Europarådet med massiv støtte til Kvensk Finsk Riksforbund

Europarådet støtter finsk språk og internasjonalt arbeid

Kvensk Finsk Riksforbund delegasjon

Kvensk Finsk Riksforbund får gehør fra Europarådet. Europarådet stiller store spørsmålstegn til norske myndigheters håndtering av det finske språket og manglende støtte til det internasjonale arbeidet. På bildet (innfelt) fra venstre: Ivar Dervo, Vegard W. Tengelsen, Rune Bjerkli, Bjørn R. Bolstad og Ida-Elise Seppola Asplund (Fotograf: Evelyn Tayco Førstemann Nilsen). Hovedbildet er fra Strasbourg, hovedkvarteret til Europarådet.

Del denne på:

Norge har forpliktet seg til to internasjonale avtaleverk for nasjonale folkegrupper som er administrert av Europarådet. En rammekonvensjon for beskyttelse av nasjonale minoriteter og et språkcharter for minoritets- og regionspråk. I forbindelse med Europarådets femte evaluering av Norges forpliktelser overfor kvener/finner har Kvensk Finsk Riksforbund (KFR) vært aktive. Vi har spesielt vunnet frem i språksaken og internasjonalt samarbeid. I stillhet huker vi av for den strukturelle diskrimineringen norske myndigheter påfører kvener/finner vis a vis samene.

KFR troppet mannsterke opp med fem delegater på møte mellom Europarådet, kvener/finner, tater/romanifolk, rom, jøder, skogfinner, og Kommunal- og distriktsdepartementet (KDD) 24. november i Oslo.

Evalueringsrapportene til Europarådet er skrevet etter forhandlinger med KDD. Det vil si at rapportene er diplomatiske i ordlyden, ikke nordnorsk.

Kvenrose linje
Kulturell berikelse - politisk besvær

Kvensk Finsk Riksforbund fikk skryt av sine nasjonale minoritetskollegaer for å ha oversatt en 100 siders rapport fra norsk til engelsk. Kommunal- og distriktsdepartementet (KDD) nektet å oversette den til engelsk. Telemarksforsking skrev i 2019 «Kulturell berikelse – politisk besvær» for KDD. Rapporten var svært negativ til jobben som KDD gjør overfor de fem folkegruppene. Kvensk Finsk Riksforbund sørget for at Europarådet kunne lese den knusende rapporten.

Kvenrose linje
Finsk språk

1. Det finske språk

KFR hadde et stort fokus på det finske språket i sine (tilleggs-) skyggerapporter til Europarådet. Vi vant frem mot de finskfiendtlige holdningene til den samisk dominerte avdelingen i KDD som styrer kvenske/finske saker.

Europarådet rapporterer det mislykkede forsøket til KDD å få logikk inn i sin holdning til det finske språket. En illustrerende setning i Europarådets rammekonvensjonsrapport om Norge finner vi på side 29 der de tørt bemerker:

Den rådgivende komité tar norske myndigheters erklæring om at finsk anses som en variant av det kvenske språket til etterretning, …

KDD har ikke klart å forhindre Europarådet fra å avsløre KDD sin absurde og alternative virkelighetsforståelse. Unni Huru og Norske kveners forbund lever i samme virkelighet, de forsøkte å kansellere KFR og sannheten ved å be KDD om ikke å slippe KFR til i språksaken.

I Oslo påpekte Europarådet at artikkel 10 i rammekonvensjonen sier at det er folk selv som bestemmer hva som er deres språk. Europarådet sier derfor at finsk er et minoritetsspråk i Norge når store deler av kvener/finner blant annet ønsker det på skolen. På nordnorsk blir dette: Norske myndigheter må anerkjenne finsk som et etnisk (minoritet/folkegruppe) språk i Norge fullt ut, omgående.

Fra talerstolen manet statssekretær Nancy Porsanger Anti, som har nektet å ha møte med Kvensk Finsk Riksforbund, til samarbeid og at kvener/finner ikke måtte konkurrere seg i mellom.

Generalsekretærer Rune Bjerkli i KFR forlangte da å komme med en replikk der han like tørt som Europarådet bemerket:

Mener statssekretæren at vi bare skal ha et parti i Norge, også?

