Ivar Dervos brev

Telemarksforsknings rapport om KMD

Pensjonert oberst Ivar Dervo har i desember 2019 skrevet et åpent brev til Sannhets- og forsoningskommisjonen. Brevet er omfattende og tar opp flere temaer som er viktig for kvener/norskfinner og er på kvenfinn.no lagt frem i sin helhet i åtte deler. 

Mitt hovedanliggende med dette brev er fremst å påpeke endel norske og samiske mangler vedrørende forståelse av lov og FN konvensjoner med videre, som berører kvenene, samt foreslå tiltak. Det er også viktig for oss kvener at kommisjonen skriftlig er varslet om bredden og dybden i situasjonen, noe som bør løftes frem og problematiseres.
Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund
Telemarksforsknings rapport om KMD

Pensjonert oberst Ivar Dervo har i desember 2019 skrevet et åpent brev til Sannhets- og forsoningskommisjonen. Her er del 1. 

Min bakgrunn – hensikt – familieerfaringer

Jeg er opprinnelig fra Tana, med aner tilbake til Savonma (Savolax) og Karelen fra midten av 1500 tallet og ca. 316 år i Tervola ved Kemifloden, stedet forfedre har gitt navnet til. Også noen forfedre kommer fra «barneimporten» til Troms/Finnmark – hunger og behov for barnearbeidskraft. Jamfør lignende flytting av gjeter gutter/jenter på sørvest landet ennå på 1800 tallet.

Jeg har bodd vel tre år i Finland og har her hatt anledning til å farte rundt og har sett på kvensk kalotthistorie fra finske og svenske kilder og geografi. Videre sett på språk, folk og land i finske nærområder, som Estland, St. Petersburgområdet, Neva- og Svirflodene med Ladoga- og Onegaområdene og besøkt Murmansk over finske og norske grenseoverganger.

Jeg har også gått på ski fra Bottenviken (Tervola) til Tana og her fulgt en av de urgamle ferdsels/handels ruter på Nordkalotten. Fars søsken har spredt seg Norge rundt og til Nord Amerika. (Tana, Kiberg, Vadsø, Ålesund, Bergen, Sauda, Stavanger, Horten, Oslo, Hedmark, og Brooklyn, New York).

Jeg er meg svært bevisst det språktapet Norge har påført oss kvener og fortsatt praktiserer. Videre er jeg, helt fra unge år, bevisst den helt ødeleggende effekt brenningen av Finnmark og Nord Troms (1944) har hatt for kvenske kulturminner, hvor restene nå i stor grad samifiseres. Dette fordi jeg alt som 18 – 19 åring (1953 -54) hadde anledning til å farte rundt i store deler av Sør Norge hvor gammel bebyggelse fortsatt stod og museene viste bygninger og gjenstander.

Allerede på 1970 tallet skrev jeg et brev til Fylkesmannen i Finnmark med anmodning om at et gammelt tømmerhus etter min tippoldefar (Hjelti) og oldefar (Tervo) burde sikres. Det var en av de få gamle hus i Tana som ikke ble brent. Jeg fikk aldri noe svar, huset forfalt og ble til slutt dessverre brukt som brensel, men bilde finnes.

Hensikt med dette brev

Mitt hovedanliggende med dette brev er fremst å påpeke endel norske og samiske mangler vedrørende forståelse av lov og FN konvensjoner mv, som berører kvenene, samt foreslå tiltak. Det er også viktig for oss kvener at Kommisjonen skriftlig er varslet om bredden og dybden i situasjonen, noe som bør løftes frem og problematiseres.

Det er ikke «lidelseshistoriene» som har betydning, men eventuelle endringer i de systemer og organisasjoner som bidrar til at kvenene ikke får sin rett i henhold til norsk lov og ratifiserte menneskerettskonvensjoner som er viktig. Lidelseshistoriene bør kunne lindres ved at man lager en raus erstatningsordning slik det ble gitt samiske og kvenske barn for tapt skolegang under krigen. Men som sagt dette siste løser ikke de grunnleggende problemer for kvenene.

Noen familieerfaringer

Innledningsvis vil jeg likevel først opplyse om noen forhold som direkte har berørt min familie, uten ved det å klage over «hvor fælt vi har hatt det». Det vil sikkert mange respondere på da man er blitt oppfordret til å fortelle «sin historie»: Den voldsomme oppfordring til å fortelle sin (lidelses) historie kan føre til ett fokus som avleder oppmerksomheten om de regler, lover og prosedyrer som styrer minoritetspolitikken i Norge. Her følger min families erfaringer:

  • Ved århundre skiftet (1899-1900) hadde man i det russiske Storfyrstedømmet Finland samlet inn penger og fått trykket noen bibler til frendene «Jämeeren suomalaiset» – Kvenene i Finnmark. Noe som også hadde skjedd tidligere. Dette vakte storpolitisk interesse og biblene ble beslaglagt av myndighetene. Da saken imidlertid var godt kjent i de kvenske miljøer fant man det likevel nødvendig å dele dem ut, men da som «gave» fra den norske kirke med prestens hilsen på norsk, fremst i bibelen. Det kan en se i oldefars bibel som overlevde krigen.
  • Kvenene fikk ofte ikke skjøte på de eiendommer de selv hadde ryddet og satt som en slags statlige leilendinger. I 1915 ville imidlertid fylkesmannen i Finnmark på Stortinget og reiste rundt, bla. i Tana for å sikre stemmer. Bestefar Antti (Anders), som hadde hest og stor sjøgående seilbar elvebåt, hadde fartet vidt i området, lovet å tale hans sak i de kvenske miljø mot at han nå sørget for at de fikk skjøte på eiendommene. Derfor kan en se at en rekke skjøter på eiendommer i Tana er utstedt på den tiden. Denne praksis har dog ikke vært gjennomført like strengt overalt, mange steder hadde dette ikke vært noe problem for kvenene, men det kan nevnes at i 1946 var det fortsatt noen i Porsanger som ikke hadde fått skjøte på sine eiendommer. (Jamfør jordsalgsloven av 1902). Bare norsktalende hadde rett til skjøte fram til 1964.
  • En liten 7-8 år gammel kvenjente i familien ble, uten grunn, slått i bakhodet av læreren, en gang på 1930-tallet, noe som ble oppfattet som hundsing av «kvenongan» slik at bestefar måtte ta et «tak» med læreren. Kanskje ble kvenan her «straffet» da man ikke kunne nå de virkelige undertrykkere. Læreren var neppe innerst en ond mann.
  • I fornorskingens tid på 1930-tallet fikk familien i min bestefars hjem gratis norske ukeblader, en kraftanstrengelse i assimilasjons- og fornorskingspolitikken mot kvener. I skoledirektør Bryggfjells brev av 03.09.1926 til kirkedepartementet var den «finske fare» i fokus for fornorskning av kvenene. Forbud mot bruk av finsk som hjelpespråk i skolen ble først opphevet i 1959. Selv om mange, ikke minst i familien, fortsatt kunne kvensk/finsk så var språket nesten helt ute av bruk, bortsett fra om man skulle uttrykke en morsomhet eller lignende.
  • Da min far Andreas (Antraksi) søkte om bureiserstatus på begynnelsen av 1930-tallet fikk han, som betingelse, krav om å skifte til norsk navn. Det ble nei til navneskifte og han fikk aldri noen bureiserstatus. Det at han, med en hånd, klarte å bygge opp gården før krigen, uten lån, deretter på nytt etter brann og krigsødeleggelse i 1944, først for hestedrift og deretter for traktordrift er en annen historie. Han fikk forøvrig Ny Jords diplom for nydyrking på midten av 1950-årene. Selv om den brutale fornorskingspolitikken da var glemt, fortsatte den mer subtilt på tidligere regler og sedvane og gjør det fortsatt.
  • I forbindelse med utdeling av bruksting fra «Amerikasendinger» etter krigen kunne ikke mor få noen kaffekopper (Vi hadde bare noen hankeløse kopper etter brannen). De nye var så fine med kulørte mønstre. De kunne bare deles ut til «finere» folk. Vi går sa far, vi tigget ikke.
  • En dag noen år etter krigen satt en flokk, de fleste kvener, hjemme på gården, pratet og drakk kaffe. Da plutselig sa en kone høyt: «Alle vet jo hvordan kvænan er». Total taushet en lang stund, til mor sa: «Skal det være mere kaffe», hvoretter man snakket om noe annet. Ordet kven var et skjellsord og vi visste alle, selv barn, at vi var kvener, men det var noe man aldri snakket om. Mange kvener har fått internalisert i kropp og sinn nedverdigende holdninger til seg selv noe som også har hatt og har negative helsemessige effekter. Jeg var heldig, hjemme hadde vi vår egen stolthet som jeg har erfart også hos selvstendige bønder på Østlandet.
  • Ved forberedelse for skriving-/utgivelse av boken «Deanuleahki = Tanadalen : slekter : historie (sogat, historjá)» av Aage Solbakk 2001 ble navnet Dervo skrevet inn som samisk, noe som ble endret etter protest. Boken er på samisk og norsk, unntatt historiedelen som bare er på samisk.
  • For noen år siden (for ca. 5 – 10 år siden) dro Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) rundt i Tana og registrerte samiske bygninger. De unge menneskene, som var til stede, på min fars og bestefars tidligere gårder kunne/visste ikke noe om kvensk historie. NIKU rapporterte til sametinget, hvor til man kunne henvende seg (på mail), dersom man mente noe var feil. Så vidt jeg vet ble NIKU lønnet av Riksantikvaren. Det hele er en fullstendig uakseptabel nonchalanse overfor kvenene. For de to siste punkter gjelder at ungdom ikke har lært noe om kvensk historie og lett godtar påstander om at alt er samisk. Tana kvenforening reagerte med et omfattende tilsvar.
  • For to år siden (på elgjakttur i Tana) hørte jeg en bemerkning: «De jævla kvenan», fra en same, men orket ikke å reagere på vulgær rasisme.
  • I min barndom talte man kvensk/finsk nesten over alt i min hjemkommune Tana, som nå regnes som en samisk kommune. Den kunne med språklig likeverdig støtte til samisk og kvensk/finsk vært en like typisk kvenkommune.

Flere negative erfaringer kunne vært nevnt.

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund
Telemarksforsknings rapport om KMD

Pensjonert oberst Ivar Dervo har i desember 2019 skrevet et åpent brev til Sannhets- og forsoningskommisjonen. Her er del 2. 

Sentrale lover

Samerettsutvalget NOU 1984:18

Hele utvalget konkluderte med at det neppe var tvil om at kvenene kunne tenkes å ha behov for vern om land- og vannrettigheter. Det var også et stort mindretall i utvalget som mente at et særlig grunnlovsvern for samene ville være betenkelig uten tilsvarende vern for andre minoriteter (eksplisitt kvenene). Konklusjon var: «I en viss forstand står derfor kvensk kultur i større fare for utslettelse enn samekulturen». Det bør ikke være tvil om at dette nå nesten er helt sant, jamfør ELDIA rapporten. Tiltak for samene er vel ivaretatt og kvenenes fortvilte språksituasjon bør løftes frem og prioriteres. Det bør Sannhets- og forsoningskommisjonen bidra til.

Ved lansering av boka, «Den finske arven» i januar 2010, uttalte Statsråd Karl Eirik Schøtt-Pedersen at Finnmark var et godt eksempel på god norsk integreringspolitikk. I etterfølgende intervju i Ruijan Kaiku ror han så det fosser: «Det var ikke slik ment, vi ville gjort det annerledes i dag». Men intet har skjedd etter 2010. Ulike regjeringer, med Arbeiderpartiet (AP) i spissen, har et hovedansvar for at intet er gjort.

Refererer blant annet uttalelser fra tidligere statssekretær Roger Ingebrigtsen ved seminar ved UiT 1994 og statsråd Gunnar Berge i brev av 1995.

Begrepet Urfolk

Hvem er ILO konvensjon nr. 169 (C169) ment å gjelde for? En rekke samepolitiske særrettigheter er blitt innført i Norge med begrunnelsen at dette er «folkerettslig» nødvendig fordi Norge har ratifisert ILO – konvensjon 169. Det er blitt tatt for gitt at samene i Norge er en «C169 gruppe. Samene i Norge er ikke marginaliserte innfødte «steinalderfolk i stamme samfunn», men i hovedsak urbane velutdannede mennesker i alle typer norske virksomheter.

