FacebookFacebook groupFacebook groupYouTubeX

Verdenskongressen – Anbefalinger

Den VIII finsk-ugriske verdenskongress – Anbefalinger

Telemarksforsknings rapport om KMD

John Gustavsen innledet temaet vedrørende miljø på vegne av kvenene med «Lakseoppdrett – en trusel mot natur og fremtiden». Flere eksperter hadde innlegg på de fire fagtemaene på verdenskongressen: Språk, kultur, miljø/klima, og media.

Del denne på:

En viktig del av kongressen er å utarbeide forslag til myndigheter og andre interessenter. I henhold til folkeretten har urfolk rett til å påvirke mye av de viktige sakene som direkte påvirker dem. Det er folkene selv gjennom sine frivillige organisasjoner som skal ha denne med-/selvbestemmelsesrollen.

Den finsk-ugriske verdenskongress betrakter alle de forskjellige gruppene som urfolk. Dette gjelder på en måte også for de folk der det finsk-ugriske folket er majoritetsfolket som for eksempel Estland og i enkelte republikker i Russland.

Anbefalingene er runde i kanten fordi de er konsensusbaserte. Internasjonalt samarbeid og nasjonale tiltak må sees i et lengre perspektiv. Kvenene sendte inn fem forslag inkludert et eget faginnspill på tema 3 til verdenskongressen. Vi ser spor av alle våre anbefalinger i både temaene og ikke minst resolusjonen.

TEMA 1 – Språk og identitet

TEMA 2 – Finsk-ugriske kulturer – fra gamle til nye tradisjoner

TEMA 3 – Finsk-ugriske folk i endrede miljø

TEMA 4 – Massemedier og kommunikasjon

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund

ANBEFALINGER

TEMA 1 – Språk og identitet

Moderatorer:

Niina Sinkko (Finland),  Olga Kokkojeva (Karelen), Mart Rannut (Estland)

Møtet ble holdt over en dag, omtrent 100 deltakere deltok i gruppens arbeid. Emner for diskusjon var:

– Foreldres ansvar og rolle i å overføre språket til fremtidige generasjoner

– Frivillige organisasjoners rolle og oppgaver i bevaring og utvikling av de finsk-ugriske språkene

– Beste praksis i undervisning i finsk-ugriske språk (i form av presentasjoner og utstillinger)

Under arbeidet med seksjonen ble rapporter hørt, og det ble holdt en generell diskusjon om de oppgitte emnene.

Medlemmene uttrykte sin ekstreme bekymring for situasjonen med å overføre språket til neste generasjon og ga følgende anbefalinger:

ANBEFALINGER

– Det anbefales å starte arbeidet med å bevare språket allerede i den prenatale perioden ved å utdanne unge foreldre om spørsmålene om å bevare morsmålet i familien og oppdra et tospråklig barn. Det er viktig å jobbe for å bevare språket på mikronivå ved å kommunisere med foreldre, eldre slektninger og organisere fritidsaktiviteter på morsmålet, og ødelegge myter om farene ved tospråklighet.

– Bevaring av språket er umulig uten utdanning i morsmålet på alle utdanningsnivåer fra førskole til høyere utdanning. Mangelen på utdannelse på morsmålet fører uunngåelig til en folklorisering av språket. Det er viktig å jobbe med å undervise lese- og skriveferdigheter blant mennesker som ikke har slike ferdigheter på morsmålet.

– Det er nødvendig å skape en mulighet for unge mennesker til å bli hørt og bli aktiv i forhold til å bevare morsmålet.

– Muligheten for fjernkommunikasjon og utdanning gir en ny drivkraft for utviklingen av det finsk-ugriske samarbeidet. Det er verdt å bruke disse mulighetene med frimodighet og utvide samarbeidsnettverkene dine og gå til en global driftsmåte.

– Alle ovenstående tiltak er umulige uten langsiktige spesifikke programmer for utvikling av språket på regionalt nivå og uten regelmessig administrativ og økonomisk støtte fra regionale og statlige myndigheter. Ansvaret for bevaring av språk kan ikke bare flyttes til familier og frivillige organisasjoner, dette ansvaret ligger hos hele samfunnet.

– Programmer for utvikling av språk bør omfatte hele spekteret av nødvendig arbeid: fra utvikling av læremateriell av høy kvalitet og opplæring av spesialister til skapelse av arbeidsplasser innen utdanning, media, i offentlig sektor osv. Kunnskap om språket bør være etterspurt i arbeidsmarkedet.

– Tospråklige og flerspråklige borgere er rikdommen i landet deres!

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund

TEMA 2 – Finsk-ugriske kulturer – fra gamle til nye tradisjoner

Moderatorer:

Ildiko Lehtinen (Finland), Madis Arukask (Estland)

Seksjonen deltok av 42 personer på stedet og 28 personer via Internett.

1 Holdning til naturen – Dette er et viktig tema og tar for seg det bredere spørsmålet om biologisk mangfold. Det var planlagt at det var representantene for de nordlige minoritetene som ville delta i diskusjonen om dette emnet, men dessverre kunne de ikke delta i kongressens arbeid.

2 Immateriell kulturarv representerer skikker, ritualer, ulike uttrykksformer, tradisjonell kunnskap og ferdigheter, muntlige tradisjoner og språk, håndverk, kunst. I tillegg er det også danser i forskjellige former, inkludert tradisjonelle festivaler.

De karakteristiske trekk ved slike gjenstander fra kulturarven er forbindelsen med natur og historie, kulturelt mangfold og overføring fra generasjon til generasjon.

Vi påpeker at immateriell kulturarv i hverdagslivet også inkluderer familietradisjoner, som ofte har sine egne lokale egenskaper.

På tradisjonelle høytider og innenfor rammen av folklorefestivaler manifesterer kultur seg som en nasjonal identitet.

3 Immateriell kultur i naturlige miljø understreker behovet for bevaring og bærekraftig utvikling av en levende immateriell kultur i sitt naturlige miljø og anser følgende viktig:

ANBEFALINGER

– overvåking og systematisering av gjenstander med immateriell kulturarv, inkludert kulturbærere,

– å sikre tilgang til et bredt spekter av brukere til elektroniske informasjonsdatabaser over gjenstander og bærere av kulturarv, inkludert for popularisering av tradisjonell kultur blant finsk-ugriske ungdommer og for å forhindre uautorisert bruk av det tilsvarende objektet.

Etter vår mening spiller det kulturelle rommet en stor rolle, og derfor er forbindelsen med naturen grunnleggende i prosessen med å bevare og utvikle den immaterielle kulturarven.

I denne forbindelse presenterer seksjonen følgende resultater:

– Immateriell kulturarv er en levende tradisjon som kan fungere i gjenopplivede former.

– Overføring av immateriell kulturarv fra generasjon til generasjon er først og fremst mulig i territoriene der folket tradisjonelt har vært bosatt, med direkte involvering av kulturbærerne selv. Derfor er det nødvendig å bevare et gunstig og tilgjengelig kulturelt rom for alle deltakere i denne prosessen.

– Juridisk regulering er viktig innen bevaring og bruk av kulturelle gjenstander og gjennomføring av kulturelle rettigheter.

I denne forbindelse er det ekstremt viktig å forenkle anskaffelsen av arkiv- og museumsmateriell som er nødvendig for å gjenskape de kulturelle verdiene til de finsk-ugriske folkene.

– Basert på internasjonal kompetanse og felles arbeid er det også nødvendig å konsolidere enhver nasjons rett til å ha sitt eget museum og å opprette museer for de menneskene som ikke har slike museer (som for eksempel ingermanlendinger).

– Vi anser det som viktig å utvikle nasjonale idretter og fysisk kultur hos de finsk-ugriske folkene, inkludert å holde konkurranser.

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund

TEMA 3 – Finsk-ugriske folk i endrede miljø

Moderatorer:

Dmitri Harakka-Zaytsev (Ingrer), Peep Mardiste (Estland)

ANBEFALINGER

En respektfull holdning til naturen, fri tilgang til tradisjonelle naturressurser og deres rimelige forbruk er essensielle elementer i det finsk-ugriske og samojediske folks identitets- og verdisystem.

Å sikre en uløselig forbindelse med det naturlige miljøet, fri tilgang til tradisjonelle naturressurser og tradisjonelle matvaresystemer er kjernegrunnlaget for å bevare kulturen til de finsk-ugriske og samojediske folkene.

Overføring av immateriell kulturarv fra generasjon til generasjon er først og fremst mulig i territoriene der folket tradisjonelt har levd. Det må være direkte involvering av kulturbærerne selv i beslutningsprosesser knyttet til dette territoriet og deres interesser. Bevaring av et tilgjengelig sosiokulturelt naturmiljø, et gunstig miljø for kulturbærere er en obligatorisk forutsetning for å organisere enhver økonomisk aktivitet i deres områder.

De siste tiårene har vært preget av en aktiv endring av naturlandskap, en nedgang i biologisk mangfold og naturlige gjenstander som forsvinner, forårsaket av økt menneskeskapt innvirkning.

Intensiv industriell utvikling i nye territorier og i farvann med tilhørende aktiviteter og forurensning skader lokalbefolkningens fysiske og følelsesmessige velvære på steder befolket av finsk-ugriske og samojediske nasjoner. Forringelse av miljøet og skade på tradisjonelle matvaresystemer medfører negative demografiske konsekvenser og en trussel mot bevaring av genforrådet.

Spesielt viktig blir utviklingen av miljøundervisning for alle medlemmer av samfunnet på grunnlag av de formelle og ikke-formelle utdanningssystemene.

I denne forbindelse har seksjonen «FINSK-UGRISKE FOLK I ENDREDE MILJØ» utviklet følgende ANBEFALINGER:

VIII verdenskongress for finsk-ugriske folk:

  1. Oppfordrer statene og regionene bebodd av de finsk-ugriske og samojediske folkene til å implementere prinsippet om fri, forutgående, informert samtykke (FPIC).
  2. Oppfordrer statene og regionene bebodd av de finsk-ugriske og samojediske folkene til praktisk talt å sikre deltakelse fra representanter for disse folkene i prosessene for å utvikle et regelverk, programmer, strategier for regional økonomisk og sosial utvikling, samt investeringsplaner for å garantere oppfyllelse av lokalbefolkningens interesser.
  3. Oppfordrer statene med finsk-ugriske og samojediske befolkninger til å sikre at interessene til finsk-ugriske og samojediske folk reflekteres i realiseringen av handlingsplaner for gjennomføring av 2030 FNs bærekraftsmål (SDG).
  4. Oppfordrer statene med finsk-ugrisk og samojedisk befolkningen til å forplikte seg til å oppnå klimanøytralitet innen 2050 eller tidligere for å unngå potensielt ødeleggende konsekvenser av klimaendringene.
  5. Vurderingen av eksistensen og tilstanden til territorier og farvann for tradisjonell ressursbruk skal gjennomføres i fellesskap av kompetente statlige og kommunale myndigheter med deltagelse av offentlige organisasjoner med sikte på deretter å etablere spesielle restriktive tiltak for å sikre land og vann tilstrekkelighet og ukrenkelighet. Lokalbefolkningen må ha ubetinget tilgang til tradisjonelle naturressurser.
  6. Oppfordrer de finsk-ugriske og samojediske folkene til å foretrekke varer og tjenester levert etter de mest miljøvennlige metodene og / eller av lokale produsenter som utfører tradisjonelle økonomiske aktiviteter.
  7. Oppfordrer statene og regionene bebodd av de finsk-ugriske og samojediske folkene til å fastsette krav for å ta hensyn til oppfatningen fra lokalbefolkningen som bor på territoriet til den planlagte investeringsaktiviteten og om fraværet av skade på gjenstander som er håndgripelige og immateriell kultur som forutsetninger og for å skaffe tillatelser til gjennomføring av investeringsplaner.
  8. Understreker at på grunn av naturens sentrale rolle som bomiljø, matsystem og åndelig kilde, er det viktig å gi miljøopplæring til yngre generasjoner av finsk-ugriske og samojediske mennesker for at disse nasjonene skal overleve.
  9. Oppfordrer utdanningsmyndigheter i land med finsk-ugriske og samojediske personer til å innlemme undervisning i tradisjonell naturbruk og respektfull holdning til naturen i læreplaner for formell utdanning og å samarbeide med tilbydere av ikke-formell utdanning for å sikre bred tilgang til respektiv utdanning for befolkningen.
  10. Foreslår utdannings- og miljømyndigheter i land med finsk-ugriske og samojediske folk å utveksle beste praksis, metoder og materialer for å tilby miljøundervisning.
Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund

TEMA 4 – Massemedier og kommunikasjon

Moderatorer:

Marina Fedina (komi), Sven-Erik Soosaar (Estland)

På møtet i temaseksjonen «Midler for massekommunikasjon» tok vi opp ulike aspekter av hvordan det finske språk fungerer i tradisjonelle medier, sosiale nettverk og rollen språkressurser og informasjonsteknologi har i bevaring, vekkelse og utviklingen av språk og kulturer blant de finsk-ugriske folkene.

