Rune Bjerkli i Kvensk Finsk Riksforbund mener forslaget til grunnlovsendring av paragraf 108 viser at tilhengerne av to-folk i Norge ikke tenker igjennom hva dette betyr for felleskapet, at den er uten empati til andre folkegrupper, og foregår uten en fullverdig saklig debatt.

I 1964 fikk Martin Luther King jr. utdelt Nobels fredspris for sin ikke-voldelige protestbevegelse. Dette er muligens den mest berømte og viktigste fredspris som noensinne har blitt delt ut. I Kings berømte «I have a dream» tale i 1963 snakket han mot segregasjon: Now is the time to rise from the dark and desolate valley of segregation to the sunlit path of racial justice. Now is the time to lift our nation from the quicksands of racial injustice to the solid rock of brotherhood. Noen av våre fremste ledere vil nå innføre en norsk grunnlov som i praksis blir segregerende. Vi vil ikke være i stand til å si «vi» igjen.

Det er gjort flere mislykkede forsøk på å innføre begrepet urfolk inn i Grunnloven, den 19. juni 2020 satte man i gang et nytt forsøk.

Dagens paragraf lyder slik:

Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for at den samiske folkegruppe kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv.

Forslag til ny paragraf er slik:

Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for at det samiske folk, som urfolk, kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv.

Minst en stortingsgruppe er lunken til å forandre § 108 i grunnloven. Stortingsfolk har i sin bakgrunn til grunnlovsforslag 10 en rekke halvferdige og halvsanne begrunnelser. Kvensk Finsk Riksforbund påpeker spesielt:

• Den feilaktige fremstillingen av den nordiske grunnlovspraksisen.
• Hvor ladet begrepet «urfolk» er på norsk.
• Det nye forslaget innebærer en stor endring.
• En unødvendig symbolpolitikk.
• Det er stort sett spesialinteresser som vinner frem mest i lover som mest berører dem.

Det henvises til at samenes status som urfolk har vært fastslått i Finlands grunnlov siden 2000.

I paragraf 17 – Rätt till eget språk och egen kultur står det slik om samene i tredje avsnitt:

Samerna såsom urfolk samt romerna och andra grupper har rätt att bevara och utveckla sitt språk och sin kultur. Bestämmelser om samernas rätt att använda samiska hos myndigheterna utfärdas genom lag. Rättigheterna för dem som använder teckenspråk samt dem som på grund av handikapp behöver tolknings- och översättningshjälp skall tryggas genom lag.

Finsk grunnlov respekterer samene og, dette er vesentlig, alle andre folkegrupper.

Stortingsfolkene utelater det som står i den svenske konstitusjonen om samene, fordi der står det ikke noe om «urfolk».

I § 2 i 1 kap. Statsskickets grunder står det slik om samene i siste avsnitt:

Samiska folkets och etniska, språkliga och religiösa minoriteters möjligheter att behålla och utveckla ett eget kultur- och samfundsliv ska främjas.
Sverige bruker ikke urfolksbegrepet i sin konstitusjon (red.: grunnlov), også svenskene respekterer alle minoriteter.

Også på andre lovbestemmelser er det store sprik mellom Norge og resten av de fennoskandinaviske landene vi har avtaler om å samordne lovverket med.

• Verken Finland eller Sverige har ratifisert ILO nr. 169 konvensjonen.
• Verken Finland eller Sverige har lovbestemmelser som sier at kun samene kan drive næringsvirksomhet med reinsdyr. Norge har det, på tross av at grunnloven sier at man ikke kan ha slike bestemmelser.
• Verken Sverige, Finland, (eller Norge) har en grunnlov som sier den er etablert på territoriet til svensker/finlendere/nordmenn og samer.

Stortingsfolket som står bak forslaget tar derfor med bare en rettskilde fra Finland og Sverige som taler for å inkludere «urfolk» i den norske grunnloven. De andre rettskildene fra Finland og Sverige som taler mot å inkludere «urfolk» i den norske grunnloven blir utelatt.