ILO – International Labour Organization (FNs særorganisasjon for arbeidslivet) er skapt for å bedre levevilkårene, og arbeidsmulighetene for arbeidstakere i verden og setter opp, og har tilsyn med internasjonale arbeidsstandarder. C169s fulle tittel: «Indigenous and Tribal Peoples Convention, 1989 – no 169» = «Innfødte stammefolk» er korrekt oversettelse.

Da tysk har vært et arbeidsspråk nevnes tysk oversettelse «Eingeborene und in Stämmen lebende Völker» (Innfødte i stammesamfunn).

Se den engelske original tekst til artikkel 1,1a og 1,1b som er juridisk/beskrivende avgrensing av hva som menes med innfødte (indigenous) og stamme (tribal), altså stammefolk i selvstendige stater. Peoples her betyr folk- opprinnelige folk i stater. Å bringe inn ordet «Urfolk» (De første) i den norske oversettelsen er mildt sagt misvisende.

Forløperen til ILO 169 er C 107, vedtatt i 1957 og lyder: «C107 – Indigenous and Tribal Populations Convention, 1957 (No. 107).» Population her betyr befolkning. Det står ikke noe i C169 om at den gjelder andre typer befolkningsgrupper enn de som er nevnt i C107.

Se herunder de engelske ordene Integrate og Assimilate som ikke er ekvivalenter til de norske ordene: integrering og assimilering.

Jeg viser også til den engelske versjon av veiledende håndbok for C169 fra 2007: «ILO Convention on Indigenous and Tribal Peoples 1989 (No. 169): A Manual». GALDUs (kompetansesenter for urfolksrettigheter) oversettelse til norsk er ikke korrekt sammenholdt med originalen. PS: Den norske oversettelsen lå på GALDUs hjemmeside i flere år. Ønsker man med små skritt å øke egne samiske rettigheter på etnisk grunnlag.?? Jamfør også IWGIA av 1968. (Galdu inngår nå i NIM).

ILO skildrer sterkt og tydelig at disse menneskene (Innfødte stammefolk) har skikker, tradisjoner og en kultur som skiller seg fra det nasjonale flertallsfolket. Det gjelder ikke samene i dag, da levekår i dagens samfunn er utslagsgivende. Se ILOs Application of standards Unit.

Merk også FNs menneskerettskonvensjoner hvor likhet for loven er et sentralt menneskerettsprinsipp. Justisdepartementet uttalte forøvrig ved høring før vedtak; «det bør bemerkes at konvensjonen ikke anses å stille krav om særrettigheter for urbefolkninger». Norge holder seg med misvisende oversettelse. Er det politisk bevisst forfalskning?

FN-erklæringen om innfødte folk (Indigenous)

«The United Nations (FN) Declaration on the Rights of Indigenous Peoples» av 2007 er ofte misvisende omtalt som Urfolkserklæringen. Det er internasjonalt ikke noen enighet om hva som ligger i formuleringen «indigenous peoples». ( Refererer til ILOs hjemmeside) Den er ikke juridisk bindende, bare oppfordrende. I denne erklæringen er ordet «determination» – selvbestemmelse sentral.

Ved avstemning om denne erklæringen anså Norge spørsmålet om selvbestemmelse (ved ratifikasjonen) at dette var: «ivaretatt gjennom gjeldende ordninger og rettigheter i henhold til norsk lov». Stortingsmelding nr. 28 (2007-2008, kapitel 2-3)

Altså her er ingen hjemler for samepolitiske særrettigheter på bekostning av andre.

Sentrale og relevante FN konvensjoner, lover med videre utover foran nevnte

  • FN – Konvensjoner om avskaffelse av alle former for rasediskriminering (1965)
  • FN – konvensjon om sivile og politiske rettigheter (1966)
  • FN – konvensjon om barns rettigheter (1989)
  • FN – konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (1967)
  • Den europeiske pakt om regions- og minoritetsspråk (1992)
  • Rammekonvensjon for beskyttelse av nasjonale minoriteter (1995)
  • Lov av 21. mai 1999 nummer 30 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett ( Menneskerettsloven)
  • Grunnloven

De tre først nevnte er rettighets konvensjoner. Det disse konvensjoner spør etter, er om noen grupper har dårligere muligheter eller forhold enn andre grupper, med andre ord om statens lover eller praksis motvirker prinsippene om likhet, likeverd og like muligheter For ikke å utdype dette videre vises til juridisk utredning av advokat Geir Johan Nilsen (AAECO-#23401479-v2-Menneskerettigheter) av 31. desember 2017 hva angår kvenske rettigheter – urettmessig forskjellsbehandling av samer og kvener med henhold til språk og kultur.

Dokumentet er offentlig og kan skaffes gjennom Kven ØST, NKF eller Kvenlandsforbundet (Kvensk Finsk Riksforbund).

Alle er like for loven og har uten noen form for forskjellsbehandling rett til lik beskyttelse.

Med henvisning til denne juridiske utredning vil jeg påstå samene i kommisjon og sekretariat i Sannhetskommisjonen som ugild ved behandling av kvenske saker. Avvisning må begrunnes.

Jeg anser det også nødvendig med positiv diskriminering av kvensk språk og kultur, en tid framover, i forhold til samisk språk og kultur. Jamfør også Norske kveners forbunds brev til Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet (FAD) av 29.08.2013 Overskriftstekst: «Kulturtyveri, kvenene fratas sin kultur og sin identitet». Ønsker/krav er i ettertid ikke etterkommet, men i hovedsak «lagt død» med diffuse formuleringer om hva man gjør.

Et spesielt forhold vedrørende forannevnte konvensjoner må nevnes. Jeg har lagt merke til at tidligere leder av Administrasjons- og konstitusjonskomiteen på Stortinget Martin Kolberg en gang uttalte at man ikke kunne knytte krav til disse konvensjoner for forhold før deres eksistens.

Her kan det imidlertid fastslås at disse har sin tydelige forhistorie i vedtak etter første verdenskrig hvor en rekke nye stater oppsto med minoriteter som ble gitt rettsvern. Norge var aktiv i Folkeforbundet og bidro f.eks. med tropper i Baltikum. Forhold til egne minoriteter i Nord ble dog forsømt.

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund
Telemarksforsknings rapport om KMD

Pensjonert oberst Ivar Dervo har i desember 2019 skrevet et åpent brev til Sannhets- og forsoningskommisjonen. Her er del 3. 

Retten til land og vann – todelt kommentar

Sjøfiske/fangst

Ifølge «NOU 2001: 34 – Samiske sedvaner og rettsoppfatninger», finnes det ikke noen spesiell samisk sedvane i fiskeriene. Jus-professor Peder Øerbeck/UiT. Tross dette har Nasjonal Institutt for menneskerettigheter (NIM) laget en egen utredning om samiske sjøfiskerettigheter for Nesseby ved Varangerfjorden.

Ikke et ord er nevnt om mulighetene for tilsvarende kvenske rettigheter i samme fjord for kvenbygdene Pykeijä (Bygøynes) og Annijoki (Vestre jakobselv).

Med henvisning til krav om likebehandling i henhold til lov og ratifiserte internasjonale konvensjoner må kystbefolkningens (samer, kvener og nordmenn) fiskerett i fjorder og nære kystområder sees under ett. NOU 2001: 34: «Etnisk orientert fiskeri praksis finnes ikke»! Alt annet vil bare skape lokale motsetninger som kan gå på tvers også i samme familie.

Jeg hører fra Nordland at allerede nå har naboer, begge fiskere, forskjellige fiskekvoter ut fra etnisitet noen steder. Nesseby har som kjent ikke en ensidig samisk befolkning. Sementering av et samisk etnokrati i Norge kan ikke være levedyktig – adelskap ble opphevet etter 1814.

Retten til land og vann utenom sjø/hav

Utnyttelse av utmarka, ganske langt ut (flere mil) fra bygdene, var vanlig blant kvenene. Det omfattet; utslåtter, vedhugst, senegresskjæring, brenntorvtaking, bærplukking, fiske, jakt, bark for garving (vidje) og garnbarking (older), emner for vognarmer, sledemeier, badelimer, bogtrær etc, stein for muring av brokar og grunnmurer og snarefangst, alle som jeg personlig har erfart helt fra tidlig barndom.

Også bitte (lage/knytte) av fiskegarn, og delta i drivgarn- og stengselsfiske etter laks er erfart, for ikke å glemme ordning av nødfor til dyra vinteren 1944/45 (mesteparten nå museumskunnskaper).

Elgen var utryddet og forekom ikke i Tana i min barne- og ungdomstid. (Dog sjeldne streifdyr).

Bruk av utmarka har selvsagt endret seg i det moderne samfunn. Utmark slått og snarefangst er ikke vanlig lenger, men de fleste andre aktivitetene skjer fortsatt i små skala. Elgjakt og lange opphold i telt/skutertrukne campingvogner (rekreasjon) på fjellet på vårvinteren er blitt mer fremtredende.

Samene bor ikke i egne områder, men spredt blant nordmenn og kvener og deler de samme yrker. Alle bør og må ha like rettigheter til utmarka. De ca. 2000 samer som lever av reindrift bør kunne ivaretas uten særretter for samene generelt. Kjøttproduksjonen er jo som i landbruket subsidiert og må kanskje i fremtiden sees i sammenheng med «kjøttskam» og miljø krav.

Egen utredning vil være nødvendig for en fremtidig bærekraftig reindrift, som for husdyrhold. Ved endring av utmarksbruken og fraflytting av en rekke små bygder (noe som fortsetter) er tilgjengelig beiteland for rein generelt blitt større, ikke mindre. Jevnfør her også at det var kvenene som ryddet Karasjok, Kautokeino og Masi og at samene fikk enerett til reindrift i begynnelsen av 1930-årene (1933). Endel kvener og noen nordmenn drev også med reindrift, for eksempel i Tana. Jamfør at det finnes to norske reindriftslag sør for Dovre, og at den eldste kjente reindrift i Norge var norrøn.

Jeg viser her forøvrig til Geir Johan Nilsens juridiske utredning side 9. om at vi kvener må kunne vise til artikkel 27 i «FN – konvensjonen om sivile og politiske rettigheter» på spørsmål som relaterer seg til land og vann. Likebehandling bør være et sentralt kvensk krav. Fjelloven kan danne et godt grunnlag for å utvikle likebehandling.

Finnmarksloven en forvaltningslov på etnisk grunn

Innledningsvis kan det synes som om loven ikke gjør forskjell på etnisk grunnlag da alle i og utenfor Finnmark og Norge får adgang til å plukke bær, jakte og fiske. Ser en imidlertid på formål og forvaltningsreglene (spesielt § 1, 3, 4 og 7) fremgår det klart at loven er etnokratisk og gir samene forrang. Det vises her også til styresammensetningen for Finnmarkseiendommen (Fefo), og til Finnmarkskommisjonens og Utmarksdomstolen for Finnmarks arbeid med eiendomsrett til land og vann.

Av hensyn til norsk lov og ratifisert FN menneskerettskonvensjoner må Finnmarksloven endres slik at folkevalgte utgjør styret i Finnmarkseiendommen. Det bør kreves ny nøytral forskning/analyse på legitimiteten.

Vi er selvsagt klar over at det vil ligge utenfor Sannhetskommisjonens mandat å endre på lover og vedtatte administrasjonsordninger. Vi må imidlertid kunne forvente at kommisjonen drøfter og gir noen synspunkter/anbefalinger om hvilke konsekvenser etnokratiseringen på kort og lang sikt kan få.

Den er diskriminerende mot nordmenn og kvener og ødeleggende for demokratiet og forhold mellom folk. Jamfør sjuskede oversettelse av ILO konvensjon 169. Det, desto mer som etnokratiseringen langsomt og med små skritt nå er langt videreført blant annet ved:

  • Plan og bygningsloven
  • Offentlighetsloven
  • Naturmangfoldloven
  • Kulturminneloven
  • Loven om retten til å delta i fiske og fangst
  • Loven om kringkasting og audiovisuelle bestillinger (Kringkastingsloven)
  • Lov om laksefisk og innlandsfisk
  • Lov om erverv og utvinning av mineraler
  • Lov om fiskeretten i Tanavassdraget.

