Et siste høringsinnspill til Stortinget i anledning Sannhets- og forsoningskommisjonen

Finsk språk – Et samfunnsliv på to bein

Stortinget

Kvensk Finsk Riksforbund har fulgt Sannhets- og forsoningskommisjonens arbeid fra starten. Vi har vært skeptisk til arbeidet. Den har mer vært politisk enn en faglig utredning. Det at kommisjonen har helt sett bort fra tiltak for finsk språk som et forsonende tiltak er et resultat av det. Kvener/norskfinner har rett til undervisning i finsk språk på grunnskolen i Finnmark og Troms fylke.

Del denne på:

Kvensk Finsk Riksforbund arbeider for revitalisering av den opprinnelige kvenkulturen. Denne kulturen bestod av norske borgere som snakket ulike finske dialekter. De av dem som fikk lære og lese, leste finske religiøse skrifter, finske blader og bøker. De spilte finsk musikk og de sang sanger med finsk tekst til finske toner og de lyttet til finske radiosendinger.

Det var denne kulturen fornorskningspolitikken tok fra oss og som Kvensk Finsk Riksforbund vil ha tilbake gjennom forsoningsarbeidet. Å få språket tilbake er det eneste tiltak som kan erstatte fornorskningstiltakene og derved danne grunnlag for forsoning. Får man språket tilbake vil det øvrige innholdet i kvenkulturen, som musikk, historie, håndverk og kunst følge med.

Vårt krav er at de som føler at de har mistet sitt eget språk gjennom fornorskningspolitikken, skal få språket tilbake gjennom tiltak finansiert av norske myndigheter. Det vil si opplæring og frikjøp fra arbeid i de årene som er nødvendig til å lære et språk opp til et nivå hvor man kan delta i vanlige samtaler. Det vil si opp til nivå C2 i Det felles europeiske rammeverket for språk. Opplæringen skal skje ved individuelle programmer, og forpliktende kontrakter med den enkelte av de som mener seg fratatt språket, og som ønsker det tilbake gjennom betalt opplæring, forplikter seg til å delta i opplæringen.

Vår visjon er 2041 elever på grunnskolen som har finsk språkundervisning i år 2041. Dette vil være et bærekraftig nivå for vårt finske språk i Norge. Vi ønsker oss et finsk språk som kan bidra til å videreføre den kvenske/finske kulturen i Norge, det grønne skifte, til næringsliv og forsvar. Mye av NATOs geografi i nordområdene er på finsk. Selv US MARINES bør lære seg litt finsk.

Det må etableres en egen opplærings-institusjon som leder arbeidet med å gjenvinne språket. Kvensk Finsk Riksforbund har kompetanse til å kunne utrede og etablere en slik institusjon i samarbeid med myndighetene dersom det kan framskaffes midler til utredning og senere etablering.

For de aller fleste kvener er det finsk språk som er tapt og ønskes å få tatt tilbake, og som vi ønsker å konsentrere oss om.

Nå er det slik at kvener/norskfinner IKKE har mulighet til å jobbe med sitt finske språk med støtteordninger som er spesielt rettet mot folkegruppen, for eksempel Kap. 567, post 73. Men vi kan jobbe med det finske språket vårt med støtte fra generelle støtteordninger.

Mer enn 90 % av de elever og foreldre som velger kvensk og finsk i skoleverket, velger finsk. Kvensk Finsk Riksforbund mener det er en selvfølge at norske myndigheter skal respektere kvenske/finske foreldre og barns rett til fritt valg av språkform. Det store flertall av kvener, de som bruker finsk, har i dag ikke noe tilbud og/eller oppfølging fra myndighetenes side. Dette mener vi er galt.

I tillegg til disse tiltak, som er voksenopplæring for de som har mistet språket og/eller ikke fikk lese- og skriveopplæring i eget språk, finsk, mens de gikk på grunnskole i Norge, krever vi at det utvikles tilbud på finsk til kvenskfinske elever i barnehager, grunn- og videregående skoler. For å kunne komme i gang med slik opplæring kreves endringer av Lov om opplæring og lov om barnehager. I tillegg kreves det nødvendige ressurser. En barnehage for kvenskfinske barn skal kunne tilbys med samme nivå på foreldrebetaling som barnehage til norsk-norske og samiske barn.