Syv hovedtaler ble holdt, i seksjonen deltok 28 personer

Forslag til inkludering i resolusjonen om emnet for seksjonen:

  1. Fremme transformasjonen av tradisjonelle medier til blandede medier for kommunikasjon – fra trykte medier til elektroniske-kanaler og kryssmedier, inkludert å bruke en multimedia tilnærming mer aktivt – overføring massemedier «fra aviser» til å åpne fysisk og virtuelt rom – datamaskin, smarttelefon osv.
  2. Opprette nye på grunn av ungdommens migrasjon til underholdningsplattformer type innhold for å formidle identitet og stoppe kulturell og mental assimilering;
  3. Sosialiser språkbruken i det offentlige rom, i inkludert internett og reklame;
  4. For effektiv markedsføring av de finsk-ugriske språkene i det elektroniske informasjonsrom ved å fremme på alle mulige måter profesjonelle interregionale og internasjonale samarbeid.
  5. Populariser og støtte de beste markedsføringspraksisene og bruken av språkene til de finsk-ugriske folkene i massemediene, kommunikasjon og elektronisk rom, inkludert å vurdere spørsmålet om å etablere en spesialpris fra den internasjonale rådgivende komiteen til de finsk-ugriske folkene.
  6. Å skape et felles informasjons-finsk-ugrisk felt for utveksling av viktige og operativ informasjon om de finsk-ugriske og samojediske folkene, om kalender med viktige og viktige hendelser, interessant og effektiv metoder, ny praksis for å popularisere morsmål.
Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund
Telemarksforsknings rapport om KMD

Del denne på:

Knyttneve

Av |2021-06-30T11:20:44+02:00juni 27th, 2021|Kategorier: Nyheter, Ytring|Stikkord: |

Verdenskongressen – Resolusjon

Den VIII finsk-ugriske verdenskongress – Resolusjon

Telemarksforsknings rapport om KMD

Tõnu Seilenthal presenterer resolusjon fra Den VIII finsk-ugriske verdenskongress den 18. juni i Tartu, Estland.

Del denne på:

Stikkord fra resolusjonen er språk, kultur, miljø og media. Den VIII finsk-ugriske verdenskongress sier det finsk-ugriske fellesskapet og samarbeidet er viktig for fred, velstand og en bærekraftig fremtid. De finsk-ugriske og samojediske folkegruppene strekker seg fra Europa til Asia.

Resolusjon fra Den VIII finsk-ugriske verdenskongress

Verdenskongressen erklærer at forpliktelsen til menneskerettigheter, nasjonale minoriteter og urfolk, ytringsfrihet, verdig språkutvikling og tradisjonell kultur, gjensidig respekt mellom folk og land fortsatt er sentrale retningslinjer i den rådgivende komiteens og verdenskongressens aktiviteter.

Vi, delegatene fra Den VIII verdenskongress for finsk-ugriske folk (heretter kalt «verdenskongressen»), uttrykker vår støtte for prinsippene, målene og målene for samarbeid mellom de finsk-ugriske folkeslagene i verden, vedtatt ved Den I verdenskongress for finsk-ugriske folk (Syktyvkar, 1992), og erkjenner betydningen av å holde verdenskongressene, som har fått status som en autoritativ aktør i det sivile samfunn, en fullverdig deltaker i den finsk-ugriske bevegelsen og tilhørende sosiokulturelle prosesser.

Verdenskongressen vurderer positivt stillingen til forskere som har bevist slektskapet mellom folkene i de finsk-ugriske og samojediske gruppene.

Vi anerkjenner den viktige rollen som verdenskongressen og den rådgivende komiteen til de finsk-ugriske folkene (heretter kalt «den rådgivende komiteen») når det gjelder å støtte og utvikle effektivt samarbeid mellom de finsk-ugriske og samojediske folkeslag over politiske grenser, som har pågått i mange tiår og vil fortsette i fremtiden. Det bør bemerkes at den rådgivende komiteen og verdenskongressen også er viktige virkemidler for å støtte grenseoverskridende folk og deres fruktbare samarbeid.

Den rådgivende komiteen støtter vellykket representanter for de finsk-ugriske og samojediske folkene i den sosiokulturelle regionen «Russland, Øst-Europa, Transkaukasia og Sentral-Asia» på forskjellige internasjonale plattformer på høyt nivå. Den rådgivende komiteen deltok aktivt i to FNs arbeidsgrupper: om sluttføringen av erklæringen om urfolks rettigheter (1995-2000) og om opprettelsen av FNs permanente forum for urfolksspørsmål (UNPFII).

Verdenskongressen har blitt en plattform for det internasjonale samfunnet for å forstå problemene med ungarere som bor på hjemlandet i nabolandene Ungarn. Opptaket av Setos til den rådgivende komiteen var en betydelig støtte for den internasjonale anerkjennelsen av Setos som et folk. Den rådgivende komiteens aktive stilling bidro til å rette oppmerksomheten mot de liviske spørsmålene i Latvia.

Verdenskongressen bemerker at takket være erfaringene og det konstruktive arbeidet i den rådgivende komiteen, intensiverte medlemmene i regionene arbeidet med utvikling og vedtakelse av lover innen urfolks rettigheter, bidro til opprettelsen av sentre for nasjonal kultur og håndverk, det finsk-ugriske kultursenteret i Den russiske føderasjonen, ga en ny impuls for opprettelsen og videre aktiviteter av vitenskapelige, pedagogiske, kreative foreninger, organisasjoner av urfolks tradisjonelle økonomiske aktiviteter, utvikling av et nettverk av offentlige organisasjoner fra de finsk-ugriske og samojediske folkene.

Verdenskongressen erklærer at engasjementet for menneskerettigheter, nasjonale minoriteter og urfolk, ytringsfrihet, verdig utvikling av språk og tradisjonell kultur, gjensidig respekt mellom folk og land fortsatt er sentrale retningslinjer i arbeidet med den rådgivende komiteen og verdenskongressen.

Verdenskongressen støtter mangfoldet av former for interkulturelt samarbeid mellom de finsk-ugriske og samojediske folk, sivilsamfunnets institusjoner, myndighetsorganer, det akademiske samfunnet for å sikre fred, velstand og bærekraftig utvikling, inkludert bevaring av et gunstig miljø for samtidsrepresentanter for våre folk og for fremtidige generasjoner.

Verdenskongressen ønsker velkommen avholdelse av konstruktive diskusjoner på både tradisjonelle og nyopprettede plattformer, hvis organisasjon har som mål å støtte gjensidig forståelse og utvikle kulturelle bånd. Deltakelse fra representanter for våre folk i dem bidrar til styrking av den finsk-ugriske bevegelsen.

Vi anerkjenner finsk-ugriske kulturhovedsteder som en god og bærekraftig praksis for finsk-ugrisk samarbeid, og bidrar til utviklingen av både bosetningene, som har hatt kulturhovedstadstittelen, så vel som hele lokalsamfunnet. Vi ber representanter for stater og lokalsamfunn om å delta aktivt i fortsettelsen av dette kulturelle samarbeidsprogrammet.

VIII-verdenskongressen for finsk-ugriske folk, med temaet «Kulturlandskap – sinn og språk» uttrykker full støtte for det internasjonale tiåret med urfolksspråk 2022-2032, kunngjort i FNs generalforsamlings resolusjon (A / 74/396, 18.12.2019). Den rådgivende komiteen jobber tett med UNESCO som forberedelse til det internasjonale tiåret for urfolksspråk. Siden 2020, med fokus på rettighetene til morsmål blant urfolk, og erkjenner at hver nasjon som morsmål for et språk og en kultur er unik og krever den samme unike tilnærmingen for å løse språklige spørsmål, ble vi involvert i dannelsen av den globale planen av handling og utvikling av praktiske løsninger.

Verdenskongressen oppfordrer statene til å følge generelt aksepterte standarder for bruk av språk fra nasjonale minoriteter på steder hvor de er historiske.

Alle anbefalingene fra arbeidsgruppene til Den VIII verdenskongress for finsk-ugriske folk er en integrert del av denne resolusjonen.

Tartu, Estland, 18. VI 2021

Telemarksforsknings rapport om KMD

Del denne på:

Knyttneve

Av |2021-06-27T11:42:29+02:00juni 27th, 2021|Kategorier: Nyheter, Ytring|Stikkord: |

Nordens grunnlovsdag 23. mars

Det finske er like viktig som det skandinaviske i Norden

Telemarksforsknings rapport om KMD

Når vi markerer Helsingforsavtalen av 1962, den nordiske grunnlovsdagen 23. mars, så minner Rune Bjerkli og Bjørnar Seppola fra Kvensk Finsk Riksforbund på at Troms og Finnmark igjen kan bli en språklig lomme med kompetanse på det finske, med et bærekraftig hjemmemarked på 10 millioner innbyggere.

Del denne på:

Helt fra de første vikingsagaene kan vi lese om kvener og finner i Norge. I nyere industritid har kvener og finner bidratt til å effektivisere gruvedrift, landbruk og fangst/fiske. Spesielt Nord-Norge har dratt nytte av den kvenskfinske befolkningen.

Siden ca. 1900 har den konkrete nytenkende og kunnskapsbaserte bidraget fra kvener og finner med base i deres kulturverden vært mindre og mindre
synlig. 100 år med assimileringstiltak har strippet det norske samfunnet for den unike kompetansen kvener og finner kunne bidratt med. I dag har vi
en integreringspolitikk for innvandrere, der fokuset nok en gang er å gjøre det ikke-norske til norsk.

Det er derfor gledelig å registrere denne setningen i perspektivmeldingen 2021 om de «ikke-norske» vedrørende bedre integrering:

«Kompetansen innvandrere kommer til Norge med må kartlegges og benyttes».

I motsetning til innvandrere, så har kvener og finner i Norge alltid vært en del av befolkningen i Norge, spesielt i Troms og Finnmark. Den
kvenskfinske bamsen ligger i dvale. Myndighetene må sørge for at den blir gitt en ny vår.

Språket – en grunnleggende forutsetning

For det første så må det satses på at kvener og norskfinner får god anledning og oppmuntring til å lære seg det finske språket. Det finske språket
må mellom annet inkluderes i den nye språkloven. Det finske språket er de facto minoritetsspråket i henhold til Opplæringsloven § 2-7. Ca. 95 % av grunnskoleelevene som har valget mellom finsk og kvensk velger det finske språket. I tillegg så må finsk likestilles med de skandinaviske språkene
slik at man fra myndighetshold tar steget helt ut i henhold til Helsingforsavtalen av 1962 (Nordens grunnlov) og satser på de nordiske språkene.

Telemarksforsknings rapport om KMD

Kongespeilet ca. år 1250-1260

I Kongespeilet finner vi dette sitatet:

«Om du vil bli fullkommen i kunnskap, så lær deg alle språk, for med språk kommer en lengst. Men glem ikke ditt eget morsmål.»

Vi anmoder Stortinget om ikke å gjøre den samme tabben slik de gjorde med det finske språket. Dagens innvandrere bør også beholde sine språk. Vi
handler og overfører kompetanse og kunnskap med de landene og språkene som befolkningen behersker.

Den unike kompetansen på det finske språket

Finland er et like stort land som Norge. Finland har en like stor produksjon av intellektuell kompetanse som Norge, det aller meste av dette er på
finsk. Dersom en større andel av befolkningen i spesielt Troms og Finnmark behersker det finske språket så vil denne kompetansen bli en del av
kunnskapsgrunnlaget til landsdelen.

De nordiske landene har mange av de samme arktiske utfordringene. Det finske utvider tankesettet, mangfoldet, kreativiteten, og samfunnslivet i de
nordiske landene på flere vis.

