Ivar Dervos 2. brev

Telemarksforsknings rapport om KMD

Pensjonert oberst Ivar Dervo har i oktober 2020 igjen skrevet et åpent brev til Sannhets- og forsoningskommisjonen. Brevet utfyller det første brevet og er på kvenfinn.no lagt frem i sin helhet i åtte deler. 

Hele innholdet i vårt brev av 28. november 2019 står seg fortsatt saklig og begrunnet korrekt. Vi står for innholdet. Det dokumenterer historieforfalskning og etnisk forskjellsbehandling i strid med lover og internasjonalt ratifiserte konvensjoner. Det kan på et par punkter utdypes noe. Dette desto mer som samifiseringen har fortsatt, og utydeliggjøring av kvenske ønsker og krav har fortsatt. I den forbindelse er leder for kommisjonens artikkel i Nordlys interessant av flere grunner.

Viktige linker:

Sannhets- og forsoningskommisjonens arbeid mellom tillit og taushet (Nordnorskdebatt/Nordlys)

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund
Telemarksforsknings rapport om KMD

Pensjonert oberst Ivar Dervo har i oktober 2020 skrevet sitt andre åpne brev til Sannhets- og forsoningskommisjonen. Her er del 1. (Sannhets- og forsoningskommisjonen på bildet).

Behovet for tillit til kommisjonen

Leder av Sannhets- og forsoningskommisjonen, Dagfinn Høybråten, betoner blant annet behovet for, og avhengighet av tillit i kommisjonens arbeid, og at et gransknings arbeid i urfolks- og minoritetssamfunn krever et særskilt bevisst forhold til maktforhold og hvordan de kan virke inn også på forhold under selve granskingen. Stortingets oppdrag til kommisjonen snakker om samer og kvener uten noen betoning av begrepet urfolk. Legges det her opp til fortsatt etnisk forskjellsbehandling og nedtoning av behovet for å gå i dybden på strukturer, økonomi og organisering i minoritetspolitikken? Jevnfør blant annet konstatering i brev av 28. november 2019 side 9: «Det finnes ingen kvendrakt i kommisjonen»!

Det etterfølgende er en utdypning av noen punkter i brev av 28. november 2019 og en kommentar/utdypning av noen forhold som bør berøre kommisjonens arbeid. herunder kommisjonsleders artikkel i avisa Nordlys da innholdet i artikkelen ikke virker umiddelbart beroligende. Spesielt utdypes betydningen av ødeleggelse av demokratiet innenfra.

Leder for kommisjonen poengterer korrekt behovet for tillit om kommisjonen skal lykkes.

Kvensk tillit til kommisjonen var alt før starten temmelig tynnslitt. Vi viser har til Kven Østlandets (KØs) brev til Kontroll- og konstitusjonskomiteen datert 13. juni 2017.

I dette brev er kommentert blant annet:

Stortingets kontroll- og konstitusjonskomiteens varsel (bare til Sametinget) om høring, og KMDs brev av 22. mai 2017 til komiteen, samt fornorskingspolitikken av kvenene. Også høringen som pågikk en hel dag ble en misere. Den begrensede kvenske deltagelse fikk 15 minutter. Den fra kvensk synspunkt negative start ble, tross vårt besvær, fortsatt ved oppnevning av medlemmer og etablering av sekretariat.

KØs åpne brev er også tilgjengelig hos de parlamentariske ledere på Stortinget og ved Norske kveners forbund og Kvensk Finsk Riksforbund (KLF), og er et viktig bakgrunnsdokument for kommisjonen hva angår behovet for tillit og om forskjells behandling. Det kan lett skaffes.  Kommisjonen må også av hensyn til tilliten redegjøre for eventuelle bindinger, for eksempel til samebevegelsen. Jamfør at tross en stortingsoppnevnt norsk kommisjon blir for eksempel kofta her, som vi også har erfart en rekke ganger tidligere brukt som et politisk plagg, og skaper en illusjon om at samene er annerledes. Statssekretærer i den norske regjering har flere ganger stilt i kofte ved møte med kvenorganisasjonene. En tiltatt eller godkjent maktdemonstrasjon?

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund
  • Major Peter Schnitler
  • Major Peter Schnitler
  • Major Peter Schnitler

Pensjonert oberst Ivar Dervo har i oktober 2020 skrevet sitt andre åpne brev til Sannhets- og forsoningskommisjonen. Her er del 2. (På bildet major Peter Schnitler med artikkel 6 og 10).

Hvem kom først, finnene/kvenene eller samene?

I brev av 28. november 2019 (side 8) har vi vist til finske historiske kilder som konstaterer at samene eller lappene, som de ble kalt den gang, på ingen måte var de første på Nordkalotten. Også dansk/norske kilder peker i samme retning. Jevnfør Major Peter Schnitlers grenseeksaminasjonsprotokoller fra 1742-45 (blant annet Bind III, s 55).

Artikkel 6 og 10:

«Om Finnerne i Alminnelighet er at bemerke, at de ere de rette og ældste Indvaanere af Finnmarken og paaholdne af deres gamle Dragt, Sæder og Tungemaal.  Disse finner ere nu adskillige Slags, som dog ikke differere i Tungemål , Dragt og Sæder, men allene i Nærings Maaden. De saakaldede Qvæner ere fra Sverrigs Torne – Lapland og Storfinland hid overkomne Svenske Bønder som på Norsk Grund have røddet og bygget, og blive stadig paa eet Sted boende.

De ere gemeenlig gode Jord- Dyrkere og Elve-Fiskere og nære sig fornemmelig deraf. Som de i Sprog og Sæder holde sig meget til de Norske Søe-Finner, saa kan de følgeligen til disse regnes. Det Stor Finlandske Sprog, som Nord i Norge og kaldes det Karelske eller det Qvænske, differerer fra det Lappiske, at den ene Nation ei forstaaer den anden. Lapperne (Samene) ere en Gren af den Finlandske Nation og i deres tungemål ere mange Ord, som med det Stor-Finlandske ellers kaldet det Karelske have en Overensstemmelse.

Også lappene er delt i to grupper grunnet levemåte, fjell- og bygdelapper. Fjellappene lever på samme vis som fjellfinnene – bor i telt og flytter fra sted til sted.»  Det er tydelig tale om to forskjellige folk.

Forskjell i dialekter både i finsk og samisk er nevnt – noen innbyrdes uforståelig. Det er forståelig på grunn av vanskelige kommunikasjoner og svak ensretting i skole. Enda i dag er enkelte små norsk dialekter såpass avvikende fra norsk at en må ha ordbok.

Det er også bemerket at sjøfinnene klarer seg økonomisk bedre enn nordmenn og er selvforsynte med hus, klær og mat. Det finnes også tallmateriale for hvor mange det i 1743 var av finner og samer. I Lyngen for eksempel er 47 familier sjøfinner/kvener og 6 familier er samer (bygdelapper), men om somrene er i tillegg 31 svenske familier fjellapper. (Referanse Schnitler).

