Nr. 1 i Norden: KVENSK FINSK RIKSFORBUND

Nr. 11 i verden: Sannhet i Storfjord /IDIL2022-2032

Telemarksforsknings rapport om KMD

Da Sannhets- og forsoningskommisjonen og Kvensk Finsk Riksforbund arrangerte et folkemøte i Skibotn – Sannhet i Storfjord – så var det  første gang at kommisjonen var på et folkemøte i Storfjord. På hovedbildet: Ketil Zachariassen, Ivar Bjørklund, Bjørnar Seppola, og Rune Bjerkli.

Del denne på:

Dette møtet var et av de aller første møtene som er knyttet opp mot UNESCOs internasjonale tiår for lokale tradisjonsspråk. På møtet kom det opp flere momenter. I denne artikkelen er vi innom bare to – tre temaer. Det finske språket til kvener/finner er viktig, og den strukturelle forskjellsbehandlingen norske myndigheter gjennomfører mellom kvener/finner og samer er like viktig. Sannhets- og forsoningskommisjonen er ikke nevneverdig interessert i noen av temaene, det ligger an til stor oppmerksomhet rundt det samiske. På tross av at objektive data skulle tilsi at kvener/finner er de som virkelig er fornorsket, i tillegg til å være en gjenstand for en samifisering. Kommisjonen synes å ha den holdningen at «sånn er loven, og da er det jo greit». Men, det er jo akkurat dette som er grunnen til at vi har en sannhetskommisjon, tidligere tiders (og dagens) feilaktige lover og virkemidler som man skal ta et oppgjør med.

Dette møtet var det første møtet i Norge og i Norden som var et arrangement i forbindelse med UNESCO sitt Internasjonale tiår for tradisjonelle lokalspråk 2022-2032 (The International Decade of Indigenous Languages 2022-2032 – IDIL2022-2032).

Kvensk Finsk Riksforbund har nå sørget for at vi i dette tiåret kom på 11. plass blant de første arrangementene når vi ser i et globalt perspektiv.

Den internasjonale definisjonen av «indigenous languages» er bredere enn den norske definisjonen norske myndigheter har med «urfolksspråk». Norske myndigheter, inkludert sannhets- og forsoningskommisjonen, bruker «urfolksdefininsjonen» til å fremheve de som betrakter seg som samer. I Norge skal de som betrakter seg som samer kunne bli positivt diskriminert av alle i Norge med loven i hånd.

Kvensk Finsk Riksforbund er i likhet med Forente Nasjoner (UN) og Europarådet (CoE) mot enhver form for diskriminering basert på etnisk tilhørighet. Norske myndigheters positive diskriminering av de som betrakter seg som samer er derfor folkerettslig ulovlig.

Mottoet til UNESCO i forbindelse med tiåret er: “Leaving no one behind, no one outside” – by 2032.

(Etterlater ingen, ingen utenfor – innen 2032)

På tross av at vi har fått lovnader fra Sannhets- og forsoningskommisjonens leder, Dagfinn Høybråten, om at de skal ta opp myndighetenes forskjellsbehandling av samer og kvener/finner, så ser det ikke ut til at man gjør det i praksis.

Dette kom klart frem i løpet av møtet i Skibotn. Kommisjonsmedlem Ivar Bjørklund, som erstattet Marit Myrvold som hadde meldt forfall til møtet, stilte spørsmål på hvordan Kvensk Finsk Riksforbund kunne være med i IDIL2022-2032?

Som om det finske språket til kvener/finner, som har vært brukt like lenge som det norske språket i Norge, ikke kan involvere seg i et internasjonalt storprosjekt som går ut på redde flest mulige språk. FN og UNESCO sitt internasjonale tiår er spesielt rettet mot å revitalisere språkene til marginaliserte folkegrupper i nasjonalstatene.

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund

Kommisjonen ute av stand til å se den kvenske/finske situasjonen

Det er bevist at kvener/finner er i ferd med å miste sitt etniske språk. På tross av at kommisjonen også skal granske den urett kvener/finner er blitt utsatt for, så bruker man dagens påståtte rettstilstand som et argument for ikke å ta verken sannhet eller situasjonen til kvener/finners språk og kultur på alvor.

Det skinner igjennom at det er de samiske språkene som er viktigere enn finsk i Norge, blant kommisjonens medlemmer. Og da blir det vanskelig for kommisjonen å oppfylle sitt mandat på en nøytral måte.

Fornorskingen av kvener/finner har gjort at det er lite igjen av det kvenske/finske. Dagens lovverk og situasjon forverrer situasjonen. Mange i kommisjonen har vært viktige premissleverandører til dagens fornorskings- og samifiseringspolitikk av kvener/finner.

Sluttrapporten ser ut til å bli en manifestering av en videre fornorsking/samifisering av det kvenske/finske. Vi blir nektet en anledning til å få vår fulle stemme inn i rapporten, fordi det ikke er lagt opp til det.

Ivar Bjørklund hevdet det er klar folkerett at samene skal ha sine rettigheter i henhold til artikkel 27 i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter. Kvensk Finsk Riksforbund ved Rune Bjerkli sa det er enda klarere folkerett at folk ikke skal forskjellsbehandles i henhold til artikkel 26 i den samme konvensjonen.