Dette i tillegg til Sameloven, Finnmarksloven og Reindriftsloven.

Nordmenn flest er neppe klar over dette og jeg er redd også Stortinget kan være forledet. Jeg var tilstede ved Stortingets høring før fremlegg av Nordisk samekonvensjon i fjor. Det var en nesten ren samisk forestilling, og ingen av fylkene og bare et svært lite antall berørte kommuner var til stede selv om forslaget ville berøre alle fylker nord Dovre pluss Hedmark og Møre.

Saken hadde ikke vært på offentlig høring, utenom forløperen 5 år tidligere, likevel ble det antydet som godt nok.

Norge er grunnlagt på territoriet til to folk – det norske og det samiske?

Kongen ble antagelig forledet til å si dette ved åpning av sametingets sesjon i 1997. For oss kvener er dette ren fornærmelse og historieforfalskning. Det kan her forøvrig være på sin plass og minne om Kong Olavs tale ved avdukingen av Kvenmonumentet på Vadsø 1977, hvor han har sagt at kvenene var et gammelt folk i Norge. At det fantes tre folk i Norge er for øvrig gammel viten. Merk også at kongens uttalelser ikke har konstitusjonell betydning. Vi kvener er i henhold til FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter og FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter like mye et folk som samene og her har vi lik rett og selvbestemmelsesrett i egne saker, som peoples (folk) i stater.

Jeg har forøvrig lagt merke til at man i annen sammenheng vedrørende samepolitikken, også har søkt å antyde til kongens uttalelser. Til hans forsvar vil jeg vise til hans stilling som konstitusjonell monark, men også peke på at han ved flere anledninger har invitert kvener til mottagelse på slottet og slik vist at han vet at vi finnes. Jamfør også medaljen til Terje Aronsen i motsetning til noen andre tidligere medaljer, hvor noen synes gitt for godt arbeid i fornorskingen.

Samisk rett – historiske påstander – finske kilder

Alta 2008: Daværende sametingspresident Egil Olli skal på åpent møte om «Samisk selvbestemmelse» uttalt at samene nedstammet fra de som laget helleristningene på Hjemmeluft (Komsa-/Fosnakulturen) i Alta. Ved besøk der i sommer ser jeg at det ikke er nevnt i de fremlagte orienteringer/lydbånd, men det betones klart hva det samiske navn på Hjemmeluft er og slik gis det inntrykk av at dette er samisk, noe som forsterkes med bålplass og lavvo.

Også Gunn-Britt Retter en av lederne i NSR og Samerådet har på foredrag i Kirkenes hevdet at samene har bodd på Nordkalotten i 13.000 år. Slike påstander som skal fastslå at samene var først tilstede på Nordkalotten gjentas i en rekke skrifter.

Det vil føre for langt å liste alle, noen få må nevnes: NOU 1994: 21 – Bruk av land og vann i historisk perspektiv. Det påstås fra kilden Ottars beretning at alle fiskere, fuglefangere og jegere han så på seilasen var samer. Ordet finas er konsekvent erstattet med ordet same, men ordet same finnes ikke i de gamle tekster. Påstanden om at Ottar bodde sør for Tromsø kan heller ikke utledes av teksten, han hadde åpent hav på babord siden fra start.

Denne NOU dannet bakgrunnsmateriale for Samerettsutvalget.

Det påstås at: «Det geografiske område som i dag kalles Finnmark, kommer av det gammelnorske ordet Finnmork. Det betyr samenes land». Påstanden er politisk og har ingen kildemessig dekning. Begrepet finas og kvenas er kjente begrep fra engelsk og henger antagelig sammen med finsk, og kvensk deltagelse i saksernes og senere danenes erobringer i England, og har intet med skridfinnene å gjøre. Det finnes stedsnavn i England som tyder på at kvener/finner var der.

I læreboka «Samerett 2. utgave for jus-studenter ved UiT fremmes påstand: «Frem til 1300-tallet var det et ensidig samisk dominert bosettingsområde i Finnmark. Det finnes flere norske kilder som motsier disse påstander. Ser en på Tormod Torfæus Norges historie fremstår nordmennenes skip, seilingsevner og deres mange «besøks-/skatte-/røverferder» til Bjarmeland (Hvitehavet), allerede før rikssamlingen, bør det ikke reises tvil om at Norge (Danmark) behersket kysten nokså permanent til Vegestav/Egistafn (Sviatoj Nos) på Kola hvor det det også var reist et kongelig kapell – skattinnsamling fra Nordfjellet (Kola). Merk her også at austr i sagalitteraturen ikke betyr Øst men sydlig, jamfør Australia – Sydlandet.

Arkeologiske funn på Loppa med blant annet tuft av langhus, Gullbelagt øks på Senja (Botnhamn), Sverdfunn på Ingøy i Vest Finnmark, mannsgrav med full hær utrustning på Tamøy i Porsanger og Ekkerøyfunnene beviser at det fantes nordmenn (norrøne) nord for Lyngen tidlig i vikingtiden. (Erkebiskopens skatterett på Vardø på 1300 (1307) tallet ble trukket tilbake etter kort tid – ca. 10 år). Et militært blikk på plassering og form for de såkalte flerroms hus fra Porsangerfjorden til Petsamo tyder klart på militære formål (Jeg har 7 års erfaring med amfibieoperasjoner).

Også i et hefte fra Varanger museum (på engelsk) om: «Cultural remains in Varanger» trekkes det slutninger, som; «Samis prehistory through 10.000 years» og Ekkerøyfunnene blir søkt gjort til samiske: «Recent research indicates that the Ekkerøy findings can be a Sami grave and not Vikings. According to the historians, only Samis could have lived in Varanger in the 10th century» og «If not a Sami grave, it is most natural that it is one of the Samis Eastern neighbours». For å dempe mulighet for eventuelle korrigeringer innrømmes det dog at; «The jewellery can have originated from Northern Finland/Northern Sweden where there have been several of this finds».

Jamfør også fogden på Vardøhus sine årlige pretensjons reiser til Kola helt fram til 1813 (fra 1611/13).

Finske kilder forteller en helt annen samisk historie. Ordet Suomi, Sami, suome og sabme har etymologisk samme opprinnelse og betegner entydig et landområde i indre deler av Sørøst-Finland, altså ved sjøene Saima og Ladoga. Bak dette ligger det gamle finske ordet «suoma» – våtmark (myr) land. Også det baltiske «Sämä» (land/jord) ligger i indre Finland. Suo =myr. Opprinnelsen til ordene Sabmi (Sameland) som Suomi (Finland) har sin opprinnelse fra denne landbeskrivelse.

Jeg viser til landhevingen, ca. 30 cm ved Helsingfors og 90 cm i Østerbotten per hundre år.

Videre sier de finske kilder at de (Ur-samene) kommer fra Vest-Ural til område Onega – Ladoga i perioden 1.500 år før Krf. til omkring år null. De var et jeger- og fangstfolk som flyttet seg etter naturresursene. De forskjøv andre «steinalderfolk» fordi de hadde bedre våpen (bronse). Deres inngruppe navn var vovjus. I nær kontakt (handel-) med andre finsk ugriske folk skjedde også en språkendring.

Slektskap til finsk er åpenbar. Stedsnavn i Syd-Finland som Lappenranta, Lapua, Lappi bærer preg av oppholdet. Også i Tervola-sogn, (ved Kemielv), finnes en Lapinkyläniemi (samelandsbyneset) som ble forlatt på midten av 1700 tallet.

De voksende jorddyrkende finske stammer nyttet også utmarka. Det forekom «kriger» mellom de nær liggende daler (vassdrag) om utmarka. Først i Gustav Vasas tid på midten av 1500-tallet ble det for eksempel skapt fred mellom Savolaksere og Tavastlendinger. På grunn av jordbruksekspansjonen måtte veide/nomadiske (jakt og fiske) jegerfolk flytte stadig lenger nord. Under den lille istid forekom flere ganger veldig kalde vintre etter hverandre. Naturen tok pause. Flere samer flyttet da til Norskekysten, ved norske fjorder, mot svenske myndigheters vilje, med begrunnelse, det var lettere å overleve der.

Allerede i Johannes Schefferus bok «Lapponia» fra 1673 fremgår at Suomi og Sabme er samme ord.

Av nyere litteratur vises til professor Ante Aikios avhandling; «An essay on substrate studies and the origin of Saami»fra 2004 hvor det blant annet fremgår: «Lappland er kjent for å ha vært bebodd i over 9000 år. Men historien til samene – eller lappene som de ble kalt – som en etnisk gruppe er mye kortere». Videre sies det: «Språkskiftet fra ukjent palaeo – Lappland – språk til samisk ble trolig utført mellom ca. 0 – 500 e. Kr. Dateringen er overraskende sent, men de språklige data gir liten mulighet for å strekke tiden dramatisk bakover i tid. Selv om man tillater stor frihet i dateringen, hvilken som helst dato forut for tidlig jernalder er uaktuell. Det er unødvendig å si det, men dette innebærer en avvisning av alle forslag til samisk etnisk kontinuitet i Lappland siden steinalderen eller bronsealderen». (Bronsealderen i Europa ca. 1.800 – 1.300 før Kristus).

Jeg viser her også til helt ny forskning ved Universitetet i Helsingfors – Mikko K. Heikkiläs Doktorgrads avhandling; «Bidrag til Fennoskandiens språkliga förhistoria i tid og rum» 2014. Han betoner at samene har bodd lenge i Finland, men at det ikke var i de områdene hvor de nå bor (Lappland), men lenger sør og sier: «I ljuset av dagens vetenskapliga kunskaper är samiskan inte nogot riktig Nordkalottens urspringsspråk i ordets sanna bemärkelse, för Nordkalotten har tidligere bebotts av andra, utdöda folkslag och samernas språkliga förfäder var ingenlunda de första människorna där». Merk at Heikkilä bruker formuleringen «språklige forfedre», ikke etniske. Han antyder også at de kom i kontakt med norrøne folk i Soumaa perioden, noe som synes naturlig når vi vet at norrøne styrte i Novgorod i lengre tid.

Jeg skal heller ikke berøre etnisitet og genetikk her, da enhver diskusjon, utover de rent faglige, lett vil føre inn i sosialdarwinistiske og nazistiske raseteorier. Men det kunne vært fristende. Språk og kultur er nok mer fremtredende «markører» for hvem man er enn DNA. Alle folk har opp gjennom historien tatt opp og avgitt arvemateriale til nabofolk. Se professor J. A. Friis utsagn i boken; »En sommer i Finmarken» om racer. (samisk etnisitet). Norsk prioritering av samisk i 150 år framfor kvensk/finsk, har i min hjemlige dal Tana (Tenon laakso), fra Polmak til Karasjok, bidratt til at de jorddyrkende kvenene er nesten helt språklig samifisert her.

Det betyr ikke at jeg er uvitende om samenes språkkamp (soahtai), da norsk holdning til samisk har vært svært ambivalent, tidvis brutal. (Gammelordføreren i Nesseby Per Balk har sagt at man ikke nødvendigvis er same selv om man snakker samisk).

Da samene i Øst Finnmark ville ha Isak Saba fra Varanger til Stortinget før valget i 1906 ble det bråk. (PS: Norge løsrevet fra Sverige i 1905). Mange kvener, også stor predikanten Olli Koskamo fra Tana støttet samene. Fornorskningen var da som nå mye mer tyngende for oss.

Saba kom inn på Stortinget. Det tjener velgerne i Finnmark til ære, da han må ha fått mange stemmer utenfor sin egen lille flokk. Altså ingen generell rasediskriminering fra «allmuen».

Forholdene i dag er likevel særdeles kritisk for kvensk språk og kultur. Jevnfør den europeiske språkstudien ELDIA som peker ut kvensk som svært truet minoritetsspråk i Europa. Jeg vil derfor at samene i Sannhetskommisjonen skal gi kvenene/kvensk en «hånd» til likebehandling. I følge mandatet for kommisjonen representerer den enkelte bare seg selv og sin kunnskap, selv om man ser på bilde at flere markerer sin etnisitet ved Kofte. Der finnes ingen kvendrakt i kommisjonen. Jeg hører til min overraskelse at Kommisjonen selv har bestemt også å omfatte Skogsfinnene i sin studie. På siste møte mellom KMD (SAMI) på On 20.11.2019 ga skogsfinnene uttrykk for at deres første prioritet er nytt museum. De takker også departementet for støtte til ivaretagelse av bygninger som de har mange av.

