Nr. 1 i Norden: KVENSK FINSK RIKSFORBUND

Nr. 11 i verden: Sannhet i Storfjord /IDIL2022-2032

Telemarksforsknings rapport om KMD

Da Sannhets- og forsoningskommisjonen og Kvensk Finsk Riksforbund arrangerte et folkemøte i Skibotn – Sannhet i Storfjord – så var det  første gang at kommisjonen var på et folkemøte i Storfjord. På hovedbildet: Ketil Zachariassen, Ivar Bjørklund, Bjørnar Seppola, og Rune Bjerkli.

Del denne på:

Dette møtet var et av de aller første møtene som er knyttet opp mot UNESCOs internasjonale tiår for lokale tradisjonsspråk. På møtet kom det opp flere momenter. I denne artikkelen er vi innom bare to – tre temaer. Det finske språket til kvener/finner er viktig, og den strukturelle forskjellsbehandlingen norske myndigheter gjennomfører mellom kvener/finner og samer er like viktig. Sannhets- og forsoningskommisjonen er ikke nevneverdig interessert i noen av temaene, det ligger an til stor oppmerksomhet rundt det samiske. På tross av at objektive data skulle tilsi at kvener/finner er de som virkelig er fornorsket, i tillegg til å være en gjenstand for en samifisering. Kommisjonen synes å ha den holdningen at “sånn er loven, og da er det jo greit”. Men, det er jo akkurat dette som er grunnen til at vi har en sannhetskommisjon, tidligere tiders (og dagens) feilaktige lover og virkemidler som man skal ta et oppgjør med.

Dette møtet var det første møtet i Norge og i Norden som var et arrangement i forbindelse med UNESCO sitt Internasjonale tiår for tradisjonelle lokalspråk 2022-2032 (The International Decade of Indigenous Languages 2022-2032 – IDIL2022-2032).

Kvensk Finsk Riksforbund har nå sørget for at vi i dette tiåret kom på 11. plass blant de første arrangementene når vi ser i et globalt perspektiv.

Den internasjonale definisjonen av «indigenous languages» er bredere enn den norske definisjonen norske myndigheter har med «urfolksspråk». Norske myndigheter, inkludert sannhets- og forsoningskommisjonen, bruker «urfolksdefininsjonen» til å fremheve de som betrakter seg som samer. I Norge skal de som betrakter seg som samer kunne bli positivt diskriminert av alle i Norge med loven i hånd.

Kvensk Finsk Riksforbund er i likhet med Forente Nasjoner (UN) og Europarådet (CoE) mot enhver form for diskriminering basert på etnisk tilhørighet. Norske myndigheters positive diskriminering av de som betrakter seg som samer er derfor folkerettslig ulovlig.

Mottoet til UNESCO i forbindelse med tiåret er: “Leaving no one behind, no one outside” – by 2032.

(Etterlater ingen, ingen utenfor – innen 2032)

På tross av at vi har fått lovnader fra Sannhets- og forsoningskommisjonens leder, Dagfinn Høybråten, om at de skal ta opp myndighetenes forskjellsbehandling av samer og kvener/finner, så ser det ikke ut til at man gjør det i praksis.

Dette kom klart frem i løpet av møtet i Skibotn. Kommisjonsmedlem Ivar Bjørklund, som erstattet Marit Myrvold som hadde meldt forfall til møtet, stilte spørsmål på hvordan Kvensk Finsk Riksforbund kunne være med i IDIL2022-2032?

Som om det finske språket til kvener/finner, som har vært brukt like lenge som det norske språket i Norge, ikke kan involvere seg i et internasjonalt storprosjekt som går ut på redde flest mulige språk. FN og UNESCO sitt internasjonale tiår er spesielt rettet mot å revitalisere språkene til marginaliserte folkegrupper i nasjonalstatene.

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund

Kommisjonen ute av stand til å se den kvenske/finske situasjonen

Det er bevist at kvener/finner er i ferd med å miste sitt etniske språk. På tross av at kommisjonen også skal granske den urett kvener/finner er blitt utsatt for, så bruker man dagens påståtte rettstilstand som et argument for ikke å ta verken sannhet eller situasjonen til kvener/finners språk og kultur på alvor.

Det skinner igjennom at det er de samiske språkene som er viktigere enn finsk i Norge, blant kommisjonens medlemmer. Og da blir det vanskelig for kommisjonen å oppfylle sitt mandat på en nøytral måte.