  • Den geografiske nærheten til Russland og Østen gjør at impulsene ikke ensidig kommer fra Vesten.
  • Finland er en republikk og ikke et monarki.
  • Det finske språket er kasusbasert der mange ord forandrer seg i forhold til hvilke tilfelle eller situasjon det er i.

Det er mange bransjer der Finland er ledende. Nokia er en banebryter innenfor IKT. Et annet eksempel er grønn teknologi. Finland har en moderne
industri på motorkjøretøy som snøskutere, Valmet – traktorer og skogsbruksmaskiner, og Mercedes – personbiler. Turismen er av svært høy kvalitet, spesielt opplevelsesindustrien. Mye av dette foregår i Nord-Finland.

Finland har ikke oljeforekomstene og har opparbeidet solide eksempler på mer effektiv statsforvaltning. En kompetanse som blir mer og mer aktuell i Norge.

Samkvemmet med Finland unaturlig lavt

Dessverre i dag så ser vi blant annet på handelsstatistikken at Norge og Finland, som to gode naboer, nesten ikke handler med hverandre. Det at
Norge ikke handler med verken Finland eller Russland er en hemsko for nordnorsk og norsk næringsliv.

Under koronapandemien har også arbeidstakerne i grensekommuner blitt rammet av manglende fokus på Norge-Finland. På tross av at grenseområdene mellom Finland og Norge ikke har hatt mye koronasmitte, så har man stengt grensene.

Det andre beinet til Troms og Finnmark

Finland kunne vært det andre beinet til Nord-Norge på mange felt, handel, industri, samferdsel og ikke minst klima/miljø. I tillegg har Finland
solide forbindelser med den russiske bjørnen. Husene langs toglinjene mellom Russland og utskipingshavnene i Østerbotten rister når godstogene fra Russland med tung industrilast farer forbi.

Vi ser også at folk som er vant til arktiske strøk har en større tendens til å bli værende i nord. I dag har mange små nordnorske kommuner problemer med å få tak i kompetent arbeidskraft. I Finland er arbeidsledigheten større enn i Norge. Her er det bærekraftige synergier som må tas vare på og utvikles videre i et nordisk og internasjonalt perspektiv.

En satsing på det kvenskfinske og Norge/Finland vil føre til følgende:

  • Bedre innovasjon og lønnsomhet i næringslivet
  • Mer effektiv offentlig forvaltning
  • Mindre miljø- og klimaskadelige utslipp
  • Mer tilgang til langsiktig arbeidskraft

Det finske og det skandinaviske, gratulerer med Nordens dag!

Del denne på:

Knyttneve

Av |2021-03-22T23:56:43+01:00mars 22nd, 2021|Kategorier: Informasjon, Ytring|Stikkord: , |

Kvenfolkets dag

Kvenfolkets dag og finsk skriftspråk

Telemarksforsknings rapport om KMD

Stortinget har mulighet til å gi den kvenskfinske minoriteten et løft og et levende språk i overskuelig fremtid ved å inkludere finsk som minoritetsspråk slik det er i Sverige, mener Bjørnar Seppola.

Del denne på:

Av styreleder i Kvensk Finsk Riksforbund, Bjørnar Seppola, Skibotn.

Den 16. mars skal vi markere Kvenfolkets dag. På denne dagen vil det i år være på sin plass å rette oppmerksomheten mot den betydning det finske skriftspråket har hatt for den kvenskfinske kulturen. Uten at kvenfinnene opp gjennom århundrene hadde tilgang til et skriftspråk, ville den kvenskfinske kulturen neppe klart å holde stand slik den de facto har gjort.

Finsk språk var tidlig ute med trykte bøker. Det nye testamente ble trykt på finsk på 1540-tallet. Så fulgte andre religiøse bøker og salmebøker. Allerede i 1643 kom hele Bibelen i finsk oversettelse, – trykket i Stockholm. Det bør være et tankekors for de fleste av oss at dette var mer enn 200 år før den første bibel kom på norsk i 1858.

Kvenene og finnene fikk leve i fred med sine finske bibler og salmebøker.

Da Thomas von Westen i 1715 gjorde sin første reise til Finnmark for å misjonere blant finnene kunne han, trolig en smule overrasket, konstatere at kvenene allerede hadde skaffet seg bøker og leste i dem. Som en følge av dette kom finnemisjonen til å konsentrere seg om samene. Misjonærene laget grammatikk, ordbøker og religiøse tekster for samisk. Kvenene og finnene fikk leve i fred med sine finske bibler og salmebøker.

Fram til 1936 var det i norsk folkeskole, en begrenset adgang til å bruke finske bibler og salmebøker i kristendomsopplæringen. Riktignok ble opplæringen kalt kvensk, men bøkene som ble brukt var på finsk. Gjennom denne ordningen hadde mange folk rundt på bygdene lært seg å lese finsk. Den 7 juli i 1936 vedtok imidlertid Stortinget at bruken av finsk i skolene skulle opphøre helt. I årene etter krigen, fikk ikke skolebarn av kvener og finner, anledning til å lære seg å lese og skrive finsk, noe deres foreldre og besteforeldre hadde hatt mulighet til. Vi har regnet ut at rundt 1930 levde det i Norge 4 – 5000 personer som hadde fått opplæring i å lese å skrive finsk i norsk skole. Etter at Stortinget i 1936 stengte bruken av finsk i skolene, gikk det raskt tilbake med leseferdighet. Og som en følge av Stortingets inngripen i 1936 er de aller fleste kvenskfinske etterkommere i dag analfabeter i eget språk.

Ca. 440 barn benytter seg av denne muligheten i inneværende skoleår. 95 % av de barn som leser kvensk/finsk velger å bruke finsk skriftspråk.

Men trass i denne nedturen fortsatte kampen for kvenfinnenes kultur og det finske skriftspråket med en seighet som det etter hvert kom til å stå respekt av. Dette førte til at Stortinget, 61 år senere, i 1997, på ny åpnet for en begrenset bruk av finsk i skolene i Troms og Finnmark. I dag kan skolelever som ønsker det, bruke inntil 3 timer pr uke til å lære seg å lese og skrive finsk eller kvensk i skoletiden. Ca. 440 barn benytter seg av denne muligheten i inneværende skoleår. 95 % av de barn som leser kvensk/finsk velger å bruke finsk skriftspråk.

Men nå er det fare for at dette skal ta slutt. Regjeringen har i vår fremmet et forslag til ny språklov. I den foreslår Den norske Regjering at finsk, som trofast har tjent oss i mer enn 300 år, nå skal utgå som minoritetsspråk i Norge. Dersom Stortinget følger opp regjeringens forslag, noe vi selvfølgelig håper på at Stortinget ikke gjør, så står vi overfor en ny nedtur for den kvenskfinske kulturen.

Det finske språket vil være tilgjengelig for kvener og norskfinner i all uoverskuelig fremtid. Det er folk som har bruk for og rett til et levende språk, ikke et språk som har rett til levende brukere.

Den nye språkloven, som Norsk språkråd har tatt initiativ til, er først og fremst en lov for å beskytte norsk, spesielt mot engelsk. Men dette må kunne gjøres uten et nytt sleivspark rettet mot noen få tusen nordmenn som holder også det finske språket i hevd. Arbeidet med det finske språket, holder ikke bare en gammel kultur i hevd, men gir også mulighet til økonomisk samarbeid, næringsutvikling og kompetansebygging. Jeg tenker da på at Nord-Finland har en godt utviklet turistnæring og et miljø for produksjon av snøscootere, ATV-er, mobiltelefoner, biler, traktorer, grønn teknologi, mv.

Det finske språket vil være tilgjengelig for kvener og norskfinner i all uoverskuelig fremtid. Det er folk som har bruk for og rett til et levende språk, ikke et språk som har rett til levende brukere. I en situasjon hvor landsdelen tappes for folk, kan det ikke være riktig politikk å gjøre livet surt for de som velger å bli her.

For at en språkkultur skal kunne leve, må det finnes arenaer i menneskenes daglige liv hvor språket brukes. I min barndom hjemme i Skibotn kunne man observere flere slike arenaer. En del av bygdas menn og kvinner abonnerte på finske aviser. Diskusjonene om nyheter fra de finske avisene gikk på den lokale kvenskfinske dialekten selv om avisen ble lest på Yleiskieli (Standardfinsk). Det er nemlig ingen motsetning mellom det å lese bokmål og fortsette med å snakke sin egen dialekt.

På søndagene, den gang på 1950-tallet, var den finske bibelen og salmebøkene i bruk. De utgjorde på sin måte en annen arena for bruk av språket. Senere begynte det å komme fler og fler finske turister, som hver for seg gav en mulighet til en passiar på språket. Det er slike situasjoner man kaller arenaer for språkbruk. Blir de borte, blir også språket borte.

I denne forbindelse er det viktig å huske på at selv om det skulle lykkes en og annen kvensk ungdom å pugge alle de 9000 ordene som står i den nye kvenske ordboka, så vil de neppe kunne klare å lese en finsk avis eller en finsk bok. De må lære seg finsk i tillegg. Kvensk og finsk utfyller hverandre. Det er behov for begge deler, og det er plass til begge deler.

Den 16. mars 2021 bør brukes til å markere det finske skriftspråkets betydning for den kvenskfinske kulturen. Vi må si klart fra til opinionen og til våre Stortingspolitikere at vi trenger begge deler. Regjeringens forslag om å fjerne finsk som minoritetsspråk i Norge kommer på et galt tidspunkt og må stoppes.

Del denne på:

Knyttneve

Av |2021-03-15T14:53:22+01:00mars 13th, 2021|Kategorier: Ytring|Stikkord: , , |

Den internasjonale kvinnedagen

Det må også være plass for finske diktardrottningar i Norden

Telemarksforsknings rapport om KMD

Alle jenter i Norden skal ha mulighet til å bli skrivedronning, også de som skriver på finsk. I en oversikt over nordiske diktardrottningar støttet av Nordisk kulturfond i 2019 blir bare skandinaviske diktere nevnt. Finland som på mange måter er den fremste kvinnenasjonen, har ikke en dikterdronning i et nordisk perspektiv?

Del denne på:

8. mars er Den internasjonale kvinnedagen. Norden har vært i front når det gjelder å likestille menn og kvinner. De nordiske land var først i rekken med å gi kvinner stemmerett blant annet. Man har også vært i fremste rekke med å velge inn kvinner både i lokale og sentrale politiske verv. I 2021 er fire av de fem nordiske statene ledet av kvinnelige statsministere.

Det nordiske samarbeidet har vært en pådriver for det skandinaviske. Nå må det nordiske fremover også inkludere det finske. Finland er en like stor del av Norden som Sverige, Danmark og Norge. Det finske språket tilhører en unik, internasjonal og vakker samling med språk. Og, i tillegg til finsk, har det vært og er andre levende finske søsterspråk i Finland, Sverige og Norge.

Den blinde flekken i det nordiske samarbeidet har rammet en konkret del av det nordiske og kvinners kulturelle status.

I en oversikt over nordiske dikterdronningen støttet av Nordisk kulturfond i 2019 blir bare skandinaviske diktere nevnt:

  • Karen Blixen fra Danmark
  • Selma Lagerlöf fra Sverige
  • Sigrid Undset fra Norge

Finland som på mange måter er den fremste kvinnenasjonen, har ikke en dikterdronning i et nordisk perspektiv?

Alle jenter i Norden skal ha en sjanse til å bli diktardrottning, også de som skriver på finsk

Det er et trist faktum at de aller fleste nasjonale minoritetsspråkene i de nordiske landene sliter. Mellom annet sliter de finske søsterspråkene i Norden. Kårene til de finske søsterspråkene i Baltikum og til dels i Russland er bedre enn i Norden. Antallet med finsktalende fortsetter å falle i Norge (finsk og kvensk), Sverige (finsk og meänkieli), og Finland (karelskfinsk) på tross av forsterkede internasjonale forpliktende konvensjoner og lignende som er inngått av og for nordboerne i de nordiske land.

De finske språkene har hatt like lang fartstid som de skandinaviske språkene over store deler av Skandinavia:

  • Store sammenhengende områder i nordlige deler av Norge, Sverige, og Finland har i all historisk og språklig tid vært mer eller mindre finsktalende.
  • Helt siden vikingtiden er det dokumentert at finsk har vært et viktig språk, spesielt på Nordkalotten.
  • Bibelen ble oversatt til finsk flere hundre år før den ble oversatt til norsk. Den hellige skrift har ofte vært utgangspunktet for all undervisning.
  • For folket i disse delene reiste man til og fra innenlandske arbeidsmuligheter. Det var verken immigrasjon eller emigrasjon. Akkurat på samme måte man kan si at en annen finsk-ugrisk folkegruppe, samene, levde i Norden.