For kvenene er situasjonen helt annerledes, våre bygninger er i hovedsak brent (1944) og rester blir samifisert. (Fredning av noen «nyere» kvenske bygninger på Vadsø med flere er selvsagt kjent) Vi har et hovedkrav språket til nivå III og håper at skogsfinne saken ikke skal bli brukt til å utydeliggjøre kvenske krav.

Forskere og historikere ved Universitetet i Tromsø kjenner utvilsomt til de finske kilder. Det er derfor forunderlig at ingen seriøst har slått alarm om grunnlaget for samifiseing av all historie nord for Lyngen? Kanskje henger det sammen med at det ikke finnes kvenske forskere/professorer ved universitetet hvor vårt språk og historie nå ivaretas av et par utlendinger. (Noen med en fot i begge minoritet har forekommet).

Sannhets- og forsoningskommisjonen bør bidra til ny utvikling ved UiT. Flere med kvensk perspektiv må inn for å balansere situasjonen.

Embetsmannsstatens Etos om samfunnsånd og rettskaffenhet og etterkrigstidens fagbaserte politikk synes i minoritetspolitikken erstattet med et byråkrati som skalter og forvalter med folks liv ut fra et regelverk de burde vite er feil. Spørsmålet er også om det i det politiske miljø er nedarvet en slags negativ holdning til kvenene fordi man nesten aldri har kunnet betegne oss som stakkarslig? Jamfør Direktør Crowes, ved Kåfjord kopparverks, uttalelse om kvenene.

Det er å håpe at eldre historie forskere fra UiT ikke går i «gard» av hensyn til personlig ære, om annen forskning viser at de, ikke alene har de evige sannheter. Som kontraster vises til Trond Gabrielsens mastergradsavhandling 2007; «Riksombudsmenn i Nord – Norge 850 – 1350» ved UiO mot dr. Lars Ivar Hansens (UiT) kapittel i verket; «Rex Insularum «2014. Jamfør her også Tormod Torfæus VII binds verk om Norges gamle historie.

På regjeringen i Københavns bestemmelse dro fogden på Vardøhus på pretensjonsreiser til Kola hvert år fram til 1775, deretter hvert 3. år fram til 1813. Det vil si Norge/Danmark opprettholdt sine gamle krav fra vikingtiden på Kola. Peisen (Petsjenga), som Neiden og Pasvik, var norsk skatteobjekt på 1700-tallet med 16 skattemenn. Det syns også fra danske kilder som om Kola var felles distrikt ennå på 1528 tallet. Da klosteret i Petsjenga ble brent i 1589 ble det gjenreist lenger øst ved Kolaelvens munning. Kolahus var opprettet ca. 1450 to hundre år etter etablering av et norsk feste på Vardø ca. 1260 (norsk/dansk militærhistorie).

Russisk evne til skattelegging helt til Lyngstuva må sees i sammenheng med at Hvitehavet er frosset vinterstid. Russisk historie må også trekkes inn; Mongolene brente Moskva 1382 og Moskvas styrke (tilnærmet full kontroll) først opprettet da de tok Novgorod i 1478.

Hvor sikkert og kontinuerlig var forøvrig denne skattelegging, bortsett fra de dokumenterte røvertokter som forøvrig ble gjengjeldt med norske tokt til Hvitsjøen? Uansett strid om hvor «grensen» ved Lyngen eller Fiskerhalvøya gikk, er norsk aktivitet nord for Lyngen godt nok begrunnet slik at en beskrivelse av eget «sameland» nord for Lyngen før 1300 tallet faller på sin urimelighet. Jamfør også de 14 kongelig kapeller, og religionstrid (kirkedeling) fra 1054 mellom romersk-katolsk og gresk-ortodoks kirke, her under kongenes kristnings strev-strid om landområder. Se også kart med tekst side 250 i S.P. Aasheims bok: «Finnmarksvidda. En skietnografisk ferd…».

Vår grense av 1826 synes å være et kompromiss mellom russiske og norske krav (Neiden – Fiskerhalvøya), og eventuelt krav til Lyngstuva synes ikke å ha vært av interesse.

Forskningsetikk og -moral

Svaret på spørsmålet foran er likevel komplekst. Det kan være vanskelig for forskere å gå i mot kollegers syn, noe som ikke er ukjent også i andre profesjoner. Dessuten stod man her overfor muligheten til å bli beskyldt for rasisme i ett opphetet klima, forskere skal jo heller ikke gå ut og drive politikk.

Faren for å bli beskyldt for rasisme har også sterkt preget kvensk holdninger. Noen kritiske utsagn vedrørende samifiseringen finnes dog. Jamfør også tidligere aksjons forskning i Nord.

Personlig har jeg holdt og lest tidsskriftet «Ottar» i årtier, det er blitt mer og mer et nesten ensidig samisk magasin noe som er påpekt også av andre.

Jeg viser her også til at Professor emeritus Håvard Dahl Bratrein har uttalt seg kritisk om Tromsø museum, blant annet om hvordan man ukritisk tillegger samisk etnisitet på gjenstander som er svært gamle.

I dokument; «Forskningsetisk kontekst: Historisk urett og forskning som overgrep» av professorene Einar Niemi og Anne Julie Semb, datert 11.02.2009, oppdatert 22.05.2009 framgår i hovedtrekk:

«Denne teksten problematiserer forhold mellom samisk og kvensk forskning som et punkt til refleksjon og debatt. Forskere må være seg bevisst hvordan egen forsking bygger opp om eller utfordrer forestillingen om at slike kategorier er faste og forholdsvis uproblematiske. Merk at Norges ratifisering av den Europeiske rammekonvensjon for beskyttelse av nasjonale minoriteter vedtatt av Europarådet i 1995 førte til at kvenene endret status fra innvandrere til nasjonal minoritet. Begrepene nasjonal minoritet og urfolk er historisk eller vitenskapelig ikke evige sannheter».

Kan vi kvener oppfatte dette som en klar og tydelig vitenskapelig kritikk av egne fagfellers manglende kritikk av samifisering som pågår ved UiT, eller er dette bare en måte å sikre sin akademiske frihet og som Pilatus å toe sine hender? Jeg har stor forståelse for utfordringene – dette til refleksjon. Kanskje er det også slik at den som ikke følger «mainstream» risikerer å tape i konkurransen om forskningsmidler. Se her professor Dag O. Hessens bok: «Sannhet til salgs. Et forsvar for den frie forskningen», med henvisninger.

Niemi som har fulgt utviklingen i mer enn 30 år, har også i annen sammenheng påpekt at myndighetenes behandling av kvenene har vært «skandaløs». Det kan her fastslås at Europarådets ekspertkomite forlengs har påpekt Statens manglende vilje til å etterleve «Europarådets rammekonvensjon om vern av nasjonale minoriteter» av 1999.

Det bør Sannhetskommisjonen kunne ta tak i. Kommisjonen bør også vokte seg vel for å havne i det «hemmelighetskremmeri» som nå preger mye av det samepolitiske miljø. Alle innspill utenom personlige «lidelser» må være åpne, ellers slår kommisjonen selv bena under egen tiltro. Se kapittel om konsultasjoner i samiske saker nedenfor.

Same- og minoritetspolitisk avdeling (SAMI) ved KMD

Kunnskaps- og moderniseringsdepartementet (KMD) håndterer, i regjeringen, saker som berører innvandrere, nasjonale minoriteter og samer ved SAMI. Her er det ansatt noen samer, men ingen (så vidt jeg vet) fra de nasjonale minoriteter. Dessuten har det nå i svært lang tid vært nyttet en same som statssekretær for politisk håndtering av alle minoritetsspørsmål. Norske kveners forbund har to ganger skriftlig anmodet om egen statssekretær for de nasjonale minoriteter, underforstått at man ikke stoler på at en same kan være nøytral i håndtering av øvrige nasjonale minoriteter.

Det har også fra kvensk hold vært rettet ønske om heving av kvensk til nivå III uten resultat. Statssekretæren har svart NEI og at man ikke kan sammenligne seg med samene, fordi de er urfolk.

FNs barnekonvensjon gjør ingen forskjell på samiske og kvenske barn når det gjelder rett til eget språk og kultur. Jamfør G. J. Nilsens juridisk utredning omtalt foran.

Saken er også saklig og formelt uheldig da denne praksis gir en minoritet «styringsrett» over andre minoriteter. Ønske om bevilgninger til nasjonale minoriteter vil lett kunne komme i konflikt med tilsvarende samiske.

Det kan neppe, med saklig grunn, benektes, at en samisk statssekretær lett kan bli ugild i flere typer saker. Samisk statssekretær må anses som ugild i kvenske saker.

Enten må vi få egen statssekretær for kvener, norskfinner og skogsfinner eller en egen statssekretær for de nasjonale minoriteter. En felles statssekretær på omgang for alle minoriteter, inklusive samene, er vel politisk/praktisk umulig.

Konsultasjonsplikt i samiske saker

I følge ILO konvensjon nr. 169 artikkel 6 har urfolk krav på å bli konsultert i saker som angår dem. Avtale om dette ble inngått i 2005 mellom regjeringen (ved Kommunal- og regiondepartementet) og Sametinget. Det vil si av minister Erna Solberg og Sametingspresident Svein Roald Nystø (NSR). Ved kongelig resolusjon i juli 2005 ble bestemt at hele statsforvaltningen (Regjering og underliggende organer) og statlige myndigheter også kan ha: «en plikt til å konsultere med andre samiske interesser i tillegg til Sametinget».

Formålet med prosedyrene er meget detaljert beskrevet. Her gjengis noe fra avtalen:

  • Konsultasjonsprosedyrene gjelder i saker som vil kunne påvirke samiske interesser direkte. Det saklige virkeområde for konsultasjoner vil kunne omfatte ulike sakstyper, slik som lover, forskrifter, enkeltvedtak, retningslinjer, tiltak og beslutninger (f.eks. i stortingsmeldinger).
  • Konsultasjonsplikten kan omfatte alle ideelle og materielle former for samisk kultur. Aktuelle sakstemaer kan f.eks. være musikk, teater, litteratur, kunst, media, språk, religion, kulturarv, immateriell kunnskap, stedsnavn, helse- og sosial, barnehager, utdanning, forskning, eiendoms- og næringsutvikling, reindrift, fiske, landbruk, mineralvirksomhet, vindkraft, vannkraft, bærekraftig utvikling, kulturminneloven, biomangfold og naturvern».

Det heter videre at formålet er: «å søke å oppnå enighet mellom statlige myndigheter og Sametinget når det overveies å innføre lover eller tiltak som kan påvirke samiske interesser direkte».

Samiske interesser er ikke definert. For å oppnå enighet kreves forhandlinger det vil si staten har her pådratt seg forhandlingsplikt, ikke bare konsultasjonsplikt.

Det er også nedfelt i avtalen at det gjelder hele Nord-Norge og Trøndelag samt deler av fylkene Hedmark, og Møre og Romsdal. Enhver nyopprettet samisk organisasjon kan kreve konsultasjon.

Offentlighetsloven ble revidert i 2006 under mottoet «Mer åpenhet», men i § 19 i loven fremgår: «Det kan gjerast unntak frå innsyn for dokument som blir utveksla mellom statlige organ og Sametinget og samiske organisasjoner som ledd i konsultasjoner i samsvar med ILO – konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i sjølvstendige stater artikkel 6. Dette gjeld ikke dokument som blir utveksla som ledd i allmenn høyring i ei sak».

I konsultasjonsavtalen står det: «Informasjon som utveksles mellom statlige myndigheter og Sametinget i forbindelse med konsultasjoner skal kunne unntas offentlighet, forutsatt at det foreligger hjemmel for dette. Mer offentlighet skal praktiseres. Partenes endelige standpunkter i de enkelte saker skal være offentlige».