Art 26.

Alle er like for loven og har uten noen form for forskjellsbehandling rett til lik beskyttelse av loven. I dette øyemed skal lovgivningen forby enhver form for forskjellsbehandling og sikre alle likeverdig og effektiv beskyttelse mot forskjellsbehandling på noe slikt grunnlag som rase, hudfarge, kjønn, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, eiendom, fødsel eller stilling forøvrig.

Art 27.

I de stater hvor det finnes etniske, religiøse eller språklige minoriteter, skal de som tilhører slike minoriteter ikke nektes retten til, sammen med andre medlemmer av sin gruppe, å dyrke sin egen kultur, bekjenne seg til og utøve sin egen religion, eller bruke sitt eget språk.

(Denne gjelder kvener/finner like mye som den gjelder samer, som alle andre artikler i denne lovteksten. Siden dette er internasjonal lov som er tatt inn i menneskerettsloven i Norge står artiklene høyere enn grunnloven i den juridiske rangstigen)

Skal en etnisk folkegruppe positivt diskrimineres, så må følgelig andre folkegrupper bli like positivt diskriminert. I et så velfungerende demokrati som Norge, er behovet for den voldsomme positive diskriminering samene blir tilgodesett overflødig.

Med det finmaskede velferdsnettet man har opparbeidet seg, er det unødvendig med den positive diskrimineringen av de som betrakter seg som samer.

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund

Bjørklunds totalitære tilnærming

Bjørklund forsøkte deretter å spille «EDL-kortet» for å antyde at Kvensk Finsk Riksforbund skal være rasistisk/anti-samisk, noe Bjerkli ikke aksepterte og satt en stopper for.

Her skal vi redegjøre kort for grunnen til å stoppe Bjørklund på dette punktet:

Helt siden EDL (Etnisk, demokratisk, likeverd) så sitt lys har ekstreme krefter innen det samiske miljøet demonisert EDL. EDL er en organisasjon som kjemper for at alle etniske grupper er likeverdige – altså er det en organisasjonen som er alt annet enn demoner/rasister/anti-samisk.

At anti-demokratiske krefter spesielt innenfor Norske samers riksforbund (NSR) og Norske kveners forbund (NKF) ikke vil ha en slik debatt, viser en mørk udemokratisk tilbøyelighet som Kvensk Finsk Riksforbund ikke aksepterer.

EDL er skeptisk til samepolitikken, motivene bak den, og resultatene det kan føre til. Og det er helt legitimt å ta dette opp til debatt. At anti-demokratiske krefter spesielt innenfor Norske samers riksforbund (NSR) og Norske kveners forbund (NKF) ikke vil ha en slik debatt, viser en mørk udemokratisk tilbøyelighet som Kvensk Finsk Riksforbund ikke aksepterer.

Den positive diskrimineringen er igangsatt fordi samene skal være i en såkalt sårbar posisjon. Positiv diskriminering er folkerettslig lovlig frem til folkegruppen er på samme nivå som majoriteten, sånn cirka. Man skulle tro at en positiv diskriminering før eller siden vil føre den underlegne opp på et majoritetsnivå.

Allerede i det første Samerettsutvalgets innstilling NOU 1984:18 Om samenes rettsstilling, ble det fastslått at positiv særtiltak for en gruppe alene ville komme i strid med folkeretten.

Det vil si at før eller senere kan de positive diskrimineringstiltakene bli brukt der samene ikke er sårbare, men overlegne. Der de er i en forsvarsposisjon, til og med i en angrepsposisjon. Da kan folk som ønsker å representere tilsynelatende samiske interesser utøve makt, på bekostning av resten av samfunnet inkludert en stor del av samene. Vi ser allerede denne maktutøvelsen. Den har foregått mer eller mindre hele tiden.

Bjørklund og flere andre fremtredende sameforkjempere prøver, og har i stor grad har lykkes med, å snu ting på hodet. Den totalitære holdningen de ekstreme sameforkjemperne har til de grunnleggende demokratiske spillereglene er skremmende.

Bjørklund prøvde med EDL-kortet på folkemøte å demonisere Kvensk Finsk Riksforbund for å ta opp et helt legitimt tema i et demokratisk samfunn. Hensikten er å demonisere oss slik at vi ikke skal ta opp spørsmålet. Derfor finnes det følgelig nesten ingen som tørr å ta opp spørsmålet.

Vi kan her avsløre at Bjørklund tok det et steg videre allerede i forkant av folkemøtet, der han tar initiativ til å frata oss den (knøttlille) statlige støtten vi bruker for å fremme kvenske/finske interesser. Vi syns det er betenkelig at kommisjonsmedlemmer deltar i samisk netthets rettet mot kvenfinner.

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund

Objektive fakta er viktigere enn subjektive følelser

Styreleder Bjørnar Seppola i Kvensk Finsk Riksforbund påpekte overfor Bjørklund etter møtet at kommisjonen er mest opptatt av det samiske. At kommisjonen fokuserer mer på subjektive følelser enn på objektive fakta.

Det er forståelig at mange mennesker ble traumatiserte under det psykiske press fornorskningen medførte. Men vi er skeptisk til en innfallsvinkel hvor de som er mest traumatiserte skal være i de som er best egnet til å beskrive virkningen av politikken og dermed best egnet til å foreslå tiltak som fører oss ut av uføret. Det var en del mennesker som på grunn av fornorskningstrykket, skapte et mottrykk og styrket egen kompetanse i eget språk.