Meänkieli, kvensk, karelskfinsk, og finsk er språklige søstre. Finsk har også i flere århundre vært viktig i skogfinske områder i det som i dag er Norge og Sverige. Det er et stort sekssifret antall finskspråklige sverigefinner i Sverige. Temmelig tøffe statlige virkemidler så seint som etter siste verdenskrig har fjernet mye av det finske språket i Nord-Sverige og Nord-Norge. Reelle resultater av revitaliseringstiltak uteblir og er kun av symbolsk art.

Tatt i betraktning den sterke historiske tilstedeværelsen av finsk i både Sverige og Norge, er det på tide å løfte det finske språket i nordisk sammenheng. Det er for de finsktalende minoritetene et folkerettslig krav. Nordboerne i Sverige og Norge har det finske språket bokstavelig talt i seg.

Kvensk Finsk Riksforbund utfordrer de nordiske landene til å inkludere det finske i det nordiske like mye som det skandinaviske.

Alle jenter i Norden skal ha en sjanse til å bli diktardrottning, også de som skriver på finsk.

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund
Knyttneve

Av |2021-03-09T00:55:31+01:00mars 8th, 2021|Kategorier: Ytring|Stikkord: , , |

QAnon, antisemittisme, snublesteiner, og Ytringsfrihetskommisjonen

Det vi har lært av QAnon tilhengerne i Kveenimaa

Telemarksforsknings rapport om KMD

Kvensk Finsk Riksforbund ved generalsekretær Rune Bjerkli deler sine erfaringer med konspirasjonsmiljøer og snublesteiner. Kvener, norskfinner, og jøder er blant de fem nasjonale minoritetene i Norge. Foto: Torgrim Halvari (innfelt portrett) og privat.

Del denne på:

Konspirasjonsteorier har nok en gang vist seg å kunne få farlige følger. Stormingen av Kongressbygningen i Washington, D.C. ble gjort av flere personer som tilhører for eksempel konspirasjonsgruppen QAnon.

Det finnes folk som i større grad enn de fleste har vanskeligheter med å forstå verden slik den er. Enkelte av disse kan da bli dratt inn i en alternativ forståelse av verden, som gir dem en følelse av at det da er de som egentlig forstår verden, og vi andre som ikke forstår.

Den mest kjente konspirasjonsteorien var den som nazistene brukte. Holocaustdagen er en årlig markering. Snublesteinene i flere norske byer er en daglig påminnelse. Å la teorier uten rot i virkeligheten få bestemme fiendebilder og målsettinger får fatale konsekvenser.

QAnon

QAnon er teorien om at ledende amerikanske politikere i det skjulte organiserer en enorm pedofilvirksomhet, og at disse i samarbeid med andre styrer verden. Den 46. presidenten er derfor en av erkefiendene til QAnon. Det stemmer at mange personer har stor makt i verden, og at vi ikke er klar over hvor stor makt slike personer kan ha. Men at disse personene har en «Deep State» altoppslukende makt over hele verden er ikke mulig, verden er altfor komplisert for det.

Når man konfronterer alternativt tenkende med at man ikke observerer «pedofilskandalene» i det generelle nyhetsbildet, så forsvarer de det med at «massemedia» er en del av det skjulte maktnettverket. De henviser til alternative kilder. Der ser man rettsdokumenter med ledende politikere som har begått «grove brudd mot menneskeheten.» De er falske, men ser troverdige ut. Presentasjonsfilmer er laget like troverdig.

Facebook har i lang tid aksjonert mot spredning av slik falsk informasjon. Facebook har også boikottet personer som deler slik informasjon. Slike boikotter brukes da av de alternativt tenkende som bevis for at ytringsfriheten er tatt fra dem, at massemedia beskytter maktnettverket sitt. Sletting av falsk informasjon og boikotter blir paradoksalt nok et bevis på at den alternative forståelsen er den rette.

Det er derfor svært vanskelig å prate folk til fornuft. Er du uenig på deres diskusjonsgrupper blir du skviset ut, slik at det er ingen balansert diskusjon i slike grupper. Det kan være farlig og angripe essensen i et menneske.

De som kan bli konspirasjonstenkere

Det er noen som er mer tilbøyelig til å tro på konspirasjonsteorier enn andre. Lettvinte løsninger på muligheter og spesielt (innbilte som reelle) farer kan tiltrekke hvem som helst:

  • De som ikke føler seg, eller ikke er, en del av fellesskapet.
  • Det er spesielt de som føler seg, eller kan være, motarbeidet.
  • De som føler seg, eller er, i en sårbar livssituasjon.
  • De som rett og slett blir tiltrukket av et fellesskap med interessante løsninger.

Så lenge teorien kan fylle et tomrom vil den kunne bli livsanskuende for enhver av oss. Det er de færreste som går vitenskapelig til verks for å bedømme sin virkelighetsforståelse.

Har man først begynt å tro på konspirasjonsteorier så er det vanskelig å komme seg ut. For mange er det vanskelig å innrømme at man har trodd på noe uriktig. Det er derfor ikke bare å vende tilbake til den verdensforståelse som de fleste har.

Angrepet på Capitol Hill viste oss en annen virkelighet. Det var flere alternative virkelighetsforståelser som samlet seg i en felles innsats. Disse personene kan fylle tomrommene ved å migrere fra den ene til den andre alternative løsningen. Mange tror nå helhjertet at det amerikanske valget ble manipulert. De kan tro på flere alternative løsninger.

Noen er også spesifikke løsninger, for eksempel medisinske kurer. I det siste har det blant annet florert løsninger som holder koronaviruset borte, da trenger ikke «pasienten» å bekymre seg for å bli smittet at covid-19. Bedragene koster i mange tilfeller mye penger for folk som velger å betale for lettvinte løsninger.

Kampen mot farlige konspirasjonstanker

Teorier uten rot i virkeligheten er noe man skal ta på alvor, de kan være livsfarlig for hele samfunn og det enkelte individ. Vi har tre grunnleggende virkemidler mot konspirasjonsideer.

  1. Vi må hindre tiltak der folk blir dratt inn i det alternative, fordi det alltid er nye potensielle medlemmer.
  2. Vi må aktivere konspirasjonstenkere inn i en bedre virkelighet.
  3. Vi må vurdere ytringsfriheten mer nyansert.

Ledende konspirasjonstenkere kan være svært gode til å manipulere og de fisker hele tiden etter å skape nye medtenkere. De klarer ikke å verve deg, men noen kan bite på via deg.

Vi må okkupere tiden til en konspirasjonstenkende med inkluderende og virkelighetsnære aktiviteter for å kunne lirke tenkeren ut av en klemt situasjon. Litt kan være nok. Dette er både politikernes og ditt ansvar.

Å endre ytringsfriheten sitter langt inne. Ytringsfriheten er allmuens viktigste kampmiddel mot de med makt. Det er når makten misbruker konspirasjonstanker og ytringsfriheten at det virkelig blir farlig. Vi anmoder enhver til å engasjere seg i Ytringsfrihetskommisjonen som avslutter sin jobb i 2021.

Del denne på:

Knyttneve

Av |2021-01-18T14:14:20+01:00januar 18th, 2021|Kategorier: Ytring|Stikkord: , , |

Åpent brev nr. 2 til Sannhets- og forsoningskommisjonen for kvener, norskfinner og samer

Ivar Dervos 2. brev

Telemarksforsknings rapport om KMD

Pensjonert oberst Ivar Dervo har i oktober 2020 igjen skrevet et åpent brev til Sannhets- og forsoningskommisjonen. Brevet utfyller det første brevet og er på kvenfinn.no lagt frem i sin helhet i åtte deler. 

Del denne på:

Hele innholdet i vårt brev av 28. november 2019 står seg fortsatt saklig og begrunnet korrekt. Vi står for innholdet. Det dokumenterer historieforfalskning og etnisk forskjellsbehandling i strid med lover og internasjonalt ratifiserte konvensjoner. Det kan på et par punkter utdypes noe. Dette desto mer som samifiseringen har fortsatt, og utydeliggjøring av kvenske ønsker og krav har fortsatt. I den forbindelse er leder for kommisjonens artikkel i Nordlys interessant av flere grunner.

Viktige linker:

Sannhets- og forsoningskommisjonens arbeid mellom tillit og taushet (Nordnorskdebatt/Nordlys)

Ivar Dervos (første) brev (kvenfinn.no). 

Innholdsfortegnelse – Ivar Dervos 2. brev

    1. Behovet for tillit til kommisjonen
    2. Hvem kom først, finnene/kvenene eller samene?
    3. Kulturell berikelse – politisk besvær
    4. Sannhetskommisjonens mandat
    5. Etnokratisering av det norske samfunn
    6. Lov om informasjonstilgang
    7. Andre forhold
    8. «The End of History and The Last Man» og «Getting to Denmark»
Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund
Telemarksforsknings rapport om KMD

Pensjonert oberst Ivar Dervo har i oktober 2020 skrevet sitt andre åpne brev til Sannhets- og forsoningskommisjonen. Her er del 1. (Sannhets- og forsoningskommisjonen på bildet).

Behovet for tillit til kommisjonen

Leder av Sannhets- og forsoningskommisjonen, Dagfinn Høybråten, betoner blant annet behovet for, og avhengighet av tillit i kommisjonens arbeid, og at et gransknings arbeid i urfolks- og minoritetssamfunn krever et særskilt bevisst forhold til maktforhold og hvordan de kan virke inn også på forhold under selve granskingen. Stortingets oppdrag til kommisjonen snakker om samer og kvener uten noen betoning av begrepet urfolk. Legges det her opp til fortsatt etnisk forskjellsbehandling og nedtoning av behovet for å gå i dybden på strukturer, økonomi og organisering i minoritetspolitikken? Jevnfør blant annet konstatering i brev av 28. november 2019 side 9: «Det finnes ingen kvendrakt i kommisjonen»!

Det etterfølgende er en utdypning av noen punkter i brev av 28. november 2019 og en kommentar/utdypning av noen forhold som bør berøre kommisjonens arbeid. herunder kommisjonsleders artikkel i avisa Nordlys da innholdet i artikkelen ikke virker umiddelbart beroligende. Spesielt utdypes betydningen av ødeleggelse av demokratiet innenfra.

Leder for kommisjonen poengterer korrekt behovet for tillit om kommisjonen skal lykkes.

Kvensk tillit til kommisjonen var alt før starten temmelig tynnslitt. Vi viser har til Kven Østlandets (KØs) brev til Kontroll- og konstitusjonskomiteen datert 13. juni 2017.

I dette brev er kommentert blant annet:

Stortingets kontroll- og konstitusjonskomiteens varsel (bare til Sametinget) om høring, og KMDs brev av 22. mai 2017 til komiteen, samt fornorskingspolitikken av kvenene. Også høringen som pågikk en hel dag ble en misere. Den begrensede kvenske deltagelse fikk 15 minutter. Den fra kvensk synspunkt negative start ble, tross vårt besvær, fortsatt ved oppnevning av medlemmer og etablering av sekretariat.

KØs åpne brev er også tilgjengelig hos de parlamentariske ledere på Stortinget og ved Norske kveners forbund og Kvensk Finsk Riksforbund (KLF), og er et viktig bakgrunnsdokument for kommisjonen hva angår behovet for tillit og om forskjells behandling. Det kan lett skaffes.  Kommisjonen må også av hensyn til tilliten redegjøre for eventuelle bindinger, for eksempel til samebevegelsen. Jamfør at tross en stortingsoppnevnt norsk kommisjon blir for eksempel kofta her, som vi også har erfart en rekke ganger tidligere brukt som et politisk plagg, og skaper en illusjon om at samene er annerledes. Statssekretærer i den norske regjering har flere ganger stilt i kofte ved møte med kvenorganisasjonene. En tiltatt eller godkjent maktdemonstrasjon?

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund
  • Major Peter Schnitler
  • Major Peter Schnitler
  • Major Peter Schnitler

Pensjonert oberst Ivar Dervo har i oktober 2020 skrevet sitt andre åpne brev til Sannhets- og forsoningskommisjonen. Her er del 2. (På bildet major Peter Schnitler med artikkel 6 og 10).

