Den finske læstadianske makten blir for stor i Sverige
Det var i utgangspunktet vanskelig å starte andre religiøse bevegelser i den statlig støttede kirken. Som formell prest kunne Lars Levi Læstadius begynne læstadianerbevegelsen fra innsiden av den svenske kirkens fire vegger.
I 1808-09 blir Finland og Sverige to forskjellige land. I nord på begge sider av grenseelvene Tornio, Muonio og Könkämä brukte folk stort sett det finske språket. Det var det finske språket som bandt folk sammen også i kirkelivet. Lars Levi Læstadius skapte en bevegelse som resonerte med store deler av folket i den nordlige delen av Fennoskandia.
Etter 1809 fortsatte livene stort sett som før på begge sidene av elvene. Språket var finsk, man dro mellom tsarveldet og kongeriket for å gå i kirken, og prestene på svensk side nedtegnet innbyggerne både i vest og øst lenge etter 1809 i kirkebøkene.
Selv ikke da de første folkeskolene ble opprettet på 1850-tallet i Tornedalen var det noen endringer. Folk brukte stort sett det finske språket på begge siden av den blåe elven. Frem til da ble barna undervist hjemme på morsmålet og i de religiøse tekstene.
I den andre halvdelen av 1800-tallet skjer det endringer. En nasjonalistisk bølge brer seg. Språk, historie og kultur blir en svært viktig del av den nye nasjonalismen. I den finsktalende delen utenfor Finland i Tornedalen, Norrland og Nord-Norge kommer det finske under stort press.
Det er flere grunner for dette. Den nye forvaltningen med mer selvstyrte kommuner og mer statlig inngripen i hverdagen til folk tvinger folk til å være mer tospråklig. Landstingene i Sverige ble opprettet i 1862. I begynnelsen var disse tospråklig i nord, ved behov fikk man tolkehjelp. Etter 1870 tas tolkehjelpen vekk.
Skulle man ha en røst i forvaltningen burde man beherske det svenske språket (og norsk i Norge). Den svensk-/norsktalende befolkningen får en større og større rolle i nord. De skandinaviske majoritetene i Sverige og Norge får større og større praktisk innflytelse. Det ble da naturlig for de finsktalende og tilegne seg det svenske eller norske språket.
Den nye skolen gikk fra å være en religiøst motivert utdannelse til å bli en skole for å bygge en nasjon. En nasjon basert på en kultur, historie og ett språk. Men helt frem til 1870-tallet var flerspråklighet det som fritt kunne gjelde i hverdagen.
Det var en religiøs utfordring som svingte pendelen over det finske språket og kulturen.
Da Lars Levi Læstadius var prest i Karesuando og Pajala startet han en vekkelse innen kristendommen midt på 1800-tallet: Læstadianismen. Læstadius brukte eksempler fra den arktiske hverdagen for å forklare Guds ord. Den enkelte var selv ansvarlig for sitt forhold til Gud, og det var viktig å oppføre seg i forhold Guds ord. Nøkternhet og måtehold var ideal. Læstadius store kamp var den mot brennevin. Drukkenskap var blitt en svøpe for mange familier og lokalsamfunn.
Det var i utgangspunktet ikke anledning til å starte andre religiøse bevegelser innenfor den statlig støttede kirken. Men Lars Levi Læstadius begynte læstadianerbevegelsen fra innsiden av den svenske kirkens fire vegger.
Hans forkynnelse kan ha bidratt til Kautokeino-opprøret i 1852. Både representanter for kirken og øvrigheten ble utsatt for vold med dødelige konsekvenser, og ansvarlige personer ble dømt til alvorlig straff som inkluderte dødsstraff.
Læstadianismen spredte seg raskt spesielt blant de finsktalende og -lesende i de nordlige delene av Fennoskandia. Læstadius skrev sine postiller og talte stort sett på finsk. Det finske språket var Lingua sacra – det hellige språket.
Du var ikke kristen dersom du ikke var læstadianer
Vekkelsen ble oppfattet som militant. Blant læstadianerne var det en sterk oppfatning av den rette tro, du var ikke kristen dersom du ikke var læstadianer.
Gudstjenestene var «unordisk» blant stive nordister. Forsamlingene kunne bli ekstatiske med kollektiv gråt og gledesutbrudd. Det å være «fattig» ble opphøyet til en moralsk overlegenhet. Den smale sti førte til paradiset. I stedet for sandaler og sand preket man om pieksut og snø. For de som tørstet etter ordet og en mening med tilværelsen var læstadianismen et godt og edruelig hjem.
Predikantene fikk derfor en stjernestatus som ganske sikkerhet var motiverende og bidro til at bevegelsen hadde en indre motivasjon og drivstoff.
Læstadianismen hadde derfor mange verktøy for sin vekkelse. De hadde både pisk og gulrot, og motiverte predikanter som reiste rundt og holdt forsamlinger. Bevegelsen hadde gode forutsetninger for å bli godt organisert. Budskapet til Læstadius har holdt seg levende lenge etter hans død i 1861.
Læstadianerne kom på kant med den ordinære og verdslige kirken, de skygget ikke unna konflikter, og det ble vanskelig for den svenske kirken å ansette prester i Tornedalen. Læstadianerne truet den statlige kirkens overherredømme.
Den svenske kirken fryktet læstadianerne ville bryte ut av kirken og ta menigheten med seg. I tillegg var vekkelsen internasjonal og var mest utbredt i det russiske storhertugdømmet Finland. Dette bekymret øvrigheten i Sverige.
Dette var en viktig katalysator for en motreaksjon fra myndighetenes side. På 1870-tallet får vi derfor den første forsvenskingsprosessen av de finsktalende.
Det finske språket i en historisk, religiøs og politisk kontekst
Av Rune Bjerkli
Denne artikkelen er en del av en serie der vi setter fokus på det finske språket. Det finske språkets vei fra å være et muntlig språk over store deler av Fennoskandia til å bli et formelt skriftlig og samfunnsbærende språk i det som i dag er Finland, Sverige, og Norge.
1455 – 1527: Boktrykkekunsten og reformasjon
1809: Vi det svenske – dere det finske
1809: Georg Carl von Döbeln: Avskedstal till de finska trupperna
1848 – 60: Nasjonalpoeten Runeberg skrev et dikt om Döbeln
1870: Den finske læstadianske makten blir for stor i Sverige
1888: Forsvensking startet først mot læstadianerne
Kommer mer …