Fornorskingen av kvener/finner har gjort at det er lite igjen av det kvenske/finske. Dagens lovverk og situasjon forverrer situasjonen. Mange i kommisjonen har vært viktige premissleverandører til dagens fornorskings- og samifiseringspolitikk av kvener/finner.

Sluttrapporten ser ut til å bli en manifestering av en videre fornorsking/samifisering av det kvenske/finske. Vi blir nektet en anledning til å få vår fulle stemme inn i rapporten, fordi det ikke er lagt opp til det.

Ivar Bjørklund hevdet det er klar folkerett at samene skal ha sine rettigheter i henhold til artikkel 27 i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter. Kvensk Finsk Riksforbund ved Rune Bjerkli sa det er enda klarere folkerett at folk ikke skal forskjellsbehandles i henhold til artikkel 26 i den samme konvensjonen.

Art 26.

Alle er like for loven og har uten noen form for forskjellsbehandling rett til lik beskyttelse av loven. I dette øyemed skal lovgivningen forby enhver form for forskjellsbehandling og sikre alle likeverdig og effektiv beskyttelse mot forskjellsbehandling på noe slikt grunnlag som rase, hudfarge, kjønn, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, eiendom, fødsel eller stilling forøvrig.

Art 27.

I de stater hvor det finnes etniske, religiøse eller språklige minoriteter, skal de som tilhører slike minoriteter ikke nektes retten til, sammen med andre medlemmer av sin gruppe, å dyrke sin egen kultur, bekjenne seg til og utøve sin egen religion, eller bruke sitt eget språk.

(Denne gjelder kvener/finner like mye som den gjelder samer, som alle andre artikler i denne lovteksten. Siden dette er internasjonal lov som er tatt inn i menneskerettsloven i Norge står artiklene høyere enn grunnloven i den juridiske rangstigen)

Skal en etnisk folkegruppe positivt diskrimineres, så må følgelig andre folkegrupper bli like positivt diskriminert. I et så velfungerende demokrati som Norge, er behovet for den voldsomme positive diskriminering samene blir tilgodesett overflødig.

Med det finmaskede velferdsnettet man har opparbeidet seg, er det unødvendig med den positive diskrimineringen av de som betrakter seg som samer.

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund

Bjørklunds totalitære tilnærming

Bjørklund forsøkte deretter å spille «EDL-kortet» for å antyde at Kvensk Finsk Riksforbund skal være rasistisk/anti-samisk, noe Bjerkli ikke aksepterte og satt en stopper for.

Her skal vi redegjøre kort for grunnen til å stoppe Bjørklund på dette punktet:

Helt siden EDL (Etnisk, demokratisk, likeverd) så sitt lys har ekstreme krefter innen det samiske miljøet demonisert EDL. EDL er en organisasjon som kjemper for at alle etniske grupper er likeverdige – altså er det en organisasjonen som er alt annet enn demoner/rasister/anti-samisk.

At anti-demokratiske krefter spesielt innenfor Norske samers riksforbund (NSR) og Norske kveners forbund (NKF) ikke vil ha en slik debatt, viser en mørk udemokratisk tilbøyelighet som Kvensk Finsk Riksforbund ikke aksepterer.

EDL er skeptisk til samepolitikken, motivene bak den, og resultatene det kan føre til. Og det er helt legitimt å ta dette opp til debatt. At anti-demokratiske krefter spesielt innenfor Norske samers riksforbund (NSR) og Norske kveners forbund (NKF) ikke vil ha en slik debatt, viser en mørk udemokratisk tilbøyelighet som Kvensk Finsk Riksforbund ikke aksepterer.

Den positive diskrimineringen er igangsatt fordi samene skal være i en såkalt sårbar posisjon. Positiv diskriminering er folkerettslig lovlig frem til folkegruppen er på samme nivå som majoriteten, sånn cirka. Man skulle tro at en positiv diskriminering før eller siden vil føre den underlegne opp på et majoritetsnivå.

Allerede i det første Samerettsutvalgets innstilling NOU 1984:18 Om samenes rettsstilling, ble det fastslått at positiv særtiltak for en gruppe alene ville komme i strid med folkeretten.

Det vil si at før eller senere kan de positive diskrimineringstiltakene bli brukt der samene ikke er sårbare, men overlegne. Der de er i en forsvarsposisjon, til og med i en angrepsposisjon. Da kan folk som ønsker å representere tilsynelatende samiske interesser utøve makt, på bekostning av resten av samfunnet inkludert en stor del av samene. Vi ser allerede denne maktutøvelsen. Den har foregått mer eller mindre hele tiden.