Kvenene/finnene mistet sitt språk minst en generasjon før samene, slik at mange kvener/finner ikke har nærhet til de forrige generasjonene med språkferdighet som samer har.

I tillegg synes ikke kvener/finner å være opptatt av å fortelle lidelseshistorier. Ethvert menneske har sine tunge stunder, det er en selvfølgelig del av det å leve. Kvener/finner har vært og er mer opptatt av å bidra til en av verdens beste velferdsstater.

De kvenskfinske miljøene er mer opptatt av de økonomiske skadevirkningene for de kvenskfinske lokalsamfunnene og derigjennom for hele samfunnet.

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund

Til syvende og sist er det et spørsmål om økonomi

En velferdsstat som kunne være enda mer bærekraftig i kvenske/finske områder dersom norske myndigheter ikke hadde vært så opptatt å fornorske/samifisere det kvenske/finske. Ødeleggelsen av den kvenske/finske økonomien gav størst negativt utslag.

I dag har kvener/finner ingen kontakt med industri og kompetansemiljøer i for eksempel Finland. Handelsstatistikken mellom Norge og Finland er i dag derfor unormalt lav. Og dette er negativt for hele det nordnorske og dermed det norske næringslivet.

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund

Del denne på:

Knyttneve

Av |2022-03-17T02:29:57+01:00mars 11th, 2022|Kategorier: Nyheter, Ytring|Stikkord: , , |

Flere statlige strukturelle diskrimineringstiltak

Forskjellsbehandling av kvener/finner og samer

Telemarksforsknings rapport om KMD

Myndighetene bruker minst 20 ganger mer ressurser på samiske tiltak kontra kvenske/finske tiltak. Det betyr at skal ungdommen drive med etnisk kultur så bør man velge samisk. I praksis dør den opprinnelige kvenske/finske kulturen og samfunnsliv ut. Virkemidlene er det kraftigste maktgrepet myndighetene kan iverksette. Økningen til samiske tiltak på statsbudsjettet er hvert år flere ganger større enn den totale potten til kvenske/finske tiltak.  Generalsekretær Rune Bjerkli mener at dette er et tema man bør ta opp.

Del denne på:

Kvensk Finsk Riksforbund jobber bredt og dypt på enkelte temaer. Norden er opprinnelig befolket av to forskjellige folk, de skandinaviske og de finsk-ugriske. Når vi går detaljert til verks så kan man i Norge si at landet er grunnlagt på territoriet til tre folk: Nordmenn, samer og kvener/finner. Dessverre så er nå det genuint kvenske/finske i ferd med å dø ut i Norge på grunn av den statlige politikken.

Kvener/finner har hatt tilhold til riket siden før 1600-tallet. Det er dette årstallet som er den juridiske tidsperioden for å stadfeste hvilken folkegrupper bebodde nasjonalstaten som var i emning. Dette blir underkommunisert av norske myndigheter. Helt siden Eidsvoll 1814 og ikke minst 1809 da Finland ble en del av Russland, så har norske myndigheter enten fornorsket eller samifisert det kvenske/finske.

Det kvenske/finske fremsto for norske myndigheter som en trussel mot det norske og Norge. Spesielt russefinnene mellom 1809 og 1917 representert en stor engstelse for norske myndigheter. Spesielt den store andelen kvener/finner i Troms og Finnmark var bekymringsfull i den nasjonalromantiske perioden for den lille staten, Norge.

Det var viktig å ha et felles språk, sikre nasjonen, homogenisere denne, for å bygge et fellesskap. I den prosessen så ser vi at historiske kilder forandres etter 1809/14. Kvener/finner fjernes eller forsøkes omskrevet, ofte til å være lappisk/samisk.

For tiden har vi en Sannhets- og forsoningskommisjon som skal undersøke, dokumentere og komme med forsoningstiltak mellom norske myndigheter og folkegruppene.

Mens man i praksis gjør alt for å berge den samiske kultur så forbereder man den kvenske/finske på sin siste tur.

Mandatet gjelder også å se på forskjellsbehandlingen norske myndigheter har utøvd mellom samer og kvener/finner. Samene ble fornorsket av humanitære grunner, mens kvener/finner ble fornorsket av sikkerhetspolitiske grunner. Den siste var mer detaljert og brutal. Grunnen til at kvener/finner ikke blir hetset er fordi de er fullstendig fornorsket. De har ikke sine kofter eller språk lengre.

Denne politikken blir i praksis gjennomført med enda større kraft i dag til ugunst for det kvenske/finske.

Bevisst eller ubevisst.

Mens man i praksis gjør alt for å berge den samiske kultur så forbereder man den kvenske/finske på sin siste tur.

Her er en del eksempler på strukturelle diskrimineringstiltak av norske myndigheter:

Samene har status som «urfolk» mens kvener/finner har status som «nasjonal minoritet» på tross av at begge folkegruppene har vært i Norge siden før 1600-tallet. I praksis betyr det at samene har en høyere status enn kvener/finner, noe som er i konflikt med Grunnloven og ikke minst Menneskerettsloven som står over Grunnloven.