Å ignorere og utelate den tilsvarende svenske loven som ikke inkluderer «urfolk» er det samme som å lyve til det norske folk.

Den ene rettskilden er i tillegg langt unna av å være i samsvar med det nye forslaget om å inkludere «urfolk» i den norske grunnloven. Den ene finske rettskilden stortingsfolket bruker sidestiller samene nemlig med andre folkegrupper. Dette er helt annerledes enn forslaget på ny paragraf 108 i den norske grunnloven. I motsetning til det norske forslaget gir ikke § 17 i den finske grunnloven samene ensidige langsiktige positive diskriminerende muligheter. Fordi, Finland har skjønt at dette er folkerettsstridig.

Når man skal foreta endringer i Grunnloven så bør man se på helheten i de rettskildene man henviser til. Stortingsfolket presterer i dette lovforslaget å bruke et bruddstykke fra en enkel paragraf i den finske grunnloven.

Å ignorere og utelate den tilsvarende svenske loven som ikke inkluderer «urfolk» er det samme som å lyve til det norske folk.

Rettskildene i Finland og Sverige sier klart at man ikke engang burde ha § 108 slik den lyder i dag i den norske grunnloven. I Finland og Sverige gjør man et reelt forsøk på å leve opp til det internasjonale rettsprinsippet om at ALLE folkegrupper har LIKE rettigheter.

På norsk og skandinavisk er ordet «urfolk» et svært ladet ord. Prefikset «ur» blir brukt i ord som urnordisk (språk), uroksen, urskogen, og urmenneske. Urnordisk er det eldste språket vi kjenner til i Norden, uroksen er en storfeart som ble borte rundt år 1600, og urskogen er gammel urørt skog. Urmenneske er det første menneske vi kjenner til – Homo habilis.

Vi er i ferd med å vandre inn i en forfatning der man lovfester biologisk diskriminering. Og, dette er svært farlig

Det er disse kontekstene som ordet «urfolk» kan assosieres med på norsk. Det engelske ordet «indigenous» som brukes i slike sammenhenger kan for eksempel ikke assosieres til slike «ur» kontekster på engelsk.

På sikt vil status som «urfolk» i seg selv kunne bli en juridisk anførsel med enda større segregerende tyngde enn den allerede har fått i Norge. Norge er det eneste landet i Europa (verden?) som lovfester en slik folkerettsstridig permanent positiv diskriminering av en utpekt folkegruppe. Vi er i ferd med å vandre inn i en forfatning der man lovfester biologisk diskriminering.

Og, dette er svært farlig.

Stortingsfolket som står bak forslaget sier at «De foreslåtte endringene vil ikke på noe punkt gi § 108 et annet rettslig innhold enn paragrafen hadde før endringene trer i kraft».

Javel, hvorfor gjøre forandringene da?

Forandringen er voldsom. Der de tilsvarende paragrafene på finsk og svensk side tar med også alle andre etniske folkegrupper, så er den norske paragrafen kun rettet mot en utpekt folkegruppe. Begrepet «urfolk» er ikke brukt i sameloven eller andre steder. «Urfolksspråk» forsøkes nå å bli innført i den nye språkloven, som blir nok ett folkerettsstridig permanent positivt diskrimineringsverktøy. Det har aldri blitt gjort en konsekvensanalyse for hvordan dette vil påvirke for eksempel kvener/norskfinner/sjøfinner.

Slik forandringen er, så blir alle andre folkegrupper som ikke er norske eller samisk kraftig diskriminert. For å få samme muligheter i samfunnet må de andre enten gå inn i den norske eller samiske kulturen og samfunnslivet.