Hvem kom først, finnene/kvenene eller samene?

I brev av 28. november 2019 (side 8) har vi vist til finske historiske kilder som konstaterer at samene eller lappene, som de ble kalt den gang, på ingen måte var de første på Nordkalotten. Også dansk/norske kilder peker i samme retning. Jevnfør Major Peter Schnitlers grenseeksaminasjonsprotokoller fra 1742-45 (blant annet Bind III, s 55).

Artikkel 6 og 10:

«Om Finnerne i Alminnelighet er at bemerke, at de ere de rette og ældste Indvaanere af Finnmarken og paaholdne af deres gamle Dragt, Sæder og Tungemaal.  Disse finner ere nu adskillige Slags, som dog ikke differere i Tungemål , Dragt og Sæder, men allene i Nærings Maaden. De saakaldede Qvæner ere fra Sverrigs Torne – Lapland og Storfinland hid overkomne Svenske Bønder som på Norsk Grund have røddet og bygget, og blive stadig paa eet Sted boende.

De ere gemeenlig gode Jord- Dyrkere og Elve-Fiskere og nære sig fornemmelig deraf. Som de i Sprog og Sæder holde sig meget til de Norske Søe-Finner, saa kan de følgeligen til disse regnes. Det Stor Finlandske Sprog, som Nord i Norge og kaldes det Karelske eller det Qvænske, differerer fra det Lappiske, at den ene Nation ei forstaaer den anden. Lapperne (Samene) ere en Gren af den Finlandske Nation og i deres tungemål ere mange Ord, som med det Stor-Finlandske ellers kaldet det Karelske have en Overensstemmelse.

Også lappene er delt i to grupper grunnet levemåte, fjell- og bygdelapper. Fjellappene lever på samme vis som fjellfinnene – bor i telt og flytter fra sted til sted.»  Det er tydelig tale om to forskjellige folk.

Forskjell i dialekter både i finsk og samisk er nevnt – noen innbyrdes uforståelig. Det er forståelig på grunn av vanskelige kommunikasjoner og svak ensretting i skole. Enda i dag er enkelte små norsk dialekter såpass avvikende fra norsk at en må ha ordbok.

Det er også bemerket at sjøfinnene klarer seg økonomisk bedre enn nordmenn og er selvforsynte med hus, klær og mat. Det finnes også tallmateriale for hvor mange det i 1743 var av finner og samer. I Lyngen for eksempel er 47 familier sjøfinner/kvener og 6 familier er samer (bygdelapper), men om somrene er i tillegg 31 svenske familier fjellapper. (Referanse Schnitler).

Det et ganske klart at sjø- og fjellfinner er et og samme folk, hvor også kvenene (nykommene), har slutter seg til, og har samme språk (finskkvensk) og dyrker jord, blant annet korn og bruker husdyrgjødsel. Det finnes to typer «byer»; finnebyer og lappebyer, bosted/oppholdssted for en eller flere familier.

Finner har utvilsomt oppholdt seg på norsk territorium alt i sagatiden Det er i brev 1 (en) nevnt kvenske navn helt ned på Mørekysten. Her viser vi i tillegg til Torfæus Norgeshistorie bind VI side 253 hvor det vises til finsk skipsbyggerkunst for Konge pretendent Harald Gille (og Magnus Blinde) nord i Hålogaland ved Tjaldasund – område Hin år 1139/40. (Det vil si antagelig Tjeldsund og Hinnøya, kan nærmere bestemt være Asta/Grovfjord/Gratangen området – større bygder fra gammelt med fjell for mulige huler? Kongsemnet overvintret i hule).

To raske skip hver med 12 åre par (24 roere) ble raskt bygget. Den som har det minste erfaring fra håndverk vil forstå at det må et helt lag av fagfolk til for slikt arbeid. Det må ha vært høyt organiserte finske samfunn i Norge alt i vikingtiden, dette var ikke håndverk som et nomadisk jeger/fangstfolk kunne maktet. De hadde helt andre unike ferdigheter. Som gammel rype- og elgjeger/sportsfisker kan man ane hvilke ferdigheter og innlevde vaner en måtte besitte for å kunne leve i en nomadisk jeger-/fangstfolks kultur, hvor man i helt annen grad, enn bønder med flere ville være prisgitt naturens luner. Vi fra bondekulturen og lignende virksomheter hadde alltid jakt og «sports-»/innlandsfiske som en binæring.

Det interessante her, er i tillegg at skipene ble bygget uten trespant, men med vidjerenninger, en teknikk som skal ha vært kjent i finsk båt/skipsbygging, ikke i norsk. (Kanskje fra tiden før klinkebygging ble vanlig?)

Før grensedragningen (1751) skulle lappebyene skatte til Sverige og finnebyene til Norge. Av den grunn forsøkte svenske skatteoppkrevere å omdefinere finnene til lapper og nordmenn lappene til finner. Her har det nyere begrep «finner» synonymt for «samer» sin historiske rot i Norge. Mange av dagens sjøsamer og reindriftssamer har således sin rot i finske folk.  Det burde være enkelt å sjekke Kautokeinosamenes språklige rot i det finsk/kvenske. Jamfør brev en (1) side 15 om antall kvener, 8 av 10 familier i Kautokeino i 1801. Jamfør forøvrig boken; «Kautokeino og Kautokeinolappene, en historisk og ergo logisk (følge logisk) regionshistorie fra 1938.

Jevnfør her også brev fra Gustav Wasa 1552 til Christopher Huitfeldt, lensherre på Bergenhus, hvor han hevder at lapperne til alle tider har vært svenske undersåtter. (Schnitler bind III, side XIV, fotnote 22). Rimelig forståelig da lappene da enda hadde sine (hoved) områder i syd Finland – Lappenranta, Lapoa med flere.

Jevnfør her også norske – russiske avtaler på 1300-tallet hvor finnene anses som norske borgere og hvor det nevnes at halvkarelere, født av finsk mor, er norsk skatteobjekt.

Den ofte hørte samiske klageskrik om at forfedrene ble skattet av flere gjelder i like stor grad finner/kvener, men det fantes altså regler mellom – hvem skatter hvilke grupper.

Begrepet lapper har antagelig på norrøne språk sin opprinnelse i labbe (gå), løpe, altså de som gikk/jaktet, ikke bodde fast på ett sted.  Jamfør forøvrig tidligere «bueskatt» for alle jegere over 15 år.

Også innholdet i Schnitlers grenseprotokoll – et historisk dokument – er selvsagt historikere ved UiT klar over, likevel fortsetter historien omskrevet til en falsk samisk historisk område/etnisk dominans.   Det historiske ordet «finner» erstattes konsekvent med «samer».

Hele miljøet ved UiT rundt historikere, arkeologer, samfunnsvitere og jurister bedriver samifisering. De «forskere» som åpenbart opptrer samisk-etnokratisk kan en dog til en viss grad se. Verre er det med dem som unnlater å si noe eller uttaler seg slik at det kan se ut som de støtter etnifiseringen. (Her kan også bemerkes at samisk forvaltningsområde nå omfatter alt nord for Dovre og deler av Møre og Hedmark (Innlandet) og at i henhold til samelovens § 3-1 nr. 1 skal samiske stedsnavn skrives foran norske).

Her kan innskytes at biskop Olav Øygard i Nord-Hålogaland bør ha grunn til å skjemmes hvis det er sant at bispedømmerådet har forkastet et kvensk salmeprosjekt etter saksbehandlers sluttrapport. (Ruijan Kaiku 3.august 2020) Saksbehandleren skal ha vært bispedømmets rådgiver for samisk kirkeliv som blant annet skal ha tuftet sin rapport på en ikke (kvensk) språkkyndigs vurdering. Her er igjen kvensk selvbestemmelsesrett i egne saker overkjørt. Er dette virkelig sant? Bortforklarende unnskyldninger bør ikke godtas. Videre fremgår at Samisk kirkeråd ønskes konsultert i arbeidet ved ny kvensk salmekomité hvor kvenene vil være i klart mindretall. «Mikä Jomalan Nimissa» har samisk kirkeråd med kvenske salmer å gjøre selv om noen av dem er oversatt til samisk. Kirkens gamle strid med læstadianismen bør nå kunne legges til side. Alt ved Luther 1517 fikk legfolk adgang til selv å kontakte Gud.

Saksbehandler for dette brev har som medlem i KØ deltatt på to møter med representant for kirkerådet og fikk da inntrykk av at kvenene skulle bli godt ivaretatt. Men det gjaldt jo statskirken og gjelder kanskje ikke i «folkekirken»?

Dette spesielt til refleksjon for tidligere biskop i kommisjonen. Jamfør Ruijan Kaiku 3. august 2020, side 15 og omtale av Telemarksforsknings rapport nedenfor.

At man i mer moderne tider (en forholdsvis kort periode) har brukt begrepet finner synonymt med samer i Norge er kanskje politisk/historisk forståelig, men gir falsk historie. Jeg ser flere eksempler på at gamle historiske verk ved oversettelse til moderne norsk, samifiseres ved at man med små skrift i merknadsfelt viser til at det gjelder samer selv om det åpenbart var finner eller kvener som ble omtalt. Eller at man direkte erstatter begrepene finner/finas og kvener/kvenas med ordet same uten noen forklaring. Som et apropos kan man si at «Norge er bygget på to folk, det norske og finske», som «et motsvar til det rådende uttrykk – på nordmenn og samer». I dagens nordnorske samfunn, etter mange hundreårs samvær norsk – samisk – kvensk/norskfinsk er det lenge brukte begrepet tre stammers møte det mest korrekte beskrivelse av kalottcocktailen.

Demografiforståelsen om Nord-Norge er svak i nasjonalt ledende kretser.

Til slutt i dette kapittel må vi nevne eksempler på historiske tekst tilfiling:

  • Faghistoriker, samisk aktivist, Steinar Pedersen viser til det islandske skrift «Rimbegla» fra 1100-tallet (NOU 1994: 21) og påstår at Malangen sannsynligvis dannet en grense mellom norsk og samisk bosetting og danner et skille mellom bumenn og finner. Han skriver videre at blant annet utfra et slikt utgangspunkt kan den første norske kolonisering i Finnmark, høyst sannsynlig settes til etter Rimbegla – (1200-tallet). Annen historiker (fra UiO) påpeker at; «Studerer en hele sitatet går det tydelig fram at Rimbegla omtaler skillelinjene som eksisterte mellom de kristne kirkesognene på øyene i Nord-Hålogaland omkring år 1200 og ikke som en riksgrense mellom Norge og Finnmark. Merk også at bumenn ikke var noe etnisk begrep. Denne sist nevnte tolkning av Rimbegla synes godt begrunnet. Jamfør her også kongenes kapellbygging til og med øst på Kola.
  • Pedersen skriver i historiedelen i NOU 1994: 21 – bruken av land og vann i Finnmark (bakgrunnsmateriale for Samerettsutvalget) at; «Det geografiske område som i dag kalles Finnmark, kommer av det gammelnorske ordet Finnmork. Det betyr samenes land». Helt vilt, ubegrunnet påstand! – Læreboka «Samerett» ved juridisk fakultet ved UiT er pensumslitteratur på masterstudiet i rettsvitenskap. Der kan en lese: «Som de første beboere i det nordlige Norge er det naturlig at samene hevder eiendomsrett til grunn i deler av Sameland på grunn av okkupasjon».

Det hele blir en sirkel argumentering, feil gjengis i alle varianter. Det finnes ingen arkeologiske eller historiske grunner til å påstå at samene var først i Nord-Norge. Referer til brev 1 av 28. november 2019 side 7. Det finnes forøvrig ingen kultur basert på naturressurser, mer, heller ikke sosialt. Boken; «Den samiske medborgeren» utgitt i 2017 bør være viktig for alle som er interessert i samepolitikk – ikke bare mene, men vite. Skjønt studien, som er en studie av samiske forhold i moderne tid, ikke går i dybden på demografien.

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund
Telemarksforsknings rapport om KMD

Pensjonert oberst Ivar Dervo har i oktober 2020 skrevet sitt andre åpne brev til Sannhets- og forsoningskommisjonen. Her er del 3. (På bildet er forsidemotivet til rapporten fra Telemarksforskning – Kulturell berikelse – politisk besvær).