I veileder for statlige myndigheters konsultasjoner med sametinget og eventuelt øvrige samiske interesser kan en imidlertid lese: «Det skal alltid føres protokoll fra konsultasjonsmøter, med mindre begge parter er enige om at dette ikke er nødvendig». Her slår man også ihjel § 14 i offentlighetsloven, mer offentlighet skal vurderes.

I kilder fra AP og Stortingsmelding 5 (2015 – 2016) kan en konstatere at det i perioden 2009 – 2014 er ført ca. 50 konsultasjonsmøter per år. (Stoltenberg og Solberg). Jeg kan ikke se at det har vært noen åpenhet overhodet fra disse konsultasjoner. (Se også: Andre institusjoner nedenfor).

I forbindelse med forberedelsene til etablering av Sannhets- og forsoningskommisjonen ble et innspill fra SAMI/KMD lekket. Det ble her foreslått en egen kommisjon under Sametinget da felles kommisjon for samer og kvener ville kunne medføre krav fra kvenene. Ved stortingets behandling av saken svarte ministeren (KMD), på spørsmål om dette, at han ikke kommenterte interne dokument. Motarbeidelse av kvenene er vi vant til.

Ganske mange eksempler finnes helt fra 1880 årene og på samisk side helt fra lærer Per Fokstads dager på 1920/30-tallet, men noen alminnelig samehets fantes heller ikke etter krigen i Tana, Per Fokstad var ordfører i 1946.

Fra 2002/2003 har Sametinget også inngått samarbeidsavtaler med fylkeskommunene i Troms, Finnmark, Nordland, Trønderfylkene og Hedmark. Sametinget er også med i Nordnorsk Råd fra 2014. Hvorvidt det praktiseres åpenhet og føres protokoll her er ukjent, muligens ikke?

Ser forøvrig at Sametinget nå også har inngått samarbeidsavtale på kommunalt nivå med Alta kommune. Ingen har reist spørsmål ved det prinsipielle ved slik å blande «kortene», selv i nasjonalt viktige saker kan den være avgjort i hemmelighet lenge før den kommer til rette instans. Dessuten over hodet på folk flest.

Andre institusjoner, innspill

Jeg har over flere år representert kvensaken ved flere «sivile» menneskerettsorganisasjoners møter i Osloområdet, også ved noen av KMDs og andre møter med nasjonal minoriteter. Her nevnes:

  • NIM – Nasjonal institutt for menneskerettigheter
  • ARS – Antirasistisk senter
  • LDO – Likestillings- og diskrimineringsombudet
  • BUFDIR – Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet
  • BLD – Barne- og likestillingsdepartementet
  • Udir – Utdanningsdirektoratet

NIM var opprinnelig et «selvstendig» organ, administrativt knyttet til UiO. Det ble for noen få år siden reetablert under Stortingets presidentskap og slik et redskap for statens kontroll med feltet.

I NIM inngår nå også GALDU det samiske menneskerettsorgan med sete i Kautokeino. På SAMI/KMDs (årlige) møte med de nasjonale minoriteter i fjor hadde NIM overlatt til en representant for GALDU (svensk borger) å orientere om situasjon/planer innen kvenfeltet. Det uholdbare med samisk ledelse/kontroll med kvenske saker ble påpekt.

På SAMI/KMDs årlige møte 20-21.11.2019 fremla NIM: «Rapport 2019 Norges nasjonale minoriteter». På side 20 vises til FNs rasediskrimineringskomites anbefalinger til Norge hvor det blant annet står; «at myndighetene bør fortsette arbeidet med å styrke kvensk språk og kultur». Ser en i midlertid på CERD D/ NOR/CO/23-24 av 14 Dec 2018 (Original English) – Committee of the Elimination of Racial Discrimination, tekst, står det i punkt 26 blant annet: «The committee also recommends that the State party take other measures to ensure that national minorities have the right to enjoy educational and cultural activities in their own language». Med slik utydeliggjøring av original tekst sprer NIM falske opplysninger til allmenheten og det gis inntrykk av at man har positive intensjoner, mens man i virkeligheten skjuler norske forsømmelser.

Som tre ganger utnevnt til embete i statsråd er jeg rystet over at Norge holder seg med slike rådgivere, spesielt på menneskerettsfeltet. Dette kan ikke fortsette.

I forbindelse med nasjonal rapportering til FN om overholdelse av de enkelte menneskerettskonvensjoner sender også de sivile menneskerettsorganisasjoner sin kommentar eller «Skyggerapporter». I en av sine rapporter her skryter NIM over alle positive tiltak for kvensk språk og bidrar slik til at man også internasjonalt får et positivt inntrykk av hva Norge gjør for sin nasjonale minoritet kvenene, og hindrer at FN stiller kritiske spørsmål.

Alle som har arbeidet litt med språksaker, inklusive SAMI/KMD, vet at uten egne barnehager/skoleklasser, slik det gjennomføres for samiske barn, blir det ingen språkutvikling. De kvenske språksentre har skapt noen arbeidsplasser men ingen språkbrukere.

Kvenene kan ikke stole på NIM. Kravet må være nivå III i minoritetsspråkpakten for kvensk nå. Jeg har også lagt merke til at, form og innhold på norsk FN rapportering, inklusive en del «skyggerapporter» bidrar til at det ikke blir stilt kritiske spørsmål fra FN om kvenske forhold til Norge foran neste rapportering. Det blir en ond sirkel også internasjonalt.

Forsøk på å påvirke andres «skyggerapportering» til FN, som ved Antirasistisk senter, har ikke gitt positive resultat. Det henger nok også sammen med at vi på «fyrabend» basis skal bidra mot uvillige fast ansatte medarbeidere. Vilje til å gå inn i kvenenes prekære språk- og kultursituasjon mangler.

Helsingforskomiteen har engang sagt at norsk minoritetspolitikk er i krise.

BUFDIR holdt et dialogmøte med organisasjonene for nasjonale minoriteter 11. feb. 2017. Med henvisning til artikkel 30 i FNs barnekonvensjon slo man fra kvensk hold fast at det særlig er retten til bruk av eget språk i skole og barnehage som ikke blir respektert. Bufdirs vilje til å gå i dybden på artikkel 30 var svevende og ga ikke noe konkret tiltak.

Udir: Her nevnes to saker:

  • Udir arbeidet i 2014 med ny rammeplan for barnehager som skulle revideres og fastsettes av Kunnskapsdepartementet pr 1. jan 2015. I Kven Øst gikk vi gjennom utkastet som omfattet kapittel 1, 2 og 3 (Barnehageloven § 1 – Formål, Barnehageloven § 3- Barns rett til medvirkning, § 2 -Barnehagens innhold). Kvenske barn var ikke nevnt, men en rekke honnørord – Likeverd, solidaritet og mange fler. Kven Østs brev av 04.02.2014 resulterte ikke i noen bedring. Heller ikke Kvenlandsforbundets henvendelse ga noe resultat.
  • Udir arbeidet i 2012/-13 med ett E-opplæringsprogram om samer og nasjonale minoriteter for Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet (FAD). Det skulle brukes ved skoleverket og i forvaltningen. Utkastet var historisk en forfalskning. For samene var det henvist til vikingtidskilder med flere selv om begrepet same ikke forekommer der mens slik henvisning for kvenene ble strøket og antallet «hoder» redusert til 10 – 15 tusen. Men det ble tilføyet; «det kan være flere». Kven Øst (KØ) hadde laget et omfattende utkast til rettinger i henhold til kildehenvisningen. KØ skrev i andre omgang også ett brev om saken til FAD 05.06.2013. Resultatet ble at departementet laget et eget intetsigende program om de nasjonale minoriteter, mens samene sak ble utskilt som egen sak. Umiddelbar sammenligning av innhold og henvisninger er slik ikke lett mulig.

Til slutt nevnes at samene etter hvert også har fått separate møter med andre menneskerettsorganer. De deltar ikke i disse fora sammen med de andre minoritetene, med unntak de «skjeve» og skoltesamene, av og til. Hvorfor er det blitt slik? Har Norge skapt sin egen «Amazonas» stamme for internasjonalt å kunne vise til våre løsninger i «godhetsregimets» ånd?

Heller ikke Lakota indianernes (teton – siouxenes) skjebne med kriger og internering i reservater er eksempler som kan brukes i samisk etnokratisering.

Et paradoks kan nevnes: Jeg har selv i samtale med tyrkere ved NATO/PBIST vist til (skrytt av) vår norske forhold til samene som kontrast til deres behandling av kurderne. Da Norge og Tyrkia, begge er utkant land i NATO, hadde vi endel sammenfallende interesser og derfor også noe kontakt utenom de formelle møter hvor indre nasjonale forhold ikke var på agendaen. Samenes og kurdernes situasjon er overhodet ikke sammenlignbar. Slik kan man tråkke i «salaten».

Samisk aktivitet i Norden og internasjonalt

Det vil føre for langt å utdype disse forhold i dette brev. En kan imidlertid konstatere at et ganske omfattende nettverk og felles aktiviteter pågår hvor også departementslederne, i Sverige, Finland og Norge med ansvar for samiske saker deltar, noe som er naturlig i det nordiske samarbeid. Den demokratiske innsikt i hva som foregår og som kan berøre hele den øvrige befolkning i eget land sydvest til Dovre med flere er imidlertid utydelig. Jamfør arbeidet med nordisk samekonvensjon hvor det tydelig fremgår et ønske om en utvidelse av samiske rettigheter på bekostning av kvener og flertallsbefolkningen, noe som regjeringsrepresentanter synes å godta.

Bred demokratisk orientering og høring er nødvendig. Den foran omtalte høring på Stortinget om Nordisk samekonvensjon har dog resultert i en utsettelse av saken, visstnok fordi sametinget ønsket mer.

Spesielt nevnes også Samerådet (stiftet i 1956) hvor de fleste sameorganisasjoner i Sverige, Finland og Norge deltar, og som regjeringen i Norge nytter som høringsinstans, selv om den ikke representerer alle samiske organisasjoner.

Organisasjoner kan bli ekskludert om de ikke følger vedtak, noe det finnes eksempler på. Samerådet har forøvrig en interessant forhistorie tilbake til stiftelsen av Lapin Sivistysseura i Helsingfors 1932.

Kommisjonen bør kunne bidra til at alle tiltak, spesielt her blir grundig drøftet lokalt, regional og sentralt før de forelegges stortinget. Kvenene med land og vann krav i de samme områder som samene må med i konvensjonsarbeidet og på høringslisten. En viss nøytralitet må bringes inn i saken da KMD med SAMI ikke er nøytral i samiske saker.

Samehets: Ufarlig grums eller en trussel mot demokratiet?

I mai i år falt den første dommen for hatefulle ytringer mot samer i Hålogaland lagmannsrett. Utidig språk bruk får konsekvenser. Tidligere i år har også avisa Nordlys stengt kommentarfeltet på «nordnorskdebatt.no» på grunn av samehets. Det er bra, vi skal ha siviliserte debatter i Norge og bremsene må settes på for all usaklighet.

I en felles kronikk i Aftenposten 12.08.2019 har 7 ledere i kultur- og menneskerettsorganisasjoner omtalt forholdene og tatt avstand fra all hets og påpekt mulige tiltak. Prisverdig.

Artikkelen viser dessverre også at man ikke har satt seg inn i kompleksiteten i minoritetspolitikken og etnokratiseringen i Nord, noe som nå vil omfatte ca. 40 % av Norges areal. Usynliggjøring av kvenene er helt ukjent. De videre formuleringer viser dessverre at det ser ut som om man også ønsker å legge lokk på enhver debatt om etnokratiseringen som setter samene fremfor alle andre.

Likhet for loven teller ikke. Men hva er realitetene?

Samene er aktive i alle norske politiske partier, og tross sitt mindretall, i medlemsmassene, blir de ofte nominert til valgbare posisjoner og har ofte flere posisjoner i kommunestyrer og fylkesting enn medlemsmassen skulle tilsi.

Det bør være en sterk forklaring om at de ikke blir disfavørt av velgerne eller internt i partiene. For eksempel er Ragnhild Vassvik (Ap) fylkesordfører i Finnmark. Også Tanaordføreren (Ap) tilhører den samiske eliten. Også i flere kyst-kommuner ser man den samme tendens.