For Kvensk Finsk Riksforbund er gjenoppbygging av to-språkligheten i de kvenske samfunn en forutsetning for forsoning. De tilbud vi får, med kventeater på norsk, kvenfestivaler på norsk, kvenske sentra på norsk, og kvensk litteratur på norsk anser vi som en fortsettelse av fornorskningspolitikken. De tilbudene er derfor ikke et forsoningstiltak sett fra vår synsvinkel.

Hilsen

Skibotn, 15. mars 2024
Kvensk Finsk Riksforbund
-styret-

Del denne på:

Uutiset
Uutiset
Medlem
Interreg Aurora

Høringsinnspill til Stortinget i anledning Sannhets- og forsoningskommisjonen

Barn og ungdom ønsker finsk språk

Båtsfjord

Når Kontroll- og konstitusjonskomiteen på Stortinget skal behandle Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport av 1. juni 2023 så ønsker ungdommen og språkbrukerne å komme med et innspill som taler det finske språkets sak.

Del denne på:

Vi registrerer at kommisjonen ønsker at det iverksettes tiltak for kvensk språk. De ønsker ikke tiltak for finsk språk.

Kvener kan også bruke finsk som hjertespråk, disse kvenene er også anerkjent som nasjonal minoritet. Det er ikke bare ønsket til noen få med språket til hele den nasjonale minoriteten som trues, uten støtte kan ikke finsk overleve hos de som har tatt det på seg å lære det videre, og uten finsk så dør kvensk også.

Vi krever tiltak for finsk språk på lik linje med all annen språkundervisning og språklige tiltak i Norge og ønsker at komiteen tar dette med videre i arbeidet.

Kvensk Finsk Studentnettverk tok initiativ overfor vår voksenorganisasjon, Kvensk Finsk Riksforbund, om å arrangere et folkemøte med Sannhetskommisjonen. Dette ønsket fikk vi oppfylt, og det ble i mars 2022 arrangert et folkemøte i Storfjord kommune. På dette folkemøtet ble kommisjonen gjort oppmerksom på et stort flertall av elever i Troms og Finnmark foretrekker undervisning i finsk språk.

I vår finskundervisning inngår mye dialekt. Vi får innføring hvordan det finske språket også har vært brukt lokalt, for eksempel i Båtsfjord hvor to av våre styremedlemmer har vokst opp med finsk undervisning.

Norge har ratifisert FNs konvensjon for barnas rettigheter (Barnekonvensjonen). Konvensjonen inkluderer våre rettigheter til finsk språk:

Innledning

…alle har krav på de rettigheter og friheter som er fastsatt i disse, uten forskjellsbehandling av noe slag på grunn av rase, hudfarge, kjønn, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, eiendomsforhold, fødsel eller annen stilling, …

Art 2.

  1. De stater som er part i denne konvensjon, skal respektere og sikre de rettigheter som er fastsatt i denne konvensjon for ethvert barn innenfor deres jurisdiksjon, uten diskriminering av noe slag og uten hensyn til barnets, dets foreldres eller verges rase, hudfarge, kjønn, språk, religion, politiske eller annen oppfatning, nasjonale, etniske eller sosiale opprinnelse, eiendomsforhold, funksjonshemming, fødsel eller annen stilling.

Art 17.                          

Partene erkjenner massemedienes viktige rolle og skal sikre at barnet har tilgang til informasjon og stoff fra forskjellige nasjonale og internasjonale kilder, særlig de som har som formål å fremme barnets sosiale, åndelige og moralske velferd og fysiske og psykiske helse. For dette formål skal partene:

  1. c) oppmuntre produksjon og spredning av barnebøker,
  2. d) oppmuntre massemediene til å ta særlig hensyn til de språklige behov hos barn som tilhører en minoritetsgruppe eller et urfolk,

Art 20.

  1. Slik omsorg kan f.eks. omfatte plassering i fosterhjem, Kafala etter islamsk lov, adopsjon eller, om nødvendig, plassering i institusjon egnet for omsorg for barn. Når mulige løsninger overveies, skal det tas tilbørlig hensyn til ønskeligheten av kontinuitet i barnets oppdragelse og til barnets etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn.