Det et ganske klart at sjø- og fjellfinner er et og samme folk, hvor også kvenene (nykommene), har slutter seg til, og har samme språk (finskkvensk) og dyrker jord, blant annet korn og bruker husdyrgjødsel. Det finnes to typer «byer»; finnebyer og lappebyer, bosted/oppholdssted for en eller flere familier.

Finner har utvilsomt oppholdt seg på norsk territorium alt i sagatiden Det er i brev 1 (en) nevnt kvenske navn helt ned på Mørekysten. Her viser vi i tillegg til Torfæus Norgeshistorie bind VI side 253 hvor det vises til finsk skipsbyggerkunst for Konge pretendent Harald Gille (og Magnus Blinde) nord i Hålogaland ved Tjaldasund – område Hin år 1139/40. (Det vil si antagelig Tjeldsund og Hinnøya, kan nærmere bestemt være Asta/Grovfjord/Gratangen området – større bygder fra gammelt med fjell for mulige huler? Kongsemnet overvintret i hule).

To raske skip hver med 12 åre par (24 roere) ble raskt bygget. Den som har det minste erfaring fra håndverk vil forstå at det må et helt lag av fagfolk til for slikt arbeid. Det må ha vært høyt organiserte finske samfunn i Norge alt i vikingtiden, dette var ikke håndverk som et nomadisk jeger/fangstfolk kunne maktet. De hadde helt andre unike ferdigheter. Som gammel rype- og elgjeger/sportsfisker kan man ane hvilke ferdigheter og innlevde vaner en måtte besitte for å kunne leve i en nomadisk jeger-/fangstfolks kultur, hvor man i helt annen grad, enn bønder med flere ville være prisgitt naturens luner. Vi fra bondekulturen og lignende virksomheter hadde alltid jakt og «sports-»/innlandsfiske som en binæring.

Det interessante her, er i tillegg at skipene ble bygget uten trespant, men med vidjerenninger, en teknikk som skal ha vært kjent i finsk båt/skipsbygging, ikke i norsk. (Kanskje fra tiden før klinkebygging ble vanlig?)

Før grensedragningen (1751) skulle lappebyene skatte til Sverige og finnebyene til Norge. Av den grunn forsøkte svenske skatteoppkrevere å omdefinere finnene til lapper og nordmenn lappene til finner. Her har det nyere begrep «finner» synonymt for «samer» sin historiske rot i Norge. Mange av dagens sjøsamer og reindriftssamer har således sin rot i finske folk.  Det burde være enkelt å sjekke Kautokeinosamenes språklige rot i det finsk/kvenske. Jamfør brev en (1) side 15 om antall kvener, 8 av 10 familier i Kautokeino i 1801. Jamfør forøvrig boken; «Kautokeino og Kautokeinolappene, en historisk og ergo logisk (følge logisk) regionshistorie fra 1938.

Jevnfør her også brev fra Gustav Wasa 1552 til Christopher Huitfeldt, lensherre på Bergenhus, hvor han hevder at lapperne til alle tider har vært svenske undersåtter. (Schnitler bind III, side XIV, fotnote 22). Rimelig forståelig da lappene da enda hadde sine (hoved) områder i syd Finland – Lappenranta, Lapoa med flere.

Jevnfør her også norske – russiske avtaler på 1300-tallet hvor finnene anses som norske borgere og hvor det nevnes at halvkarelere, født av finsk mor, er norsk skatteobjekt.

Den ofte hørte samiske klageskrik om at forfedrene ble skattet av flere gjelder i like stor grad finner/kvener, men det fantes altså regler mellom – hvem skatter hvilke grupper.

Begrepet lapper har antagelig på norrøne språk sin opprinnelse i labbe (gå), løpe, altså de som gikk/jaktet, ikke bodde fast på ett sted.  Jamfør forøvrig tidligere «bueskatt» for alle jegere over 15 år.

Også innholdet i Schnitlers grenseprotokoll – et historisk dokument – er selvsagt historikere ved UiT klar over, likevel fortsetter historien omskrevet til en falsk samisk historisk område/etnisk dominans.   Det historiske ordet «finner» erstattes konsekvent med «samer».

Hele miljøet ved UiT rundt historikere, arkeologer, samfunnsvitere og jurister bedriver samifisering. De «forskere» som åpenbart opptrer samisk-etnokratisk kan en dog til en viss grad se. Verre er det med dem som unnlater å si noe eller uttaler seg slik at det kan se ut som de støtter etnifiseringen. (Her kan også bemerkes at samisk forvaltningsområde nå omfatter alt nord for Dovre og deler av Møre og Hedmark (Innlandet) og at i henhold til samelovens § 3-1 nr. 1 skal samiske stedsnavn skrives foran norske).

Her kan innskytes at biskop Olav Øygard i Nord-Hålogaland bør ha grunn til å skjemmes hvis det er sant at bispedømmerådet har forkastet et kvensk salmeprosjekt etter saksbehandlers sluttrapport. (Ruijan Kaiku 3.august 2020) Saksbehandleren skal ha vært bispedømmets rådgiver for samisk kirkeliv som blant annet skal ha tuftet sin rapport på en ikke (kvensk) språkkyndigs vurdering. Her er igjen kvensk selvbestemmelsesrett i egne saker overkjørt. Er dette virkelig sant? Bortforklarende unnskyldninger bør ikke godtas. Videre fremgår at Samisk kirkeråd ønskes konsultert i arbeidet ved ny kvensk salmekomité hvor kvenene vil være i klart mindretall. «Mikä Jomalan Nimissa» har samisk kirkeråd med kvenske salmer å gjøre selv om noen av dem er oversatt til samisk. Kirkens gamle strid med læstadianismen bør nå kunne legges til side. Alt ved Luther 1517 fikk legfolk adgang til selv å kontakte Gud.

Saksbehandler for dette brev har som medlem i KØ deltatt på to møter med representant for kirkerådet og fikk da inntrykk av at kvenene skulle bli godt ivaretatt. Men det gjaldt jo statskirken og gjelder kanskje ikke i «folkekirken»?

Dette spesielt til refleksjon for tidligere biskop i kommisjonen. Jamfør Ruijan Kaiku 3. august 2020, side 15 og omtale av Telemarksforsknings rapport nedenfor.

At man i mer moderne tider (en forholdsvis kort periode) har brukt begrepet finner synonymt med samer i Norge er kanskje politisk/historisk forståelig, men gir falsk historie. Jeg ser flere eksempler på at gamle historiske verk ved oversettelse til moderne norsk, samifiseres ved at man med små skrift i merknadsfelt viser til at det gjelder samer selv om det åpenbart var finner eller kvener som ble omtalt. Eller at man direkte erstatter begrepene finner/finas og kvener/kvenas med ordet same uten noen forklaring. Som et apropos kan man si at «Norge er bygget på to folk, det norske og finske», som «et motsvar til det rådende uttrykk – på nordmenn og samer». I dagens nordnorske samfunn, etter mange hundreårs samvær norsk – samisk – kvensk/norskfinsk er det lenge brukte begrepet tre stammers møte det mest korrekte beskrivelse av kalottcocktailen.

