Kvenfolkets dag – En historisk takk til Læstadius
En stor takk til forfattere for ærlig fremheving av finsk språk i læstadianismen
Rune Bjerkli, leder av Kvenlandsförbundet – fellesorganisasjonen for kvener i Norden, ønsker på Kvenfolkets dag å takke forfatterne av boken Læstadianismens historie i Norge for at de ærlig fremhever hvor viktig det finske språket har vært, og fortsatt er, for læstadianismen, kvener og finner. Her beretter Roald E. Kristiansen om boken i Nordreisa.
I den siste uka har trekløveret bak boken Læstadianismens historie i Norge presentert verket i Nord-Troms. Roald E. Kristiansen var på Storslett 11. mars og holdt en forfriskende forelesning, sett fra vårt kvenske perspektiv. Lokalet var fullt – det var vanskelig å finne parkeringsplass.
Også mine besteforeldre i Nord-Troms var dypt forankret i Læstadius’ postiller og troen på at en strabasiøs hverdag var et moralsk gode. Læstadianismen ga en dyp mening med tilværelsen og en mulighet til en personlig tro. For læstadianerne var det ikke nødvendig med en prest som mellomledd for å ha Jesus som sin «personlige coach». Synet på et edruelig hjem var da som nå en helliggjørende verdi.
Læstadianske standpunkter
Andelen utøvende læstadianere har falt i Nordreisa og andre deler av Nord-Troms, men bevegelsen har fortsatt stor innflytelse på det kirkelige livet i regionen. Soknet har utfordringer med å rekruttere og beholde prester som ikke deler læstadianernes tradisjonelle syn på seksualitet og kjønnsroller.
En lignende situasjon oppstod tidlig i læstadianismens kjerneområder i Tornedalen. Den svenske kirken måtte i en periode på 1800-tallet forholde seg til at læstadianerne i stor grad bestemte hvem som kunne bli prest. Den gang var det ikke liberale seksuelle trender som var utfordringen, men heller bevegelsens sterke religiøse autonomi.
Den svenske kirkens frykt i nord
På 1860- og 1870-tallet bredte en nasjonalromantisk bølge seg over Europa. I multikulturelle Sverige ble svensk språk og kultur prioritert. Bølgen traff også Norge og andre land. Dette skapte en utfordring for Den svenske kirken. Den fryktet at hele menigheter ville forlate kirken til fordel for læstadianismen, hvor det liturgiske språket ikke var svensk, men finsk. Dermed begynte en aktiv motarbeiding av læstadianismen i Sverige.
Den finske bibelen
Da Lars Levi Læstadius virket som prest på midten av 1800-tallet, var finsk det dominerende språket i menighetene på begge sider av Tornio-, Muonio- og Könkämä-elvene. De fleste samer i området som kunne lese, brukte også den finske bibelen. Bibelen hadde eksistert siden 1600-tallet. Den nordsamiske bibelen kom først på 1890-tallet, kun noen tiår etter den norske bibeloversettelsen.
Bibelen har hatt enorm betydning for skriftspråk og muntlig kultur i Europa siden reformasjonen. På 1800-tallet var den ofte den eneste boka folk hadde tilgang til. Det var først i 1863 at finsk språk fikk offisiell status i Finland, og den første finske romanen kom på 1870-tallet.
For læstadianerne var det hellige språket finsk. I dag står læstadianismen sterkest i Finland, hvor mer enn 50.000 troende samles til de største stevnene. Læstadianismen er en finsk retning innen protestantismen.
Finsktalende læstadianere i nord
Roald E. Kristiansen og hans medforfattere viser hvordan læstadianismen i Norge har sine sentra i Lofoten, Narvik, Nord-Troms, Alta, Vadsø og Kirkenes – i tråd med utbredelsen i Sverige, Russland og Finland. Dette samsvarer med de områdene der finsk har vært et utbredt språk.
For oss i nord utgjør dette et Kvenland som strekker seg fra vest for dagens grense mellom Sverige og Finland til Nordvest-Russland. Kvenene og Kvenland er godt dokumentert gjennom historien, blant annet i Ottars beretning fra 890 og flere andre uavhengige kilder.
Språkpolitikk som maktverktøy
Forsvenskingen og fornorskingen av finsktalende i Sverige og Norge fra 1850-tallet hadde som mål å avfinskifisere denne befolkningen. Læstadianerne har siden blitt splittet på ulike måter, og en av de mest vellykkede metodene myndighetene har brukt er språkpolitikken.
I Norge har fornorskingen vært så effektiv at noen kvener i dag tror at de aldri har vært finsktalende, men heller «kvensktalende». Fornorskingspolitikken fortsetter, og norske myndigheter kanaliserer støtte kun til tiltak som omhandler «kvensk språk», mens det finske språket ignoreres.
Finansiering av språklig ekskludering
Kvener som ønsker å bevare og bruke sitt finske språk i Norge, blir tvunget til å arbeide med det såkalte «kvenske språket». Historikere, som professor emeritus Einar Niemi, skriver målrettet om kvensk og ikke finsk språk. Til tross for at majoriteten av dagens kvenske skolebarn fremdeles har finsk som sitt etniske språk. Sannhets- og forsoningskommisjonen underslo dette faktum og var mer politisk enn sannhetssøkende. Den bidro til at Stortinget nok en gang skrev det finske språket ut av det norske mangfoldet. Niemi var selv en del av denne offentlig finansierte kommisjonen.
F-I-N-S-K
Einar Niemi har også bidratt til Læstadianismens historie i Norge, men denne gangen har hovedforfatterne valgt en tilnærming som tåler historiens tann. Det er dessverre sjelden at vitenskapelige verk tydelig fastslår at kvenene brukte finsk språk.
På Kvenfolkets dag vil jeg rette en stor takk til forfatterne av Læstadianismens historie i Norge. Takket være bruken av de fem bokstavene F-I-N-S-K kan mange kvener gå med hevet hode den 16. mars.
Rune Bjerkli
Kvensk Finsk Riksforbund
Generalsekretær