Samene kan som folkegruppe bestemme selv på flere aspekter av sine liv gjennom Sametinget. Kvener/finner møter Kommunal- og distriktsdepartementet en gang i året til fellesmøte – Kontaktforum – med de andre nasjonale minoritetene og får ikke en gang et korrekt referat fra møtene (les: nedskrevet våre kommentarer om forskjellsbehandlingen mellom samer og kvener/finner.)

Myndighetene bruker minst 20 ganger mer ressurser på samiske tiltak kontra kvenske/finske tiltak. Det betyr at skal ungdommen drive med etnisk kultur så bør man velge samisk. I praksis dør den opprinnelige kvenske/finske kulturen og samfunnsliv ut. Virkemidlene er det kraftigste maktgrepet myndighetene kan iverksette. Økningen til samiske tiltak på statsbudsjettet er hvert år flere ganger større enn den totale potten til kvenske/finske tiltak. Dette er fundamentalt galt og folkerettsstridig.

Samiske interesseorganisering og kvenske/finske interesseorganisering blir påkostet sånn cirka 150:1.

En stor majoritet av kvener/finner velger finsk som sitt etniske språk. Norske myndigheter satser på et nytt finsk språk, kvensk – som skal erstatte finsk, fordi det etter sigende skal være lettere å lære, slik at det kan brukes som språklige og kulturelle uttrykk. Kvener/finner skal altså ikke ha anledning til å ha et språk man kan kommunisere med naboene i Finland, Sverige, eller Russland med. Samene derimot skal ha et levende språk på lik linje med norsk. Resultatet av denne politikken er at det finske språket i grunnskolen er i fritt fall, mer enn halvert de siste 20 år. Nordsamisk har stabile og bærekraftige elevtall. Staten bruker dobbelt så mye midler på en elev som tar samisk enn en elev som tar finsk.

Barn i barnehagene og skoleverket skal lære at samene er urfolk og at de er likestilt med nordmenn. Mens kvener/finner er nasjonal minoritet som har bidratt til det norske. (Hvordan man i all verden skal forklare små barn at noen er mer verdt enn andre?) Og, at de skal lære sånn terminologi må være en tankevekkende øvelse.

Kulturminner. Er de samisk, så kan de automatisk fredes hvis de er eldre enn år 1917. Det tilsvarende året for kvener/finner, og alle andre, er 1537. En diskriminering på 380 år. I praksis blir derfor mange kvenske/finske kulturminner samisk fordi da kan man få støtte til å ta vare på kulturminnene.

Skal du drive forsking så er det bedre å forske på det samiske. Med utgangspunkt i 20:1 forholdet så blir det forsket på og fra et samisk perspektiv i det forholdet vis á vis det kvenske/finske.

Media. Samiske aviser blir tildelt minst 30 ganger mer ressurser enn kvenske. Finske medier i Norge blir ikke tildelt en krone.

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund

Kvensk/finsk og samisk media – journalisme eller PR-byrå

Som et resultat av den norske politikken om å radere ut det finske språket i landet (i samsvar med samiske interesser) så skriver Ruijan-Kaiku konsekvent om det kvenske, som om det finske ikke eksisterer. Den kvenske skrivekonkurransen som foregår på det norske språket blir opphøyet til det genuint kvenske, mens den finske skrivekonkurransen som foregår på finske språk blir ignorert. Man blir boikottet for å ytre seg om mindre uoverensstemmelser i uvirkelighetsforståelsen.

Nrk.no/kvensk er enda verre. Det finske stipendet blir omtalt som et stipend for elever som tar kvensk (forhåpentligvis en gang i fremtiden). Det kvenske språket blir omtalt fordi Kommunal- og distriktsdepartementet har oppført det som nasjonalt minoritetsspråk. Det finske språket blir ikke nevnt, på tross av at det er oppført som rettighet i opplæringsloven av Kunnskapsdepartementet. At 95 % av skoleelevene med rett til kvensk/finsk undervisning velger finsk er uvesentlig, fordi det ikke passer inn i den redaksjonelle linjen.

Den kvenske nyttårstalen er noe av det mest diskriminerende nyttårstalene  sendt på TV. De skoleelevene som prøver å lære seg finsk er ikke verdt ett ord eller setning. Hylles er de som lærer seg kvensk. Og alle de kvenske språkmedarbeiderne som enten er finlender, har studert i Finland, eller har en finsktalende mor eller far. Satsingen på det kvenske språket er det viktigste av alt, det bringer penger i kassen til utpekte personer, at det er svært få elever som ønsker å lære seg det er derfor ikke så viktig.

Det graverende er at de som hopper på det kvenske språket vil med stor sannsynlighet ikke ha en reell sjanse til å tilegne seg det, og i tilfelle de gjør det, vil ikke ha mer nytte av det enn å kunne oversette tekster.

Metaforen for en debatt mellom satsing på det kvenske og det finske språket er som om Jorda er flat eller rund. Jorda er finsk og rund.

Man skal lete lenge etter en mer nedlatende og useriøs journalisme i forhold til fakta enn det som gjelder det kvenske/finske. Snever.

Norge er opprettet på territoriet til tre folk: Kvener/finner, samer og nordmenn.