Bjørklund og flere andre fremtredende sameforkjempere prøver, og har i stor grad har lykkes med, å snu ting på hodet. Den totalitære holdningen de ekstreme sameforkjemperne har til de grunnleggende demokratiske spillereglene er skremmende.

Bjørklund prøvde med EDL-kortet på folkemøte å demonisere Kvensk Finsk Riksforbund for å ta opp et helt legitimt tema i et demokratisk samfunn. Hensikten er å demonisere oss slik at vi ikke skal ta opp spørsmålet. Derfor finnes det følgelig nesten ingen som tørr å ta opp spørsmålet.

Vi kan her avsløre at Bjørklund tok det et steg videre allerede i forkant av folkemøtet, der han tar initiativ til å frata oss den (knøttlille) statlige støtten vi bruker for å fremme kvenske/finske interesser. Vi syns det er betenkelig at kommisjonsmedlemmer deltar i samisk netthets rettet mot kvenfinner.

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund

Objektive fakta er viktigere enn subjektive følelser

Styreleder Bjørnar Seppola i Kvensk Finsk Riksforbund påpekte overfor Bjørklund etter møtet at kommisjonen er mest opptatt av det samiske. At kommisjonen fokuserer mer på subjektive følelser enn på objektive fakta.

Det er forståelig at mange mennesker ble traumatiserte under det psykiske press fornorskningen medførte. Men vi er skeptisk til en innfallsvinkel hvor de som er mest traumatiserte skal være i de som er best egnet til å beskrive virkningen av politikken og dermed best egnet til å foreslå tiltak som fører oss ut av uføret. Det var en del mennesker som på grunn av fornorskningstrykket, skapte et mottrykk og styrket egen kompetanse i eget språk.

Kvenene/finnene mistet sitt språk minst en generasjon før samene, slik at mange kvener/finner ikke har nærhet til de forrige generasjonene med språkferdighet som samer har.

I tillegg synes ikke kvener/finner å være opptatt av å fortelle lidelseshistorier. Ethvert menneske har sine tunge stunder, det er en selvfølgelig del av det å leve. Kvener/finner har vært og er mer opptatt av å bidra til en av verdens beste velferdsstater.

De kvenskfinske miljøene er mer opptatt av de økonomiske skadevirkningene for de kvenskfinske lokalsamfunnene og derigjennom for hele samfunnet.

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund

Til syvende og sist er det et spørsmål om økonomi

En velferdsstat som kunne være enda mer bærekraftig i kvenske/finske områder dersom norske myndigheter ikke hadde vært så opptatt å fornorske/samifisere det kvenske/finske. Ødeleggelsen av den kvenske/finske økonomien gav størst negativt utslag.

I dag har kvener/finner ingen kontakt med industri og kompetansemiljøer i for eksempel Finland. Handelsstatistikken mellom Norge og Finland er i dag derfor unormalt lav. Og dette er negativt for hele det nordnorske og dermed det norske næringslivet.

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund

Del denne på:

Knyttneve

Av |2022-03-17T02:29:57+01:00mars 11th, 2022|Kategorier: Nyheter, Ytring|Stikkord: , , |

Nå må Stortinget foreta en granskning av forvaltningen av Norges kulturelle olje

Nå må Stortinget foreta en granskning av forvaltningen av Norges kulturelle olje

Telemarksforsknings rapport om KMD

Rune Bjerkli fra Kvensk Finsk Riksforbund og Lillan Støen fra Taternes Landsforening har gått igjennom rapporten Telemarksforskning har skrevet om Kommunal- og moderniseringsdepartementets dårlige oppfølging av politikken rettet mot nasjonale minoriteter.

«For å oppnå intensjonen om medbestemmelse har myndighetene etablert et årlig møtested for dialog. Etter 16 år med Kontaktforum som møtepunkt, og nærmest like mange år med tilbakemelding om at dette ikke dekker behovet, er det grunn til å spørre hvorfor minoritetene ikke har blitt hørt.»

Sitatet stammer fra rapporten «Kulturell berikelse – politisk besvær» som ble frigitt av Telemarksforskning i mars 2020. Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD) som skal forvalte de nasjonale minoritetenes selvbestemmelsesrett er ikke en gang i stand til å forandre på møteformen som folkegruppene ønsker.