Forskjellen mellom folk og folkegruppe er som natt og dag. Ett folk har ett lederskap. En folkegruppe kan ha et språk og andre ting felles, som gjør at de skiller seg fra andre folkegrupper. Mange forskjellige folkegrupper samles under ett lederskap som ett folk. Og det er slik alle land fungerer best, med ett lederskap. Det er på Stortinget folket samlet tar avgjørelsene, ikke i stortingsgruppene. De som bor og lever i Norge i dag er alle en del av det norske folk, om de er etnisk norske, kvener/ norskfinner/ sjøfinner, tater/romani, polakker, arabere, somaliere, samer eller bergensere.

Det åpnes opp for å ha to forskjellige lederskap i et (lite) land på flere saksfelt. Dessverre er det allerede lover i Norge som gir landet to-lederskap, for eksempel konsultasjonsdelen i Sameloven. Denne delen, samt alle andre fremtidige to-lederskapsfelt, har Norges innbyggerne i tillegg ikke fullstendig innsyn i. En § 108 i Grunnloven som lovhjemler muligheten til å ha to-lederskapssystem vil akselerere segregasjonsprosessene på de utvalgte områder som Sametinget og andre udefinerte samiske interesser ønsker. Og dette vil gå blant annet utover folkegruppen kvener/ norskfinner/ sjøfinner.

Selv om dette ikke er synlig for de sør for Troms og Finnmark, så er den nordøstligste delen av landet også en del av Norge.

Stortingsfolket som står bak lovforslaget sier «at staten Norge er etablert på territoriet til både samer og nordmenn. Begge folk hadde utvilsomt tilknytning til Norges landområder før de nåværende statsgrensene ble etablert».

Finsktalende kvener /norskfinner /sjøfinner /skogfinner hadde faktisk også den samme tilknytningen til Norges landområder før de nåværende statsgrensene ble etablert. Samene holder til i Norge, Finland og Sverige på samme måte som det er finsktalende i Norge, Finland og Sverige. Men, siden kvener/ norskfinner/ sjøfinner «tilhører» Finland så har de representert en «fare» for i alle fall nasjonalstaten Norge, og de har derfor ikke fått sin rettmessige formelle anerkjennelse i verken Norge eller Sverige.

At en god del av disse har bodd og levd like lenge og heftig som samene i stort sett de samme områdene vil vise seg å gjøre det nye grunnlovsforslaget folkerettslig svært kontroversielt før eller senere.

Norske myndigheter har i mange år vært opptatt av at Norge fremstår som en fredsnasjon og en menneskerettighetsforkjemper. I dette åndedraget kan man også inkludere at Norge liker å fremstå som en klimaforkjemper.

Det er i en slik setting at samene nærmest blir misbrukt av norske myndigheter for å være den folkegruppen som blir tilgodesett med kontinuerlige bidrag i oppreising for tidligere synder begått av norske myndigheter.

Hadde dette skjedd i et annet land så kunne stortingspolitikerne definert dette som folkemord på minst tre av Folkemordskonvensjons fem punkter i artikkel 2

Sannhets- og forsoningskommisjonen jobber i dag med mandat fra Stortinget for å granske fornorskingspolitikk og urett overfor samer, kvener og norskfinner. Hadde man gjort granskingen etter vitenskapelig metode måtte man også inkludert ordet «rett» i mandatet. Men, granskingen er politisk, sannheten om «urett» skal stadfestes.

Det fører sikkert med seg en betydelig internasjonal goodwill å behandle alle sine «to-folk» på en god måte. Den enkelte politiske leder kan føle seg spesielt godt til mote ved å tilrettelegge ekstra for det folket som er mindre i antall.