Demografiforståelsen om Nord-Norge er svak i nasjonalt ledende kretser.

Til slutt i dette kapittel må vi nevne eksempler på historiske tekst tilfiling:

  • Faghistoriker, samisk aktivist, Steinar Pedersen viser til det islandske skrift «Rimbegla» fra 1100-tallet (NOU 1994: 21) og påstår at Malangen sannsynligvis dannet en grense mellom norsk og samisk bosetting og danner et skille mellom bumenn og finner. Han skriver videre at blant annet utfra et slikt utgangspunkt kan den første norske kolonisering i Finnmark, høyst sannsynlig settes til etter Rimbegla – (1200-tallet). Annen historiker (fra UiO) påpeker at; «Studerer en hele sitatet går det tydelig fram at Rimbegla omtaler skillelinjene som eksisterte mellom de kristne kirkesognene på øyene i Nord-Hålogaland omkring år 1200 og ikke som en riksgrense mellom Norge og Finnmark. Merk også at bumenn ikke var noe etnisk begrep. Denne sist nevnte tolkning av Rimbegla synes godt begrunnet. Jamfør her også kongenes kapellbygging til og med øst på Kola.
  • Pedersen skriver i historiedelen i NOU 1994: 21 – bruken av land og vann i Finnmark (bakgrunnsmateriale for Samerettsutvalget) at; «Det geografiske område som i dag kalles Finnmark, kommer av det gammelnorske ordet Finnmork. Det betyr samenes land». Helt vilt, ubegrunnet påstand! – Læreboka «Samerett» ved juridisk fakultet ved UiT er pensumslitteratur på masterstudiet i rettsvitenskap. Der kan en lese: «Som de første beboere i det nordlige Norge er det naturlig at samene hevder eiendomsrett til grunn i deler av Sameland på grunn av okkupasjon».

Det hele blir en sirkel argumentering, feil gjengis i alle varianter. Det finnes ingen arkeologiske eller historiske grunner til å påstå at samene var først i Nord-Norge. Referer til brev 1 av 28. november 2019 side 7. Det finnes forøvrig ingen kultur basert på naturressurser, mer, heller ikke sosialt. Boken; «Den samiske medborgeren» utgitt i 2017 bør være viktig for alle som er interessert i samepolitikk – ikke bare mene, men vite. Skjønt studien, som er en studie av samiske forhold i moderne tid, ikke går i dybden på demografien.

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund
Telemarksforsknings rapport om KMD

Pensjonert oberst Ivar Dervo har i oktober 2020 skrevet sitt andre åpne brev til Sannhets- og forsoningskommisjonen. Her er del 3. (På bildet er forsidemotivet til rapporten fra Telemarksforskning – Kulturell berikelse – politisk besvær).

Kulturell berikelse – politisk besvær

Telemarksforskning (TF) – Utredning av 5. mars 2020 bestilt av KMD våren 2019

I brev nr. 1 av 28. november 2019, side 10, til kommisjonen er kritisk redegjort for SAMI/ KMDs funksjon i håndtering av nasjonale minoritter. Jamfør også omtale av NIM side 12.

Telemarkforsking har levert en svært kritisk rapport om den nasjonale håndtering av de nasjonale minoriteter, og er svært kritisk til KMD /SAMIs funksjon/bidrag. De foreslår faktisk at SAMI bør nedlegges og nyopprettet som direktorat under kulturdepartementet. Sett fra kvensk ståsted er TF rapporten et svært viktig bakgrunnsdokument også for Sannhets- og forsoningskommisjonens arbeid. Rapporten er på 92 sider og det vil føre for vidt her å redegjøre for hele innholdet.

Kulturell berikelse – politisk besvær; Gjennomgang av politikken overfor nasjonale minoriteter 2000 – 2019. Gjennomgang av virkemidler i politikken.

Noen få punkter nevnes:

  • Perioden kaster lange skygger over feltet. Kumulativ diskriminering kan gå i arv.
  • Anerkjente endrings-, handlings-, og programteorier er lagt til grunn for oppbygging og innhold i rapporten – solid akademisk og rimelig empirisk ryggdekning.
  • Informanter; 10 fra minoritetene, 13 fagpersoner, 5 fra KMD/SAMI – Total økonomi for de 5 nasjonale minoriteter, cirka 5millioner, det vil si 0,5 % av samisk tildeling (Som et apropos nevnes at en av innvandrergruppene – det somaliske trossamfunn og moske – har fått vel 30 millioner i tiden 2005 – 2020 pluss et tilsvarende beløp fra Oslo kommune.)
  • For skogsfinnene (sammenslutningen; Skogfinske interesser) handler rettighetskampen om forvaltning av kulturarven – materielt og immaterielt. Sentralt står ønske om eget moderne miljømuseum.
  • Flytting av tilskuddsordningen til fylkeskommunen Troms og Finnmark for kvener/norskfinner vil si at den forvaltes av aktører på armlengdes avstand fra der politikken utformes.(Ubegrunnet sies det i tillegg at det kan være en fordel).
  • Kontaktforum (SAMIs årlige møte med minoritetene) er mest for KMD ikke for minoritetene, må endres til reell dialog – medbestemmelse for den enkelte minoritet.
  • Det er brudd på Europarådets rammekonvensjon for beskyttelse av nasjonale minoriteter. Det er brudd på prinsippene om likeverd, ikke-diskriminering, ikke i tråd med internasjonale forpliktelser (Jamfør juridisk utredning i brev 1, side 4, bla om FN konvensjoner).
  • Minoritetene har rett til reell dialog og medbestemmelse i alle forhold som angår dem.
  • Det bør rekrutteres fra minoritetene (Merk: Det samisk dominerte SAMI i KMD har fått strøket finsk som minoritetsspråk uten å ha kontaktet kvenmiljøene. Det finnes tre forbund, hvorav to ønsker finsk. Vi har en selvfølgelig rett til selv å utforme språket innhold og fremtid. Det er helt hårreisende at kvenorganisasjonene blir nødt til å kjempe mot norsk rapportering internasjonalt. PS: Finsk også for skogsfinnene!)

 Sluttbemerkninger til TF rapporten:

  • Einar Niemi er, som den eneste av fagpersonene, nevnt ved navn. Han opplyser forøvrig at mandat for Sannhets- og forsoningskommisjonen våren 2019 er endret til også å omfatte skogsfinnene. Det fremgår ikke hvem som har godkjent endring av mandatet til en Stortingsoppnevnt kommisjon, heller ikke hvorfor? Fra konstitusjonskomiteen på Stortinget opplyses at Stortinget ikke har noen funksjon i kommisjonens tolkning av mandatet. (Skogsfinnenes situasjon og ønsker/krav kan på ingen måte danne noen som helst norm for kvenske krav- gjenreisning av språket.)
  • Det må være noe feil ved angivelse at når kvenen/norsk finnene kom til Norge. Jamfør foranliggende kapittel om Schnitlers grenseprotokoller og finske kilder nevnt i brev 1 fra 28. november.2019.
  • Vi er også kjent med at TF-rapporten var sterkt forsinket, angivelig på grunn av KMDs ønske om endringer (om tolkninger) på enkelte punkter. Overraskende? Med et profesjonelt byråkrati kunne en ventet at rapporten straks ville bli sendt minoritetene med forslag om seriøse drøftelser om «veien videre».
  • Fra andre kilder får vi opplyst at SAMI har 15 ansatte, her av arbeider 9 med samiske saker.