Kvener/finner skal kunne være uenige på lik linje som vi har forskjellige politiske partier på Stortinget.

Den finsk-ugriske verdenskongress

2. Det finsk-ugriske samarbeidet

Kvensk Finsk Riksforbund kritiserte KDD i sin skyggerapport for ikke å støtte kvener/finner sitt internasjonale arbeid.

Europarådet var helt enig og kom med følgende anbefaling:

Den rådgivende komité oppfordrer myndighetene å trappe opp støtten til kvensk/norskfinsk internasjonalt samarbeid.

Europarådet viser spesielt til at kvener/finner har sterke kulturelle og språklige fellesbånd med Norden, Baltikum, og fremhevet spesielt KFRs kvenske lederrolle på Den finsk-ugriske verdenskongress.

Elefanten samisk kvensk/finsk

3. Den statlige strukturelle diskrimineringen av kvener/finner og samer

Vi observerte også en tredje stille seier – vi fikk eksponert virkningen av forskjellsbehandlingen av kvener/finner og samer.

På tross av at samene ikke har stor nytte av de europeiske minoritetsrettighetene så hadde man for første gang i 2022 tatt del i arbeidet med rammekonvensjon for beskyttelse av nasjonale minoriteter.

Vi er derfor seks nasjonale minoriteter i Norge:

  1. Jøder
  2. Kvener/finner
  3. Romfolk/sigøynere
  4. Samer
  5. Skogfinner
  6. Tatere/romanifolk

Rundt en tredel av rapportene var om samiske forhold. De fem som rapportene er viktige for fikk derfor mindre plass.

Vi er like mye verdt som samene. (A) Nå har samene begynt å forholde seg til at de ikke er den eneste etniske gruppen med lang tilhørighet til Norge.

Sametinget vet at KFR vil ta opp diskriminerings- og forskjellsbehandlingen som Norske samers riksforbund presser frem. (B) Ingen representanter fra samisk hold dukket opp på møtet med Europarådet, de vil unngå et møte med fakta og KFR.

Vi tok opp samenes uteblivelse i plenum, og la frem flere eksempler på forskjellsbehandling. Statssekretæren ignorerte problemet ved ikke å forsvare eller ta opp diskrimineringspolitikken. (C) Hun gjorde seg selv skyldig i noe hun selv trakk frem som en stygg form for hets: Usynliggjøring/ignorering.

KFR har eksponert et tabu i norsk politikk på høyt myndighets- og internasjonalt plan.

Elefanten samisk kvensk/finsk

Videreføring av Europarådets anbefalinger

Generalsekretær Rune Bjerkli sier at KFR i 2023 vil jobbe videre med å bruke Europarådets anbefalinger i dialog med norske myndigheter for å bedre den kulturelle situasjonen til norskfinner og kvener.

Del denne på:

Uutiset/nyhet
Uutiset/nyhet

Av |2022-12-31T03:00:45+01:00desember 30th, 2022|Kategorier: Nyheter|Stikkord: , , |

Kvenfolkets dag: Seier for Kvensk Finsk Riksforbund i språksaken

Offisiell skolestatistikk smadrer Norske kveners forbunds drømmeverden

Telemarksforsknings rapport om KMD

Det finnes en sak som Norske kveners forbund (NKF) og deres medsammensvorne i NRK.no/kvensk ved Laila Lanes og Ruijan-Kaiku ved Arne Hauge nekter å ta opp. Det går så langt at NKF svirrer rundt som om Finland og finsk språk ikke eksisterer. NRK begår en ren etnisk diskriminering. Ruijan-Kaiku lager en alternativ virkelighet. Nå er sannheten kommet på bordet.

Del denne på:

Kvensk Finsk Riksforbund (KFR) kan nå avsløre at blant kvener/finner er det kun 1 av 10 som prøver å lære seg kvensk språk i grunnskolen. 9 av 10 velger det finske språket. “Journalist” Laila Lanes i NRK har i alle år benektet situasjonen med begrunnelse at KFR er irrelevant som informasjonskilde.

Etter flere års press har nå Kvensk Finsk Riksforbund ved hjelp av Europarådet endelig fått hull på sannhetsbyllen. Dette ble for første gang presentert på vårt møte med Sannhets- og forsoningskommisjonen Skibotn.

