Fennoskandia fra skoltenes perspektiv nr. 4
Skoltene kom i en skvis etter at grensene mellom Norge (Sverige), Russland, og Finland (Russland) ble satt i 1826. Nasjonalstatene fikk overherredømme. Dette skjedde i Finland.
Etter at man fikk etablert formelle grenser mellom det som i dag er Norge, Russland, og Finland fikk de forskjellige nasjonalstatene anledning til å gjøre det man ville. Den generelle samfunnsutviklingen med industrialisering fikk vel mye å si. Her går vi gjennom det som skjedde i Finland.
Hovedtrekkene i koloniseringen av det nordlige Lappland i Finland
Omkring år 1000 e.Kr. var det ingen annen enn skolte- og lappisk bosetting i Nord-Finland,
i området som i dag er Lapplands len. Lappene kom relativt sent sørfra og ble naboer med østersjøfinnene og overtok deres språk. Etter flytting lenger nordover utviklet språket seg igjen, og lappene levde av litt tamreindrift og jakt og fiske. Om vinteren var de samlet i mindre grupper på 10-12 familier (“byer”), der de bodde i torvgammer.
Fra 1100-1200-tallet begynte koloniseringen fra Sørvest-Finland og Karelen å trenge seg inn i Lappmarken. Blant annet av jegere og skatteoppkrevere i første fase, og i neste fase begynte bondekoloniseringen (svedjebruk) av Lappmarken. Kvenene kom fra traktene omkring Tampere, mens karelerne kom fra Ladogaområdet.
På slutten av 1200-tallet kom kvenene og bosatte seg ved Kemi- og Tornioelvenes nedre løp. Lappene ble nødt til å trekke seg lenger innover med unntak av de som ble assimilert av kvenene. Områdene var rike på fisk og det var godt om pelsdyr. En gruppe rike bønder fikk enerett (birkarler) på all handel og skattelegging av lappene. Senere på 1200-tallet kom noen kareler og bosatte seg omkring Oulo. Mot slutten av middelalderen hadde den finske befolkningen spredt seg til Rovaniemi og Pelloområdet.
På 1500-tallet kom et stort antall savolaxere fra sørøstre del av Finland og bosatte seg i skogsområdene i Nord-Finland. Samene omkring Kemielv og i Enare levde på 1600-tallet som før av jakt og fiske, mens samene i Enontekiö og Utsjoki hadde gått over til reindrift allerede på 1500-tallet. Omkring år 1630 flyttet en del finske bønder til skogsslappenes bosetningsområder nord om Rovaniemi til Kittilä og Kemijärvi, og det økte presset på lappenes kultur i området.
Fra slutten av 1600-tallet var det en betydelig vandring av finlendere fra Østerbotten til lappebyene i det nåværende Posio og Kuusamo len, og de ble raskt en majoritet i det lappiske området. Den finske bondekoloniseringen kom til Enareområdet på 1800-tallet, noe som kan skyldes den utenrikspolitiske situasjonen mellom Russland-Finland, Danmark-Norge og Sverige.
Denne innvandringen førte til en kraftig vekst i innbyggertallet på 1800-tallet i Enareområdet. Samtidig var det uår og lite mat, noe som førte til sesongarbeid og emigrasjon til Nord-Troms og Finnmark (ca. 10 000 finner vandret til Norge).
Etterspørsel etter trevarer og tjære fra slutten av 1800-tallet i Bottenvikområdet bidro til å øke arbeidsinnvandringen til Lappland, og industrialiseringen førte til at Kemi by ble grunnlagt i 1869. Dette i sin tur skapte et stort behov for arbeidskraft, som igjen førte til at migrasjonen til Norge og Amerika nesten stanset opp.
Fra Sør-Finland ble folk lokket til Nord-Finland på grunn av arbeidsmulighetene i skogbruket. Dette førte til en for stor befolkningsvekst i Bottenviken, dårligere tider og ny migrasjon.
Etter selvstendigheten i 1917 fikk Finland Petsamoområdet i 1920 med isfrie havn, men akutt mangel på kapital og elendige kommunikasjoner i nord skapte problemer. Petsamo nikkelverk ble derfor leid ut til et kanadisk gruveselskap, som etablerte gruvedrift og skapte et grunnlag for en ny arbeidsinnvandring og befolkningsvekst.
Dette førte igjen til dannelsen av Lapplands len i 1938 med Rovaniemi som administrativt sentrum. Etter vinterkrigen (1939-40) ble Petsamokilen tilbakeført til Sovjetunionen. Skoltene som bodde i Petsamokilen, fikk valget mellom å bli i Sovjetunionen eller flytte til Finland.
Alle skoltene måtte forlate sine hjem i denne Petsamokilen, som ble tilbakeført til Sovjetunionen. Noen flyttet til kollektiver lenger øst på Kola, mens de fleste valgte å reise til Østerbotten i Finland.
Etter freden kunne skoltene ikke vende tilbake til sine opprinnelige områder, fordi Sovjetunionen hadde båndlagt (demilitarisert) Pasvik-, Petsjenga- og Suenjelsii’daene. Den finske stat gav skoltene etter 2. verdenskrig adgang til skogsområdene nord for Enaresjøen, der de fortsatt lever seg av reindrift og fiske.