Norske myndigheter har et behov for å sminke sine skavanker, fordi Norge har svin på skogen som stort sett alle land har. Disse sitatene fra innledningen i NOU 2015:7 Assimilering og motstand er bare et eksempel:

1. I løpet av to generasjoner fra 1900 ble nesten en tredjedel av barn født i tater-/romanifamilier bortsatt av barnevernet.
2. Misjonen gikk også inn for å bryte kontakten mellom foreldre og barn. Situasjonen for barna etter omsorgsovertagelse varierte. Mange barn ble utsatt for omsorgssvikt, mishandling og overgrep etter omsorgsovertagelsen.
3. Det samme gjelder flere sider ved praksisen på Svanviken arbeidskoloni inntil 1970-årene. På Svanviken ble beboernes hverdag kontrollert på en svært inngripende måte. Tiltakene overfor beboerne bestod blant annet i at deres korrespondanse ble kontrollert.
4. I perioden 1950–1970 ble 40 prosent av kvinnene som var på Svanviken, sterilisert under oppholdet. Utvalget kjenner ikke til noen annen institusjon i Norge som har en så høy andel steriliserte.
5. Politikken med omsorgsovertagelse for tater-/romanibarn hadde som mål å bryte familiebånd og fjerne den reisende livsformen og kulturen. Det har hatt negative konsekvenser for folket som helhet og for enkeltmennesker. Oppbrutte familier, tap av språk og kultur har også skapt sår hos både barna som ble tatt og familien som stod igjen.

Dette er «urett».

Hadde dette skjedd i et annet land så kunne stortingspolitikerne definert dette som folkemord på minst tre av Folkemordskonvensjons fem punkter i artikkel 2:

b) å forårsake alvorlig legemlig eller sjelelig skade på medlemmer av gruppen;
d) å påtvinge tiltak som tar sikte på å forhindre fødsler innen gruppen;
e) med makt å overføre barn fra gruppen til en annen gruppe.

Ett av disse punktene er nok for å konstatere et folkemord.

Det er slike folkegrupper som både den svenske og finske grunnloven, uten fanfarer, tar hensyn til i motsetning til den norske grunnloven. Den norske grunnloven inkluderer ikke folkegrupper som i anstendighetens navn burde vært anerkjent.

Selv ikke den fremste premissleverandør for samisk politikk og rettigheter, Norske samers riksforbund, har i sin formålsparagraf et mål for samene å være et urfolk:

§ 2 Formål:

• NSR vil fremme likeverd, solidaritet og fredelig sameksistens mellom folk og folkegrupper og respekt for menneskets avhengighet av naturen.
• NSR vil virkeliggjøre samisk selvråderett og sikre en samisk fremtid som ett folk i egne områder.
• NSR vil bidra til å opprette og fullføre samisk folkestyre ved aktivt å delta i demokratiske valg.
• NSR vil sentralt, gjennom SOL og via sine lokallag bidra og fremme til varierte og allsidige samiske 12 kulturaktiviteter og tilbud.

Forutsetningen for folkemordet på tater/romanifolket, og kulturmordet på kvener/ norskfinner/ sjøfinner, er tankesettet om at det finnes et «oss» og «dem». At folk er så forskjellig at man ikke tenker «vi». At noen ikke blir respektert og inkludert.

Norske lovgivere er i villfarelse når man fokuserer på kun en av folkegruppene i Norge, når samfunnet hele tiden ellers fokuserer på «vi» løsninger. Vi – fellesskapet – er fundamentet i og for «ett folk».

Grunnen er enkel, når lovforslag ikke berører andre, så har disse heller ikke interesse av å involvere seg i like stor grad. I stort sett alle lovforslag er det de som har størst interesse i loven som prøver å påvirke loven mest. Har du gode kontakter inn mot stortingsgruppene, har du større sjanse på å få frem et budskap. Også i forslaget på en forandring av § 108 i grunnloven er det tette bånd mellom forslagstiller og interessent/premissleverandører.

Denne saken involverer ikke bare en syvende far i huset, men to

Forslaget på å endre grunnlovens paragraf 108 er øverst signert av Dag Terje Andersen. Andersen er en av de mest fremtredende politikerne i Norge de siste årtiene, en rikspolitisk supertungvekter.

