Hvem er kvenene?

Hva har endret seg siden 1990?

Kvenene

Bjørnar Seppola skrev en artikkel i Menneske og miljø – Årboka for Nord-Troms i 1990 der han forklarer «Hvem er kvenene?». Den er interessant i dag av flere grunner. Her er artikkelen 34 år etter.

Del denne på:

Artikkelen «Hvem er kvenene?» er bemerkelsesverdig dagsaktuell på tross av at det har gått flere tiår og at kvenene har fått anerkjent status som et eget folk. Blant annet har Den finsk-ugriske verdenskongress anerkjent kvenene som et urfolk. Artikkelen er uredigert.

Skillelinje

Hvem er kvenene?

Av Bjørnar Seppola

Det er mange som har forsøkt seg på å definere folkenavnet kven. Det mest vanlige har vært at man har tatt et historisk utgangspunkt. Kvenene har vært en norsk betegnelse på finskspråklige grupper som streifet omkring på Nordkalotten og som konkurrerte med nordmennene om handel og skattlegging. De er nevnt første gang i Ottars beretning fra 800-tallet. Ottar bodde trolig i Sør-Troms og kvenene opererer nord og øst for Ottars land.

I historiske kilder fra middelalderen treffer vi også på kvenene. De er en finskspråklig folkegruppe som driver jakt, fangst, fiske og handel på Nordkalotten. Fra rundt år 1600 skjer det en omfattende omlegging av næringsstrukturen i det nordlige området. Folk blir bofaste. Dette gjelder også kvenene. De slår seg ned som spredte bureisere og jordbrukere ved de store elvene og sjøene på innlandet og i fjordene på norskekysten. I løpet av 1700- og 1800-tallet skjer det av ulike årsaker flere emigrasjonsbølger av folk fra innlandet ut mot kysten. De spredte kvenske bosetningene fra gammel tid voks på denne tiden opp til hele bygdelag hvor finsk språk og kultur var dominerende.

Det var de historiske kvener. Eller kvensk historie om man vil. Det er imidlertid ikke dette utgangspunkt som er det viktigste for dette arbeid vi har foran oss. Viktigere er kvenene som en del av det norske samfunn. Da den norske staten ble dannet i 1814 oppdaget man fort at det var minst tre folkegrupper i Norge. Eller tre typer nordmenn om man vil. De som snakket norsk, de som snakket samisk og de som snakket finsk. Denne siste gruppen ble registrert i norske folkeregistre og tellinger under benevnelsen kvener. Og her er vi ved kjernen til den kven-definisjonen som er aktuell for oss i dag.

Kvener er nordmenn med finsk etnisitet.

Enkelte vil kanskje hevde at man kan bruke betegnelsen kvener på tornedalinger, de finske på Kolakysten og andre grupper. Det rokker imidlertid ikke ved det faktum at kvenene i Norge ikke er finlendere i utlandet. Det er Norge som er vårt hjemland. Det er dette landet, og dette samfunnet vi vil bygge ut og bo i. Vi har en like sterk historisk rett til det norske samfunnet som norsk og samisktalende nordmenn. Og vi har en klar rett til å være nordmenn og samtidig dyrke finsk språk og kultur. Den norske staten har også plikt til å forvalte felles ressurser slik at vårt språk og vår kultur får sin rettmessige del.

Over fjellene i nord har det alltid flyttet mennesker. I de kvenske samfunnene er derfor en rekke mennesker født på finsk og svensk side av grensen. I finsk miljø i Nord-Sverige og i Finland lever det på samme måte finskspråklige mennesker som er født i Norge. Dette er et fenomen som trolig er like gammelt som befolkningen her oppe.

Noen har ønsket å trekke et skille mellom mennesker som er flyttet hit fra Finland i årene etter krigen og etterkommere av de gamle kvener. Dette er et unødvendig og uhensiktsmessig skille som ikke tjener kvenenes interesser. Det avgjørende må være hvilket samfunn man føler ti1knytning til. Det må derfor legges vekt på egendefinisjon. Samtidig må man være åpen for at mange mennesker føler tilknytning til flere samfunn. Kanskje både norsk, finsk og samisk. Det kvenske er ikke et enten eller, men snarere et både og.

Den kvenske historien i Norge er en ærerik historie. Det er ingen lidelseshistorie. Likevel kan ingen benekte at fornorskingspolitikken har funnet sted. De kulturelle ferdighetene i egen kultur er sterkt svekket blant kvenene. Mange har mistet det finske språket. Andre kan kanskje noen få ord, ei regle, en visestubbe og en melodi. Det kan væte mønstret i matta som bestemor vevde, eller formen på trauet som far laga som knytter til det finske. Eller det kan helt enkelt være vissheten om sin slekt og sin identitet. Likevel er følelsen av tilhørighet til det finske, kvenske der. Etnisitet er mye mer enn språk.