Art 29.

  1. Partene er enige om at barnets utdanning skal ta sikte på:
  2. c) å utvikle respekt for barnets foreldre, dets egen kulturelle identitet, språk og verdier, for de nasjonale verdier i det land barnet bor, landet hvor han eller hun eventuelt kommer fra og for kulturer som er forskjellige fra barnets egen kultur,

Art 30.

I stater hvor det finnes etniske, religiøse eller språklige minoriteter eller personer som tilhører en urbefolkning, skal et barn som tilhører en slik minoritet eller urbefolkningen, ikke nektes retten til sammen med andre medlemmer av sin gruppe å leve i pakt med sin kultur, bekjenne seg til og utøve sin religion, eller bruke sitt eget språk.

Art 40.

  1. For dette formål og idet det tas hensyn til relevante bestemmelser i internasjonale instrumenter, skal partene særlig sikre at:

(vi) å få gratis bistand av tolk hvis barnet ikke forstår eller snakker det språk som blir brukt,

Våre ønsker

Vi ønsker at komiteen går foran og sørger for at de foreldre og barn som ønsker å beherske sitt finske språk får all anledning til det. I dag har vi ikke tilgang på finsk i barnehager og i liten grad anledning til å studere på og i finsk på høyskole/universitet. Dette vil vi ha mulighet til.

Vi har en konkret visjon om 2041 grunnskoleelever som har finsk undervisning i år 2041. På dette nivået kan vi utdanne nok finsklærere i Norge. Rundt år 2000 var det 1000 elever som hadde finsk på skolen. Vi ser for oss at det lages egne læreplaner for finsk språk, og at man på sikt kan være i stand til å tilby all undervisning på språket på enkelte plasser.

Vi ønsker støtteordninger for å produsere finske bøker, massemedietilbud på finsk i Norge, og samarbeidsordninger med spesielt Finland innen skole, næringsliv, og offentlig forvaltning. Dette vil støtte opp under en målsetting om å gjøre det finske språket levende i Norge for alle barn og foreldre som har rett til det i forhold til Barnekonvensjonen.

Vi ser frem til at komiteen sørger for at vårt finske språk får mye bedre kår enn det har i dag.

Vi kommer fremdeles til også å bruke norsk.

Båtsfjord, 15. mars 2024
Kvensk Finsk Studentnettverk
-styret-

Del denne på:

Uutiset
Uutiset
Nuoriso
Nouriso tekst
Medlem
Interreg Aurora

Kvensk Finsk Riksforbund tar statsbudsjettet til Stortinget

Også Kulturrådet reagerer på det kvenskfinske budsjettet

Statsbudsjett

Generalsekretær Rune Bjerkli og styremedlem Tobias Eriksen i Kvensk Finsk Riksforbund ser nå frem til å møte på Stortinget for å ta opp KDD sitt forslag til statsbudsjett for 2023.

Del denne på:

Kvensk Finsk Riksforbund har allerede sendt inn et skriftlig innspill. I dette innspillet tar vi opp det lille budsjettet som nasjonale minoriteter har å rutte med, og Visjon 2041. Vi må iverksette realistiske skoletiltak for å nå elevtallet 2041 innen år 2041. Det er verdt og merke seg at Kommunal- og distriktsdepartmentet (KDD) har det overordnede ansvaret for nasjonale minoriteter og at vi derfor også tar opp skolebudsjettet selv om det formelt håndteres av Kunnskapsdepartementet.

Kap. 567 post 70 og 73 – Følgende er utdrag fra søknaden til Kulturrådet som Kvensk Finsk Riksforbund bifaller:

Ifølge Europarådets rammekonvensjon for nasjonale minoriteter er Norge forpliktet til å ivareta nasjonale minoriteters rettigheter på alle samfunnsområder, inkludert kulturfeltet.

I Stortingsmeldingen «Nasjonale minoriteter i Norge – En helhetlig politikk» fra 2021, understrekes det at regjeringen vil legge til rette for en aktiv politikk overfor de nasjonale minoritetene. Et av hovedmålene for politikken er at nasjonale minoriteter skal kunne delta aktivt i samfunnet og kunne uttrykke og videreutvikle sine språk, identitet og kultur.