En annen tendens er lite påaktet. Det kan se ut som ingen i Finnmark med politiske ambisjoner våger å stå utenfor samemanntallet. Man hører forbausende ofte, uten grunn, at folk i posisjoner fletter inn i samtale/foredrag eller lignende: «Jeg er også same» (i et tilfelle gjaldt det 1,55 % Inuitt som er et innslag hos noen nordmenn fra før samenes tid). En flik av samisk «etnisitet» er tilsynelatende viktig å vise til.

Alle stortingsrepresentantene fra Finnmark står i samemanntallet. Hva det kan bety i maktfordelingen i det norske politiske apparat er en sak, et annet er at det på sikt også innebærer en form for korrupsjon og vil være ødeleggende for forholdet mellom folk, og for politikernes renomme.

Intet minoritetsfolk som det samiske og kvenske kan historisk, på sikt bygge sin tilværelse på særretter som berører andre. Norsk omfavnelse av etnopolitikken i nord er mellomfolkelig ødeleggende og kan føre til en ren skandale. Blir samene misbrukt i norsk etnopolitikk, eller driver det toneangivende samepolitiske miljø, med små skritt, og underminerer demokratiet/likhet for loven? Jamfør endring av en rekke lover omtalt foran.

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund
Telemarksforsknings rapport om KMD

Pensjonert oberst Ivar Dervo har i desember 2019 skrevet et åpent brev til Sannhets- og forsoningskommisjonen. Her er del 4. 

Kvenske forhold noen momenter

Generelt

Jeg har bredt fulgt kvenbevegelsen i lang tid, er født, og oppvokst i Norge, men også med et blikk fra Finland etter flere års opphold der. Jeg kan ikke se at vi kvener noen ganger har utgjort en trussel mot Norge hverken ved faren for russisk imperialisme eller finsk nasjonsbygging, tross finske ekspedisjoner i mellomkrigstiden til Karelen og Hvitehavet.

Sett med sikkerhetspolitiske briller kan en imidlertid forstå norsk engstelse. Vulgær rasistiske argumenter (Ratke) er likevel sårende.

Etter annen verdenskrig, og da Finland med vennskaps- og bistandspakten ble dratt inn i Sovjets interessesfære ble på ny vi kvener mistenkeliggjort, selv om vi (dokumentert) helt fra krigene mot Sverige 1611 – 13 hadde blitt utskrevet til norsk militærtjeneste.

Utvilsomt ble kvener i Norge alt i vikingtiden inkorporert i leidangen. Det finnes kvenske geografiske navn helt ned på Mørekysten. Jevnfør krav om deltagelse i forsvaret til de bjarmer (pomorer) som fikk lov til å slå seg ned i Malangen på 1338-tallet.

Det forhold at Altabataljonen (vesentlig kvener og samer), etter hederlig innsats på Narvik fronten i 1940 ikke ble hedret med medalje etter 1945 (før nesten alle var døde) tror jeg også hang sammen med sikkerhetspolitikken. Forklaringen om at «disse andre» var så primitive og hardføre at de ikke behøvde noen hedersbevisninger står ikke helt alene til troende.

Man ønsket ikke å vise at de hadde betydd noe for Norge. Da jeg i 1987 i statsråd, under UD, ble utnevnt til militærattache i Finland var det faktisk en kollega som lurte på hvordan det kunne skje med min bakgrunn og finsk/kvenske navn.

Det ble ikke stort bedre i Finland da en høytstående representant for det finske forsvar advarte meg og sa at om jeg gjorde noe «galt» ville jeg bli sendt hjem. Også den sikkerhetspolitiske siden av minoritetspolitikken er følt på kroppen. Det er på tide at vi nå, uansett sikkerhetspolitiske spenninger på «grensen» blir akseptert som fullverdige nordmenn. Jeg minner her også om at det var nordmenn på Vardø og i Kirkenes som dyrket forholdet til Sovjetrussland i mellomkrigstiden, ikke kvenene, selv om det også fantes kommunister blant kvenene, for eksempel i Alta. Altakvenene kjempet dog lojalt ved Narvik i 1940 – en parallell til kommunistene i Finland under vinterkrigen 1939/40.

Antall kvener

Norge opererer med tallene: «10 – 15 tusen, men det kan være flere». Ser en imidlertid på antall fra forskjellige steder og tider blir det merkelig. (Jamfør også min familie nevnt foran). Her nevnes:

  • Alta i 1801, 53 av 108 familier kvenske, og i 1840, 482 kven/finske familier av 857.
  • Kautokeino i 1801 av 10 familier 8 kvenske.
  • Karasjok en kven bygd i 1776.
  • Kvænangen folketellingen 1875, 353 familier, men bare 2 i folketellingen 1950. Fornorskingen har vært hard i Kvænangen.
  • Vadsø i 1885, omegn 57,5 %, i byen 61,9 % kvener.

Til slutt nevnes også helseundersøkelsen på 1970-tallet hvor nesten en fjerdedel (24 %) oppga kvensk/finsk bakgrunn tross stigmatiseringen.

En matematisk sannsynlighetsberegning fra gitte data vil utvilsomt vise et mye større antall enn det Norge opererer med. Jamfør her også kvensk matstell og sauna(badstu)kultur som bidro til at store barneflokker vokste opp.

  • Statens uvilje mot å revurdere antall kvener tross flere forsøk på korrigeringer krever nå tiltak. Statistikere med adgang til tilgjengelig tall grunnlag vil raskt kunne komme opp med nye tall.
  • Etter å ha «moret» meg med tallgrunnlaget, noen tid, vil jeg tro at det må finnes vel en halv million kvener i Norge. Men spørsmålet er jo også om hvor mange som er helt fornorsket eller samifisert i språk og kultur, siden norsk minoritetspolitikk har vært og er samepolitikk i generasjoner. Alt før krigen ser man klare tegn for at det var kvenene som var målgruppen for språkskiftepolitikken:
    • 1904 stans i lærerutdanning for finsk/kvensk
    • 1936 forbud mot bruk av kvensk som hjelpespråk i skolen
    • 1974 opplæring på samisk for samiske barn men styrking i norsk for kvenske barn (det var aldri forbud mot bruk av samisk som hjelpespråk i undervisningen)

Og så lurer man på hvorfor Finnmarkingene gjør det dårlig på PISA prøvene. Kan det være nedarvet og internalisert mistillit til skolen? En hører også ofte: «Ja men det var få kvener» når man diskuterer kvensk tilstedeværelse i Norge i gamle dager. Ja selvfølgelig var det få, men det må sees i sammenheng med stipulerte antall innbyggere i landet totalt til de forskjellige tider.

Fra ca. 1520 er antall i hele Norge stipulert til 120-200.000, for 1667 til 400.000. Den gang som nå bodde de fleste i sør Norge.

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund
Telemarksforsknings rapport om KMD

Pensjonert oberst Ivar Dervo har i desember 2019 skrevet et åpent brev til Sannhets- og forsoningskommisjonen. Her er del 5. 

Kvensk/finsk historie

Kvensk historie kan ikke dekkes bredt her. Jeg vil bare ta med noen punkter hvor det ofte gis ureflektert informasjon. I følge finske kilder dekket gamle Kvenland store deler av Finland. Nord-Sverige, og fram til kysten av Nord Norge og Hvitehavet. (uten å gå tilbake til svenske Birkas storhetstid). All flytting og kontakt til norskekysten kom i hovedsak fra dette område og Karelen hundrede av år, selv om Sverige etterhvert tok styringen. Det vil si at det historisk/kulturelt ikke er feil å knytte nåværende kvensk historie til gamle Kvenland.

De som hevder at en ikke kan knytte kvensk historie til gamle dagers kvenland, forteller bare slektshistorie i følge en finsk historiker. Kvenene kan lik så vel som nordmenn knytte sin historie til vikingtiden og tidligere. Jamfør Torfæus . (Se eventuelt også historien om Fornjot samt brødrene NOR og GOR).

Handelsrutene fra dette område gikk i hovedsak sydøst over fram til ca. 1170, deretter over Baltikum og Polen. Karelerne (Under Novgorod) var tidvis i strid med Sveriges interesser og slik også tidvis i strid med Kvenene (Kainulaiset). Karelen ble delt i to. De hadde skip og ødela i 1187 Sigtuna, et betydelig handels- og kirkelig sentrum i Sverige.

I hundrevis av år hadde karelerne (russerne) viktige handelsruter til Torniotrakten i hele Sveriges regimetid. Muligens var det karelerne og Vesperne (Pomorene) under Novgorods overhøyhet som slo ihjel de norske skatteoppkrevere på Kola på 1200-tallet. Jeg må her skynde meg med å betone at jeg ikke i noen sammenheng har sett at noen kven organisasjon ønsker seg gamle Kvenland tilbake. Vi er nordmenn.

I Häme (Tavastland) ca. 10 mil nord for Helsingfors finnes et stort landområde som fortsatt heter Pirkala. Det var et senter i Kvenland. Og begrepet Pirkalainen ble til Birkarlene på svensk. (Jamfør også ordet piire = krets, større område). Ved kongelig bestemmelse på rettsmøte i Telge (Sødertelje) 5. sept. 1328, bekreftet av den norsk -svenske kongen 16.03.1340, fikk birkarlene (Pirkalan asukasten) beholde sine gamle skatteinnkrevingssystemer og rettigheter, helt til Gustav Vasa dro dette inn under kronen 1553, 200 år senere (Hele teksten er tilgjengelig på latin og finsk).

Flere av birkarlene ble senere kronens skatteinnkrevere også fordi andre uten kjennskap/avtaler ikke lett kunne finne «landsbyer« som flyttet rundt etter ressurstilgang. Det vil si at selv om gamle Kvenlands selvstendighet etter hvert gikk tapt ved svensk makt utvidelse i hele Finland, fortsatte gamle Kvenlands elite å fungere frem mot 1600. Å flytte språkgrensen i Nord-Sverige østover gikk også svært langsomt tidsmessig (til kystbyen Heletti =Skellefteå ca. år 1600.) Å påstå at det var mange svensker blant birkarlene er derfor nokså upresist og gjør realitetene diffuse og i hovedsak feil.

Dette også fordi man vet at svenskene engasjerte folk fra «Østland» – Finland til stillinger for ledelse/kontroll av nomader (lensmenn) lenger sør i Sverige. Dette er forøvrig en kontrast til at man i Drottning Kristinas tid truet med å brenne ned finske/kvenske gårder i Sverige som ikke godtok språkskiftekravet.

Det var også påståtte gamle kvenske rettigheter ved norske kysten som Sverige brukte som unnskyldning for krigene 1611-13 tallet, med blant annet væpnet tokt til Alta og Vadsø. Også svenske fredsavtaler med russerne bidro i samme retning. PS også Norge/Danmark krevet skatt øst for kjølen noen år før krigen (1611 – 13), antagelig med «hjemmel»/sedvane fra de gamle «stallo» anleggene, fra Jemtlands grense til område Treriksrøysa (Tingevara), som nesten alle lå like øst for kjølen.

Det er helt misvisende å kalle den kvenske handel som «bondehandel». Dette var organisert og gjennomført av en «adel/stormenns handelsnettverk» som i Norge på samme tid. Birkarlegårdene var de største og i stort antall, for eksempel i Tornedalen. Markedsplass systemene var helt nødvendig for varedistribusjon og tilgang til et utenlands nettverk, inntil merkantilismen og byprivilegiene langsomt overtok fra 1550-tallet og vedvarte i ca. 200 år, til slutten av 1700-tallet og industrialiseringen.

Som vi vet fra Torolv Kveldulfsons tid på 800-tallet (Harald Hårfagres tid) beskattet nordmenn og kvener fjell- og ødemarksområdene, noen ganger i konkurranse og noen ganger i allianser mot Karelerne. Det må jo ha vært noen «urkvensk» talende blant nordmennene ellers kunne de vanskelig samarbeidet krigersk mot karelerne. En elvebåtreise fra Torniotrakten til grenseområdene ved Karesuanto – Sappen tok en uke. En skitur 3 – 6 uker, personlig brukte vi 20 dager fra Tervola til Norskholmen i Tana, inkludert en hviledag. Det er neppe tvil om at kvener har fisket og samarbeidet med kystbefolkningen i Nord Norge i mer enn tusen år, tross tidvis monopolhandel for Bergen og København.