I flere år har Kvensk Finsk Riksforbund kjempet ALENE mot myndighetene og de ovennevnte villfarne instansene. Vi har blitt:

  • Demonisert
  • Latterliggjort
  • Usynliggjort

Da opplæringsloven sist ble revidert så prøvde Norske kveners forbund å ta finsk undervisningen ut av loven. Kvensk Finsk Riksforbund gav en klar tilbakemelding på at dette ikke var aktuelt.

Kvensk Finsk Riksforbund har hele tiden stått på kravet om at vårt skrift- og minoritetsspråk er finsk. Vi har alltid hatt finsk som vårt skriftspråk. Den finske bibelen har i så måte fungert som grunnlaget for skriftspråket til alle kvener/finner. Skriftspråket har variert i forhold til de forskjellige reviderte biblene som er utgitt på finsk helt siden Mikael Agricola utga det nye testamentet på finsk i 1548.

Det finske språket har stått så sterkt i Norge og spesielt på hele Nordkalotten at flere dialekter har utviklet seg, med den finske bibelen som språklig påle helt siden reformasjonen.

Kvensk Finsk Riksforbund har lenge hevdet at mellom 90 til 95 % av skoleelevene som har finsk eller kvensk språk på timeplanen faktisk velger det finske språket.

Telemarksforsknings rapport om KMD

Den første bibelen på finsk med det nye og det gamle testamentet fra 1642

NRK.no/kvensk, Ruijan-Kaiku, og ikke minst, Norske kveners forbund presenterer språksaken som om det finske språket i Norge ikke eksisterer. Professor Pia Lane, som sitter i Sannhets- og forsoningskommisjonen og er ekspert på fagfeltet i blant annet Europarådet, er like virkelighetsfjern:

  • De tråkker på alle skoleelever som prøver å lære seg finsk
  • De tråkker på kulturen til en stor andel av kvener/finner i Norge
  • De lyver stort til det norske folk

Den skaden de påfører det kvenske/finske samfunnet overgår langt den støtten de får fra staten for å skape sin alternative virkelighet og drømmeverden.

Hvordan er det mulig i et så opplyst samfunn som det norske? Den avdelingen i Kommunal- og distriktsdepartementet (KDD) som beskytter og promoterer disse virkelighetsfjerne medmenneskene er ledet av samiske interesser og det vil i praksis si Norske samers riksforbund (NSR). Den avdelingen som styrer den kvensk/finske politikken har aldri hatt andre enn samiske ledere. Det finske i Norge har ikke bare vært en fare for det norske, men også for det samiske. Denne urettmessige holdningen har vært grunnpilaren i fornorskingen og samifiseringen av det kvenske/finske i Norge.

I dag snakker barn/ungdom for eksempel flytende engelsk og til og med andre språk. Det er litt merkelig at et land som har vært så langt fremme i skoleringen av folket sitt, ikke har vært i stand til å opprettholde det finske språket, som helt frem til den kalde krig var svært utbredt i spesielt Troms og Finnmark.

Utdanningsdirektoratet (Udir) samler inn statistikk fra skoleverket hvert år. Flere år på etterskudd, har Udir for første gang lagt frem finsk/kvensk tallene for skoleåret 2021/22:

Statistikken som separerer tallene for finsk og kvensk språkopplæring i skolen.

Tidligere har man klumpet disse i sammen, slik at folk tror at alle tar kvensk. Nå kan Kvensk Finsk Riksforbund endelig bruke de offisielle tallene og ikke bare de tallene vi måtte grave frem på egen hånd.

Kvenske/finske barn og ungdom som har hjertet for sitt språk velger i store trekk det finske språket.

De siste hundre år har ordforrådet gjennomgått en dramatisk oppdatering på alle språk, inkludert det finske. Det finske språket i nabolandet Finland er dynamisk, levende og gjenstand for nytte i form av kommunikasjon skriftlig, muntlig og på nett. Det er ingen i Norge som forlanger å få opplæring eller å bruke det norske språket vi brukte for 100 år siden.