Kulturrådets vurdering er at drifts- og prosjektordningen er et viktig virkemiddel for å overholde de internasjonale forpliktelsene, og for å oppnå de nasjonale målsetningene på området.

Siden Kulturrådet overtok forvaltningen i 2019 har de økonomiske rammene for ordningen kun hatt små justeringer. I denne perioden er det samlet erfaring gjennom søknadsbehandling, tilskuddsforvaltning og dialog med feltet, og Kulturrådet mener det er behov for en økning av rammen med friske midler.


Nøkkeltall – Kommunal og distriktsdepartementet

Rammen på post 70 er i 2022                         8 197 000 kroner

Søknadsbeløp driftstilskudd i 2022 er           11 130 500 kroner *

Tildelt driftstilskudd for 2022 er                     5 667 000 kroner

Søknadsbeløp prosjekttilskudd i 2022 er      26 000 300 kroner

Tildelt driftstilskudd for 2022 er                       5 667 000 kroner

Tildelingene til prosjekttilskudd for 2022 er ikke ferdig behandlet ennå, men det gjenstår 2 530 000 kroner av rammen som utgjør 9,73 % av søknadssummen (per 1. mars 2023)

* (Kvensk Finsk Riksforbund sin kommentar) Behovet er langt større enn 11 millioner kroner. Søknadssummen gjenspeiler den lille posten som er gjort tilgjengelig i alle år, og at man søker om det man fikk årene før. Søknadssummen er kunstig lav.


Driftstilskudd

Organisasjonene er sentrale aktører i arbeidet med dialog mellom nasjonale minoriteter og sentrale myndigheter. De fyller også en viktig rolle med å fremme minoritetsgruppenes Interesser overfor sentrale aktører i samfunnet.

Dette viktige arbeidet begrenses i dag, fordi organisasjonene hverken har kapasitet eller økonomiske rammer til å igangsette en bred satsning på området.

Kulturrådets vurdering er at manglende profesjonalisering svekker organisasjonene, og vurderingen er at de nå ikke har de rammevilkårene som er nødvendig for å fylle rollen godt overfor lokallag og medlemmer. Den eksisterende rammen er heller ikke tilstrekkelig for at de små miljøene skal kunne være aktive politisk på nasjonalt nivå.

I sum er det et betydelig behov for kapasitetsbygging og profesjonalisering. Kulturrådet mener at arbeidet med å bygge bærekraftige organisasjoner må gå over tid, med en trinnvis oppskalering etter hvert som organisasjonene utvikler sterkere miljøer.


Avslutning

Det er et økende søkelys på nasjonale minoriteter som en del av et mangfold i Norge, og en større forståelse av at gruppenes kultur er en del av Norges felles kulturarv.

Kulturrådet arbeider nå for økt mangfold i kultursektoren, og nasjonale minoriteter er en prioritert gruppe. Vi opplever stadig mer oppmerksomhet på gruppene fra ulike aktører i kunst- og kultursektoren. Sammen med det økende nedslagsfeltet for ordningen internt i minoritetene, ser Kulturrådet et godt potensial i drift- og prosjektordningen som et virkemiddel for aktiv samfunnsdeltagelse og utvikling og formidling av språk, identitet og kultur.

Kulturrådet søker om en økning på 4 millioner kroner til styrking av drifts- og prosjektordningen til nasjonale minoriteter.

(Kvensk Finsk Riksforbund sin kommentar) Kvensk Finsk Riksforbund vil poengtere at 4 millioner må være et startskudd for en 4 millioners økning hvert år fremover. Budsjettet er kunstig lavt nå i forhold til Norge sine folkerettslige forpliktelser overfor nasjonale minoriteter. Vi vil påpeke at KDD forkastet søknaden fra Kulturrådet fordi den var «for seint innlevert» primo mars 2022.

KVENSK FINSK RIKSFORBUNDS EGET INNSPILL

Kap. 225. Post 63 og 67 – Realistiske skoletiltak

Kvensk Finsk Riksforbund er fornøyd med at en økning på en – 1 – elev som tar finsk undervisning på videregående skole fra 2020 til 2021 gir seg et utslag på en økning på kr. 200.000 i undervisningsbudsjettet.