Kulturell berikelse – politisk besvær

Telemarksforskning (TF) – Utredning av 5. mars 2020 bestilt av KMD våren 2019

I brev nr. 1 av 28. november 2019, side 10, til kommisjonen er kritisk redegjort for SAMI/ KMDs funksjon i håndtering av nasjonale minoritter. Jamfør også omtale av NIM side 12.

Telemarkforsking har levert en svært kritisk rapport om den nasjonale håndtering av de nasjonale minoriteter, og er svært kritisk til KMD /SAMIs funksjon/bidrag. De foreslår faktisk at SAMI bør nedlegges og nyopprettet som direktorat under kulturdepartementet. Sett fra kvensk ståsted er TF rapporten et svært viktig bakgrunnsdokument også for Sannhets- og forsoningskommisjonens arbeid. Rapporten er på 92 sider og det vil føre for vidt her å redegjøre for hele innholdet.

Kulturell berikelse – politisk besvær; Gjennomgang av politikken overfor nasjonale minoriteter 2000 – 2019. Gjennomgang av virkemidler i politikken.

Noen få punkter nevnes:

  • Perioden kaster lange skygger over feltet. Kumulativ diskriminering kan gå i arv.
  • Anerkjente endrings-, handlings-, og programteorier er lagt til grunn for oppbygging og innhold i rapporten – solid akademisk og rimelig empirisk ryggdekning.
  • Informanter; 10 fra minoritetene, 13 fagpersoner, 5 fra KMD/SAMI – Total økonomi for de 5 nasjonale minoriteter, cirka 5millioner, det vil si 0,5 % av samisk tildeling (Som et apropos nevnes at en av innvandrergruppene – det somaliske trossamfunn og moske – har fått vel 30 millioner i tiden 2005 – 2020 pluss et tilsvarende beløp fra Oslo kommune.)
  • For skogsfinnene (sammenslutningen; Skogfinske interesser) handler rettighetskampen om forvaltning av kulturarven – materielt og immaterielt. Sentralt står ønske om eget moderne miljømuseum.
  • Flytting av tilskuddsordningen til fylkeskommunen Troms og Finnmark for kvener/norskfinner vil si at den forvaltes av aktører på armlengdes avstand fra der politikken utformes.(Ubegrunnet sies det i tillegg at det kan være en fordel).
  • Kontaktforum (SAMIs årlige møte med minoritetene) er mest for KMD ikke for minoritetene, må endres til reell dialog – medbestemmelse for den enkelte minoritet.
  • Det er brudd på Europarådets rammekonvensjon for beskyttelse av nasjonale minoriteter. Det er brudd på prinsippene om likeverd, ikke-diskriminering, ikke i tråd med internasjonale forpliktelser (Jamfør juridisk utredning i brev 1, side 4, bla om FN konvensjoner).
  • Minoritetene har rett til reell dialog og medbestemmelse i alle forhold som angår dem.
  • Det bør rekrutteres fra minoritetene (Merk: Det samisk dominerte SAMI i KMD har fått strøket finsk som minoritetsspråk uten å ha kontaktet kvenmiljøene. Det finnes tre forbund, hvorav to ønsker finsk. Vi har en selvfølgelig rett til selv å utforme språket innhold og fremtid. Det er helt hårreisende at kvenorganisasjonene blir nødt til å kjempe mot norsk rapportering internasjonalt. PS: Finsk også for skogsfinnene!)

 Sluttbemerkninger til TF rapporten:

  • Einar Niemi er, som den eneste av fagpersonene, nevnt ved navn. Han opplyser forøvrig at mandat for Sannhets- og forsoningskommisjonen våren 2019 er endret til også å omfatte skogsfinnene. Det fremgår ikke hvem som har godkjent endring av mandatet til en Stortingsoppnevnt kommisjon, heller ikke hvorfor? Fra konstitusjonskomiteen på Stortinget opplyses at Stortinget ikke har noen funksjon i kommisjonens tolkning av mandatet. (Skogsfinnenes situasjon og ønsker/krav kan på ingen måte danne noen som helst norm for kvenske krav- gjenreisning av språket.)
  • Det må være noe feil ved angivelse at når kvenen/norsk finnene kom til Norge. Jamfør foranliggende kapittel om Schnitlers grenseprotokoller og finske kilder nevnt i brev 1 fra 28. november.2019.
  • Vi er også kjent med at TF-rapporten var sterkt forsinket, angivelig på grunn av KMDs ønske om endringer (om tolkninger) på enkelte punkter. Overraskende? Med et profesjonelt byråkrati kunne en ventet at rapporten straks ville bli sendt minoritetene med forslag om seriøse drøftelser om «veien videre».
  • Fra andre kilder får vi opplyst at SAMI har 15 ansatte, her av arbeider 9 med samiske saker.

Med samisk statssekretær er dette også en etnisk tung skjevhet i organisasjonen. Dette forhold er ikke direkte nevnt i TF rapporten, men TF-rapporten er en klar kritikk av hele miljøet – KMDs/SAMIs håndtering av de nasjonale minoriteter.

Dette er et eksempel på hvordan et statsbyråkrati ikke fungerer – en svekkelse av rettsstaten. Når de nasjonale minoriteter behandles annerledes er vi på vei bort fra demokrati og likhet for loven. Jamfør henvisning til juridisk utredning side 4 i brev en (1).

Et rasjonalt byråkrati er vestens rasjonale – En upartisk embetsverk med vekt på tydelighet og skriftlig dokumentasjon avgjørende – filosof Max Weber (1864 -1920).

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund
Telemarksforsknings rapport om KMD

Pensjonert oberst Ivar Dervo har i oktober 2020 skrevet sitt andre åpne brev til Sannhets- og forsoningskommisjonen. Her er del 4. 

Sannhetskommisjonens mandat

Oppnevnt av Stortinget 14. juni 2018 (Innstilling 408 S (2017 2018). Formål; Legge grunnlag for anerkjennelse av samers, kveners og norskfinners erfaring med norske myndigheters politikk og de konsekvenser disse har hatt for grupper og individer. Målsetting: Etablere en felles forståelse av fornorskingspolitikken og dens konsekvenser. Undersøke ettervirkningene i dag, knyttet til samisk og kvensk/finsk språk og kultur, materielle, sosiale, helsemessige, identitetsmessige ettervirkninger.

Det fremgår av mandatet at ved historisk kartlegging bør en gå tilbake til omkring 1800.

Her er Stor Finlands overgang til Russisk storfyrstedømme 1809 av geopolitiske grunner viktig også i nord. Da overtok Finland administrasjonen av Lappmarkene i Nord-Finland fra svenskene. I 1814 fikk Norge igjen en egen regjering, men utenrikspolitikken ble bare flyttet fra København til Stockholm. Finsk utenrikspolitikk fra Stockholm til St. Petersburg. (Referanse: boken «Norden i Napoleonskrigene» fra 2014.

Etter den store nordiske krig 1700 – 1721 hadde forøvrig russerne alt satt seg fast i Baltikum og tatt Viborg len i Finland. (Store lidelser for alminnelige folk både i Norge og Finland, verst i Finland. Betydningen for folk i grensestrøkene i nord vil kreve egen forskning også sett i sammenheng med klimatiske forhold -uår.)

Danske (norske) tiltak fra midten av 1700 tallet er viktig for å forstå bakgrunn for myndighetenes senere håndtering av same og finne-/kvenpolitikken i nord da også sosial (vulgær) darwinismen fikk betydning fra 1850 årene.

Her nevnes bare fra midten av 1700-tallet:

  • Rustning – reising av Vardøhus nye festning 1734 – 38 (En voldsomt kraftanstrengelse)
  • Etablering av Schnitlers grensekommisjonen, protokoller 1742 – 1744 – Grensetraktaten med Sverige 1751.
  • Etablering av samisk skriftspråk (Knut Leem 1748, andaktsbok 1752 og 1768)
  • Lappekodisillen (tillegg til grensetraktaten 1751)

Danmark (Norge) forsterker sitt nærvær militært og administrativt, avklarer grenseforhold mot Sverige-Finland. Styrker sitt grep om samene, som norske, iverksetter samisk skriftspråklig utvikling. Var det et ønske for å sikre/utvide territoriet og skatterett?

Sverige aksepterte at noen samer ble norske borgere, men sikrer seg grenseoverskridende rett for noen av sine nomadiske samer.  Den finske tolkningen av lappekodisillen er at den gjaldt alle som hadde grenseoverskridende næringer (lappet over grensen). De mener at den også gav de bofaste i Lappland rett til deltakelse i Finnmarksfisket. Noe de hadde deltatt i fra uminnelige tider. Men i 1826 stengte den nye norske staten finnenes rett til fiske.  For de fastboende og nomadiske finner (og kvener) kan det ha vært sikkerhetspolitisk opportunt å betegne noen som samer på grunn av deres klart språklige tilknytning til Stor-Finland og dermed til Sverige. Karelernes (russekvenenes) fortidsopphav på russisk territorium med språklig tilknytning til finsk kunne også bli sikkerhetspolitisk en dobbeltfare. Viktige moment for å forstå senere norsk håndtering av kvener og samer. Mandatet til Sannhetskommisjonen bør historisk tolke mandatet tilbake ca. 50 år, (til omkring 1740-50) noe begrepet rundt 1800 i mandatet bør tillate. Til slutt bemerkes at «Felles forståelse» fra kommisjonen kan neppe være et ønske/krav. Det vil kunne binde kommisjonsmedlemmene.

Særmerknader er ofte svært belysende i større utredninger.

Etter å ha studert og arbeidet med sikkerhetspolitikk vil saksbehandler mene at Sannhetskommisjonen ikke kan overse betydningen og motivene for danske (norske) tiltak på midten av 1700-tallet, selv om det her på sikt kreves mer forskning med bredere historisk perspektiv enn det UiT har for vane. Samer og kvener/norskfinner blir nå fortsatt behandler forskjellig.

Et tillitsskapende tiltak vil dessuten være å gi en begrunnet forklaring på hvorfor og hvem som har tillatt en utvidelse av ett stortingsoppnevnt mandat.  Jamfør at kommisjonens utgifter på mandat er med på Stortingets budsjett.

Kommisjonen skal i følge mandat ta utgangspunkt i eksisterende forskning for å gjøre en historisk kartlegging av fornorskingspolitikken. Man kan håpe at kommisjonen tar inn over seg at kvensk/norskfinsk forskning er dis-favorisert i forhold til samisk forskning, her under også det etniske preg, på UiTs skrifter, – også dette en tanke til kommisjonsleders ønske om tillit.

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund
Telemarksforsknings rapport om KMD

Pensjonert oberst Ivar Dervo har i oktober 2020 skrevet sitt andre åpne brev til Sannhets- og forsoningskommisjonen. Her er del 5. 

Etnokratisering av det norske samfunn

I brev 1 (en) side 6 er vist til at 12 lover alt er etnifisert, på bekostning av majoritetsbefolkning og mot minoriteten kvener/norskfinner. Etnifiseringen – særretter for samene – og diskriminering av kvener/norskfinnene har fortsatt selv om en kunne vente en pause til Sannhets – og forsoningskommisjonen har levert sin utredning. Her skal bare fire eksempler trekkes fram:

  • Arbeidet for særrettigheter for samene på Nordisk plan har fortsatt tross begrunnede motforestillinger, angivelig fordi samene ikke fikk det helt som de ville i forfjor. Det vises her til to brev fra Kven Øst (KØ) til regjeringene i Finland, Sverige og Norge, datert 12. januar 2017 og 24.mars 2017 med merknader til forarbeidet og fremforhandlet forslag av 13. januar 2017. Hverken kvenene, som er representert i alle tre landene, eller majoritetsbefolkningene lokal/regionalt er listet som interessenter selv om samekonvensjonen og planlagt administrasjon av den utvilsomt angår dem. Lovarbeid i Norge, etter ratifiseringen av ILO 169 (arbeidslivskonvensjonen som tillater midlertidig særbehandling av stammefolk til de har oppnådd samme nivå som majoritetsbefolkningen) har lagt opp til forskjellsbehandling ut fra etnisitet. Full integrering eller assimilasjon er selvsagt ikke et krav i dag.

Saken berører 133 kommuner, dvs. såkalte «samiske områder» selv om det ikke finnes entydige samiske områder, de aller fleste bor og ernærer seg som nordmenn flest. Med det «hemmelighold» som preger samepolitikken bør en oppfølging i høyeste grad være av interesse også i kommisjonen. KØs to nevnte brev skal også være tilgjengelig hos konstitusjonskomiteen.

