Nå må Stortinget foreta en granskning av forvaltningen av Norges kulturelle olje

Rune Bjerkli fra Kvensk Finsk Riksforbund og Lillan Støen fra Taternes Landsforening har gått igjennom rapporten Telemarksforskning har skrevet om Kommunal- og moderniseringsdepartementets dårlige oppfølging av politikken rettet mot nasjonale minoriteter.

«For å oppnå intensjonen om medbestemmelse har myndighetene etablert et årlig møtested for dialog. Etter 16 år med Kontaktforum som møtepunkt, og nærmest like mange år med tilbakemelding om at dette ikke dekker behovet, er det grunn til å spørre hvorfor minoritetene ikke har blitt hørt.»

Sitatet stammer fra rapporten «Kulturell berikelse – politisk besvær» som ble frigitt av Telemarksforskning i mars 2020. Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD) som skal forvalte de nasjonale minoritetenes selvbestemmelsesrett er ikke en gang i stand til å forandre på møteformen som folkegruppene ønsker.

Det nye tusenåret startet med solid folkerettslig opptur for de historisk mest unike folkegruppene i Norge. Skogfinner, jøder, tater/romanifolket, rom(sigøynere), og kvener/norskfinner fikk sin folkerettslige anerkjennelse da Norge ratifiserte Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter i 1999. Folkegruppene hadde oppnådd sterkt vern i tiårene opp mot år 2000 gjennom flere lover og internasjonale forpliktelser. Spesielt artikkel 27 i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (1966) veier tungt, den er i tillegg tatt opp i norsk lov, Menneskerettsloven:

I de stater hvor det finnes etniske, religiøse eller språklige minoriteter, skal de som tilhører slike minoriteter ikke nektes retten til, sammen med andre medlemmer av sin gruppe, å dyrke sin egen kultur, bekjenne seg til og utøve sin egen religion, eller bruke sitt eget språk.
Telemarksforskning har foretatt en gjennomgang av den formelle politikken overfor folkegruppene i perioden 2000-19. Det er altså kun i de siste 20 årene myndighetene formelt har forvaltet det folkerettslige ansvaret staten har hatt siden Menneskerettighetene kom i 1948. I rapporten kan man dra ut minst fem områder som Stortinget og Regjeringen i den kommende Stortingsmeldingen kan rydde opp i:

1. En grunnleggende misforståelse av den juridiske situasjonen.
2. En kaotisk organisering av arbeidet.
3. En innsats uten konkrete mål.
4. En manglende forståelse av den komplekse psykologien.
5. En sløvende, saliggjørende og ødeleggende ikke-interesse.

I rapporten presenterer Telemarksforskning flere eksempler på et beklagelig paradoks. Samtidig som folkegruppene har fått status og sterkere rettigheter, så forsvinner de siste restene av kulturene og språkene. Den grunnleggende misforståelsen er at myndighetene ser på folkegruppene som om bevaring av kulturarvene er utfordringen, mens folkegruppene ønsker å leve ut og bruke sine kulturer og språk.

I de opplysningene vi har fått fra Telemarksforskning er rapporten forsinket på grunn av diskusjoner fram og tilbake med Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD) «om forståelsen av sentrale begreper knyttet til forvaltning og forvaltningsansvar.» Når personer som daglig jobber med slike begreper må bruke et halvt år for å få en felles forståelse for disse, så må man stille store spørsmålstegn om forståelsen av resten av saksfeltet. Og da spesielt de juridiske realitetene og implikasjonene.

Norge har påtatt seg internasjonale forpliktelser som i stor grad er lovfestet i norsk lov. I korte trekk kan vi si at dette innebærer at folkegruppene skal positivt diskrimineres, så lenge det er nødvendig, og skal ha en stor grad av selvbestemmelse i alle saker som vedrører dem. For Norges nasjonale minoriteter blir dette regelrett ignorert.

De 11 personene i KMD som jobber med de samiske spørsmålene overøser samene med positiv diskriminering og selvbestemmelse i bøtter og spann. Disse 11 jobber i samme avdeling som de seks andre i KMD som jobber med skogfinner, jøder, tater/romanifolket, rom (sigøynere), og kvener/norskfinner. Disse seks gjør det stikk motsatte, ingen reell positiv diskriminering og enda mindre selvbestemmelse. Denne moralske og juridiske spagaten er et folkerettslig traume for den norske stat. Ethvert forsøk på å ta opp dette spørsmålet blir avvist. Folkeretten er helt klar på at slik forskjellsbehandling er ulovlig.