Væremåter, kunst, musikk, interesser og tenkemåter er alle deler av dypere strukturer i mennesket som springer ut fra det etniske. Dessuten er mennesket i stand til å lære. Både språk og mere til når man går inn for det.

Det viktige er at man tar utgangspunkt i det man er, og i det man har, og ikke det man har mistet.

Jeg har ingen tro på at det gamle kvenske miljøet slik det var før krigen, vil gjenoppstå. Tida med seilbåt, hesteskyss, tjærebrenning og isolerte bygdelag hvor alt foregikk på finsk er forbi. Jeg har imidlertid tro på at vi innenfor det moderne norske samfunn skal kunne skape plass for også den finske delen av vår kulturarv.

Menneske og miljø – Årboka for Nord-Troms (1990)

Kvenene
Dokumentti

Del denne på:

Dokumentti
Dokumentti
Medlem
Interreg Aurora

Av |2024-04-08T20:13:45+02:00april 6th, 2024|Kategorier: Dokument, Nyheter|Stikkord: , , |

På leting etter kvenkulturen

På leting etter et språk

Kvenkultur

Den viktigste delen av kvenkulturen er det finske språket. Det finske språket, finsk musikk og sang var i bruk blant kvenene både i hverdag og fest. De som saget planker og bord på denne sagstillinga, som stod i Skibotn i årene før krigen, snakket sammen på finsk. 

Del denne på:

Det som i sterkest grad preger kvenbevegelsen i dag er tilstrømming av unge mennesker som aldri selv har opplevd den levende kvenkulturen. De har, gjennom gamle kirkebøker og folketellinger oppdaget at en eller flere av deres forfedre, har vært omtalt som kvener. Dette har pirret nysgjerrigheten og nå er de ute på leting.

Av Bjørnar Seppola, Skibotn

De leter etter kvenkulturen. Men hvordan kan de finne kvenkulturen, når de ikke vet hva de leter etter? Enda vanskeligere blir det når de i tillegg blir loset inn på feil spor av godt voksne kvenske etterkommere som heller ikke har hatt den glede å oppleve kvenkulturen og den to-språklige dynamikken som fulgte kulturen, men er født etter at denne kulturen forsvant på deres hjemsteder.

De gamle kvener snakket finsk. De hadde finske bibler, finske sangbøker og en del av dem holdt finske aviser, men til ungdommene blir fortalt at finsk er noe helt annet enn kvensk, så innenfor den finske kultursfæren må dere i alle fall ikke lete. De blir anbefalt å holde god avstand til finsk, og blir fortalt at finsk ødelegger for kvensk. Noen ganger med et så sterkt uttrykk som at «finsk betyr døden for kvensk».

Vi har allerede et skriftspråk, finsk, som vi er godt tjent med, mente vi

I tillegg blir ungdommene fortalt at kvensk er et gammelt språk som står i fare for å dø ut. Dette siste er en tvilsom påstand. Kvensk er ikke ett gammelt språk, men et nylig konstruert språk, i ferd med å bli introdusert. Det er et skrivebords produkt, skapt og utviklet på 2000-tallet av forskningsmiljøet ved Universitetene i samarbeid med Kvensk Institutt. Drivkreftene bak det nye kvensk språket er politiske. Introduksjonen av det kvenske språket skjer på bekostning av kvenenes eget finske språk, og kan derfor like lett oppfattes som en fortsettelse av fornorskningspolitikken.

Det kvenske språkets historie startet i 2005 da regjeringen besluttet at kvensk var et eget språk og ikke en dialekt av finsk. Dette var en beslutning basert på politikk.

Det neste viktige historiske steget kom da UIT Norges arktiske universitet og Kvensk Institutt arrangerte en startkonferanse for kvensk språk på Høyskolen i Alta i 2007. Jeg var til stede på den konferansen. Vi var flere som advarte mot ideen om å skape et nytt språk. Det kunne føre til en strid som ville skade saka som helhet. Vi har allerede et skriftspråk, finsk, som vi er godt tjent med, mente vi, men vi vant dessverre ikke gehør.

Skeptikerne fra startkonferansen i 2007 er nå i ferd med å få rett. Etter 17 år, og adskillige 10-talls millioner, står det nye kvenske språket fortsatt i startgropa. Ingen av de som de som leter etter det, hverken yngre eller eldre, har funnet det. Det vil si, lært seg å snakke det, slik at de kan føre samtaler på språket. Det er det bare de ungdommene som støtter seg til kvenenes opprinnelige språk, finsk..