Med samisk statssekretær er dette også en etnisk tung skjevhet i organisasjonen. Dette forhold er ikke direkte nevnt i TF rapporten, men TF-rapporten er en klar kritikk av hele miljøet – KMDs/SAMIs håndtering av de nasjonale minoriteter.

Dette er et eksempel på hvordan et statsbyråkrati ikke fungerer – en svekkelse av rettsstaten. Når de nasjonale minoriteter behandles annerledes er vi på vei bort fra demokrati og likhet for loven. Jamfør henvisning til juridisk utredning side 4 i brev en (1).

Et rasjonalt byråkrati er vestens rasjonale – En upartisk embetsverk med vekt på tydelighet og skriftlig dokumentasjon avgjørende – filosof Max Weber (1864 -1920).

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund
Telemarksforsknings rapport om KMD

Pensjonert oberst Ivar Dervo har i oktober 2020 skrevet sitt andre åpne brev til Sannhets- og forsoningskommisjonen. Her er del 4. 

Sannhetskommisjonens mandat

Oppnevnt av Stortinget 14. juni 2018 (Innstilling 408 S (2017 2018). Formål; Legge grunnlag for anerkjennelse av samers, kveners og norskfinners erfaring med norske myndigheters politikk og de konsekvenser disse har hatt for grupper og individer. Målsetting: Etablere en felles forståelse av fornorskingspolitikken og dens konsekvenser. Undersøke ettervirkningene i dag, knyttet til samisk og kvensk/finsk språk og kultur, materielle, sosiale, helsemessige, identitetsmessige ettervirkninger.

Det fremgår av mandatet at ved historisk kartlegging bør en gå tilbake til omkring 1800.

Her er Stor Finlands overgang til Russisk storfyrstedømme 1809 av geopolitiske grunner viktig også i nord. Da overtok Finland administrasjonen av Lappmarkene i Nord-Finland fra svenskene. I 1814 fikk Norge igjen en egen regjering, men utenrikspolitikken ble bare flyttet fra København til Stockholm. Finsk utenrikspolitikk fra Stockholm til St. Petersburg. (Referanse: boken «Norden i Napoleonskrigene» fra 2014.

Etter den store nordiske krig 1700 – 1721 hadde forøvrig russerne alt satt seg fast i Baltikum og tatt Viborg len i Finland. (Store lidelser for alminnelige folk både i Norge og Finland, verst i Finland. Betydningen for folk i grensestrøkene i nord vil kreve egen forskning også sett i sammenheng med klimatiske forhold -uår.)

Danske (norske) tiltak fra midten av 1700 tallet er viktig for å forstå bakgrunn for myndighetenes senere håndtering av same og finne-/kvenpolitikken i nord da også sosial (vulgær) darwinismen fikk betydning fra 1850 årene.

Her nevnes bare fra midten av 1700-tallet:

  • Rustning – reising av Vardøhus nye festning 1734 – 38 (En voldsomt kraftanstrengelse)
  • Etablering av Schnitlers grensekommisjonen, protokoller 1742 – 1744 – Grensetraktaten med Sverige 1751.
  • Etablering av samisk skriftspråk (Knut Leem 1748, andaktsbok 1752 og 1768)
  • Lappekodisillen (tillegg til grensetraktaten 1751)

Danmark (Norge) forsterker sitt nærvær militært og administrativt, avklarer grenseforhold mot Sverige-Finland. Styrker sitt grep om samene, som norske, iverksetter samisk skriftspråklig utvikling. Var det et ønske for å sikre/utvide territoriet og skatterett?

Sverige aksepterte at noen samer ble norske borgere, men sikrer seg grenseoverskridende rett for noen av sine nomadiske samer.  Den finske tolkningen av lappekodisillen er at den gjaldt alle som hadde grenseoverskridende næringer (lappet over grensen). De mener at den også gav de bofaste i Lappland rett til deltakelse i Finnmarksfisket. Noe de hadde deltatt i fra uminnelige tider. Men i 1826 stengte den nye norske staten finnenes rett til fiske.  For de fastboende og nomadiske finner (og kvener) kan det ha vært sikkerhetspolitisk opportunt å betegne noen som samer på grunn av deres klart språklige tilknytning til Stor-Finland og dermed til Sverige. Karelernes (russekvenenes) fortidsopphav på russisk territorium med språklig tilknytning til finsk kunne også bli sikkerhetspolitisk en dobbeltfare. Viktige moment for å forstå senere norsk håndtering av kvener og samer. Mandatet til Sannhetskommisjonen bør historisk tolke mandatet tilbake ca. 50 år, (til omkring 1740-50) noe begrepet rundt 1800 i mandatet bør tillate. Til slutt bemerkes at «Felles forståelse» fra kommisjonen kan neppe være et ønske/krav. Det vil kunne binde kommisjonsmedlemmene.

Særmerknader er ofte svært belysende i større utredninger.

Etter å ha studert og arbeidet med sikkerhetspolitikk vil saksbehandler mene at Sannhetskommisjonen ikke kan overse betydningen og motivene for danske (norske) tiltak på midten av 1700-tallet, selv om det her på sikt kreves mer forskning med bredere historisk perspektiv enn det UiT har for vane. Samer og kvener/norskfinner blir nå fortsatt behandler forskjellig.

Et tillitsskapende tiltak vil dessuten være å gi en begrunnet forklaring på hvorfor og hvem som har tillatt en utvidelse av ett stortingsoppnevnt mandat.  Jamfør at kommisjonens utgifter på mandat er med på Stortingets budsjett.

Kommisjonen skal i følge mandat ta utgangspunkt i eksisterende forskning for å gjøre en historisk kartlegging av fornorskingspolitikken. Man kan håpe at kommisjonen tar inn over seg at kvensk/norskfinsk forskning er dis-favorisert i forhold til samisk forskning, her under også det etniske preg, på UiTs skrifter, – også dette en tanke til kommisjonsleders ønske om tillit.

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund
Telemarksforsknings rapport om KMD

Pensjonert oberst Ivar Dervo har i oktober 2020 skrevet sitt andre åpne brev til Sannhets- og forsoningskommisjonen. Her er del 5. 