Nrk.no/sapmi derimot har mye ressurser og er konstant på utkikk etter saker der man kan vinkle saker som et overgrep mot det samiske. Kritiske røster mot samepolitikken blir latterliggjort, hengt ut og brakt til taushet. Reindrift er nesten alltid på kjøreplan, Norges største kultur arealmessig, men elgjegerne på høsten produserer mer kjøtt.

Man kjører med jevne mellomrom reportasjer om urfolk rundt om i verden. Om folkemord, massakre og andre forferdelige hendelser. Målet er å projisere overgrepene over til det samiske, slik at samene får enda mer sympati.

Vignetten til nyhetssendingene avslører det endelige målet.

Nrk.no/sapmi har en klar agenda, den skal være en betydelig påvirkende maktfaktor. Den trenger ikke være dyktig på det, man har banen for seg selv.

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund

Er det viktig å ta vare på det kvenske/finske?

Definitivt, kvener/finner har hatt en kultur som har tilført spesielt nordområdene nye muligheter innen fiske, gruvedrift, jordbruk, og mye annet.
Og, slik ønsker vi at det vil være i fremtiden også. I dag har vi svært lite handel med Finland. Norge behandler Finland som om det ikke finnes i mange sammenhenger, og dette rammer spesielt kvener/finner. I stedet for å satse på et samarbeid med Finland og det finske språket, så oppmuntrer norske myndigheter et samarbeid med meänkieli i Sverige. Språkutbredelsen er så liten at det blir i praksis et svensk-norsk anliggende.

Det finske litteraturmarkedet er like stort som det norske.

For Nord-Norge kunne Finland vært det andre hjemmemarkedet, med nøkkelen til Russland, vårt tredje territoriale naboland.

Og, da har vi ikke nevnt den iboende kvenske/finske kultur- og språkarven som nye generasjoner ønsker å føre videre.

Norden består av et finsk-ugriske og det skandinaviske.

Norge er opprettet på territoriet til tre folk:

  • Kvener/finner
  • Samer
  • Nordmenn
Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund

Del denne på:

Knyttneve

Av |2022-02-21T18:13:58+01:00februar 21st, 2022|Kategorier: Informasjon, Nyheter|Stikkord: |

Sisu-timen i Steinkjer

Historiske tilbakeblikk – fremtidige muligheter

Denne kvelden kommer representanter fra Trøndelag kvensk-finsk forening og Kvensk Finsk Riksforbund til Gildevangen utenfor Steinkjer for spesielt å lette litt på sløret til den rike kvenske og finske historien.

Vi skal også gjennomføre det første årsmøtet for lokalforeningen i Trøndelag. Dette starter kl. 19.00. Medlemmer og de som ønsker å være medlemmer er hjertelig velkommen.

Forbundet som har eksistert helt siden 1999 har flere fanesaker. En av disse er forskjellsbehandlingen norske myndigheter gjør mellom kvener / norskfinner / sjøfinner / skogfinner og samene.

På dette åpne møtet har vi flere hovedinnledere:

  • Vegard W. Tengelsen legger frem kvensk/finsk tilstedeværelse i Trøndelag og Innlandet.
  • En lokal person som tar opp sine erfaringer med forskjellsbehandlingen
  • Forfatter Arne Johan Nilsen beretter om «Samer og kvener i isen»
  • Rune Bjerkli, generalsekretær i Kvensk Finsk Riksforbund, vil berette om flere statlige strukturelle diskrimineringsstiltak

Enkel servering, small talk og korona tiltak om nødvendig.

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund

Kvensk Finsk Riksforbund og Trøndelag kvensk-finsk forening er støttet av:

Kulturrådet

Del denne på:

Av |2022-02-10T16:41:56+01:00februar 3rd, 2022|Kategorier: |Stikkord: |

Sannhet i Storfjord

Folkemøte

Kvensk Finsk Riksforbund og Sannhets- og forsoningskommisjonen inviterer til folkemøte på Samfunnhuset – Møteplassen i Skibotn torsdag 3. mars.

Ordfører i Storfjord kommune Geir Varvik kommer til møtet. Fra Sannhetskommisjonen kommer flere fra sekretariatet og to medlemmer i kommisjonen: Ketil Zachariassen og Marit Myrvoll.

Stortinget har nedsatt en kommisjon som skal granske fornorskning og urett mot samer, kvener, norskfinner og skogfinner.

Møteleder: Inger Elin Utsi, Sannhets- og forsoningskommisjonen

Program:

Kulturelt innslag Väinö Nilsen

Velkomst ved ordfører i Storfjord kommune Geir Varvik

Kommisjonsmedlem Ketil Zachariassen om granskingen

Kommisjonsmedlem Marit Myrvoll om personlige historier og forsoning

Innspill ved Marlene Nilsen, Storfjord språksenter

Innspill ved Rune Bjerkli, Kvensk Finsk Riksforbund

Samtale om sannhet og forsoning

Dersom du ønsker å ta ordet under møtet og dele dine erfaringer med kommisjonen, er det mulighet for det i samtalen.

Kaffeservering

…………………………………………………………….