Vi har i alle år brukt det finske språket til å kommunisere blant annet med slekt og etniske venner i finsktalende områder. Det skal vi, i henhold til folkeretten, kunne gjøre i moderne og fremtidige tider også. Kvensk Finsk Riksforbund vil ha et levende etnisk språk, og det er og har alltid vært finsk. Finsk er det eneste reelle alternativet. Det er kun det finske språket som genuint bærer den rike kvenske/finske kulturen, musikken og historien i Norge.

Telemarksforsknings rapport om KMD

Elevtallene som tar finsk er halvert de siste 20 år. Hadde elevtallene doblet i stedet, ville vi hatt et bærekraftig antall elever. Ved 2000+ skoleelever i grunnskolen som leser finsk kunne Norge vært i stand til å utdanne sine egne finsklærere. Visjon 2041: 2041 elever med finsk på timeplanen i grunnskolen i år 2041.

Nyskapningen, det kvenske språket, ble opprettet for 17 år siden angivelig for å gjøre det lettere for kvener/finner å lære et eget språk(!). Dette språket vil aldri kunne få en nytteverdi som det finske språket. Myndighetene har innrømmet dette i språkloven, der de sier at kvensk skal brukes som språklige og kulturelle uttrykk.

NRK har i alle år, på tross av sin status som rikskringkaster, nektet Kvensk Finsk Riksforbund å fremme fakta ovenfor det norske folk. Utdanningsdirektoratet er forhåpentligvis en relevant kilde for NRK.

Telemarksforsknings rapport om KMD

Fra venstre: Ketil Zachariassen og Ivar Bjørklund  i Sannhets- og forsoningskommisjonen er blant de første som fikk de offisielle tallene fra Bjørnar Seppola og Rune Bjerkli i Kvensk Finsk Riksforbund som viser at det finske språket er kvener/finner sitt foretrukne etniske språk (Ni av 10). Det kvenske språket er uinteressant for de fleste som ønsker å lære seg det vakre språket.

I møte med Sannhets- og forsoningskommisjonen den 3. mars i Skibotn kunne Kvensk Finsk Riksforbund avsløre den første offisielle skolestatistikken fra Udir som redegjør for antallet elever som tar finsk eller kvensk språkundervisning i grunnskolen:

Hele 89 % tar finsk og kun 11 % tar kvensk.

Del denne på:

Knyttneve

Nå må Stortinget foreta en granskning av forvaltningen av Norges kulturelle olje

Nå må Stortinget foreta en granskning av forvaltningen av Norges kulturelle olje

Telemarksforsknings rapport om KMD

Rune Bjerkli fra Kvensk Finsk Riksforbund og Lillan Støen fra Taternes Landsforening har gått igjennom rapporten Telemarksforskning har skrevet om Kommunal- og moderniseringsdepartementets dårlige oppfølging av politikken rettet mot nasjonale minoriteter.

«For å oppnå intensjonen om medbestemmelse har myndighetene etablert et årlig møtested for dialog. Etter 16 år med Kontaktforum som møtepunkt, og nærmest like mange år med tilbakemelding om at dette ikke dekker behovet, er det grunn til å spørre hvorfor minoritetene ikke har blitt hørt.»

Sitatet stammer fra rapporten «Kulturell berikelse – politisk besvær» som ble frigitt av Telemarksforskning i mars 2020. Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD) som skal forvalte de nasjonale minoritetenes selvbestemmelsesrett er ikke en gang i stand til å forandre på møteformen som folkegruppene ønsker.

Det nye tusenåret startet med solid folkerettslig opptur for de historisk mest unike folkegruppene i Norge. Skogfinner, jøder, tater/romanifolket, rom(sigøynere), og kvener/norskfinner fikk sin folkerettslige anerkjennelse da Norge ratifiserte Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter i 1999. Folkegruppene hadde oppnådd sterkt vern i tiårene opp mot år 2000 gjennom flere lover og internasjonale forpliktelser. Spesielt artikkel 27 i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (1966) veier tungt, den er i tillegg tatt opp i norsk lov, Menneskerettsloven:

I de stater hvor det finnes etniske, religiøse eller språklige minoriteter, skal de som tilhører slike minoriteter ikke nektes retten til, sammen med andre medlemmer av sin gruppe, å dyrke sin egen kultur, bekjenne seg til og utøve sin egen religion, eller bruke sitt eget språk.
Telemarksforskning har foretatt en gjennomgang av den formelle politikken overfor folkegruppene i perioden 2000-19. Det er altså kun i de siste 20 årene myndighetene formelt har forvaltet det folkerettslige ansvaret staten har hatt siden Menneskerettighetene kom i 1948. I rapporten kan man dra ut minst fem områder som Stortinget og Regjeringen i den kommende Stortingsmeldingen kan rydde opp i:

  1. En grunnleggende misforståelse av den juridiske situasjonen.
  2. En kaotisk organisering av arbeidet.
  3. En innsats uten konkrete mål.
  4. En manglende forståelse av den komplekse psykologien.
  5. En sløvende, saliggjørende og ødeleggende ikke-interesse.
Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund

1. En grunnleggende misforståelse av den juridiske situasjonen

I rapporten presenterer Telemarksforskning flere eksempler på et beklagelig paradoks. Samtidig som folkegruppene har fått status og sterkere rettigheter, så forsvinner de siste restene av kulturene og språkene. Den grunnleggende misforståelsen er at myndighetene ser på folkegruppene som om bevaring av kulturarvene er utfordringen, mens folkegruppene ønsker å leve ut og bruke sine kulturer og språk.

I de opplysningene vi har fått fra Telemarksforskning er rapporten forsinket på grunn av diskusjoner fram og tilbake med Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD) «om forståelsen av sentrale begreper knyttet til forvaltning og forvaltningsansvar.» Når personer som daglig jobber med slike begreper må bruke et halvt år for å få en felles forståelse for disse, så må man stille store spørsmålstegn om forståelsen av resten av saksfeltet. Og da spesielt de juridiske realitetene og implikasjonene.

Norge har påtatt seg internasjonale forpliktelser som i stor grad er lovfestet i norsk lov. I korte trekk kan vi si at dette innebærer at folkegruppene skal positivt diskrimineres, så lenge det er nødvendig, og skal ha en stor grad av selvbestemmelse i alle saker som vedrører dem. For Norges nasjonale minoriteter blir dette regelrett ignorert.

De 11 personene i KMD som jobber med de samiske spørsmålene overøser samene med positiv diskriminering og selvbestemmelse i bøtter og spann. Disse 11 jobber i samme avdeling som de seks andre i KMD som jobber med skogfinner, jøder, tater/romanifolket, rom (sigøynere), og kvener/norskfinner. Disse seks gjør det stikk motsatte, ingen reell positiv diskriminering og enda mindre selvbestemmelse. Denne moralske og juridiske spagaten er et folkerettslig traume for den norske stat. Ethvert forsøk på å ta opp dette spørsmålet blir avvist. Folkeretten er helt klar på at slik forskjellsbehandling er ulovlig.

Rettighetene til skogfinner, jøder, tater/romanifolket, rom (sigøynere), og kvener/norskfinner skal manifesteres materielt og immaterielt. Sammen med andre medlemmer av sin gruppe, skal folkegruppene kunne dyrke sin egen kultur, bekjenne seg til og utøve sin egen religion, eller bruke sitt eget språk.

«Bruke sitt eget språk» innebærer kort og godt at den oppvoksende generasjon skal ha tilbud om undervisning på skolen i sitt eget språk, i tillegg til norsk og engelsk. Her får norske myndigheter, stat, region og kommuner stryk.

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund

2. En kaotisk organisering av arbeidet

I rapporten kommer det frem at KMD har fått en vanskelig oppgave, de skal samordne den nasjonale politikken for de impliserte folkegruppene. De skal koordinere innsatsen mellom departementene. Arbeidet innebærer direkte kontakt med representanter for folkegruppene som for eksempel å behandle søknader om tilskudd til folkeoppreisende kulturprosjekter.

Personalet i KMD skal ha stor honnør for den jobben de gjør. Rett og slett fordi spennvidden i arbeidsoppgavene er enorm. I rapporten sier KMD at «de politiske lederne styrer SAMI-avdelingen i KMD ned til banale detaljer». Når man så på toppen av alt må finne medmenneskelige løsninger sammen med andre byråkratiske kulturer og folkegrupper med vidt forskjellige språk og kulturer ute i felten, så er det umulig å få til gode løsninger.