Dette på tross av at vi registrerer den vanlige og svært alarmerende nedgangen i elever som tar finsk i grunnskolen. Det er helt klart at regjeringen må stake ut en NY kurs for å få opp tallet på elever som tar finsk for å nå visjon 2041.

2041 er et bærekraftig antall elever som tar finsk. På dette nivået kan vi utdanne nye finsklærere fra våre egne kvenske/norskfinske rekker. Det må til en betraktelig økning i satsingen på undervisningstiltak frem mot år 2041. Først og fremst må tiltakene være de rette.

Frem til at elevtallet 2041 er oppnådd betrakter vi at kvener/finner er utsatt for en fornorsking av norske myndigheter. Elevene og de foresatte generelt sett vil ha finsk. Det er kun i Porsanger det er en interesse for kvensk.

Det er folk som har rettigheter til språk, ikke språk som har rettigheter til brukere.

Det er ingen trøndere som krever opplæring i trøndersk, og i alle fall ikke det trønderske språket som vi hadde for 100 år siden.

Det eneste fornuftige er det grenseoverskridende finske språket. Den finske Bibelen har vært det skriftlige utgangspunktet siden 1500-tallet for alle finsktalende. Kvener skal kunne kommunisere med slekt, venner og kvener i Sverige, Finland, og når tiden tillater det, Russland. Dette har Norge ratifisert internasjonale konvensjoner på.

Staten finansierer gjennom Sametinget stipender til 340 elever som tar samisk på videregående skole i 2021.

Det samme året utbetalte Kvensk Finsk Studentnettverk og Kvensk Finsk Riksforbund stipender til 19 elever som tar finsk på videregående skole. I år har vi opplevd en økning på to stipender på videregående skole.

Vi ser derfor at vår ordning har hatt en positiv virkning for antallet elever som tar finsk, så langt.

Vi er bekymret for at staten vil motarbeide vårt tiltak gjennom en enda mindre synliggjøring av det finske språket til kvener/finner i Norge.

Del denne på:

Uutiset
Uutiset

Nå må Stortinget foreta en granskning av forvaltningen av Norges kulturelle olje

Nå må Stortinget foreta en granskning av forvaltningen av Norges kulturelle olje

Telemarksforsknings rapport om KMD

Rune Bjerkli fra Kvensk Finsk Riksforbund og Lillan Støen fra Taternes Landsforening har gått igjennom rapporten Telemarksforskning har skrevet om Kommunal- og moderniseringsdepartementets dårlige oppfølging av politikken rettet mot nasjonale minoriteter.

«For å oppnå intensjonen om medbestemmelse har myndighetene etablert et årlig møtested for dialog. Etter 16 år med Kontaktforum som møtepunkt, og nærmest like mange år med tilbakemelding om at dette ikke dekker behovet, er det grunn til å spørre hvorfor minoritetene ikke har blitt hørt.»

Sitatet stammer fra rapporten «Kulturell berikelse – politisk besvær» som ble frigitt av Telemarksforskning i mars 2020. Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD) som skal forvalte de nasjonale minoritetenes selvbestemmelsesrett er ikke en gang i stand til å forandre på møteformen som folkegruppene ønsker.

Det nye tusenåret startet med solid folkerettslig opptur for de historisk mest unike folkegruppene i Norge. Skogfinner, jøder, tater/romanifolket, rom(sigøynere), og kvener/norskfinner fikk sin folkerettslige anerkjennelse da Norge ratifiserte Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter i 1999. Folkegruppene hadde oppnådd sterkt vern i tiårene opp mot år 2000 gjennom flere lover og internasjonale forpliktelser. Spesielt artikkel 27 i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (1966) veier tungt, den er i tillegg tatt opp i norsk lov, Menneskerettsloven:

I de stater hvor det finnes etniske, religiøse eller språklige minoriteter, skal de som tilhører slike minoriteter ikke nektes retten til, sammen med andre medlemmer av sin gruppe, å dyrke sin egen kultur, bekjenne seg til og utøve sin egen religion, eller bruke sitt eget språk.
Telemarksforskning har foretatt en gjennomgang av den formelle politikken overfor folkegruppene i perioden 2000-19. Det er altså kun i de siste 20 årene myndighetene formelt har forvaltet det folkerettslige ansvaret staten har hatt siden Menneskerettighetene kom i 1948. I rapporten kan man dra ut minst fem områder som Stortinget og Regjeringen i den kommende Stortingsmeldingen kan rydde opp i:

  1. En grunnleggende misforståelse av den juridiske situasjonen.
  2. En kaotisk organisering av arbeidet.
  3. En innsats uten konkrete mål.
  4. En manglende forståelse av den komplekse psykologien.
  5. En sløvende, saliggjørende og ødeleggende ikke-interesse.
Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund

1. En grunnleggende misforståelse av den juridiske situasjonen

I rapporten presenterer Telemarksforskning flere eksempler på et beklagelig paradoks. Samtidig som folkegruppene har fått status og sterkere rettigheter, så forsvinner de siste restene av kulturene og språkene. Den grunnleggende misforståelsen er at myndighetene ser på folkegruppene som om bevaring av kulturarvene er utfordringen, mens folkegruppene ønsker å leve ut og bruke sine kulturer og språk.

I de opplysningene vi har fått fra Telemarksforskning er rapporten forsinket på grunn av diskusjoner fram og tilbake med Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD) «om forståelsen av sentrale begreper knyttet til forvaltning og forvaltningsansvar.» Når personer som daglig jobber med slike begreper må bruke et halvt år for å få en felles forståelse for disse, så må man stille store spørsmålstegn om forståelsen av resten av saksfeltet. Og da spesielt de juridiske realitetene og implikasjonene.

Norge har påtatt seg internasjonale forpliktelser som i stor grad er lovfestet i norsk lov. I korte trekk kan vi si at dette innebærer at folkegruppene skal positivt diskrimineres, så lenge det er nødvendig, og skal ha en stor grad av selvbestemmelse i alle saker som vedrører dem. For Norges nasjonale minoriteter blir dette regelrett ignorert.

De 11 personene i KMD som jobber med de samiske spørsmålene overøser samene med positiv diskriminering og selvbestemmelse i bøtter og spann. Disse 11 jobber i samme avdeling som de seks andre i KMD som jobber med skogfinner, jøder, tater/romanifolket, rom (sigøynere), og kvener/norskfinner. Disse seks gjør det stikk motsatte, ingen reell positiv diskriminering og enda mindre selvbestemmelse. Denne moralske og juridiske spagaten er et folkerettslig traume for den norske stat. Ethvert forsøk på å ta opp dette spørsmålet blir avvist. Folkeretten er helt klar på at slik forskjellsbehandling er ulovlig.

Rettighetene til skogfinner, jøder, tater/romanifolket, rom (sigøynere), og kvener/norskfinner skal manifesteres materielt og immaterielt. Sammen med andre medlemmer av sin gruppe, skal folkegruppene kunne dyrke sin egen kultur, bekjenne seg til og utøve sin egen religion, eller bruke sitt eget språk.

«Bruke sitt eget språk» innebærer kort og godt at den oppvoksende generasjon skal ha tilbud om undervisning på skolen i sitt eget språk, i tillegg til norsk og engelsk. Her får norske myndigheter, stat, region og kommuner stryk.

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund

2. En kaotisk organisering av arbeidet

I rapporten kommer det frem at KMD har fått en vanskelig oppgave, de skal samordne den nasjonale politikken for de impliserte folkegruppene. De skal koordinere innsatsen mellom departementene. Arbeidet innebærer direkte kontakt med representanter for folkegruppene som for eksempel å behandle søknader om tilskudd til folkeoppreisende kulturprosjekter.

Personalet i KMD skal ha stor honnør for den jobben de gjør. Rett og slett fordi spennvidden i arbeidsoppgavene er enorm. I rapporten sier KMD at «de politiske lederne styrer SAMI-avdelingen i KMD ned til banale detaljer». Når man så på toppen av alt må finne medmenneskelige løsninger sammen med andre byråkratiske kulturer og folkegrupper med vidt forskjellige språk og kulturer ute i felten, så er det umulig å få til gode løsninger.