Del din personlige historie i forbindelse med møtet:

Kommisjonen skal sørge for å bringe personlige erfaringer og historier frem i lyset og skal legge til rette for at enkeltpersoner får mulighet til å fortelle sin historie om urett som ble begått mot dem personlig eller andre nærstående. Kommisjonen vil undersøke hvordan virkningene av uretten har påvirket eller påvirker deres livssituasjon. Som en del av dette gjennomfører Sannhets- og forsoningskommisjonen intervjuer for å dokumentere fornorskingens virkninger. Innsamlet intervjumateriale inngår i Sannhets- og forsoningskommisjonens grunnlagsmateriale og vil bli arkivert på forsvarlig måte i kommisjonens arkiv.

Intervju avtales på forhånd. Ta kontakt med rådgiver Inger Elin Utsi for å avtale tid: Telefon: 907 90 626/ E-post: inger.e.utsi@uit.no

NB! Kvensk Finsk Riksforbund skal ha et Dialogmøte med kommisjonen i forkant av møte kl. 16.00.

.

Kvenske og finske lokalforeninger

Medlemmene i Sannhets og forsoningskommisjonen.

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund

TERVETULOA!

Kvensk Finsk Riksforbund er støttet av:

Kulturrådet

Del denne på:

Av |2022-03-01T14:02:09+01:00januar 27th, 2022|Kategorier: |Stikkord: , |

Nå må Stortinget foreta en granskning av forvaltningen av Norges kulturelle olje

Nå må Stortinget foreta en granskning av forvaltningen av Norges kulturelle olje

Telemarksforsknings rapport om KMD

Rune Bjerkli fra Kvensk Finsk Riksforbund og Lillan Støen fra Taternes Landsforening har gått igjennom rapporten Telemarksforskning har skrevet om Kommunal- og moderniseringsdepartementets dårlige oppfølging av politikken rettet mot nasjonale minoriteter.

«For å oppnå intensjonen om medbestemmelse har myndighetene etablert et årlig møtested for dialog. Etter 16 år med Kontaktforum som møtepunkt, og nærmest like mange år med tilbakemelding om at dette ikke dekker behovet, er det grunn til å spørre hvorfor minoritetene ikke har blitt hørt.»

Sitatet stammer fra rapporten «Kulturell berikelse – politisk besvær» som ble frigitt av Telemarksforskning i mars 2020. Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD) som skal forvalte de nasjonale minoritetenes selvbestemmelsesrett er ikke en gang i stand til å forandre på møteformen som folkegruppene ønsker.

Det nye tusenåret startet med solid folkerettslig opptur for de historisk mest unike folkegruppene i Norge. Skogfinner, jøder, tater/romanifolket, rom(sigøynere), og kvener/norskfinner fikk sin folkerettslige anerkjennelse da Norge ratifiserte Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter i 1999. Folkegruppene hadde oppnådd sterkt vern i tiårene opp mot år 2000 gjennom flere lover og internasjonale forpliktelser. Spesielt artikkel 27 i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (1966) veier tungt, den er i tillegg tatt opp i norsk lov, Menneskerettsloven:

I de stater hvor det finnes etniske, religiøse eller språklige minoriteter, skal de som tilhører slike minoriteter ikke nektes retten til, sammen med andre medlemmer av sin gruppe, å dyrke sin egen kultur, bekjenne seg til og utøve sin egen religion, eller bruke sitt eget språk.
Telemarksforskning har foretatt en gjennomgang av den formelle politikken overfor folkegruppene i perioden 2000-19. Det er altså kun i de siste 20 årene myndighetene formelt har forvaltet det folkerettslige ansvaret staten har hatt siden Menneskerettighetene kom i 1948. I rapporten kan man dra ut minst fem områder som Stortinget og Regjeringen i den kommende Stortingsmeldingen kan rydde opp i:

  1. En grunnleggende misforståelse av den juridiske situasjonen.
  2. En kaotisk organisering av arbeidet.
  3. En innsats uten konkrete mål.
  4. En manglende forståelse av den komplekse psykologien.
  5. En sløvende, saliggjørende og ødeleggende ikke-interesse.
Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund

1. En grunnleggende misforståelse av den juridiske situasjonen

I rapporten presenterer Telemarksforskning flere eksempler på et beklagelig paradoks. Samtidig som folkegruppene har fått status og sterkere rettigheter, så forsvinner de siste restene av kulturene og språkene. Den grunnleggende misforståelsen er at myndighetene ser på folkegruppene som om bevaring av kulturarvene er utfordringen, mens folkegruppene ønsker å leve ut og bruke sine kulturer og språk.

I de opplysningene vi har fått fra Telemarksforskning er rapporten forsinket på grunn av diskusjoner fram og tilbake med Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD) «om forståelsen av sentrale begreper knyttet til forvaltning og forvaltningsansvar.» Når personer som daglig jobber med slike begreper må bruke et halvt år for å få en felles forståelse for disse, så må man stille store spørsmålstegn om forståelsen av resten av saksfeltet. Og da spesielt de juridiske realitetene og implikasjonene.

Norge har påtatt seg internasjonale forpliktelser som i stor grad er lovfestet i norsk lov. I korte trekk kan vi si at dette innebærer at folkegruppene skal positivt diskrimineres, så lenge det er nødvendig, og skal ha en stor grad av selvbestemmelse i alle saker som vedrører dem. For Norges nasjonale minoriteter blir dette regelrett ignorert.