  • Utvidelse av sameloven. På stortingets høring (i kommunal- og forvaltningskomiteen) om revisjon av sameloven II 25. oktober 2018 ble det gitt en kvensk juridisk begrunnet innspill fra KLF/Kvensk Finsk Riksforbund til kommunal- og forvaltningskomiteen. Høringen var en nesten ren samisk forestilling.

Bare en kommune (Holtålen) var til sted, ingen av de 7 berørte fylker. Lovutkastet hadde ikke vært på høring. FNs konvensjoner (om avskaffelse av alle former for rasediskriminering, om sivile og politiske rettigheter og om barns rettigheter) gir borgerne rettigheter. Det disse konvensjoner spør etter, er hvor vidt noen grupper har dårligere muligheter eller forhold enn andre grupper, det vil si om statens lover eller praksis motvirker prinsippene om likhet, likeverd og like muligheter.  Det er også sikker folkerett at stater heller ikke har anledning til å diskriminere mellom ulike minoritetsgrupper.  Hele det kvenske innspillet er gjengitt i Ruijan Kaiku 28. januar 2019 og bør sees som begrunnet utdypning av dette punkt. Sekretariatet bør enkelt kunne skaffe det.

  • Endring av Grunnloven. Innstilling er fremmet av Kontroll- og konstitusjonskomiteen på Stortinget.

Det norsk samiske etnifiseringsmiljø har sterk innflytelse. Det søkes ført inn bestemmelser på etnisk grunnlag, i strid med lover og ratifiserte internasjonale konvensjoner. Ny tekst: «Det pålegger statens myndigheter å legge forholdene til rette for at det samiske folk, som urfolk, kan sikre sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv». Det nye er at ordet folkegruppe skal erstattes med ordet urfolk. Det betones imidlertid at dette ikke medfører noe endring av dagens situasjon, men det gjør det. Stortings vedtak av september 2015 viser nåværende § 108 som alt er tvilsom. Det ble fra Kven Øst fremmet et forslag om endring, blant annet at kvenene eventuelt også burde tas med i grunnloven, uten respons på konkret forslag.

Vi har flere ganger sett at summen er at endringer bryter med demokratiet og krav om likeverd og likhet for loven. De beskrevne henvisninger til Finland er utvalgte deler og gir i sum falsk historie. Urfolk i Finland er «Ulkuperäiskansana»- de som kom etter de første menneskene.

Vi ser her som i flere tidligere saker at det sterke norsk – samiske etnokratimiljø har veldig bred innflytelse.

Det opplyses heller ikke at hverken Sverige eller Finland har ratifisert ILO 169. Det er forøvrig bare Norge som har vedtatt reindrifta som en etnisk næring, også det en slags stakkarslig gjøring av hele det samiske folk. Vi tror imidlertid at minst en av konstitusjonskomiteens medlemmer vet om alt dette. Jamfør også brev 1 (en), side 4 om FN erklæringen om innfødte folk. (Indigenous = innfødt ikke opprinnelig, ikke urfolk).

Jeg er redd Stortinget i uvitenhet om forholdene i Nord-Norge og under etnokratisk «rettferdighetskrav» blir ført bak lyset. Kanskje er det også en arv etter indre- og finne- misjonens fortellinger om elendigheten for å skaffe penger til misjoneringen. Man kjenner til noen eksempler som kan tyde på det. En kvenfamilie, noe lurvet kledd grunnet klesmangel, ble fotografert like etter krigen av en «misjonær». Ikke foran ny bygd hus men foran et sammenrast hus (som ikke var brent) etter farfaren. Kunnskap om Nord-Norges demografi – landsdel med tre folk, spesielt om historie, er (erfart som) ganske mangelfull i Sør-Norge.

  • Vi ser ofte at SAMI i KMD overser kvenske/norskfinske begrunnede ønsker/krav. Skriftlige henvendelser stopper her og blir aldri kjent i øvrige regjeringsapparat, selv om flere departement har sektor ansvar. Som vi ser av Telemarksforskings (TFs) rapport er de andre departementer fornøyd med SAMIs koordinering. Tross den drepende kritikk fra TF- rapporten har KMD internasjonalt varsler om at finsk skal strykes som minoritetsspråk i Norge. Merk at to av tre forbund krever finsk/kvenfinsk. Se brev en (1) side 18.  Her kan føyes til at for skogsfinnene er deres tapte språk finsk. Altså egentlig tre av fire forbund har fisk som første prioritet. Det betyr ikke at kvensk er «Paskakiel» (Skit språk), men at det er opp til oss kvener /norskfinner selv å bestemme kvensk språkutvikling. Jamfør brev en (1) av 28. november 2019, side 18 – 19.

Jevnfør at flere nasjonalspråk er minoritetsspråk i naboland, for eksempel tysk i Danmark, ungarsk i flere ungarske naboland og så videre.

Dessverre er det også noen i kvenbevegelsen som mener/tror/gir uttrykk for at finsk er Finlands ansvar i Norge. Meningsløst! Finland har ikke, og kan ikke ha noe ansvar for norske borgere, være seg språk, kultur, eller annet. En kan også høre uttrykket finsk er ikke et truet språk. Her er to svar; Jo, finsk er truet som minoritetsspråk i Norge og det er folk som har språklige rettigheter ikke språk i seg selv. Meningsløs uvitenhet fremsettes som fakta.

Det er forøvrig kjent at KMD/SAMI arbeider med en ny stortingsmelding om de nasjonale minoriteter.  Jeg er redd dette vil skje uten hensyn til TF rapporten ved at man tilsynelatende tar hensyn til denne ved at man vil søke å gjennomføre egne møter med minoritetene i tidligere stil uten at reelle faktadokument og uten konkrete forslag blir lagt fram for minoritetene. Det er vanskelig å tro at KMD/SAMI har vilje eller saklig stabsevne til å endre stil. Det vil være lett for de nasjonale minoriteter, uten egne lønnede stabsledd, å bli fanget i KMDs spill som før.

Ministeren med nøytral støtte må selv på banen (PS: det finnes flere eksempler på uttalelser fra ministre som vise at de er ført bak lyset av det norsksamiske etnomiljø).

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund
Telemarksforsknings rapport om KMD

Pensjonert oberst Ivar Dervo har i oktober 2020 skrevet sitt andre åpne brev til Sannhets- og forsoningskommisjonen. Her er del 6. (Bildet: Forsiden av boken «Arktisk jaktsafari» av Kjell-G. Kjær). 

Lov om informasjonstilgang med videre for Kommisjonen for å granske fornorskingspolitikk og urett overfor samer, kvener og norskfinner.

Stortingets presidentskap mottok 18. september 2019 brev fra kommisjonsleder Dagfinn Høybråten om behov for dette. Saken ble referert i Stortingsmøte 26. november 2019 og vedtatt sendt kontroll- og konstitusjonskomiteen, som har utredet saken før stortingsvedtak av en lov med 7 paragrafer. Utredningen er grundig og omfattende og er oversendt Stortinget sammen med kommisjonsleders brev. Utredningen er særlig basert på lov 19. juni 2009 nr. 73 om utvalg som skal undersøke forhold knyttet til at personer med kjent psykisk lidelse har tatt liv. Det er dog vist til flere eksempler på særlover for kommisjons- og utvalgsarbeid, blant annet til partnerdrapsutvalget.

I tråd med anmodningen fra kommisjonen foreslår komiteen at forvaltningslovens taushetspliktbestemmelser med noen unntak skal gjelde for kommisjonen. Komiteen legger til grunn at opplysninger det er aktuelt å formidle til kommisjonen i stor grad vil være opplysninger som regnes som personlige forhold underlagt taushetsplikt. Stortingets konstitusjonskomité har også merket seg at sannhetskommisjonen har redegjort for at personopplysninger anses nødvendig for å utføre gransking av allmenn interesse. Det vises også til den nye personopplysningsloven som innebærer skjerpede krav til behandling av personopplysninger.

Her korte utdrag av loven (februar 2020):

  • 1 § Formål, gi kommisjonen til opplysninger som er nødvendig for å få utført sitt arbeid – mandat
  • 3 § Kommisjonen kan behandle personopplysninger
  • 4 § Taushetsplikt gjelder alle som har utført tjenestearbeid i/for kommisjonen, og faller først bort etter hundre år.
  • 5 § Forbud mot bruk av opplysninger som bevis i senere straffe-/sivilsak
  • 6 § Dokument som ikke skal avleveres Arkivverket skal kasseres ved avslutning av arbeidet

Saksutreder for dette brev har erfaring fra både arbeidsgiversiden og personalorganisasjon (Sjef på personkontor i Forsvarets overkommando og 6 års erfaring i sentralstyre i landsomfattende personellorganisasjon). Vi er selvsagt enig i at personalopplysninger skal beskyttes. Det er allerede nevnt i brev 1 av 28. november 2019 (side 21).  Stortingets redegjørelse synes også klart å avgrense loven til rene personlige forhold og har merket seg kommisjonens uttalte behov for behandling av personopplysninger for å utføre gransking av allmenn interesse. Allmenn interesse, se krav umiddelbart nedenfor.

Det bør imidlertid, fra opplysninger i dette brev og i brev av 28. november 2019, være klart at gråtkvalte fortellinger om misgjerninger i fortiden ikke kan overskygge behovet for å gå i dybden på dagens minoritetspolitikk, som er i strid med demokrati – likhet for loven. Jamfør organisasjon og utførelse ved KMD med SAMI redegjort for av Telemarksforskning.

Alle personopplysninger som behandles må angis statistisk eller lignende. Her må også antall tilfelle som ikke er diskrimineringsrelaterte angis/skilles ut. (Også minoritetsfolk kan ha psykiske lidelser og lignende som andre folk). Det må klart begrunnes og redegjøres for antall, typer og i hvilken betydning disse tilfeller er relevant for kommisjonens konklusjoner og foreslåtte tiltak.

Med henvisning til kommisjons leders ønske om tillit synes ikke 100 års hemmelighold og rett til å makulere dokument som ikke sendes Arkivverket, umiddelbart tillitsvekkende.  Jamfør det hemmelighetssystem som er gjeldende i samepolitikken omtalt i brev 1 side 11 – 12. For kvenene/norskfinnene er lidelseshistoriene i fortiden bare av historisk interesse. Behovet for rettferdighet, likebehandling. Likerett i henhold til lov og ratifiserte konvensjoner vil være «paramount». Ut fra vår nyere kvenske ishavshistorie bør medlemskap også i Barentsrådet være interessant. Se Kjell G. Kjærs bok; «Ishavsfarerne 1859 – 1909».  Ved den, flere ganger TV sendte «Seilas Svalbard rundt», er ikke en eneste kvensk/norskfinsk sang/melodi nevnt/hørt tross at våre aktiviteter i høyeste grad omfatter Svalbards og ishavets historie.

Som et apropos til dette punkt om personlige forhold vil jeg nevne et par saker. En bekjent har forklart at da far hans lå på dødsleie snakket faren bare kvensk/finsk, sønnen forstod ingenting, men følte en enorm sorg over sitt tap av språk og kultur.  Det bør også være godt kjent at mange kvener i språklige fellesdistrikter ble konfirmert på samisk da kvensk/finsk var forbudt også som hjelpespråk 1936, og etter 1902 årets stans av finsk/kvensk lærerutdannelse. Dette var mulig fordi barn som vokser opp med to språk på lekeplassen lett plukker opp ord fra nabospråk. Også dette er årsak til samifisering av kvener, mangel på anerkjennelse av eget språk var drepende for noen kvener.

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund
Telemarksforsknings rapport om KMD

Pensjonert oberst Ivar Dervo har i oktober 2020 skrevet sitt andre åpne brev til Sannhets- og forsoningskommisjonen. Her er del 7. (Bildet: Samuli Paulaharju anno cirka 1910)

Andre forhold

Følgende andre saker av betydning for kommisjonens arbeid skal utdypes:

  • Aksjonsforskning
  • Reindriftsnæringen – eneste etnokratiserte næring – enerett til drift.
  • Samuli Paulaharju – Kvenene et folk ved Ishavet med forord
  • Passlovene/praksis i svensketiden (1814 – 1905)

Aksjonsforskning

Under kapittelet «Forskningsetikk og moral» i brev en (1), side ti (10) er så vidt nevnt tidligere aksjonsforskning i nord.  På midten av 1970-tallet var saksbehandler av dette brev, leder av en kommunal barnehagekomité, samt leder i en kommunal byggekomité.