Det nye tusenåret startet med solid folkerettslig opptur for de historisk mest unike folkegruppene i Norge. Skogfinner, jøder, tater/romanifolket, rom(sigøynere), og kvener/norskfinner fikk sin folkerettslige anerkjennelse da Norge ratifiserte Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter i 1999. Folkegruppene hadde oppnådd sterkt vern i tiårene opp mot år 2000 gjennom flere lover og internasjonale forpliktelser. Spesielt artikkel 27 i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (1966) veier tungt, den er i tillegg tatt opp i norsk lov, Menneskerettsloven:

I de stater hvor det finnes etniske, religiøse eller språklige minoriteter, skal de som tilhører slike minoriteter ikke nektes retten til, sammen med andre medlemmer av sin gruppe, å dyrke sin egen kultur, bekjenne seg til og utøve sin egen religion, eller bruke sitt eget språk.
Telemarksforskning har foretatt en gjennomgang av den formelle politikken overfor folkegruppene i perioden 2000-19. Det er altså kun i de siste 20 årene myndighetene formelt har forvaltet det folkerettslige ansvaret staten har hatt siden Menneskerettighetene kom i 1948. I rapporten kan man dra ut minst fem områder som Stortinget og Regjeringen i den kommende Stortingsmeldingen kan rydde opp i:

  1. En grunnleggende misforståelse av den juridiske situasjonen.
  2. En kaotisk organisering av arbeidet.
  3. En innsats uten konkrete mål.
  4. En manglende forståelse av den komplekse psykologien.
  5. En sløvende, saliggjørende og ødeleggende ikke-interesse.
Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund

1. En grunnleggende misforståelse av den juridiske situasjonen

I rapporten presenterer Telemarksforskning flere eksempler på et beklagelig paradoks. Samtidig som folkegruppene har fått status og sterkere rettigheter, så forsvinner de siste restene av kulturene og språkene. Den grunnleggende misforståelsen er at myndighetene ser på folkegruppene som om bevaring av kulturarvene er utfordringen, mens folkegruppene ønsker å leve ut og bruke sine kulturer og språk.

I de opplysningene vi har fått fra Telemarksforskning er rapporten forsinket på grunn av diskusjoner fram og tilbake med Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD) «om forståelsen av sentrale begreper knyttet til forvaltning og forvaltningsansvar.» Når personer som daglig jobber med slike begreper må bruke et halvt år for å få en felles forståelse for disse, så må man stille store spørsmålstegn om forståelsen av resten av saksfeltet. Og da spesielt de juridiske realitetene og implikasjonene.

Norge har påtatt seg internasjonale forpliktelser som i stor grad er lovfestet i norsk lov. I korte trekk kan vi si at dette innebærer at folkegruppene skal positivt diskrimineres, så lenge det er nødvendig, og skal ha en stor grad av selvbestemmelse i alle saker som vedrører dem. For Norges nasjonale minoriteter blir dette regelrett ignorert.

De 11 personene i KMD som jobber med de samiske spørsmålene overøser samene med positiv diskriminering og selvbestemmelse i bøtter og spann. Disse 11 jobber i samme avdeling som de seks andre i KMD som jobber med skogfinner, jøder, tater/romanifolket, rom (sigøynere), og kvener/norskfinner. Disse seks gjør det stikk motsatte, ingen reell positiv diskriminering og enda mindre selvbestemmelse. Denne moralske og juridiske spagaten er et folkerettslig traume for den norske stat. Ethvert forsøk på å ta opp dette spørsmålet blir avvist. Folkeretten er helt klar på at slik forskjellsbehandling er ulovlig.

Rettighetene til skogfinner, jøder, tater/romanifolket, rom (sigøynere), og kvener/norskfinner skal manifesteres materielt og immaterielt. Sammen med andre medlemmer av sin gruppe, skal folkegruppene kunne dyrke sin egen kultur, bekjenne seg til og utøve sin egen religion, eller bruke sitt eget språk.

«Bruke sitt eget språk» innebærer kort og godt at den oppvoksende generasjon skal ha tilbud om undervisning på skolen i sitt eget språk, i tillegg til norsk og engelsk. Her får norske myndigheter, stat, region og kommuner stryk.

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund

2. En kaotisk organisering av arbeidet

I rapporten kommer det frem at KMD har fått en vanskelig oppgave, de skal samordne den nasjonale politikken for de impliserte folkegruppene. De skal koordinere innsatsen mellom departementene. Arbeidet innebærer direkte kontakt med representanter for folkegruppene som for eksempel å behandle søknader om tilskudd til folkeoppreisende kulturprosjekter.