Det finnes for eksempel ingen samordnet forvaltning rundt de folkegruppene som er på reise i sommerhalvåret. Det finnes ikke en forvaltning av barn i skolealder som i følge sin kultur er på reise i deler av skoleåret. Skoleverket klarer fint å tilrettelegge skolehverdagen til idrettsungdom som er mye borte, men man klarer ikke å løse dette for rom (sigøynere). Juridisk sett så er dette en grei sak for Oslo kommune, Kunnskapsdepartementet og KMD å forvalte.

Den oppvoksende slekt har en folkerettslig rett til å reise med sine foreldre i lengre periode av skoleåret. Så skal man finne løsningen for skolegangen med den reisende premissen.

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund

3. En innsats uten konkrete mål

I rapporten til Telemarksforskning blir det ikke oppgitt økonomiske tall fra Kunnskapsdepartementet for folkegruppenes skolegang. I den økonomiske oversikten blir det kun frigitt tall fra KMD som brukes til driftstøtte av interesseorganisasjoner, sentre, prosjekter og annet. Det oppgis ikke tall som viser hvor mye myndighetene bruker på skolegangen til folkegruppene eller andre budsjettposter som kan være viktige.

Dette er symptomatisk for den økonomiske forvaltningen. Det finnes ikke en helhetlig samordnet tanke bak investeringene, det finnes ingen konkrete målbare målsettinger, og man sløser tid og penger på veien mot udefinerte mål.

For kvenene/norskfinnene finnes det statistikk som er symptomatisk for myndighetenes satsing på nasjonale minoriteter. I den tiden man har «satset» mye på det kvenske/norskfinske, kvenske (språk)sentre og annet, så er elevtallene halvert for de som tar de likestilte finske og kvenske språkene. Og blant den halverte delen er det enda færre som virkelig kan språket. Det er ikke gitt at en elev som fullfører finsk i 10. klasse kan språket så godt at hen kan bruke det.

Når det ikke finnes konkrete mål, så blir det vanskeligere å oppnå noe. Det er ingen oversikt over virkemidlene man iverksetter i skoleverket eller i utdanningen av flere språklærere. Det er ingen oversikt med muligheter der man kan bruke folkeretten mot utdanningsforskrifter etc. som gjør det vanskeligere å rekruttere flere kvenske/finske lærerkrefter.

Under fornorskningen av kvener/norskfinner brukte man økonomiske insentiv rettet personlig til lærerne for at de ikke skulle snakke finsk/kvensk til elevene. Folkeretten gir myndighetene i dag muligheten til å gi lærere som vil eller kan undervise i kvensk eller finsk (og begge deler) økonomiske fordeler for å gjenopprette skadene av fornorskningen.

Når det ikke finnes konkrete mål, så er det heller ikke mulighet til å kritisere resultatene. (Det er muligens det som er meningen).

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund

4. En manglende forståelse av den komplekse psykologien

Rapporten tar opp en rekke psykologiske utfordringer som krever at myndighetene i større grad må bruke hjertet i stedet for hjernen i mange tilfeller.

Den største psykologiske utfordringen har myndighetene selv. Det koster så lite å komme med en unnskyldning. Rapporten til Telemarksforskning går langt inn i dette, de siterer en informant fra embetsverket som mener at norske myndigheter har noe å lære av andre land når det gjelder slike unnskyldninger:

Man undervurderer symbolske politiske handlinger. Man ser i andre land at rituelle unnskyldninger har hatt veldig kraftfull virkning. I Norge har kanskje de økonomiske oppreisningene kommet for fort.

Noen folkegrupper sier det nokså klart at unnskyldninger fra hjertet har større verdi enn penger. Det virker som om myndighetene pøser ut med penger i hytt og vær for å unngå å komme med unnskyldninger. Den norske stat kommer svært sjeldent ut med uforbeholdne unnskyldninger. For mange blir dette utøvelse av mental vold som gjør vondt verre.

Vi ser dette på Regjeringsadvokatkontoret og i Barne- og familiedepartementet (BFD) i forbindelse med domfellelsene som skjer nærmest månedlig i Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Familier blir ødelagt for åpen scene, og myndighetene er ute av stand til verken å akseptere realitetene, eller å unnskylde seg fordi de av prinsipp eller av uegnet personlighet aldri gjør det.