Etnokratisering av det norske samfunn

I brev 1 (en) side 6 er vist til at 12 lover alt er etnifisert, på bekostning av majoritetsbefolkning og mot minoriteten kvener/norskfinner. Etnifiseringen – særretter for samene – og diskriminering av kvener/norskfinnene har fortsatt selv om en kunne vente en pause til Sannhets – og forsoningskommisjonen har levert sin utredning. Her skal bare fire eksempler trekkes fram:

  • Arbeidet for særrettigheter for samene på Nordisk plan har fortsatt tross begrunnede motforestillinger, angivelig fordi samene ikke fikk det helt som de ville i forfjor. Det vises her til to brev fra Kven Øst (KØ) til regjeringene i Finland, Sverige og Norge, datert 12. januar 2017 og 24.mars 2017 med merknader til forarbeidet og fremforhandlet forslag av 13. januar 2017. Hverken kvenene, som er representert i alle tre landene, eller majoritetsbefolkningene lokal/regionalt er listet som interessenter selv om samekonvensjonen og planlagt administrasjon av den utvilsomt angår dem. Lovarbeid i Norge, etter ratifiseringen av ILO 169 (arbeidslivskonvensjonen som tillater midlertidig særbehandling av stammefolk til de har oppnådd samme nivå som majoritetsbefolkningen) har lagt opp til forskjellsbehandling ut fra etnisitet. Full integrering eller assimilasjon er selvsagt ikke et krav i dag.

Saken berører 133 kommuner, dvs. såkalte «samiske områder» selv om det ikke finnes entydige samiske områder, de aller fleste bor og ernærer seg som nordmenn flest. Med det «hemmelighold» som preger samepolitikken bør en oppfølging i høyeste grad være av interesse også i kommisjonen. KØs to nevnte brev skal også være tilgjengelig hos konstitusjonskomiteen.

  • Utvidelse av sameloven. På stortingets høring (i kommunal- og forvaltningskomiteen) om revisjon av sameloven II 25. oktober 2018 ble det gitt en kvensk juridisk begrunnet innspill fra KLF/Kvensk Finsk Riksforbund til kommunal- og forvaltningskomiteen. Høringen var en nesten ren samisk forestilling.

Bare en kommune (Holtålen) var til sted, ingen av de 7 berørte fylker. Lovutkastet hadde ikke vært på høring. FNs konvensjoner (om avskaffelse av alle former for rasediskriminering, om sivile og politiske rettigheter og om barns rettigheter) gir borgerne rettigheter. Det disse konvensjoner spør etter, er hvor vidt noen grupper har dårligere muligheter eller forhold enn andre grupper, det vil si om statens lover eller praksis motvirker prinsippene om likhet, likeverd og like muligheter.  Det er også sikker folkerett at stater heller ikke har anledning til å diskriminere mellom ulike minoritetsgrupper.  Hele det kvenske innspillet er gjengitt i Ruijan Kaiku 28. januar 2019 og bør sees som begrunnet utdypning av dette punkt. Sekretariatet bør enkelt kunne skaffe det.

  • Endring av Grunnloven. Innstilling er fremmet av Kontroll- og konstitusjonskomiteen på Stortinget.

Det norsk samiske etnifiseringsmiljø har sterk innflytelse. Det søkes ført inn bestemmelser på etnisk grunnlag, i strid med lover og ratifiserte internasjonale konvensjoner. Ny tekst: «Det pålegger statens myndigheter å legge forholdene til rette for at det samiske folk, som urfolk, kan sikre sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv». Det nye er at ordet folkegruppe skal erstattes med ordet urfolk. Det betones imidlertid at dette ikke medfører noe endring av dagens situasjon, men det gjør det. Stortings vedtak av september 2015 viser nåværende § 108 som alt er tvilsom. Det ble fra Kven Øst fremmet et forslag om endring, blant annet at kvenene eventuelt også burde tas med i grunnloven, uten respons på konkret forslag.

Vi har flere ganger sett at summen er at endringer bryter med demokratiet og krav om likeverd og likhet for loven. De beskrevne henvisninger til Finland er utvalgte deler og gir i sum falsk historie. Urfolk i Finland er «Ulkuperäiskansana»- de som kom etter de første menneskene.

Vi ser her som i flere tidligere saker at det sterke norsk – samiske etnokratimiljø har veldig bred innflytelse.

Det opplyses heller ikke at hverken Sverige eller Finland har ratifisert ILO 169. Det er forøvrig bare Norge som har vedtatt reindrifta som en etnisk næring, også det en slags stakkarslig gjøring av hele det samiske folk. Vi tror imidlertid at minst en av konstitusjonskomiteens medlemmer vet om alt dette. Jamfør også brev 1 (en), side 4 om FN erklæringen om innfødte folk. (Indigenous = innfødt ikke opprinnelig, ikke urfolk).

Jeg er redd Stortinget i uvitenhet om forholdene i Nord-Norge og under etnokratisk «rettferdighetskrav» blir ført bak lyset. Kanskje er det også en arv etter indre- og finne- misjonens fortellinger om elendigheten for å skaffe penger til misjoneringen. Man kjenner til noen eksempler som kan tyde på det. En kvenfamilie, noe lurvet kledd grunnet klesmangel, ble fotografert like etter krigen av en «misjonær». Ikke foran ny bygd hus men foran et sammenrast hus (som ikke var brent) etter farfaren. Kunnskap om Nord-Norges demografi – landsdel med tre folk, spesielt om historie, er (erfart som) ganske mangelfull i Sør-Norge.

  • Vi ser ofte at SAMI i KMD overser kvenske/norskfinske begrunnede ønsker/krav. Skriftlige henvendelser stopper her og blir aldri kjent i øvrige regjeringsapparat, selv om flere departement har sektor ansvar. Som vi ser av Telemarksforskings (TFs) rapport er de andre departementer fornøyd med SAMIs koordinering. Tross den drepende kritikk fra TF- rapporten har KMD internasjonalt varsler om at finsk skal strykes som minoritetsspråk i Norge. Merk at to av tre forbund krever finsk/kvenfinsk. Se brev en (1) side 18.  Her kan føyes til at for skogsfinnene er deres tapte språk finsk. Altså egentlig tre av fire forbund har fisk som første prioritet. Det betyr ikke at kvensk er «Paskakiel» (Skit språk), men at det er opp til oss kvener /norskfinner selv å bestemme kvensk språkutvikling. Jamfør brev en (1) av 28. november 2019, side 18 – 19.

Jevnfør at flere nasjonalspråk er minoritetsspråk i naboland, for eksempel tysk i Danmark, ungarsk i flere ungarske naboland og så videre.

Dessverre er det også noen i kvenbevegelsen som mener/tror/gir uttrykk for at finsk er Finlands ansvar i Norge. Meningsløst! Finland har ikke, og kan ikke ha noe ansvar for norske borgere, være seg språk, kultur, eller annet. En kan også høre uttrykket finsk er ikke et truet språk. Her er to svar; Jo, finsk er truet som minoritetsspråk i Norge og det er folk som har språklige rettigheter ikke språk i seg selv. Meningsløs uvitenhet fremsettes som fakta.