Det finnes for eksempel ingen samordnet forvaltning rundt de folkegruppene som er på reise i sommerhalvåret. Det finnes ikke en forvaltning av barn i skolealder som i følge sin kultur er på reise i deler av skoleåret. Skoleverket klarer fint å tilrettelegge skolehverdagen til idrettsungdom som er mye borte, men man klarer ikke å løse dette for rom (sigøynere). Juridisk sett så er dette en grei sak for Oslo kommune, Kunnskapsdepartementet og KMD å forvalte.

Den oppvoksende slekt har en folkerettslig rett til å reise med sine foreldre i lengre periode av skoleåret. Så skal man finne løsningen for skolegangen med den reisende premissen.

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund

3. En innsats uten konkrete mål

I rapporten til Telemarksforskning blir det ikke oppgitt økonomiske tall fra Kunnskapsdepartementet for folkegruppenes skolegang. I den økonomiske oversikten blir det kun frigitt tall fra KMD som brukes til driftstøtte av interesseorganisasjoner, sentre, prosjekter og annet. Det oppgis ikke tall som viser hvor mye myndighetene bruker på skolegangen til folkegruppene eller andre budsjettposter som kan være viktige.

Dette er symptomatisk for den økonomiske forvaltningen. Det finnes ikke en helhetlig samordnet tanke bak investeringene, det finnes ingen konkrete målbare målsettinger, og man sløser tid og penger på veien mot udefinerte mål.

For kvenene/norskfinnene finnes det statistikk som er symptomatisk for myndighetenes satsing på nasjonale minoriteter. I den tiden man har «satset» mye på det kvenske/norskfinske, kvenske (språk)sentre og annet, så er elevtallene halvert for de som tar de likestilte finske og kvenske språkene. Og blant den halverte delen er det enda færre som virkelig kan språket. Det er ikke gitt at en elev som fullfører finsk i 10. klasse kan språket så godt at hen kan bruke det.

Når det ikke finnes konkrete mål, så blir det vanskeligere å oppnå noe. Det er ingen oversikt over virkemidlene man iverksetter i skoleverket eller i utdanningen av flere språklærere. Det er ingen oversikt med muligheter der man kan bruke folkeretten mot utdanningsforskrifter etc. som gjør det vanskeligere å rekruttere flere kvenske/finske lærerkrefter.

Under fornorskningen av kvener/norskfinner brukte man økonomiske insentiv rettet personlig til lærerne for at de ikke skulle snakke finsk/kvensk til elevene. Folkeretten gir myndighetene i dag muligheten til å gi lærere som vil eller kan undervise i kvensk eller finsk (og begge deler) økonomiske fordeler for å gjenopprette skadene av fornorskningen.

Når det ikke finnes konkrete mål, så er det heller ikke mulighet til å kritisere resultatene. (Det er muligens det som er meningen).

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund

4. En manglende forståelse av den komplekse psykologien

Rapporten tar opp en rekke psykologiske utfordringer som krever at myndighetene i større grad må bruke hjertet i stedet for hjernen i mange tilfeller.

Den største psykologiske utfordringen har myndighetene selv. Det koster så lite å komme med en unnskyldning. Rapporten til Telemarksforskning går langt inn i dette, de siterer en informant fra embetsverket som mener at norske myndigheter har noe å lære av andre land når det gjelder slike unnskyldninger:

Man undervurderer symbolske politiske handlinger. Man ser i andre land at rituelle unnskyldninger har hatt veldig kraftfull virkning. I Norge har kanskje de økonomiske oppreisningene kommet for fort.

Noen folkegrupper sier det nokså klart at unnskyldninger fra hjertet har større verdi enn penger. Det virker som om myndighetene pøser ut med penger i hytt og vær for å unngå å komme med unnskyldninger. Den norske stat kommer svært sjeldent ut med uforbeholdne unnskyldninger. For mange blir dette utøvelse av mental vold som gjør vondt verre.

Vi ser dette på Regjeringsadvokatkontoret og i Barne- og familiedepartementet (BFD) i forbindelse med domfellelsene som skjer nærmest månedlig i Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Familier blir ødelagt for åpen scene, og myndighetene er ute av stand til verken å akseptere realitetene, eller å unnskylde seg fordi de av prinsipp eller av uegnet personlighet aldri gjør det.