Noen må ha gått inn i den lokale befolkning lenge før de kjente bosetninger i Lyngen og Alta på 1500-tallet. I Troms innland er det kjent at det fantes kvener der mer enn 100 år før Døleinnvandringen på 1700-tallet.

For noen år siden var min gamle mor med på en tur til Kandalaksa innerst ved Hvitehavet, og kom her i kontakt med en gammel kareler. Hun har sagt at hun ikke hadde noen vansker med å forstå (oversette) ham med sin nesten hundreårige kvensk. Også fra andre kilder har jeg lært at lokalbefolkningen i Finnmark og Troms kunne samtale med Pomorene (Po-mor= ved havet), slik at den såkalte «russenorsken» knapt var eneste kommunikasjons mulighet.

Så har vi lært at kvenene var noen skogsbønder som måtte lære sjømannskap og ishavsfangst av nordmenn. Det er en sannhet med mange modifikasjoner. På begge sider av Kainun-meri (Bottenviken) ble det bygd båter og skip. Kvenen hadde helt fra gammelt seilt og rodd i Østersjøen. Det fantes sel i Østersjøen, Saimasjø og Ladoga og hvalross i Ladoga. Slik fangst var en stor næring og kunnskaper godt innarbeidet. Jeg har personlig vært ved en isskruing ute på Bottenviken.

Jeg vil også peke på at gruvedrift med tysk og valonsk hjelp skjedde i Sverige-Finland nøyaktig samtidig med de første gruver på Østlandet. Smedkunst kom til Finnmark østfra. Jeg vet at de første dombjeller i Finnmark ble laget av smeder/støpere fra Bottenviken.

Bibler på finsk fantes ca. 200 år før, første norske bibel på midten av 1800-tallet.

Folkeskolene var også minst like gode og like tidlig i gang som i Norge. Aslak Hætta skrev sin benådningssøknad på kvensk (finsk). I følge gamle kilder var han mest kven, men hans hode ble ved samisk seremoni gravlagt i komsalignende kiste. Det kan her også nevnes at i et bokverk om Fridtjof Nansen antydes det klart at en av de to samene som fulgte ham over Grønland var kvensk.

Kvenene var de første med organisert jordbruk i Finnmark. Utviklingen av landbruk startet tidlig i gamle Kvenland og ble fulgt opp i det svensk/finske rike. I boken «Kalottin Kansa» ser en at det ble dyrket flere typer grønnsaker i Enontekiö på 1800-tallet. Det kan nevnes at den såkalte Målselvnepa kom fra Karelen.

Kvenene og karelerne har i uminnelige tider passert frem og tilbake over det som senere, 1751 og 1826 ble grenser, ofte også etter grensedragningene. En studie, basert på normative teorier av Will Kymlicka og Brian Barry, fra UiO viser at norske myndigheters ulike behandling av samer og kvener ikke kan forsvares ut fra disse teorier.

For noen år siden, (Etter at det ble klarlagt at den første bosetting i Norge kom østfra) har regjeringen lagt ut et dokument på nettet (hjemmeside) som fremhever at det ikke var titusen år gamle folkevandringer som var lagt til grunn for definisjon på et urfolk. I stedet betones det spesielt at man måtte ha vært i riket før grensedragningene.

Kvenene har utvilsomt vært i Norge fra før grensedragningene og er like mye eller like lite som samene et urfolk i Norge. La det være som det er, men kommisjonen bør bidra til likebehandling av kvener og samer i henhold til norsk lov og ratifiserte konvensjoner om rapporten skal bidra til ivaretagelse og utvikling av mellommenneskelige forhold og forsoning.

Vi behøver ny norsk og kvensk historieforskning hvor det kvensk-finske perspektiv blir utforsket og oppdatert. De første nedtegnelser om hvordan Norge ble til kan en se blant annet av Torfæus VII binds verk. Mange år før UiT ble en realitet var det en større utstilling (1960-tallet) ved UiO.

Her ble det solgt «aksjer» for et fremtidig universitet i Tromsø. Jeg kjøpte noen da jeg alt da mente at min gamle landsdel fortjente det. Lite visste jeg at UiT som kom mange år senere skulle utvikle seg til et universitet hvor kvensk språk og kultur blir skuslet bort. Jeg mener vi kvener ikke kan ha tiltro til at UiT kan ivareta vår kultur og språk. Det bør Kommisjonen kunne bidra til å antyde en løsning for.

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund
Telemarksforsknings rapport om KMD

Pensjonert oberst Ivar Dervo har i desember 2019 skrevet et åpent brev til Sannhets- og forsoningskommisjonen. Her er del 6. 

Kvensk/finsk språk

Kvensk ble i 2005 anerkjent som eget språk, men bare til nivå II som i praksis ikke innebærer noen statlige forpliktelser utover kosmetiske, tilsynelatende gode «skryte» tiltak. Språksentre har ikke, og kan ikke skape språkbrukere.

Nivå III er et «must» nå, uten unnskyldende påstander om mangelen på lærebøker etc. Norsk isolering av forbindelsene til Finland, blant annet tidligere trenert, blant annet av utbygging av mellomriksveier, har bidratt til at avstanden mellom finsk og kvensk har øket. Og faktum er at kvenbegrepet fortsatt er skambelagt blant enkelte.

Resultatet er at vi innen kvenbevegelsen nå har tre varianter av ønsket KVENSK språkutvikling:

  • Noen vil at kvensken skal være som finsk, altså fullaksept av bare finsk (i hovedsak de norskfinske).
  • Noen aksepterer kvensk som et eget språk men med nær slektskap til finsk (spesielt nordfinske dialekter) og vi bør derfor sikre at avstanden til finsk ikke øker og vi bør godta finsk utviklede ord for moderniteter hvor kvenske mangler ord. Også kalt kvenskfinsk (i hovedsak Kvenlandsforbundet, som har medlemmer også i Sverige og Finland). Inkludert sterk kontakt mot meänkieli som også er et sterkt truet språk.
  • Kvensk er ett eget språk som bør videreutvikles på egne dialekter og med sterk kontakt mot meänkieli som også er et truet språk i Sverige (i hovedsak noen innen Norske kveners forbund).

Som i demokratiet forøvrig finnes det selvsagt varierte syn utover de hovedtrekk som her er skissert. Alle som vil bevare og gjenreise språket synes dog å forstå at Nivå III må til. Det er dessverre mange som ikke er klar over at finsk, som kvensk, er minoritetsspråk i Norge.

Norge har språklig ansvar for egne finsk talende, ikke Finland. Jamfør for eksempel ungarere i Ungarns naboland. Finsk er som kvensk et minoritetsspråk i Norge.

Når samene kan leve med fire varianter av samisk; lule-, sør-, nord-, og skoltesamisk samt enaresamisk i Finland bør norske myndigheter kunne godta at vi har tre syn med mindre forskjeller. Kravet er at vi får nivå III for finsk og kvensk. Dette fordi det må være opp til de enkelte foreldre i samarbeid med sine lokalforeninger og andre å bestemme ønsket retning. Noe som vil være i overensstemmelse med retten til indre selvstyre i egne saker. Godkjenning av både kvensk og finsk til nivå III vil også gjøre det administrativt enklere å hente lærere fra Nord-Finland i en overgangsfase på mange år.

Myndighetenes eventuelle favorisering av en av retningene vil bare bidra til ødeleggende splitting og hersk politikk. Da kvensk er sterkt i slekt med finsk, meänkieli, og karelsk vil det også danne en bro til estisk og slik bli et svært nyttig språk for Norge.

Nivå III er ett prioritet tiltak. Så vidt jeg vet har ingen kvenske organisasjoner hatt noen avgjørende innflytelse på ny skole/læreplan som ble presentert nå i november. Vi blir ignorert og oversett.

Fra PISA undersøkelsene ser vi at Finnmark skårer svakt. En av grunnene kan være undertrykkelse av eget språk som slik har gitt nedarvet, internalisert skepsis til skolemyndighetene. Jamfør nedleggelse av lærerutdannelsen i kvensk/finsk i 1904, forbud mot bruk av kvensk/finsk som hjelpespråk i skolen fra 1936. Fra 1974 ble det gitt ordinær undervisning for samiske barn, mens det ble fremmet forslag om øket undervisning i norsk for kvenske barn (samisk var aldri forbudt som hjelpespråk).

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund
Telemarksforsknings rapport om KMD

Pensjonert oberst Ivar Dervo har i desember 2019 skrevet et åpent brev til Sannhets- og forsoningskommisjonen. Her er del 7. 

Forvaltning – kommunikasjon – økonomi

Oppheng i KMD eller fylkeskommune

Man ser at Regjeringen ved KMD søker å flytte tildeling av midler for kvenske saker til det nye fylke «Troms-Finnmark» og da som et slags kulturtiltak. Jeg vil minne om at vi kvener er en nasjonal minoritet, territoriell i Nord-Norge men ellers spredt over hele landet, med lokalforeninger i Oslo, Kristiansand og Trondheim.

Oppheng i fylke blir fremstilt som positivt for kvenene men innebærer i virkeligheten å kvitte seg med et stort minoritetsproblem på sentralt nivå og pulverisere ansvaret slik at man har flere instanser å legge ansvar og skyld på når noe skjærer seg. Dette er et klart tilbakeslag for kvensaken som blir fremstilt som positivt, men letter kanskje samvittigheten ved SAMI/KMD som slipper kvenske klageskrik.

Lik behandling bør kommisjonen bidra til. Det er også tvilsomt at myndighetene søker å knytte nasjonale minoriteter til kulturorganer, hvor midler til kulturelle tiltak er hovedsak.

Kommunikasjon

NRKs 40 år gamle finsksendinger (ti timer pr år) ble nedlagt 6. desember 2017. NRK satser i stedet på en ny opprettet nettside: «NRK Kvääni/ NRK Kvensk», og framstiller det som en løfting. I stedet for en halv stilling skal det nå bli en hel stilling til feltet også det en «løfting».

I § 3 i NRKs vedtekter, formål står at NRK skal tilby almen kringkasting for hele Norges befolkning i radio og fjernsyn samt øvrige medieplattformer. Videre at NRK skal ha programmer for nasjonale- og språklige minoriteter. Ser vi på NRKs samfunns oppdrag som folke opplyser bør det ikke være tvil om at det er nødvendig med kvensk både over eteren og TV/Radio.

En sammenligning med samisk TV og radio med mer enn hundre stillinger bør det være klart for enhver at «fortellingen» om forholdene, spesielt for Nord Norge blir helt forfalsket over tid. Det kan også vises til SVT i Sverige som hadde ca. 2136 timer meänkieli i 2016, samt at finsk har omfattende dekning i Sverige. Styret og ledelsen i NRK har neppe iverksatt dette uten godkjenning fra regjerings hold og vedtaket må anses som ren sabotasje mot hele kvenbevegelsen, og spesielt språket.

En kan her også minne om at den første offisielle statlige lokal kringkasting ble etablert på Vadsø i 1933 midt i et typisk kvensk distrikt som ledd i fornorskningen med videre effekt enn ukebladene i min bestefars hjem. Jeg kan huske ganske omfattende samisk sendinger fra like etter krigen, mens den lille finsksending først begynte ca. 1977.

Det må være et kvensk krav om tilsvarende kvensk radio-TV dekning som det samiske, med en forfordeling i kvensk favør inntil vi har samme nivå språklig og kulturelt. Jeg kan ikke se at noen kvenske organisasjoner har stilt noen særkrav på bekostning av folk flest. Krav om likestilling av språk og kultur må være et krav. Kommisjonen kan ikke unngå problemstillingen.

Økonomi

I forslag til statsbudsjett for 2020 øker samiske tiltak med over 8 % der statsbudsjettet som i sin helhet øker med rundt 4 %. Økningen i samiske tiltak er alene dobbelt så stor som den totale potten til nasjonale minoriteter tiltak, totalen er altså ca. 30 ganger mer verdt enn den kvensk/finske. Denne forskjellsbehandling har foregått over mange år og fortsetter. Jeg vil anta at samene har lobbyister på mange steder nær regjeringen.