Det er forøvrig kjent at KMD/SAMI arbeider med en ny stortingsmelding om de nasjonale minoriteter.  Jeg er redd dette vil skje uten hensyn til TF rapporten ved at man tilsynelatende tar hensyn til denne ved at man vil søke å gjennomføre egne møter med minoritetene i tidligere stil uten at reelle faktadokument og uten konkrete forslag blir lagt fram for minoritetene. Det er vanskelig å tro at KMD/SAMI har vilje eller saklig stabsevne til å endre stil. Det vil være lett for de nasjonale minoriteter, uten egne lønnede stabsledd, å bli fanget i KMDs spill som før.

Ministeren med nøytral støtte må selv på banen (PS: det finnes flere eksempler på uttalelser fra ministre som vise at de er ført bak lyset av det norsksamiske etnomiljø).

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund
Telemarksforsknings rapport om KMD

Pensjonert oberst Ivar Dervo har i oktober 2020 skrevet sitt andre åpne brev til Sannhets- og forsoningskommisjonen. Her er del 6. (Bildet: Forsiden av boken «Arktisk jaktsafari» av Kjell-G. Kjær). 

Lov om informasjonstilgang med videre for Kommisjonen for å granske fornorskingspolitikk og urett overfor samer, kvener og norskfinner.

Stortingets presidentskap mottok 18. september 2019 brev fra kommisjonsleder Dagfinn Høybråten om behov for dette. Saken ble referert i Stortingsmøte 26. november 2019 og vedtatt sendt kontroll- og konstitusjonskomiteen, som har utredet saken før stortingsvedtak av en lov med 7 paragrafer. Utredningen er grundig og omfattende og er oversendt Stortinget sammen med kommisjonsleders brev. Utredningen er særlig basert på lov 19. juni 2009 nr. 73 om utvalg som skal undersøke forhold knyttet til at personer med kjent psykisk lidelse har tatt liv. Det er dog vist til flere eksempler på særlover for kommisjons- og utvalgsarbeid, blant annet til partnerdrapsutvalget.

I tråd med anmodningen fra kommisjonen foreslår komiteen at forvaltningslovens taushetspliktbestemmelser med noen unntak skal gjelde for kommisjonen. Komiteen legger til grunn at opplysninger det er aktuelt å formidle til kommisjonen i stor grad vil være opplysninger som regnes som personlige forhold underlagt taushetsplikt. Stortingets konstitusjonskomité har også merket seg at sannhetskommisjonen har redegjort for at personopplysninger anses nødvendig for å utføre gransking av allmenn interesse. Det vises også til den nye personopplysningsloven som innebærer skjerpede krav til behandling av personopplysninger.

Her korte utdrag av loven (februar 2020):

  • 1 § Formål, gi kommisjonen til opplysninger som er nødvendig for å få utført sitt arbeid – mandat
  • 3 § Kommisjonen kan behandle personopplysninger
  • 4 § Taushetsplikt gjelder alle som har utført tjenestearbeid i/for kommisjonen, og faller først bort etter hundre år.
  • 5 § Forbud mot bruk av opplysninger som bevis i senere straffe-/sivilsak
  • 6 § Dokument som ikke skal avleveres Arkivverket skal kasseres ved avslutning av arbeidet

Saksutreder for dette brev har erfaring fra både arbeidsgiversiden og personalorganisasjon (Sjef på personkontor i Forsvarets overkommando og 6 års erfaring i sentralstyre i landsomfattende personellorganisasjon). Vi er selvsagt enig i at personalopplysninger skal beskyttes. Det er allerede nevnt i brev 1 av 28. november 2019 (side 21).  Stortingets redegjørelse synes også klart å avgrense loven til rene personlige forhold og har merket seg kommisjonens uttalte behov for behandling av personopplysninger for å utføre gransking av allmenn interesse. Allmenn interesse, se krav umiddelbart nedenfor.

Det bør imidlertid, fra opplysninger i dette brev og i brev av 28. november 2019, være klart at gråtkvalte fortellinger om misgjerninger i fortiden ikke kan overskygge behovet for å gå i dybden på dagens minoritetspolitikk, som er i strid med demokrati – likhet for loven. Jamfør organisasjon og utførelse ved KMD med SAMI redegjort for av Telemarksforskning.

Alle personopplysninger som behandles må angis statistisk eller lignende. Her må også antall tilfelle som ikke er diskrimineringsrelaterte angis/skilles ut. (Også minoritetsfolk kan ha psykiske lidelser og lignende som andre folk). Det må klart begrunnes og redegjøres for antall, typer og i hvilken betydning disse tilfeller er relevant for kommisjonens konklusjoner og foreslåtte tiltak.

Med henvisning til kommisjons leders ønske om tillit synes ikke 100 års hemmelighold og rett til å makulere dokument som ikke sendes Arkivverket, umiddelbart tillitsvekkende.  Jamfør det hemmelighetssystem som er gjeldende i samepolitikken omtalt i brev 1 side 11 – 12. For kvenene/norskfinnene er lidelseshistoriene i fortiden bare av historisk interesse. Behovet for rettferdighet, likebehandling. Likerett i henhold til lov og ratifiserte konvensjoner vil være «paramount». Ut fra vår nyere kvenske ishavshistorie bør medlemskap også i Barentsrådet være interessant. Se Kjell G. Kjærs bok; «Ishavsfarerne 1859 – 1909».  Ved den, flere ganger TV sendte «Seilas Svalbard rundt», er ikke en eneste kvensk/norskfinsk sang/melodi nevnt/hørt tross at våre aktiviteter i høyeste grad omfatter Svalbards og ishavets historie.

Som et apropos til dette punkt om personlige forhold vil jeg nevne et par saker. En bekjent har forklart at da far hans lå på dødsleie snakket faren bare kvensk/finsk, sønnen forstod ingenting, men følte en enorm sorg over sitt tap av språk og kultur.  Det bør også være godt kjent at mange kvener i språklige fellesdistrikter ble konfirmert på samisk da kvensk/finsk var forbudt også som hjelpespråk 1936, og etter 1902 årets stans av finsk/kvensk lærerutdannelse. Dette var mulig fordi barn som vokser opp med to språk på lekeplassen lett plukker opp ord fra nabospråk. Også dette er årsak til samifisering av kvener, mangel på anerkjennelse av eget språk var drepende for noen kvener.

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund
Telemarksforsknings rapport om KMD

Pensjonert oberst Ivar Dervo har i oktober 2020 skrevet sitt andre åpne brev til Sannhets- og forsoningskommisjonen. Her er del 7. (Bildet: Samuli Paulaharju anno cirka 1910)

Andre forhold

Følgende andre saker av betydning for kommisjonens arbeid skal utdypes:

  • Aksjonsforskning
  • Reindriftsnæringen – eneste etnokratiserte næring – enerett til drift.
  • Samuli Paulaharju – Kvenene et folk ved Ishavet med forord
  • Passlovene/praksis i svensketiden (1814 – 1905)

Aksjonsforskning

Under kapittelet «Forskningsetikk og moral» i brev en (1), side ti (10) er så vidt nevnt tidligere aksjonsforskning i nord.  På midten av 1970-tallet var saksbehandler av dette brev, leder av en kommunal barnehagekomité, samt leder i en kommunal byggekomité.

