Fennoskandia fra skoltenes perspektiv nr. 3
Skoltene kom i en skvis etter at grensene mellom Norge (Sverige), Russland, og Finland (Russland) ble satt i 1826. Nasjonalstatene fikk overherredømme. Dette skjedde i Norge.
Etter at man fikk etablert formelle grenser mellom det som i dag er Norge, Russland, og Finland fikk de forskjellige nasjonalstatene anledning til å gjøre det man ville. Den generelle samfunnsutviklingen med industrialisering fikk vel mye å si. Her går vi gjennom det som skjedde i Norge.
Hovedtrekkene i koloniseringen av skolteområdene i Sør-Varanger
Frem til grensesettingen i 1826 var skoltene enerådende i Sør-Varanger og på Kola.
Sitat fra Einar Niemis artikkel “Østsamene som veidefolk og reindriftsutøvere”: “Mye tyder på at østsamenes historie i Sør-Varanger går langt tilbake i førhistorisk tid. I en russisk skatteinstruks fra 1517, et såkalt “benådningsbrev” utstedt av tsar Vasilij III Ivanowitsj, nevnes Neiden som russisk skatteland med garanti om russisk “støtte og vern” mot nabofolkene, som måtte holde seg borte fra næringsområdene til skoltene”udi Naifdain”. Dette ble gjentatt flere ganger på 1500-tallet, også senere ved forhandlinger med de dansk-norske myndighetene.
Vanlig oppfatning på den tiden var at området fra Bugøyfjord og østover var mer russisk enn norsk. Kyststrekningen østover fra Bugøyfjord ble kalt “Russesiden” eller” Raftesiden”, men ifølge eldre stedsnavn i Tanadalen har skolteområdene gått lengre vest. Tanadalen og Varangerfjorden har i nyere tid blitt betraktet som sjøsamiske områder, men det viser seg at den samiske forskningen på stedsnavn har avdekket en rekke skoltiske stedsnavn i Tanadalen og rundt Varangerfjorden.
Eksempler på slike skoltiske stedsnavn i Tanadalen er Masjok og Sirma. Tor Frette skriver om stedsnavn i en artikkel og mener at det ikke finnes ordstammer på nordsamisk som begynner med máske, og at denne ordstammen bare finnes på skoltisk. På skoltespråket betyr ordet «máske” bukt eller krok/ krøkning. Navnet Masjok betyr på skoltisk en krokete elv, og Masjok er krokete.
Et annet skoltisk stedsnavn i Tanadalen er Sirma. Sirma betyr” den grå”, som er et skoltisk pseudonym for ulv. Den tidligere stedsnavnforskningen viser at det tidligere høyst sannsynlig har vært en skoltebosetning i Tanadalen, men at den ble borte eller assimilert av de nye som koloniserte dalen.
Dette tyder på at de arkeologiske funnene i Varangerområdet (Nessebyomrrådet) dokumenterer en tidligere skoltebosetning, og ikke en sjøsamisk bosetning. Det er svært forunderlig at den nyere forskningen ikke gir noen informasjon om denne stedsnavnforskningen i Tana!
Etter at statsgrensen ble fastsatt, begynte en kolonisering av Ishavskysten av kvener, norske fjellsamer og deretter av nordmenn. Først etter at man fant jernmalm i Bjørnevatn i 1902, ble det fart i den norske koloniseringen.
Fra 1830-40-tallet begynte kvenkoloniseringen å få fart i Neidendalen. Skoltebyen i Njauddâm (Neiden) var opprinnelig skoltenes sommerboplass, men grensesettingen og kvenkoloniseringen førte til at stedet ble helårsboplass for Neidenskoltene.
Allerede på 1700-tallet oppfordret norske myndigheter at de norske lapper skulle bosette seg innenfor de russiske lappers sii’daområder, noe en del også gjorde. Men først fra 1800-tallet kan det sies at en rekke forhold bidro til at skoltenes tradisjonelle kultur ble truet.
Næringsutøvelsen ble justert i forhold til den nye situasjonen, uten at den tradisjonelle tilpasningen gikk i oppløsning før på første halvdel av 1900-tallet.
En sterkere vandringen fra Finland til Nord-Norge begynte allerede på 1500-1600 tallet, men vokste under den store Nordiske krig (1700-1720). Størstedelen kom fra Tornedalen til Lyngen, Skjervøy og til Alta-området, men noen også til andre deler av Finnmark.
På 1700-tallet var de nyankomne stort sett bønder, mens det på 1800-tallet var arbeidsinnvandringer i to bølger. Den første bølgen kom omkring 1810 til Øst-Finnmark og den andre etter 1830-tallet, og da begynte også kvenkoloniseringen av Neidendalen. Generelt økte vandringen til Øst-Finnmark etter 1820-tallet, og Nord-Varanger og Vadsø-området ble tyngdepunktet etter 1860-tallet.
Ifølge Einar Niemi var det fornorskingspolitikk og ideologisk skifte i synet på etniske minoriteter i andre halvdel av 1800-tallet som bidro sterkt til en nedvurdering av skoltene og deres kultur.
Men ikke mist etablering av storindustri i kommunen økte presset mot kulturen. Et konkret eksempel er hvordan fossekraften i Neidenelva ble ansett som så viktig at arealene ved “Skoltefossen” ble gjort tilgjengelig for en eventuell overdragelse til gruveselskapet.
Det førte til at den gamle fellesjorda ble oppløst og utskiftet i individuelle privateiendommer i 1903-04, som et ledd i dette planarbeidet. Denne utviklingen var ifølge professor Niemi et skifte i rettstenkingen på slutten av 1700-tallet. Dette innebar at beskyttelse av eksklusiv rett på basis av alders tids bruk ble avløst av sikring av bygdelagets behov, der formel lik rett til alle innen et bygdelag ble knesatt som prinsipp.