Rettighetene til skogfinner, jøder, tater/romanifolket, rom (sigøynere), og kvener/norskfinner skal manifesteres materielt og immaterielt. Sammen med andre medlemmer av sin gruppe, skal folkegruppene kunne dyrke sin egen kultur, bekjenne seg til og utøve sin egen religion, eller bruke sitt eget språk.

«Bruke sitt eget språk» innebærer kort og godt at den oppvoksende generasjon skal ha tilbud om undervisning på skolen i sitt eget språk, i tillegg til norsk og engelsk. Her får norske myndigheter, stat, region og kommuner stryk.

I rapporten kommer det frem at KMD har fått en vanskelig oppgave, de skal samordne den nasjonale politikken for de impliserte folkegruppene. De skal koordinere innsatsen mellom departementene. Arbeidet innebærer direkte kontakt med representanter for folkegruppene som for eksempel å behandle søknader om tilskudd til folkeoppreisende kulturprosjekter.

Personalet i KMD skal ha stor honnør for den jobben de gjør. Rett og slett fordi spennvidden i arbeidsoppgavene er enorm. I rapporten sier KMD at «de politiske lederne styrer SAMI-avdelingen i KMD ned til banale detaljer». Når man så på toppen av alt må finne medmenneskelige løsninger sammen med andre byråkratiske kulturer og folkegrupper med vidt forskjellige språk og kulturer ute i felten, så er det umulig å få til gode løsninger.

Det finnes for eksempel ingen samordnet forvaltning rundt de folkegruppene som er på reise i sommerhalvåret. Det finnes ikke en forvaltning av barn i skolealder som i følge sin kultur er på reise i deler av skoleåret. Skoleverket klarer fint å tilrettelegge skolehverdagen til idrettsungdom som er mye borte, men man klarer ikke å løse dette for rom (sigøynere). Juridisk sett så er dette en grei sak for Oslo kommune, Kunnskapsdepartementet og KMD å forvalte.

Den oppvoksende slekt har en folkerettslig rett til å reise med sine foreldre i lengre periode av skoleåret. Så skal man finne løsningen for skolegangen med den reisende premissen.

I rapporten til Telemarksforskning blir det ikke oppgitt økonomiske tall fra Kunnskapsdepartementet for folkegruppenes skolegang. I den økonomiske oversikten blir det kun frigitt tall fra KMD som brukes til driftstøtte av interesseorganisasjoner, sentre, prosjekter og annet. Det oppgis ikke tall som viser hvor mye myndighetene bruker på skolegangen til folkegruppene eller andre budsjettposter som kan være viktige.

Dette er symptomatisk for den økonomiske forvaltningen. Det finnes ikke en helhetlig samordnet tanke bak investeringene, det finnes ingen konkrete målbare målsettinger, og man sløser tid og penger på veien mot udefinerte mål.

For kvenene/norskfinnene finnes det statistikk som er symptomatisk for myndighetenes satsing på nasjonale minoriteter. I den tiden man har «satset» mye på det kvenske/norskfinske, kvenske (språk)sentre og annet, så er elevtallene halvert for de som tar de likestilte finske og kvenske språkene. Og blant den halverte delen er det enda færre som virkelig kan språket. Det er ikke gitt at en elev som fullfører finsk i 10. klasse kan språket så godt at hen kan bruke det.

Når det ikke finnes konkrete mål, så blir det vanskeligere å oppnå noe. Det er ingen oversikt over virkemidlene man iverksetter i skoleverket eller i utdanningen av flere språklærere. Det er ingen oversikt med muligheter der man kan bruke folkeretten mot utdanningsforskrifter etc. som gjør det vanskeligere å rekruttere flere kvenske/finske lærerkrefter.

Under fornorskningen av kvener/norskfinner brukte man økonomiske insentiv rettet personlig til lærerne for at de ikke skulle snakke finsk/kvensk til elevene. Folkeretten gir myndighetene i dag muligheten til å gi lærere som vil eller kan undervise i kvensk eller finsk (og begge deler) økonomiske fordeler for å gjenopprette skadene av fornorskningen.

Når det ikke finnes konkrete mål, så er det heller ikke mulighet til å kritisere resultatene. (Det er muligens det som er meningen).

Rapporten tar opp en rekke psykologiske utfordringer som krever at myndighetene i større grad må bruke hjertet i stedet for hjernen i mange tilfeller.

Den største psykologiske utfordringen har myndighetene selv. Det koster så lite å komme med en unnskyldning. Rapporten til Telemarksforskning går langt inn i dette, de siterer en informant fra embetsverket som mener at norske myndigheter har noe å lære av andre land når det gjelder slike unnskyldninger:

Man undervurderer symbolske politiske handlinger. Man ser i andre land at rituelle unnskyldninger har hatt veldig kraftfull virkning. I Norge har kanskje de økonomiske oppreisningene kommet for fort.