Den lengste sekvensen i rapporten omhandler KMDs håndtering av erstatningsordningen til taterne/romanifolket på 75 millioner kroner. Rapporten konkluderer med at saken er så stygg at forholdet mellom taterne/romanifolket og KMD ikke lar seg reparere. Bjørn Olav Megards og KMDs håndtering av erstatningsordningen er en soleklar kandidat for en uavhengig gransking av Stortinget.

Ikke bare er unnskyldning helbredende, den gir folk en mulighet til å begynne på nytt, og den sparer (kynisk å si i en slik sammenheng) staten for utgifter.

Folkegruppene som rapporten omhandler har sine egne djevler å bekjempe i tillegg. Rapporten nevner dette med kumulativ diskriminering. Den diskrimineringen foreldrene ble utsatt for overføres til neste generasjon. For ikke så lenge siden ble hesten din avlivet av lensmannen, hvis du var av taterslekt. Barna fikk beskjed om ikke å røpe at de var tater/romani fordi dette ville føre til fordervelse. Den holdningen man får til lensmannen og øvrigheten blir deretter og vil henge igjen i en tid selv om lensmannen ikke kommer for å avlive hesten din.

Tilliten kommer med andre ord ikke tilbake på bestilling. Dette kan gjøre arbeid mellom myndighetene og folkegruppene svært utfordrende. Gode dialoger i denne settingen er avgjørende viktig.

Vanligvis vil myndighetene jobbe med folk som representerer en gruppe mennesker. For de aktuelle folkegruppene i denne rapporten kan man støte på en annen problemstilling. Mange i folkegruppen vil ikke identifisere seg for den man er. På grunn av diskriminering, som kan føre til at du ikke får deg bolig eller jobb, er kostnaden stor ved å eksponere seg. Går man stille i dørene så får man være i fred. De som står frem må i enda større grad enn andre stå alene, folkegruppen kommer deg ikke til unnsetning. Støtten er der, men den er stille og skjult.

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund

5. En sløvende, saliggjørende og ødeleggende ikke-interesse

Rapporten omtaler i flere vendinger mangelen på kunnskap om folkegruppene blant folk flest, i kommunene, og blant politikerne. Når folkegruppen skjuler sin etniske identitet for å unngå diskriminering vil til og med folkegruppene selv bidra til at kunnskapen er lav hos resten av befolkningen.

Informasjon om Norges nasjonale minoriteter drukner i all annen informasjon og det er andre saker som er viktigere for spesielt politikerne.
Disse faktorene bidrar til å gjøre det viktige temaet ikke-interessant for en altfor stor andel av befolkningen og politikerne. Dessverre, når temaet ikke er interessant og det kommer langt ned på den enkeltes prioriteringsliste, så blir saksbehandlingen lite kritisk.

Ikke-interessen blir derfor ødeleggende for folkegruppene vi snakker om, det blir lite kraft i politikken. Den manglende oppmerksomheten blir saliggjørende for de dårlige resultatene i arbeidet.

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund

Konvensjonene har blitt et alibi for at kulturene og språkene forsvinner

Rapporten til Telemarksforskning gir direkte og indirekte innblikk i hvordan landets kulturelle olje forvaltes:

  • KMD har brukt bortimot en million kroner på en rapport som i realiteten anbefaler en avløsning av seg selv.
  • KMDs forvaltning av taternes/romanifolkets erstatningsfond er så katastrofal at den fortjener en utredning.
  • Politikken og forvaltningen tar ikke høyde for at rettighetene skal materialiseres.
  • Organiseringen er kaotisk og ikke samordnet.
  • Politikken og forvaltningen har ingen konkrete mål som kan måles.
  • Politikken og forvaltningen mangler grunnleggende medfølelse for folk med enkle behov.
  • Av mangel på interesse så lider mange.
  • KMD/SAMI er det største hinder for gjennomføringen av den politikken som Stortinget har vedtatt.

Samtidig som myndighetene vifter i triumf med internasjonale konvensjoner, så forsvinner kulturene og språkene fra gatene, landeveiene, og sjøleiene.

Del denne på:

Knyttneve

Tittel

Gå til toppen