Del denne på:

Uutiset
Uutiset
Medlem
Interreg Aurora

Av |2024-03-30T06:17:57+01:00mars 30th, 2024|Kategorier: Nyheter, Ytring|Stikkord: , , , |

Finsk språk – Troms og Finnmark med to føtter inn i fremtiden

Felles uttalelse til statsråd Erling Sande (SP)

Kvensk Finsk Riksforbund ved Bjørnar Seppola og Norsk-finsk forbund ved Raija Nakken har i møte med statsråd Erling Sande (SP) i Kommunal- og distriktsdepartementet overlevert en formell uttalelse om det finske språket. Byråkratene i departmentet forsøkte på kontaktforum 2023 nok en gang å ignorere norskfinner og det finske språket.

Del denne på:

To fot

Kvener/norskfinner har rett til finsk undervisning i Troms og Finnmark i henhold til opplæringsloven. Disse rettighetene er sikret gjennom FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 27 m.m.

Statssekretæren og departementet jobber kun for det kvenske språket. Kommunal- og distriktsdepartementet inkluderte senest i går i sin presentasjon av nasjonale minoriteter å unnlate å nevne norskfinner. Det gleder oss, etter påtrykk fra oss, at departementet nevnte at elevene har rett til finsk undervisning i de to nordligste fylkene. Ni av 10 elever med rett til finsk eller kvensk praktiserer finsk. Elevtallene faller med 5% hvert år. Situasjonen er kritisk.

Det finske språket har i århundrer vært brukt i religiøse tekster som bibelen og salmebøker. Kvener/norskfinner har alltid hatt finsk som sitt skriftlig språk.

Kvener/norskfinner skal ha full rett til å bruke sitt språk, også om de foretrekker finsk.

Vi ønsker at statsråden tar initiativ til å revitalisere finsk. At det er støtteordninger for å skrive bøker og lage multimediaproduksjoner etc. på finsk.

Vi ønsker at støtteordninger for kvensk språk også gjøres tilgjengelig for språkbrukerne som har finsk som sitt etniske språk. Det er språkbrukerne som har rettigheter.

Vi ønsker at det dannes medbestemmelsesordning for finsk- og kvenskspråklige minoriteter. Som gruppe har vi rett til dette. Det vil være en mer effektiv organisering for å fremme den finskspråklige minoritetens språk og kultur.

Kontaktforum, Oslo 28. november 2023

Kvensk Finsk Riksforbund
Bjørnar Seppola
Styreleder
Norsk-finsk forbund
Raija Nakken
Styreleder

Del denne på:

Uutiset
Uutiset

Av |2023-12-02T04:11:27+01:00desember 2nd, 2023|Kategorier: Nyheter|Stikkord: , , , |

KVENSK/FINSK HEDERSPRIS

KVENSK/FINSK HEDERSPRIS – BJØRNAR JOHANNES SEPPOLA

Telemarksforsknings rapport om KMD

Dette er første gang en kvensk/finsk hederspris blir tildelt. Det har vært en takknemlig oppgave for Kvensk Finsk Riksforbund og finne en kandidat. Når en slik pris skal deles ut for første gang, så er det fint at den kan deles ut til den første som fortjener den. Kvensk/Finsk Hederspris tildeles herved Bjørnar Johannes Seppola. (Utdrag fra juryens begrunnelse).

Del denne på:

Den siste post på landsmøte i Kvensk Finsk Riksforbund i 2021 var å dele ut en hederspris. Den første mottaker av en kvensk/finsk hederspris er Bjørnar Seppola. Seppola har viet mye av sitt liv til det kvenske og finske. I sin begrunnelse la juryen frem mange eksempler på et engasjement utenom det vanlige.

Kvensk/Finsk Hederspris til Bjørnar Johannes Seppola

Helt siden ungdomsårene har Seppola jobbet med og for den kvenskfinske kulturen. Seppola ble tidlig klar over sin kvenskfinske arv. Han har etter skolealder lært sine foreldres og forfedres språk og opparbeidet seg solid kompetanse på flere andre finsk‐ugriske språk. Seppola har gjennom sitt brennende engasjement brukt utallige timer, dager, og år på å sette seg inn i alt det som vedrører kvensk og finske.

Han er som følge av sin store kunnskap om temaene ofte en person som folk tyr til når de har spørsmål om det kvenskfinske. Han har spesielt satt seg inn i språket, historien og kulturmusikken. Senest på Seminar om kvensk/norsk-finsk immateriell kulturarv i regi av Noregs Museumsforbund i Nordreisa den 1. september berømmet utøvende artister av kvenskfinsk folkemusikk og salmesang Bjørnar Seppola som den som har banet veien for denne delen av den kvenskfinske kulturen. Han har samlet inn et privat arkiv med mer enn 300 melodier fra denne musikktradisjonen, bidratt til utgivelse av sangbok og plater med denne musikken, samt selv presentert den i Folkemusikktimen til Norsk Rikskringkasting.

Kveeni Suomi Festivaali er et lite årlig arrangement i Skibotn som er et arnested for kvenskfinsk folkemusikk. Arrangementet er kommet i stand på grunn av Seppolas engasjement.