De 11 personene i KMD som jobber med de samiske spørsmålene overøser samene med positiv diskriminering og selvbestemmelse i bøtter og spann. Disse 11 jobber i samme avdeling som de seks andre i KMD som jobber med skogfinner, jøder, tater/romanifolket, rom (sigøynere), og kvener/norskfinner. Disse seks gjør det stikk motsatte, ingen reell positiv diskriminering og enda mindre selvbestemmelse. Denne moralske og juridiske spagaten er et folkerettslig traume for den norske stat. Ethvert forsøk på å ta opp dette spørsmålet blir avvist. Folkeretten er helt klar på at slik forskjellsbehandling er ulovlig.

Rettighetene til skogfinner, jøder, tater/romanifolket, rom (sigøynere), og kvener/norskfinner skal manifesteres materielt og immaterielt. Sammen med andre medlemmer av sin gruppe, skal folkegruppene kunne dyrke sin egen kultur, bekjenne seg til og utøve sin egen religion, eller bruke sitt eget språk.

«Bruke sitt eget språk» innebærer kort og godt at den oppvoksende generasjon skal ha tilbud om undervisning på skolen i sitt eget språk, i tillegg til norsk og engelsk. Her får norske myndigheter, stat, region og kommuner stryk.

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund

2. En kaotisk organisering av arbeidet

I rapporten kommer det frem at KMD har fått en vanskelig oppgave, de skal samordne den nasjonale politikken for de impliserte folkegruppene. De skal koordinere innsatsen mellom departementene. Arbeidet innebærer direkte kontakt med representanter for folkegruppene som for eksempel å behandle søknader om tilskudd til folkeoppreisende kulturprosjekter.

Personalet i KMD skal ha stor honnør for den jobben de gjør. Rett og slett fordi spennvidden i arbeidsoppgavene er enorm. I rapporten sier KMD at «de politiske lederne styrer SAMI-avdelingen i KMD ned til banale detaljer». Når man så på toppen av alt må finne medmenneskelige løsninger sammen med andre byråkratiske kulturer og folkegrupper med vidt forskjellige språk og kulturer ute i felten, så er det umulig å få til gode løsninger.

Det finnes for eksempel ingen samordnet forvaltning rundt de folkegruppene som er på reise i sommerhalvåret. Det finnes ikke en forvaltning av barn i skolealder som i følge sin kultur er på reise i deler av skoleåret. Skoleverket klarer fint å tilrettelegge skolehverdagen til idrettsungdom som er mye borte, men man klarer ikke å løse dette for rom (sigøynere). Juridisk sett så er dette en grei sak for Oslo kommune, Kunnskapsdepartementet og KMD å forvalte.

Den oppvoksende slekt har en folkerettslig rett til å reise med sine foreldre i lengre periode av skoleåret. Så skal man finne løsningen for skolegangen med den reisende premissen.

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund

3. En innsats uten konkrete mål

I rapporten til Telemarksforskning blir det ikke oppgitt økonomiske tall fra Kunnskapsdepartementet for folkegruppenes skolegang. I den økonomiske oversikten blir det kun frigitt tall fra KMD som brukes til driftstøtte av interesseorganisasjoner, sentre, prosjekter og annet. Det oppgis ikke tall som viser hvor mye myndighetene bruker på skolegangen til folkegruppene eller andre budsjettposter som kan være viktige.

Dette er symptomatisk for den økonomiske forvaltningen. Det finnes ikke en helhetlig samordnet tanke bak investeringene, det finnes ingen konkrete målbare målsettinger, og man sløser tid og penger på veien mot udefinerte mål.

For kvenene/norskfinnene finnes det statistikk som er symptomatisk for myndighetenes satsing på nasjonale minoriteter. I den tiden man har «satset» mye på det kvenske/norskfinske, kvenske (språk)sentre og annet, så er elevtallene halvert for de som tar de likestilte finske og kvenske språkene. Og blant den halverte delen er det enda færre som virkelig kan språket. Det er ikke gitt at en elev som fullfører finsk i 10. klasse kan språket så godt at hen kan bruke det.

Når det ikke finnes konkrete mål, så blir det vanskeligere å oppnå noe. Det er ingen oversikt over virkemidlene man iverksetter i skoleverket eller i utdanningen av flere språklærere. Det er ingen oversikt med muligheter der man kan bruke folkeretten mot utdanningsforskrifter etc. som gjør det vanskeligere å rekruttere flere kvenske/finske lærerkrefter.

Under fornorskningen av kvener/norskfinner brukte man økonomiske insentiv rettet personlig til lærerne for at de ikke skulle snakke finsk/kvensk til elevene. Folkeretten gir myndighetene i dag muligheten til å gi lærere som vil eller kan undervise i kvensk eller finsk (og begge deler) økonomiske fordeler for å gjenopprette skadene av fornorskningen.

Når det ikke finnes konkrete mål, så er det heller ikke mulighet til å kritisere resultatene. (Det er muligens det som er meningen).

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund

4. En manglende forståelse av den komplekse psykologien

Rapporten tar opp en rekke psykologiske utfordringer som krever at myndighetene i større grad må bruke hjertet i stedet for hjernen i mange tilfeller.

