for den finske innsatsen for det svenske moderlandet. Generalen stadfestet at finnene nå hadde blitt sin egen nasjon, og ba de finske soldatene overbringe svenskenes takknemlighet til Finland.

Finland hadde forhandlet seg frem til en rekke innrømmelser fra Tsar Alexander I. Den russiske tsaren lovde å respektere Finlands relativt nye grunnlov fra slutten av 1700-tallet, den protestantiske religionen og rettsvesenet fra svensketiden. Den innkalte finske landdagen i Borgå ble i juli 1809 avsluttet med at tsaren gjorde Finland til en egen nasjon, et storhertugdømme i Russland.

Krigen mellom Sverige og Russland som von Döbeln betraktet som en politisk tabbe i en storinternasjonal konflikt ble avsluttet på grunn av det storinternasjonale. Både fra svensk og russisk side var forholdet til Storbritannia viktig. Storbritannia presset sin allierte Sverige til å avslutte krigen, mens russerne anså Storbritannia som en fremtidig alliert. Tsaren så for seg at forholdet til Frankrike ville bryte sammen. Krigen kostet mye for begge parter slik at en fred var gunstig for begge parter.

Talen til von Döbeln i 1809 blir derfor også relevant for finske folk i Norge. Han sa til sine menn:

Svenskar! Varen stolte över att hava sett dessa finska lämningar! Minnes dem! Högakten dem!

Och i finnar! När i återkommen till fosterbygden, så frambären svenska folkets tacksamhet till Eder nation.

Von Döbeln var befal. Han talte fra et militært, krigs- og fredsperspektiv. Om den nye geografiske og nasjonale grensen. Sverige mistet en tredjedel av sine territorier og en fjerdel av sin befolkning.

En blå grense gikk tvers gjennom den finsktalende delen av det arktiske Fennoskandia. Denne grensen skulle også etter hvert bli en markant språklig og kulturell grense.

Von Döbelns tale var ikke bare relevant for samtiden. Den skulle også vise seg å bli relevant for fremtidige faktorer for språk og kultur.

I løpet av 1800-tallet ble den blå grenseelven mellom Sverige og Finland omgjort til et blått hav. Et stort farlig hav som flere og flere ble oppmuntret til ikke å benytte seg av. Myndighetene innprentet truslene og farene i stedet for styrkene og mulighetene i det blå og det som lå på den andre siden av havet.

Det finske hadde nå blitt det andre.

Det ble en religiøs bevegelse som ble brukt som eksempel.

På tross av ikke-angrepspakten invaderer Napoleon og Frankrike i 1812 Russland. Den franske «La grande armée» med en halv million menn sulter og fryser i hjel på vei hjem fra Moskva senhøstes 1812.

Napoleons-krigene ble ikke vunnet av keiser Napoleon Bonaparte, men av koalisjonen ledet av Storbritannia. De som sto på den rette siden av konflikten, blir belønnet. Danmark må overgi Norge til Sverige, og unionen Sverige og Norge får Karl XIV Johan som konge.

En union som varer til 1905 da Norge for første gang på flere hundre år ble selvstendig.

Det finske språket i en historisk, religiøs og politisk kontekst

Av Rune Bjerkli

Denne artikkelen er en del av en serie der vi setter fokus på det finske språket. Det finske språkets vei fra å være et muntlig språk over store deler av Fennoskandia til å bli et formelt skriftlig og samfunnsbærende språk i det som i dag er Finland, Sverige, og Norge.

1455 – 1527: Boktrykkekunsten og reformasjon

1809: Vi det svenske – dere det finske

1809: Georg Carl von Döbeln: Avskedstal till de finska trupperna

1848 – 60: Nasjonalpoeten Runeberg skrev et dikt om Döbeln

1863: Finsk språk i Finland

1870: Den finske læstadianske makten blir for stor i Sverige

1888: Forsvensking startet først mot læstadianerne

Kommer mer …