Noen folkegrupper sier det nokså klart at unnskyldninger fra hjertet har større verdi enn penger. Det virker som om myndighetene pøser ut med penger i hytt og vær for å unngå å komme med unnskyldninger. Den norske stat kommer svært sjeldent ut med uforbeholdne unnskyldninger. For mange blir dette utøvelse av mental vold som gjør vondt verre.

Vi ser dette på Regjeringsadvokatkontoret og i Barne- og familiedepartementet (BFD) i forbindelse med domfellelsene som skjer nærmest månedlig i Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Familier blir ødelagt for åpen scene, og myndighetene er ute av stand til verken å akseptere realitetene, eller å unnskylde seg fordi de av prinsipp eller av uegnet personlighet aldri gjør det.

Den lengste sekvensen i rapporten omhandler KMDs håndtering av erstatningsordningen til taterne/romanifolket på 75 millioner kroner. Rapporten konkluderer med at saken er så stygg at forholdet mellom taterne/romanifolket og KMD ikke lar seg reparere. Bjørn Olav Megards og KMDs håndtering av erstatningsordningen er en soleklar kandidat for en uavhengig gransking av Stortinget.

Ikke bare er unnskyldning helbredende, den gir folk en mulighet til å begynne på nytt, og den sparer (kynisk å si i en slik sammenheng) staten for utgifter.

Folkegruppene som rapporten omhandler har sine egne djevler å bekjempe i tillegg. Rapporten nevner dette med kumulativ diskriminering. Den diskrimineringen foreldrene ble utsatt for overføres til neste generasjon. For ikke så lenge siden ble hesten din avlivet av lensmannen, hvis du var av taterslekt. Barna fikk beskjed om ikke å røpe at de var tater/romani fordi dette ville føre til fordervelse. Den holdningen man får til lensmannen og øvrigheten blir deretter og vil henge igjen i en tid selv om lensmannen ikke kommer for å avlive hesten din.

Tilliten kommer med andre ord ikke tilbake på bestilling. Dette kan gjøre arbeid mellom myndighetene og folkegruppene svært utfordrende. Gode dialoger i denne settingen er avgjørende viktig.

Vanligvis vil myndighetene jobbe med folk som representerer en gruppe mennesker. For de aktuelle folkegruppene i denne rapporten kan man støte på en annen problemstilling. Mange i folkegruppen vil ikke identifisere seg for den man er. På grunn av diskriminering, som kan føre til at du ikke får deg bolig eller jobb, er kostnaden stor ved å eksponere seg. Går man stille i dørene så får man være i fred. De som står frem må i enda større grad enn andre stå alene, folkegruppen kommer deg ikke til unnsetning. Støtten er der, men den er stille og skjult.

Rapporten omtaler i flere vendinger mangelen på kunnskap om folkegruppene blant folk flest, i kommunene, og blant politikerne. Når folkegruppen skjuler sin etniske identitet for å unngå diskriminering vil til og med folkegruppene selv bidra til at kunnskapen er lav hos resten av befolkningen.

Informasjon om Norges nasjonale minoriteter drukner i all annen informasjon og det er andre saker som er viktigere for spesielt politikerne.
Disse faktorene bidrar til å gjøre det viktige temaet ikke-interessant for en altfor stor andel av befolkningen og politikerne. Dessverre, når temaet ikke er interessant og det kommer langt ned på den enkeltes prioriteringsliste, så blir saksbehandlingen lite kritisk.

Ikke-interessen blir derfor ødeleggende for folkegruppene vi snakker om, det blir lite kraft i politikken. Den manglende oppmerksomheten blir saliggjørende for de dårlige resultatene i arbeidet.

Rapporten til Telemarksforskning gir direkte og indirekte innblikk i hvordan landets kulturelle olje forvaltes:

• KMD har brukt bortimot en million kroner på en rapport som i realiteten anbefaler en avløsning av seg selv.
• KMDs forvaltning av taternes/romanifolkets erstatningsfond er så katastrofal at den fortjener en utredning.
• Politikken og forvaltningen tar ikke høyde for at rettighetene skal materialiseres.
• Organiseringen er kaotisk og ikke samordnet.
• Politikken og forvaltningen har ingen konkrete mål som kan måles.
• Politikken og forvaltningen mangler grunnleggende medfølelse for folk med enkle behov.
• Av mangel på interesse så lider mange.
• KMD/SAMI er det største hinder for gjennomføringen av den politikken som Stortinget har vedtatt.

Samtidig som myndighetene vifter i triumf med internasjonale konvensjoner, så forsvinner kulturene og språkene fra gatene, landeveiene, og sjøleiene.