I den forbindelse erfarte han at en kommunestyrerepresentant, en høyskolelektor, som i friåret hadde etablert et aksjonsforskningsprogram hvor målet var å gjøre den frivillige barneidretten (drevet av et idrettslag) til et kommunalt anliggende. Han fikk lektoren erklært ugild i all kommunal behandling av saken.  Det medførte behov for å sette seg inn i hva dette var, hvordan man fikk midler (formulering av søknad om prosjektfinansiering – finurlig) og hvordan man arbeidet tosidig – sammenblanding politikk og forskning

Det ble her klart at slik aktivitet foregikk i det etnopolitiske miljø i Nord-Norge, noe som fremsto som direkte umoralsk og forskningen som falsk. I ettertid har man lurt på om denne adferd på en måte ble bragt med ved etablering av UiT, det fordi man blant annet har sett at forsker ved UiT har uttalt at også forskere må kunne drive politikk.

Ja, selvfølgelig, men å lure inn egne politiske kjepphester via egen såkalt forskning er ikke i samsvar med etikk og alminnelig folkeskikk/moral og empirisk forkastelig.

Dette til refleksjon vedrørende den etnifisering av folk og samfunn som er omtalt flere steder i dette brev og i brev en (1).  Som nevnt av professor Torkel Brekke, Oslo Met (Aftenposten 7. september 2020) har vi sett tendenser til at den akademiske frihet er under press også i deler av norsk akademia. Har det norsksamiske etnokratimiljø alvorlig preget UiT miljøet?

Reindriftsnæringen

I brev en (1), side 5 er sagt at cirka 2000 personer lever av reindriften. Det er korrekt nok, men reindriften representerer bare i underkant av 1000 årsverk. Jamfør rapporten Klimakur 2030 levert klima- og miljødepartementet i februar 2020. Rein, ku og sau slipper ut metan, en ikke ubetydelig kilde til klimagassutslipp. Dyrevelferden er dårlig for tamrein og ikke er den lønnsom heller. De siste 50 årene har inntektene dreid radikalt fra kjøttinntekter til subsidier og erstatning fra staten.  Bare i Norge er reindriften etnifisert – enerett for samene til drift, egentlig i strid med grunnloven og en demokratisk feilslutning, en lovfeil – statlig rasediskriminering som bryter med FNs konvensjon mot rasediskriminering.

Det påvirker utvilsomt evnen og viljen til rasjonalisering og innovasjon under tidenes betingelser.

Skal man på sikt berge næringen som et (nytt) samisk kulturtiltak vil det utvilsomt kreves bedre og bredere aksepterte tiltak enn det en kan lese av holdninger/krav fra næringen selv. (Artikkel i Aftenposten 1. september 2020 ved Ellinor Marita Jåma, leder i Norske Reindriftssamers Landsforbund (NRL). Bare krav! (PS. Reindriften er jo modernisert). Også dette til refleksjon i kommisjonen.

Samuli Paulaharju – Kvenene et folk ved ishavet

Boken er nå, nesten hundre år etter førstegangs trykking (1928), endelig kommet på norsk (2020). En svensk oversettelse fra 1973 har i begrenset omfang vært tilgjengelig. Original tittel: «Ruijan suomalaisia» – Norges (Finnmarkens) finner, basert på materiale innsamlet i årene 1925 – 1927 og med god kontakt til norske forskere – spesielt nevnes og takkes Just Qvigstad. Jamfør hans studier av kvenene. Anitta Viinikka-Kallinens forord gir god innsikt i Paulaharjus liv og omfattende forfatterskap, samt oversikt over annen litteratur og omtale av emnet.

Boken gir god ramme for å forstå kvensk/norsk finske nyere historien i Norge, men den store gruppe, nøkterne, edruelige, hardtarbeidende og ærlige gruppe som holdt seg unna de troende, med holdning; «Gud hjelper den som hjelper seg selv», er ikke spesielt omtalt. Den heroiserende, idealiserende og svermeriske fremstilling av arktisk overlegenhet og bondekultur bør man ikke ta helt på alvor. Det finnes parallell norsk litteratur. Jamfør blant annet bøkene; Bakom synger skogene (Gulbranssen), Markens grøde (Hamsun) og Den siste viking (Bojer) for å nevne noen. Sammenholdt med flere finske tidligere beskrivelser av kvenene er Paulaharju ganske moderat i sin beskrivelse av minoritetssituasjonen i Nord-Norge. Paulaharjus bok er på ingen måte hele fortellingen om kvensk/finsk historie i Norge. Jamfør grenseprotokollene nevnt foran. Likevel, litt stolthet må vi kunne trekke av boken, skjønt man kjenner mange hardføre nordmenn også.

Einar Niemi har i sitt forord godt beskrevet rammefaktorene (politikken) for kvenene i Norge og den finsknasjonale kultur forskningstradisjon. Den sikkerhetspolitiske situasjon i perioden er fyldig omtalt og viser tydelig at det var kvenene som fremst ble offer for den språklige og kulturelle fornorskning, som også la grunnlaget for samifisering i enkelte språklige fellesdistrikter. En omfattende referanse liste er vedlagt.

På side 44 skriver Niemi at Paulaharju er helt klar på at samene er områdets urfolk.  Når han skriver det slik, uten utdypning, vil det lett kunne oppfattes som støtte til eget utsagn. Jeg vil tro at det må være en; «Miss by the pen» fra Niemis side. Det synes også å være en misforståelse om bokas oppsikt i Finland.  Boken vakte ikke overveldende interesse i Finland. Den ble faktisk solgt på billigsalg.

Allerede på side 66 viser Paulaharju til Ottars beretning og at han på sin seilas til Bjarmeland møtte kun samer på sin ferd. (Det synes tydelig å være en gjengivelse av en norsk fortelling, i originalen står det finas) På side 68 – 69 fremgår imidlertid at: «Det sies at karelere (russekvener) bodde langs Ruijas strender, selv før nordmennene kom til landet, helt ned til Malangen. Karlebotn og Karjel ved Varangerfjorden er minner om dem.  Men de finske kvener som på linje med nordmennene hadde skattlagt samene, og som streifet gjennom ishavslandene i konkurranse med karelerne, begynte først flere hundre år senere å bosette seg fast i Ruija. Noen nordfarer-kvener slo riktig nok rot som kystboere ved ishavet, liksom enkelte karelere gjorde. Så antar en da også at Kvænangen har sitt navn etter fordums kvenske karer, og opplysninger finnes om at kvener alt fra 1200-tallet har slått seg ned langs noen av Finnmarkens fjorder». (Også Kvæfjord ved Harstad skal opprinnelig ha vært bebodd av kvener. Fra etterkommere av døle-innvandrere i Bardufossområdet er fortalt at kvenene bodde ved kysten da de ankom).