Seppola har drevet forskning og undersøkninger om kvenene og norskfinnenes kultur og situasjon. Han har publisert et stort antall artikler og rapporter om temaet. Han har holdt utallige foredrag og forelesinger om samme tema.

I 1990 tok han finsk som mellomfag på universitetet i Tromsø. I 1993 hadde han et halvt års studieopphold i Åbo, Finland. I 1996 tok han hovedfag i finsk og hovedoppgaven var: «Norsk skolepolitikk overfor kvenene 1720‐1996 – Norjan koulupoliittinen suhtautuminen kveeneihin 1720‐1996». Han har også et halvt års studier i samisk bak seg.

Han var sentral i arbeidet med oppstart av finskopplæring i skolen på 1980-tallet og utarbeidelsen av de finske læreplanene for den norske grunnskolen på 1990‐tallet. Midt på 1990‐tallet hadde han delstilling som prosjektleder for prosjektet «Styrking av finsk i skolen» for utdanningsdirektørene i Troms og Finnmark. I 1997 var han førstekonsulent ved Statens utdanningskontor med ansvar for finskopplæringa i Troms og Finnmark.

Mye frivillig arbeid er lagt ned. Det er få, om noen, som har jobbet så lenge, kraftfullt og kompetent som Seppola har for det kvenske/finske interessearbeidet. Han gikk i bresjen for å etablere både Norske kveners forbund og Kvensk Finsk Riksforbund. Han har lengst fartstid av alle ledere av Norske kveners forbund – 7 år, og var en drivende kraft i styret i Norske kveners forbund i 13 år. I Kvenlandsforbundet/Kvensk Finsk Riksforbund hvor han har vært leder og styremedlem siden starten i 1999, har han ennå lengre fartstid – hele 22 år – noe som også er lengere enn noen annen. Seppola har således vært en kontinuerlig og markant lederskikkelse i kvenskfinske interesseorganisasjoner så lenge vi har hatt slike organisasjoner.

Rundt tusenårsskifte tok Seppola initiativ til et større internasjonalt perspektiv på den kvensk/finske minoritetskampen. Kvener i Norge/Sverige/Finland har deltatt på Den finsk-ugriske verdenskongress siden Helsinki i 2000. I 2001 var han medlem av den norske delegasjonen til FN-konferansen mot rasisme, intoleranse og fremmedfrykt i Durban, Sør-Afrika. Han har talt kvenenes/finnenes sak i Norge på konferanser i byer som Strasbourg, Genève, Helsinki, Budapest, Tallin, St. Petersburg m fl.

Seppola har i interessearbeidet hatt del i mye av de fremskrittene som den markante regionale minoriteten kvener/norskfinner har opplevd siden 1980‐tallet. Troms og Finnmark er en region der tre forskjellige språk og kulturer, kvensk/finsk, samisk og norsk, sammen har bidratt til en vital og fargerik del av Kongeriket Norge, Nordkalotten og Norden. Seppola har kjempet for at den kvensk/finske delen har fått sin anerkjennelse.

Det er mye takket være Bjørnar Seppolas arbeid innen Kvenlandsforbundet, den nordiske fellesorganisasjonen for kvener, at Kvenflagget og Kvenfolkets dag 16. mars ble innført. 16. mars 1340 markerer en avtale mellom kvener og den norske/svenske kongen. Kvenflagget vaiet for første gang på et offentlig bygg i Kiruna den 16. mars i 2013., og for første gang på et offentlig bygg i Norge på Storfjord rådhus den 16. mars i 2017. På få år er Kvenfolkets dag blitt en merkedag, ikke bare i Troms og Finnmark, men også i andre deler av Nordkalotten og i resten av Norge.

Seppola har satt en hel folkegruppe på kartet med over 50 års privat initiativ, brennende engasjement, nysgjerrig innlevelse og inspirerende utfoldelse.

Som han uttrykte det på Sannhets‐ og forsoningskommisjonens møte i Oslo 22. november i 2019: «Det er ingen lidelse å være kven. Det er en berikelse.»

Dette er første gang at en kvensk/finsk hederspris blir tildelt. Det har vært en takknemlig oppgave for Kvensk Finsk Riksforbund og finne en kandidat. Når en slik pris skal deles ut for første gang, så er det fint at den kan deles ut til den første som fortjener den.

Listen for utdeling av Kvensk/Finsk Hederspris er med dette satt veldig høyt.

Kvensk/Finsk Hederspris tildeles herved Bjørnar Johannes Seppola (født 8. januar 1945).

Skibotn 11. september 2021

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund

Del denne på:

Knyttneve

Av |2021-09-22T10:37:41+02:00september 22nd, 2021|Kategorier: Informasjon, Nyheter|Stikkord: , , |

Tittel

Gå til toppen