Den største psykologiske utfordringen har myndighetene selv. Det koster så lite å komme med en unnskyldning. Rapporten til Telemarksforskning går langt inn i dette, de siterer en informant fra embetsverket som mener at norske myndigheter har noe å lære av andre land når det gjelder slike unnskyldninger:

Man undervurderer symbolske politiske handlinger. Man ser i andre land at rituelle unnskyldninger har hatt veldig kraftfull virkning. I Norge har kanskje de økonomiske oppreisningene kommet for fort.

Noen folkegrupper sier det nokså klart at unnskyldninger fra hjertet har større verdi enn penger. Det virker som om myndighetene pøser ut med penger i hytt og vær for å unngå å komme med unnskyldninger. Den norske stat kommer svært sjeldent ut med uforbeholdne unnskyldninger. For mange blir dette utøvelse av mental vold som gjør vondt verre.

Vi ser dette på Regjeringsadvokatkontoret og i Barne- og familiedepartementet (BFD) i forbindelse med domfellelsene som skjer nærmest månedlig i Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Familier blir ødelagt for åpen scene, og myndighetene er ute av stand til verken å akseptere realitetene, eller å unnskylde seg fordi de av prinsipp eller av uegnet personlighet aldri gjør det.

Den lengste sekvensen i rapporten omhandler KMDs håndtering av erstatningsordningen til taterne/romanifolket på 75 millioner kroner. Rapporten konkluderer med at saken er så stygg at forholdet mellom taterne/romanifolket og KMD ikke lar seg reparere. Bjørn Olav Megards og KMDs håndtering av erstatningsordningen er en soleklar kandidat for en uavhengig gransking av Stortinget.

Ikke bare er unnskyldning helbredende, den gir folk en mulighet til å begynne på nytt, og den sparer (kynisk å si i en slik sammenheng) staten for utgifter.

Folkegruppene som rapporten omhandler har sine egne djevler å bekjempe i tillegg. Rapporten nevner dette med kumulativ diskriminering. Den diskrimineringen foreldrene ble utsatt for overføres til neste generasjon. For ikke så lenge siden ble hesten din avlivet av lensmannen, hvis du var av taterslekt. Barna fikk beskjed om ikke å røpe at de var tater/romani fordi dette ville føre til fordervelse. Den holdningen man får til lensmannen og øvrigheten blir deretter og vil henge igjen i en tid selv om lensmannen ikke kommer for å avlive hesten din.

Tilliten kommer med andre ord ikke tilbake på bestilling. Dette kan gjøre arbeid mellom myndighetene og folkegruppene svært utfordrende. Gode dialoger i denne settingen er avgjørende viktig.

Vanligvis vil myndighetene jobbe med folk som representerer en gruppe mennesker. For de aktuelle folkegruppene i denne rapporten kan man støte på en annen problemstilling. Mange i folkegruppen vil ikke identifisere seg for den man er. På grunn av diskriminering, som kan føre til at du ikke får deg bolig eller jobb, er kostnaden stor ved å eksponere seg. Går man stille i dørene så får man være i fred. De som står frem må i enda større grad enn andre stå alene, folkegruppen kommer deg ikke til unnsetning. Støtten er der, men den er stille og skjult.

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund

5. En sløvende, saliggjørende og ødeleggende ikke-interesse

Rapporten omtaler i flere vendinger mangelen på kunnskap om folkegruppene blant folk flest, i kommunene, og blant politikerne. Når folkegruppen skjuler sin etniske identitet for å unngå diskriminering vil til og med folkegruppene selv bidra til at kunnskapen er lav hos resten av befolkningen.

Informasjon om Norges nasjonale minoriteter drukner i all annen informasjon og det er andre saker som er viktigere for spesielt politikerne.
Disse faktorene bidrar til å gjøre det viktige temaet ikke-interessant for en altfor stor andel av befolkningen og politikerne. Dessverre, når temaet ikke er interessant og det kommer langt ned på den enkeltes prioriteringsliste, så blir saksbehandlingen lite kritisk.

Ikke-interessen blir derfor ødeleggende for folkegruppene vi snakker om, det blir lite kraft i politikken. Den manglende oppmerksomheten blir saliggjørende for de dårlige resultatene i arbeidet.

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund

Konvensjonene har blitt et alibi for at kulturene og språkene forsvinner

Rapporten til Telemarksforskning gir direkte og indirekte innblikk i hvordan landets kulturelle olje forvaltes:

  • KMD har brukt bortimot en million kroner på en rapport som i realiteten anbefaler en avløsning av seg selv.
  • KMDs forvaltning av taternes/romanifolkets erstatningsfond er så katastrofal at den fortjener en utredning.
  • Politikken og forvaltningen tar ikke høyde for at rettighetene skal materialiseres.
  • Organiseringen er kaotisk og ikke samordnet.
  • Politikken og forvaltningen har ingen konkrete mål som kan måles.
  • Politikken og forvaltningen mangler grunnleggende medfølelse for folk med enkle behov.
  • Av mangel på interesse så lider mange.
  • KMD/SAMI er det største hinder for gjennomføringen av den politikken som Stortinget har vedtatt.

Samtidig som myndighetene vifter i triumf med internasjonale konvensjoner, så forsvinner kulturene og språkene fra gatene, landeveiene, og sjøleiene.

Del denne på:

Knyttneve

Tittel

Gå til toppen