En av de viktigste premissleverandørene for samepolitikken er blant annet forfatteren av Lappekodisillen i nord 1751–1859, Steinar Pedersen. Allerede ved grensesettingen mellom Norge/Danmark og Sverige/Finland i 1751 ble samene innrømmet rettigheter og status av myndighetene. I noen av de eldste fremdeles gjeldene lovene nord i landet er samene, og allmuen generelt sett, innrømmet rettigheter av myndighetene. Pedersen betraktes nesten som om han var til stede i 1751.

I stort sett all juridisk arbeid som omhandler samiske og norske interesser har aldri kvener/ norskfinners/ sjøfinners juridiske interesser vært ivaretatt. På tross av at de samisk- og kvensk-/finsktalende har levd og virket i de samme områdene og er omtrent like i antall. I alle år har den norske stat finansiert samisk interessearbeid, men ikke kvenskfinsk interessearbeid. Dette har vært en systematisk og strukturell diskriminering av den kvenskfinske delen av befolkningen.

Andersen og Pedersen har vært «fiskekompiser» gjennom mange år. I en artikkel i NRK Sapmi 20. juni i 2008 kommer det frem at de diskuterer ILO nr. 169 konvensjonen flittig ved leirbålet langs elvebreddene og at Pedersen berømmer Andersen for hans kunnskap om det samiske, og at man kan stole hundre prosent på Andersen. Andersen var da sameminister i Stoltenbergs andre regjering.

Tette bånd mellom forslagstillere og premissleverandører i tospann med at dette fremstilles som en ubetydelig grunnlovsendring bør gjøre norsk presse og folk ellers ekstra årvåkne.

Det burde være til ettertanke at både Finland og Sverige har en helt annen tilnærming til alle folkegrupper i sine land enn det Norge har. Det syltynne juridiske grunnlaget for det nye forslaget fra våre beste menn og kvinner er tankevekkende. At et så lettvint lovforslag, som skal ta hensyn til en utpekt folkegruppe, i det hele tatt blir fremmet, avslører at de folkevalgte mangler perspektiver når de skal lage gode helhetlige lover.

Det har alltid vært, og vil alltid være, våre beste menn (og nå også kvinner) som lager lover som forskjellsbehandler folkegrupper i et land. Nå blir det tatt et steg tilbake i tid, nå lages grunnlaget for en meningsløs segregasjonspolitikk.

En lege yter ubetinget legehjelp uavhengig av hvem som trenger legehjelp. Helsearbeidere i Norge behandler pasienten som best de kan, om pasienten har somalisk, slovakisk eller samisk bakgrunn. At hjertekirurgen er flink i spesialfaget sitt er viktig, om tjenesten er samisk eller norsk er irrelevant og urealistisk til sammenligning.

Det blir fjellet som danner grunnlaget for Martin Luther Kings drøm om forbrødring

Men, det skal nå etableres samiske helsetjenester (i hele Norge), fordi samiske pasienter «utsettes for helsepersonell med liten kunnskap om samisk språk og kultur». Av den grunn yter helsepersonell i Norge «samiske pasienter dårligere behandling, utsetter samiske pasienter for mindre pasientsikkerhet og mer feil behandling».

For de med bakkekontakt: Det er en utfordring i seg selv å få tak i «norsk» helsepersonell og balansere «norsk» turnus. I tillegg, skal helsepersonell i Kautokeino og Karasjok flytte og tilby samiske helsetjenester andre steder i Norge?

Samiske, kvenske/-finske og andre etniske, språklige eller religiøse folkegrupper gis mulighet til å beholde og utvikle sine egne kultur- og samfunnsliv, i tillegg til det norske kultur- og samfunnslivet.

Dette vil være i samsvar med både den svenske og finske grunnloven, som Norge er forpliktet til i henhold til Helsingforsavtalen av 1962, folkeretten ellers, og det blir fjellet som danner grunnlaget for Martin Luther Kings drøm om forbrødring.

Norge er i dag et multikulturelt samfunn. Det er på tide at grunnloven sikrer alle samme mulighet til å være sitt etniske selv innenfor rammen av ett stort fellesskap. At det å inkludere blir like viktig som det å integrere.