Den som ønsker det kan gå inn i tallene for hvor mange barn som tar kvensk/finsk kontra samiske. For vårt språk er det deprimerende lesning. Over 900 samiske barn får tilbud gjennom et tilskudd på 22 millioner kroner. Det finnes 65 barnehager som mottar midler til samiske tiltak. Det finnes ingen kvenske barnehager (Jamfør barnehageloven), selv om noen i takknemlighet eller uvitenhet tror de få timer som kvenske barn trekkes ut av norske barnehager i Lakselv er kvensk barnehage.

Den internasjonale barnekonvensjonen hadde 30 års jubileum 20. november. Den skal som påpekt foran sikre barns menneskerettigheter. Norsk forskjellsbehandling av samiske og kvenske barn står i sterk kontrast til konvensjonen som er ratifisert. I 2011 ble det vedtatt en tilleggsprotokoll til konvensjonen som gir barn som ikke får oppfylt sine rettigheter individuell klagemulighet til internasjonal instans. Selv om Norge, som en av få europeiske land, ikke har ratifisert tilleggsprotokollen mener jeg kvenbevegelsen kan klage inn forsømmelsen av kvenske barns språk og kultur rettigheter til menneskerettsdomstolen i Strasbourg.

Det verserer på tiden som kjent mange norske barnevernssaker der. Kommisjonen bør under vurdering av begrunnelsene for økonomiske forskjellsbehandling spesielt ha barns rettigheter i fokus.

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund
Telemarksforsknings rapport om KMD

Pensjonert oberst Ivar Dervo har i desember 2019 skrevet et åpent brev til Sannhets- og forsoningskommisjonen. Her er del 8. 

Oppsummering av innhold i dette brev

Etter innledning med egen presentasjon, hensikt og familieerfaring, er brevet bygget opp med egne avsnitt for forskjellige temaer som samlet peker ut etnokratiseringen og forskjellsbehandling av samer og kvener. Stikkordsmessig nevnes:

  • NOU 1984:18
  • Begrepet urfolk
  • FN erklæringen om indigenous people
  • Juridisk utredning av G. J. Nilsen
  • Retten til land og vann
  • Finnmarksloven
  • Nordisk samekonvensjon
  • Norge grunnlagt på to – tre folk
  • Samerett – UiT – finske kilder
  • Arkeologiske funn
  • Forskningsetikk/moral
  • SAMI/KMD
  • Konsultasjonsplikt
  • Offentlighetsloven
  • Andre institusjoner
  • Samisk aktivitet i Norden og internasjonalt
  • Samehets
  • Kvenske forhold

Enkelte forhold er omtalt i flere avsnitt der det naturlig passet inn. Videre er noen sidebemerkninger føyet på ved enkelte avsnitt for å sette forholdene i et videre perspektiv, noe som kan virke forvirrende på de som har begrenset kunnskap om situasjonen. Jeg har imidlertid ikke ønsket å pådra meg merarbeidet med fin redigering. Dette er ikke et embetsdokument, men et åpent innlegg til kommisjonen.

Ved henvisning til lovendringer og egne, til dels lukkede administrative ordninger og prosedyrer, kan en konstatere at etnokratisk styring av samfunnet nord for Dovre er i ferd med å festne seg. En nasjonal og nordisk minoritet, samene, gis særrettigheter på etnisk grunnlag, uten hensyn til, og på bekostning av andre folk. Det til tross for at de alle, kanskje med unntak av den lille gruppe reindriftsamer, bor, arbeider og lever blant folk flest, uten egne territorier. Den moderne reindrift minner forøvrig lite om tidligere tiders veide- og nomadekultur, med nå tids; snøskutere, firhjulinger, droner, helikoptre, småfly, mobiltelefoner, dobbeldekkede busser for reintransport, ferger og foring med pellets strødd i snøen, samt campingvogner for snøskutere og «gjeter» hytter. En ny kultur er på vei.

Nevnes bør også sterk norsk innsats for modernisering av reinslakting og kjøttpreparering tilpasset moderne kjøleskap, frysebokser og fryseri teknikker, fra slutten av 1960 årene. Kulturen er modernisert som også i bondekulturen. Jamfør mine erfarte museale kulturkunnskaper nevnt foran.

Også som laksefiskere fikk man erfare at å la laksen ligge under en fuktig striesekk i timevis, som i tidligere tider, ikke holdt moderne krav, salget gikk drastisk ned.

Det kan se ut som ansvarlige ministre, ofte skiftende, uten dybde innsikt, gang på gang, har blitt overkjørt av et samepolitisk «godhetsregime». Videre har diskrimineringen og fornorskingen av kvenene, som startet av sikkerhetspolitiske grunner fortsatt, og fortsetter og forsterkes av den etnokratiske samepolitiske ensretting av lover og regler.

Det blir nødvendig for kommisjonen å få frem forskjellene i samisk og kvensk situasjon. Alle innspill til kommisjonen må være åpne.

Unntak bare for personlige lidelseshistorier eller lignende. Enhver som ytrer seg om forhold vedrørende sannhet, organisering, andres innspill med videre må kunne stå for egne syn.

Kommisjonens redelighet vil ellers i ettertid stå på spill.

Som Niemi og Semb har påpekt; «urfolk og nasjonale minoriteter er ikke evige begreper. Det vil være vanskelig å tro at et minoritets folk som det samiske på sikt kan basere sitt liv på særrettigheter som går på bekostning av andre. Det skaper motsetninger mellom folk. Muligens er mange nå så indoktrinert om egne særrettigheter at de vanskelig forstår situasjonen.

De samiske ledere har kanskje villedet sitt folk? Det norske «godhetsregime» må også ta del av skylden, for slik å bidra til fremtidige motsetninger blant folk, fremst i et fjerntliggende grenseområde.

I kvenske miljø er en selvsagt klar over at Kommisjonen ikke selv kan endre lover og ordninger som har gitt etnokratisering og forfordeling i kvensk disfavør. Men uten klare råd om endringer vil en neppe kunne forvente noen forsoningssuksess i kvenske miljø. Og man vil legge opp til menneskelige motsetninger i store deler av landet.

Fra kvensk side finnes det ikke krav om særbehandling, men krav om likeverd og like vilkår står sterkt. Jeg anser, i henhold til FN konvensjonene at det er rimelig at kvenene nå forfordeles med hensyn til innsats for språk og kultur en tid, på alle felter. Det gjelder også TV/Radio og forskning.

Som antydet foran må kommisjonen regne med motstand fra enkelte hold, men hvis ingen tar tak i etnifiseringen og ulike behandling av folkegruppene må det ende i en skandale. Det er å håpe at kommisjonen ikke bare blir et stakkarslig sandpåstrøingsorgan til gjeldende ordning og politikk og slik motvirke hensikten om forsoning.

Det historiske ettermæle for hver enkelt står også på spill. Jeg ser også etter kommisjonens åpne møte i Oslo fredag 22.november 2019 at det legges voldsom vekt på lidelseshistoriene, Selvsagt skal de frem, men kommisjonen har også et ansvar for ikke stakkarsliggjøre minoritetene.

Jeg er bevisst på at Norge nær har ødelagt vårt språk og dermed kulturen, men noe stakkarsliggjøring av kvenene må gud forby. Har kommisjonen adgang til psykolog/psykiater?

Jeg ber også om at kommisjonen ser nærmere på skoleinternatordningen da den for mange i veiløse og vide trakter var eneste mulighet for å gi elevene skole. Jeg kjenner til tilfelle hvor det fremst var viktig for norske barn som ikke klarte skoleveien.

Prioriterte kvenske tiltak

Pri 1: Umiddelbar innføring av Nivå III for kvensk og finsk som er minoritetsspråk i Norge. Det vil si at kvenmiljøene da selv må kommer i gang med kvensk og/eller finske barnehager. Dette må iverksettes som prøveordning til man formelt får endret barnehage- og skolelovene, noe som alltid vil ta noe tid. Jamfør den styrking av undervisning i sør- og lulesamiske som er iverksatt.

Unnskyldning om at man mangler lærebøker, lærere etc er irrelevant da språk situasjonen er prekær. I en kortere eller lengre tid må man overlate til miljøene selv improvisere tiltakene, for eksempel ansette lærere fra Nord-Finland og andre tiltak.

Jamfør de nasjonale minoriteters rett til å ordne egne interne forhold. Skoleverk,
kommune og fylke må på vanlig måte pålegges å følge opp etablering og drift av kvensk/finsk barnehage og skole der våre egne miljø kan komme i gang.

SAMI/KMD og NIM er som antydet foran helt ugild i håndtering av kvenske saker.

Foruten penger til slike barnehager må det også stilles midler til disposisjon for språk kurs/hjelp til foreldre som velger slik barnehage, og introduksjonskurs for finske lærer i kvensk.

Bare slike vedtak vil motivere for å ta lærer utdannelse i kvensk. Det forslag til noen plasser for kvensk lærerutdannelse ved UiT som SAMI/KMD antyder muligheten av er bare et skuebrød og betyr språk død på grunn av tidsperspektivet. Det kan også reises spørsmål om kvensk språkkompetanse ved UiT.

Hvem orker å ta en utdannelse hvor mulighetene for jobb nå er høyst usikkert. Budsjettmessig må kvensk – finsk gis prioritet til likhet for lovene er noenlunde i balanse.

Åpenhet rundt kildematerialet er avgjørende for tiltro.

Pri 1: Også Ruijan Kaiku til dagsavis snarest.

Pri 1: Også daglige sendinger på NKR på finsk og kvensk. De norske kvensk og finske miljø balanserer selv sammensetningen av språkprosenten.

Samordningsorganer må kven/norsk/finske organer selv etablere. Ingen har bedt om eget parlament a la Sametinget, som bare ytterligere byråkratiserer forvaltningen.

Midler for tapt arbeidsinntekt og reiser må være tilgjengelig.

Pri 1: Også egen statssekretær for de nasjonale minoriteter. Offentlighetsloven innskjerpes – åpenhet og alltid protokoll/referat fra møter mellom stat, fylke, kommune ved møter med sametinget, deres organisasjoner og de nasjonale minoriteter eller deres samordningsorganer.

Pri 2: Egne skoleklasser for kvensk – finsk. Først i 1. klasse, deretter øvrige klasser i barneskolen.

Aktuelle foreldre grupper i samarbeid med egne organisasjoner bestemmer selv om det skal være kvensk eller finsk. Uansett bør det være opp til disse grupper å sikre en viss opplæring i begge språk. Språk bad ved nord-finske skoler vil være aktuelt.

Ordning med kvenske loser etableres og finansieres som for samiske.

Parallelt iverksettes arbeid med å forberede videre utvikling av undervisning for ungdoms- og videregående skole. Stipend ordning for voksne, for eksempel norske lærere som ønsker utdypning i kvensk -finsk. Barn som ønsker å ta kvensk -finsk må ha samme rett som samiske barn til eventuelt å velge bort norsk sidemål.

Undervisningen i norsk må ha høy kvalitet, vi skal ikke ha en kvensk minoritet som ikke kan norsk, slik jeg hører delvis holder på å skje i enkelte samiske miljø. Kravet om norskkunnskaper kan ikke bare gjelde innvandrere.

Pri 3: En eller annen form for fondsordning og tydelig styrking av det kvenske miljø ved UiT. Forskning på det kvensk -finske miljø bringes opp til samme nivå som det samiske hvor også det kvensk – finske perspektiv bringes inn.

Det opprettes felles norsk, kvensk og samisk arbeidsgrupper for kultur (materiell og immateriell), og bruk av land og vann.

Styret i Finnmarkseiendommen velges blant folkevalgte.

Etnifisering av lover og forvaltning stanses og systemet revurderes.

Kvenene/norskfinnene gis observatør status i nordisk råd Jamfør at Kvenlandsforbundet (Kvensk Finsk Riksforbund) har medlemmer i alle tre land, kvenene må også få plass i Nordnorsk råd.

Forøvrig vises til forslag om tiltak/ vurderinger anmodet om i de enkelte punkter i dette brev. Budsjettering til kvenske tiltak må være så åpne og rause at det ikke sinker likestillingsarbeidet. Selvsagt skal det føres regnskap for brukte midler.

Hilsen Ivar Dervo.

Røahagan 40, 0754 Oslo. Tlf. 916 55108 Mail: i-dervo(a)online.no

Brevet er åpent, ingen restriksjoner for bruk, spredning

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund
Knyttneve