Det synes tydelig at Paulaharju, som sine norske kontakter har hatt viten om at det fantes karelere og kvener/finner i Nord-Norge alt i vikingtiden.  Det er forøvrig uklart om Paulaharju skrev samer for lapper, slik det står i den nye norske utgaven. I den norske utgaven står det samer. Det har ikke noen stor betydning her, uten om å dokumentere navnebruken på 1920-tallet eller bare bruk i den norske utgaven. Det er uansett uheldig (historieforfalskning) at man konsekvent bruker ordet same om finner/finas, kvener/kvenas og lapper. Lapper kan forøvrig ha vært en yrkestittel, Jamfør også merknad side 66.

Paulaharjus opplysninger om folkene på kalotten må sees i sammenheng med opplysninger i grenseprotokollene redegjort for, fra cirka 200 år tidligere og eldre historie. (Merk også at når det sies at det var få kvener så må det sees i sammenheng med at folketallene var tidvis veldig små i Norden og spesielt på Nordkalotten)

Passlovene/praksis i svenske tiden (1814 – 1905)

Som nevnt foran: Utenrikstjenesten lå i Stockholm i denne perioden, selv om Norge hadde fått egen regjering (Norge ble styrt via len/amt fra København i mesteparten av dansketiden, også forsvarsledelsen var delt). Det finnes eksempler på at kvener i utlandet ble betegnet som svensker. Detaljer om og betydningen av passlovene for kvenen i nord krever egen forskning.

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund
Telemarksforsknings rapport om KMD

Pensjonert oberst Ivar Dervo har i oktober 2020 skrevet sitt andre åpne brev til Sannhets- og forsoningskommisjonen. Her er del 8. (Bildet: Francis Fukuyama)

«The End of History and The Last Man» og «Getting to Denmark»

Den amerikanske forfatter, samfunnsforsker og politiske analytiker Francis Fukuyama, med tung faglig bakgrunn i litteratur – sosiologi og antropologi, filosofi og fra byråkrati (USAs UD), har siden 1990-tallet forfattet en rekke bøker og artikler hvor samfunnsforhold og statsledelse har stått i fokus, herunder også undergraving av demokratiet. Han har japansk bakgrunn fra begge foreldre, er født i Chicago i 1952 og er per tiden leder av Senteret for demokrati, utvikling og ledelse ved lov, ved Stanford University, USA.

Da statsforfatning var endel av denne utreders studier har han gjennom mange år fattet interesse for de store linjer i utviklingen av demokrati og statsforvaltning. Slik har han tidlig blitt oppmerksom på Fukuyamas skrifter. Vi har derfor valgt tre titler fra Fukuyamas forfatterskap som tittel på dette kapittel. Da det kan være vanskelig å få oversikt og forståelse av dette fagfelt, anbefaler vi Mathilde Fastings bok «Etter historiens slutt møter med Francis Fukuyama» 2019.  For tiden er det sterk fokus, også her hjemme, på hvordan demokratiet undergraves innen fra i Polen, i Ungarn med flere. Endringene skjer med små skritt slik at folk flest ikke ser sammenhengen og godtar/stemmer for tiltak som på sikt kan ha fatale konsekvenser for demokrati, folkestyre og likhet for loven. Demokratier forvitrer innenfra.

Som kjent foreslo, til vår forskrekkelse, Norges egen regjering omfattende fullmaktsbestemmelser i forbindelse med koronakrisen. En professor ved UiO tok kraftig til motmæle, opinionen på Stortinget våknet og regjeringen besinnet seg. Bare korttids begrensede unntak ble vedtatt og da under parlamentarisk kontroll. Det er så lenge siden folk flest har behøvd å kjempe for rettferdighet og likeverd at mange ikke forstår eller ser farene.

Ingen synes å se at vi ved etnopolitikken i Nord-Norge er i ferd med å kaste demokrati, likeverd og likhet for lovene på båten.  Norsksamiske etnopolitiske miljø har nå omfattende påvirkningskraft helt inn i Stortingets konstitusjonskomité foruten i en rekke samfunnsorganer. Udemokratiske særlover fremmes og vedtas for en minoritet på bekostning av flertallet og likhet for loven, også i strid med internasjonale forpliktelser. Et omfattende hemmelighetskremmeri er etablert. Det snikes inn, utenom offentligheten, særregler og ordninger på en rekke samfunnsområder, jamfør eksempler i Brev 1 side 12 i kapittel om «Andre institusjoner, innspill». Det er ødeleggende for demokratiet men også for den samiske minoritet på sikt, og for mellomfolkelig samvær nasjonalt. Ingen bør kunne si at man ikke viste eller at ingen sa fra. Påstand fra brev en (1) om at kvenene ikke kan stole på KMD-SAMI og UiT står ved lag. Ministeren med nøytral støtte må selv på banen for å ta styring på utviklingen etter TF rapporten. Ingen er tjent med KMDs eksisterende politikk og forvaltning.

Det kan her igjen poengteres at det ikke finnes noen krav fra kvensk/norskfinsk hold om særordninger, bare om likeverd og seriøs støtte til gjenoppbygging av vårt språk og kultur på egne premisser.

Det kan her innskytes at det er skoleelevene/foresatte som selv bestemmer om de skal ha opplæring i kvensk eller finsk. Det er ikke skolen eller kommunen og slett ikke KMD/SAMI, som skal bestemme om undervisningen skal gis på finsk eller kvensk. Minst tre elever må kreve minoritetsspråk opplæring før det kan/skal iverksettes.

Men om to krever kvensk og en finsk er de tre og har rett til opplæring i det språk de har valgt. Jamfør uttalelse fra seniorrådgiver hos fylkesmannen i Troms og Finnmark mai 2020. Dette bør gjelde hele landet, ikke bare Nord-Norge.

I Tana kommune har kommunestyret etter forslag fra formannskapet (dominert av samer) bestemt at alle barn skal ha samisk på skolen. Hvor blir da kvenske barns rettigheter etter FNs barnekonvensjon?

Det utkast til endring av Grunnloven, som er nevnt foran, vil ytterligere undergrave demokratiet og det folkesuverenitets prinsipp som Grunnloven bekjenner seg til.

Ministeren ved KMD må selv (med nøytralt hjelp) på banen etter TF rapporten. SAMI har forspilt sin rolle.

Også dette brev fremmes til refleksjon og reaksjon i Sannhets- og forsoningskommisjonen for samer og kvener, etter kommisjonsleders ønske om tillit.

Hilsen saksutreder Ivar Dervo for Kvensk Finsk Riksforbund og Kven Østlandet.

Røahagan 40, 0754 Oslo. Tlf. 916 55 108 Mail: i-dervo(a)online.no

Styreleder Bjørnar Seppola, Kvensk Finsk Riksforbund.

Brevet er åpent, ingen restriksjoner for bruk, spredning

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund
Knyttneve