Den lengste sekvensen i rapporten omhandler KMDs håndtering av erstatningsordningen til taterne/romanifolket på 75 millioner kroner. Rapporten konkluderer med at saken er så stygg at forholdet mellom taterne/romanifolket og KMD ikke lar seg reparere. Bjørn Olav Megards og KMDs håndtering av erstatningsordningen er en soleklar kandidat for en uavhengig gransking av Stortinget.

Ikke bare er unnskyldning helbredende, den gir folk en mulighet til å begynne på nytt, og den sparer (kynisk å si i en slik sammenheng) staten for utgifter.

Folkegruppene som rapporten omhandler har sine egne djevler å bekjempe i tillegg. Rapporten nevner dette med kumulativ diskriminering. Den diskrimineringen foreldrene ble utsatt for overføres til neste generasjon. For ikke så lenge siden ble hesten din avlivet av lensmannen, hvis du var av taterslekt. Barna fikk beskjed om ikke å røpe at de var tater/romani fordi dette ville føre til fordervelse. Den holdningen man får til lensmannen og øvrigheten blir deretter og vil henge igjen i en tid selv om lensmannen ikke kommer for å avlive hesten din.

Tilliten kommer med andre ord ikke tilbake på bestilling. Dette kan gjøre arbeid mellom myndighetene og folkegruppene svært utfordrende. Gode dialoger i denne settingen er avgjørende viktig.

Vanligvis vil myndighetene jobbe med folk som representerer en gruppe mennesker. For de aktuelle folkegruppene i denne rapporten kan man støte på en annen problemstilling. Mange i folkegruppen vil ikke identifisere seg for den man er. På grunn av diskriminering, som kan føre til at du ikke får deg bolig eller jobb, er kostnaden stor ved å eksponere seg. Går man stille i dørene så får man være i fred. De som står frem må i enda større grad enn andre stå alene, folkegruppen kommer deg ikke til unnsetning. Støtten er der, men den er stille og skjult.

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund

5. En sløvende, saliggjørende og ødeleggende ikke-interesse

Rapporten omtaler i flere vendinger mangelen på kunnskap om folkegruppene blant folk flest, i kommunene, og blant politikerne. Når folkegruppen skjuler sin etniske identitet for å unngå diskriminering vil til og med folkegruppene selv bidra til at kunnskapen er lav hos resten av befolkningen.

Informasjon om Norges nasjonale minoriteter drukner i all annen informasjon og det er andre saker som er viktigere for spesielt politikerne.
Disse faktorene bidrar til å gjøre det viktige temaet ikke-interessant for en altfor stor andel av befolkningen og politikerne. Dessverre, når temaet ikke er interessant og det kommer langt ned på den enkeltes prioriteringsliste, så blir saksbehandlingen lite kritisk.

Ikke-interessen blir derfor ødeleggende for folkegruppene vi snakker om, det blir lite kraft i politikken. Den manglende oppmerksomheten blir saliggjørende for de dårlige resultatene i arbeidet.

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund

Konvensjonene har blitt et alibi for at kulturene og språkene forsvinner

Rapporten til Telemarksforskning gir direkte og indirekte innblikk i hvordan landets kulturelle olje forvaltes:

  • KMD har brukt bortimot en million kroner på en rapport som i realiteten anbefaler en avløsning av seg selv.
  • KMDs forvaltning av taternes/romanifolkets erstatningsfond er så katastrofal at den fortjener en utredning.
  • Politikken og forvaltningen tar ikke høyde for at rettighetene skal materialiseres.
  • Organiseringen er kaotisk og ikke samordnet.
  • Politikken og forvaltningen har ingen konkrete mål som kan måles.
  • Politikken og forvaltningen mangler grunnleggende medfølelse for folk med enkle behov.
  • Av mangel på interesse så lider mange.
  • KMD/SAMI er det største hinder for gjennomføringen av den politikken som Stortinget har vedtatt.

Samtidig som myndighetene vifter i triumf med internasjonale konvensjoner, så forsvinner kulturene og språkene fra gatene, landeveiene, og sjøleiene.

Del denne på:

Knyttneve

Gå til toppen