Personalet i KMD skal ha stor honnør for den jobben de gjør. Rett og slett fordi spennvidden i arbeidsoppgavene er enorm. I rapporten sier KMD at «de politiske lederne styrer SAMI-avdelingen i KMD ned til banale detaljer». Når man så på toppen av alt må finne medmenneskelige løsninger sammen med andre byråkratiske kulturer og folkegrupper med vidt forskjellige språk og kulturer ute i felten, så er det umulig å få til gode løsninger.

Det finnes for eksempel ingen samordnet forvaltning rundt de folkegruppene som er på reise i sommerhalvåret. Det finnes ikke en forvaltning av barn i skolealder som i følge sin kultur er på reise i deler av skoleåret. Skoleverket klarer fint å tilrettelegge skolehverdagen til idrettsungdom som er mye borte, men man klarer ikke å løse dette for rom (sigøynere). Juridisk sett så er dette en grei sak for Oslo kommune, Kunnskapsdepartementet og KMD å forvalte.

Den oppvoksende slekt har en folkerettslig rett til å reise med sine foreldre i lengre periode av skoleåret. Så skal man finne løsningen for skolegangen med den reisende premissen.

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund

3. En innsats uten konkrete mål

I rapporten til Telemarksforskning blir det ikke oppgitt økonomiske tall fra Kunnskapsdepartementet for folkegruppenes skolegang. I den økonomiske oversikten blir det kun frigitt tall fra KMD som brukes til driftstøtte av interesseorganisasjoner, sentre, prosjekter og annet. Det oppgis ikke tall som viser hvor mye myndighetene bruker på skolegangen til folkegruppene eller andre budsjettposter som kan være viktige.

Dette er symptomatisk for den økonomiske forvaltningen. Det finnes ikke en helhetlig samordnet tanke bak investeringene, det finnes ingen konkrete målbare målsettinger, og man sløser tid og penger på veien mot udefinerte mål.

For kvenene/norskfinnene finnes det statistikk som er symptomatisk for myndighetenes satsing på nasjonale minoriteter. I den tiden man har «satset» mye på det kvenske/norskfinske, kvenske (språk)sentre og annet, så er elevtallene halvert for de som tar de likestilte finske og kvenske språkene. Og blant den halverte delen er det enda færre som virkelig kan språket. Det er ikke gitt at en elev som fullfører finsk i 10. klasse kan språket så godt at hen kan bruke det.

Når det ikke finnes konkrete mål, så blir det vanskeligere å oppnå noe. Det er ingen oversikt over virkemidlene man iverksetter i skoleverket eller i utdanningen av flere språklærere. Det er ingen oversikt med muligheter der man kan bruke folkeretten mot utdanningsforskrifter etc. som gjør det vanskeligere å rekruttere flere kvenske/finske lærerkrefter.

Under fornorskningen av kvener/norskfinner brukte man økonomiske insentiv rettet personlig til lærerne for at de ikke skulle snakke finsk/kvensk til elevene. Folkeretten gir myndighetene i dag muligheten til å gi lærere som vil eller kan undervise i kvensk eller finsk (og begge deler) økonomiske fordeler for å gjenopprette skadene av fornorskningen.

Når det ikke finnes konkrete mål, så er det heller ikke mulighet til å kritisere resultatene. (Det er muligens det som er meningen).

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund

4. En manglende forståelse av den komplekse psykologien

Rapporten tar opp en rekke psykologiske utfordringer som krever at myndighetene i større grad må bruke hjertet i stedet for hjernen i mange tilfeller.

Den største psykologiske utfordringen har myndighetene selv. Det koster så lite å komme med en unnskyldning. Rapporten til Telemarksforskning går langt inn i dette, de siterer en informant fra embetsverket som mener at norske myndigheter har noe å lære av andre land når det gjelder slike unnskyldninger:

Man undervurderer symbolske politiske handlinger. Man ser i andre land at rituelle unnskyldninger har hatt veldig kraftfull virkning. I Norge har kanskje de økonomiske oppreisningene kommet for fort.

Noen folkegrupper sier det nokså klart at unnskyldninger fra hjertet har større verdi enn penger. Det virker som om myndighetene pøser ut med penger i hytt og vær for å unngå å komme med unnskyldninger. Den norske stat kommer svært sjeldent ut med uforbeholdne unnskyldninger. For mange blir dette utøvelse av mental vold som gjør vondt verre.

Vi ser dette på Regjeringsadvokatkontoret og i Barne- og familiedepartementet (BFD) i forbindelse med domfellelsene som skjer nærmest månedlig i Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Familier blir ødelagt for åpen scene, og myndighetene er ute av stand til verken å akseptere realitetene, eller å unnskylde seg fordi de av prinsipp eller av uegnet personlighet aldri gjør det.

Den lengste sekvensen i rapporten omhandler KMDs håndtering av erstatningsordningen til taterne/romanifolket på 75 millioner kroner. Rapporten konkluderer med at saken er så stygg at forholdet mellom taterne/romanifolket og KMD ikke lar seg reparere. Bjørn Olav Megards og KMDs håndtering av erstatningsordningen er en soleklar kandidat for en uavhengig gransking av Stortinget.

Ikke bare er unnskyldning helbredende, den gir folk en mulighet til å begynne på nytt, og den sparer (kynisk å si i en slik sammenheng) staten for utgifter.

Folkegruppene som rapporten omhandler har sine egne djevler å bekjempe i tillegg. Rapporten nevner dette med kumulativ diskriminering. Den diskrimineringen foreldrene ble utsatt for overføres til neste generasjon. For ikke så lenge siden ble hesten din avlivet av lensmannen, hvis du var av taterslekt. Barna fikk beskjed om ikke å røpe at de var tater/romani fordi dette ville føre til fordervelse. Den holdningen man får til lensmannen og øvrigheten blir deretter og vil henge igjen i en tid selv om lensmannen ikke kommer for å avlive hesten din.

Tilliten kommer med andre ord ikke tilbake på bestilling. Dette kan gjøre arbeid mellom myndighetene og folkegruppene svært utfordrende. Gode dialoger i denne settingen er avgjørende viktig.

Vanligvis vil myndighetene jobbe med folk som representerer en gruppe mennesker. For de aktuelle folkegruppene i denne rapporten kan man støte på en annen problemstilling. Mange i folkegruppen vil ikke identifisere seg for den man er. På grunn av diskriminering, som kan føre til at du ikke får deg bolig eller jobb, er kostnaden stor ved å eksponere seg. Går man stille i dørene så får man være i fred. De som står frem må i enda større grad enn andre stå alene, folkegruppen kommer deg ikke til unnsetning. Støtten er der, men den er stille og skjult.

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund

5. En sløvende, saliggjørende og ødeleggende ikke-interesse

Rapporten omtaler i flere vendinger mangelen på kunnskap om folkegruppene blant folk flest, i kommunene, og blant politikerne. Når folkegruppen skjuler sin etniske identitet for å unngå diskriminering vil til og med folkegruppene selv bidra til at kunnskapen er lav hos resten av befolkningen.

Informasjon om Norges nasjonale minoriteter drukner i all annen informasjon og det er andre saker som er viktigere for spesielt politikerne.
Disse faktorene bidrar til å gjøre det viktige temaet ikke-interessant for en altfor stor andel av befolkningen og politikerne. Dessverre, når temaet ikke er interessant og det kommer langt ned på den enkeltes prioriteringsliste, så blir saksbehandlingen lite kritisk.

Ikke-interessen blir derfor ødeleggende for folkegruppene vi snakker om, det blir lite kraft i politikken. Den manglende oppmerksomheten blir saliggjørende for de dårlige resultatene i arbeidet.

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund

Konvensjonene har blitt et alibi for at kulturene og språkene forsvinner

Rapporten til Telemarksforskning gir direkte og indirekte innblikk i hvordan landets kulturelle olje forvaltes:

  • KMD har brukt bortimot en million kroner på en rapport som i realiteten anbefaler en avløsning av seg selv.
  • KMDs forvaltning av taternes/romanifolkets erstatningsfond er så katastrofal at den fortjener en utredning.
  • Politikken og forvaltningen tar ikke høyde for at rettighetene skal materialiseres.
  • Organiseringen er kaotisk og ikke samordnet.
  • Politikken og forvaltningen har ingen konkrete mål som kan måles.
  • Politikken og forvaltningen mangler grunnleggende medfølelse for folk med enkle behov.
  • Av mangel på interesse så lider mange.
  • KMD/SAMI er det største hinder for gjennomføringen av den politikken som Stortinget har vedtatt.

Samtidig som myndighetene vifter i triumf med internasjonale konvensjoner, så forsvinner kulturene og språkene fra gatene, landeveiene, og sjøleiene.

Del denne på:

Knyttneve

Gå til toppen