I den forbindelse erfarte han at en kommunestyrerepresentant, en høyskolelektor, som i friåret hadde etablert et aksjonsforskningsprogram hvor målet var å gjøre den frivillige barneidretten (drevet av et idrettslag) til et kommunalt anliggende. Han fikk lektoren erklært ugild i all kommunal behandling av saken.  Det medførte behov for å sette seg inn i hva dette var, hvordan man fikk midler (formulering av søknad om prosjektfinansiering – finurlig) og hvordan man arbeidet tosidig – sammenblanding politikk og forskning

Det ble her klart at slik aktivitet foregikk i det etnopolitiske miljø i Nord-Norge, noe som fremsto som direkte umoralsk og forskningen som falsk. I ettertid har man lurt på om denne adferd på en måte ble bragt med ved etablering av UiT, det fordi man blant annet har sett at forsker ved UiT har uttalt at også forskere må kunne drive politikk.

Ja, selvfølgelig, men å lure inn egne politiske kjepphester via egen såkalt forskning er ikke i samsvar med etikk og alminnelig folkeskikk/moral og empirisk forkastelig.

Dette til refleksjon vedrørende den etnifisering av folk og samfunn som er omtalt flere steder i dette brev og i brev en (1).  Som nevnt av professor Torkel Brekke, Oslo Met (Aftenposten 7. september 2020) har vi sett tendenser til at den akademiske frihet er under press også i deler av norsk akademia. Har det norsksamiske etnokratimiljø alvorlig preget UiT miljøet?

Reindriftsnæringen

I brev en (1), side 5 er sagt at cirka 2000 personer lever av reindriften. Det er korrekt nok, men reindriften representerer bare i underkant av 1000 årsverk. Jamfør rapporten Klimakur 2030 levert klima- og miljødepartementet i februar 2020. Rein, ku og sau slipper ut metan, en ikke ubetydelig kilde til klimagassutslipp. Dyrevelferden er dårlig for tamrein og ikke er den lønnsom heller. De siste 50 årene har inntektene dreid radikalt fra kjøttinntekter til subsidier og erstatning fra staten.  Bare i Norge er reindriften etnifisert – enerett for samene til drift, egentlig i strid med grunnloven og en demokratisk feilslutning, en lovfeil – statlig rasediskriminering som bryter med FNs konvensjon mot rasediskriminering.

Det påvirker utvilsomt evnen og viljen til rasjonalisering og innovasjon under tidenes betingelser.

Skal man på sikt berge næringen som et (nytt) samisk kulturtiltak vil det utvilsomt kreves bedre og bredere aksepterte tiltak enn det en kan lese av holdninger/krav fra næringen selv. (Artikkel i Aftenposten 1. september 2020 ved Ellinor Marita Jåma, leder i Norske Reindriftssamers Landsforbund (NRL). Bare krav! (PS. Reindriften er jo modernisert). Også dette til refleksjon i kommisjonen.

Samuli Paulaharju – Kvenene et folk ved ishavet

Boken er nå, nesten hundre år etter førstegangs trykking (1928), endelig kommet på norsk (2020). En svensk oversettelse fra 1973 har i begrenset omfang vært tilgjengelig. Original tittel: «Ruijan suomalaisia» – Norges (Finnmarkens) finner, basert på materiale innsamlet i årene 1925 – 1927 og med god kontakt til norske forskere – spesielt nevnes og takkes Just Qvigstad. Jamfør hans studier av kvenene. Anitta Viinikka-Kallinens forord gir god innsikt i Paulaharjus liv og omfattende forfatterskap, samt oversikt over annen litteratur og omtale av emnet.

Boken gir god ramme for å forstå kvensk/norsk finske nyere historien i Norge, men den store gruppe, nøkterne, edruelige, hardtarbeidende og ærlige gruppe som holdt seg unna de troende, med holdning; «Gud hjelper den som hjelper seg selv», er ikke spesielt omtalt. Den heroiserende, idealiserende og svermeriske fremstilling av arktisk overlegenhet og bondekultur bør man ikke ta helt på alvor. Det finnes parallell norsk litteratur. Jamfør blant annet bøkene; Bakom synger skogene (Gulbranssen), Markens grøde (Hamsun) og Den siste viking (Bojer) for å nevne noen. Sammenholdt med flere finske tidligere beskrivelser av kvenene er Paulaharju ganske moderat i sin beskrivelse av minoritetssituasjonen i Nord-Norge. Paulaharjus bok er på ingen måte hele fortellingen om kvensk/finsk historie i Norge. Jamfør grenseprotokollene nevnt foran. Likevel, litt stolthet må vi kunne trekke av boken, skjønt man kjenner mange hardføre nordmenn også.

Einar Niemi har i sitt forord godt beskrevet rammefaktorene (politikken) for kvenene i Norge og den finsknasjonale kultur forskningstradisjon. Den sikkerhetspolitiske situasjon i perioden er fyldig omtalt og viser tydelig at det var kvenene som fremst ble offer for den språklige og kulturelle fornorskning, som også la grunnlaget for samifisering i enkelte språklige fellesdistrikter. En omfattende referanse liste er vedlagt.

På side 44 skriver Niemi at Paulaharju er helt klar på at samene er områdets urfolk.  Når han skriver det slik, uten utdypning, vil det lett kunne oppfattes som støtte til eget utsagn. Jeg vil tro at det må være en; «Miss by the pen» fra Niemis side. Det synes også å være en misforståelse om bokas oppsikt i Finland.  Boken vakte ikke overveldende interesse i Finland. Den ble faktisk solgt på billigsalg.

Allerede på side 66 viser Paulaharju til Ottars beretning og at han på sin seilas til Bjarmeland møtte kun samer på sin ferd. (Det synes tydelig å være en gjengivelse av en norsk fortelling, i originalen står det finas) På side 68 – 69 fremgår imidlertid at: «Det sies at karelere (russekvener) bodde langs Ruijas strender, selv før nordmennene kom til landet, helt ned til Malangen. Karlebotn og Karjel ved Varangerfjorden er minner om dem.  Men de finske kvener som på linje med nordmennene hadde skattlagt samene, og som streifet gjennom ishavslandene i konkurranse med karelerne, begynte først flere hundre år senere å bosette seg fast i Ruija. Noen nordfarer-kvener slo riktig nok rot som kystboere ved ishavet, liksom enkelte karelere gjorde. Så antar en da også at Kvænangen har sitt navn etter fordums kvenske karer, og opplysninger finnes om at kvener alt fra 1200-tallet har slått seg ned langs noen av Finnmarkens fjorder». (Også Kvæfjord ved Harstad skal opprinnelig ha vært bebodd av kvener. Fra etterkommere av døle-innvandrere i Bardufossområdet er fortalt at kvenene bodde ved kysten da de ankom).

Det synes tydelig at Paulaharju, som sine norske kontakter har hatt viten om at det fantes karelere og kvener/finner i Nord-Norge alt i vikingtiden.  Det er forøvrig uklart om Paulaharju skrev samer for lapper, slik det står i den nye norske utgaven. I den norske utgaven står det samer. Det har ikke noen stor betydning her, uten om å dokumentere navnebruken på 1920-tallet eller bare bruk i den norske utgaven. Det er uansett uheldig (historieforfalskning) at man konsekvent bruker ordet same om finner/finas, kvener/kvenas og lapper. Lapper kan forøvrig ha vært en yrkestittel, Jamfør også merknad side 66.

Paulaharjus opplysninger om folkene på kalotten må sees i sammenheng med opplysninger i grenseprotokollene redegjort for, fra cirka 200 år tidligere og eldre historie. (Merk også at når det sies at det var få kvener så må det sees i sammenheng med at folketallene var tidvis veldig små i Norden og spesielt på Nordkalotten)

Passlovene/praksis i svenske tiden (1814 – 1905)

Som nevnt foran: Utenrikstjenesten lå i Stockholm i denne perioden, selv om Norge hadde fått egen regjering (Norge ble styrt via len/amt fra København i mesteparten av dansketiden, også forsvarsledelsen var delt). Det finnes eksempler på at kvener i utlandet ble betegnet som svensker. Detaljer om og betydningen av passlovene for kvenen i nord krever egen forskning.

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund
Telemarksforsknings rapport om KMD

Pensjonert oberst Ivar Dervo har i oktober 2020 skrevet sitt andre åpne brev til Sannhets- og forsoningskommisjonen. Her er del 8. (Bildet: Francis Fukuyama)

«The End of History and The Last Man» og «Getting to Denmark»

Den amerikanske forfatter, samfunnsforsker og politiske analytiker Francis Fukuyama, med tung faglig bakgrunn i litteratur – sosiologi og antropologi, filosofi og fra byråkrati (USAs UD), har siden 1990-tallet forfattet en rekke bøker og artikler hvor samfunnsforhold og statsledelse har stått i fokus, herunder også undergraving av demokratiet. Han har japansk bakgrunn fra begge foreldre, er født i Chicago i 1952 og er per tiden leder av Senteret for demokrati, utvikling og ledelse ved lov, ved Stanford University, USA.

Da statsforfatning var endel av denne utreders studier har han gjennom mange år fattet interesse for de store linjer i utviklingen av demokrati og statsforvaltning. Slik har han tidlig blitt oppmerksom på Fukuyamas skrifter. Vi har derfor valgt tre titler fra Fukuyamas forfatterskap som tittel på dette kapittel. Da det kan være vanskelig å få oversikt og forståelse av dette fagfelt, anbefaler vi Mathilde Fastings bok «Etter historiens slutt møter med Francis Fukuyama» 2019.  For tiden er det sterk fokus, også her hjemme, på hvordan demokratiet undergraves innen fra i Polen, i Ungarn med flere. Endringene skjer med små skritt slik at folk flest ikke ser sammenhengen og godtar/stemmer for tiltak som på sikt kan ha fatale konsekvenser for demokrati, folkestyre og likhet for loven. Demokratier forvitrer innenfra.

Som kjent foreslo, til vår forskrekkelse, Norges egen regjering omfattende fullmaktsbestemmelser i forbindelse med koronakrisen. En professor ved UiO tok kraftig til motmæle, opinionen på Stortinget våknet og regjeringen besinnet seg. Bare korttids begrensede unntak ble vedtatt og da under parlamentarisk kontroll. Det er så lenge siden folk flest har behøvd å kjempe for rettferdighet og likeverd at mange ikke forstår eller ser farene.

Ingen synes å se at vi ved etnopolitikken i Nord-Norge er i ferd med å kaste demokrati, likeverd og likhet for lovene på båten.  Norsksamiske etnopolitiske miljø har nå omfattende påvirkningskraft helt inn i Stortingets konstitusjonskomité foruten i en rekke samfunnsorganer. Udemokratiske særlover fremmes og vedtas for en minoritet på bekostning av flertallet og likhet for loven, også i strid med internasjonale forpliktelser. Et omfattende hemmelighetskremmeri er etablert. Det snikes inn, utenom offentligheten, særregler og ordninger på en rekke samfunnsområder, jamfør eksempler i Brev 1 side 12 i kapittel om «Andre institusjoner, innspill». Det er ødeleggende for demokratiet men også for den samiske minoritet på sikt, og for mellomfolkelig samvær nasjonalt. Ingen bør kunne si at man ikke viste eller at ingen sa fra. Påstand fra brev en (1) om at kvenene ikke kan stole på KMD-SAMI og UiT står ved lag. Ministeren med nøytral støtte må selv på banen for å ta styring på utviklingen etter TF rapporten. Ingen er tjent med KMDs eksisterende politikk og forvaltning.

Det kan her igjen poengteres at det ikke finnes noen krav fra kvensk/norskfinsk hold om særordninger, bare om likeverd og seriøs støtte til gjenoppbygging av vårt språk og kultur på egne premisser.

Det kan her innskytes at det er skoleelevene/foresatte som selv bestemmer om de skal ha opplæring i kvensk eller finsk. Det er ikke skolen eller kommunen og slett ikke KMD/SAMI, som skal bestemme om undervisningen skal gis på finsk eller kvensk. Minst tre elever må kreve minoritetsspråk opplæring før det kan/skal iverksettes.

Men om to krever kvensk og en finsk er de tre og har rett til opplæring i det språk de har valgt. Jamfør uttalelse fra seniorrådgiver hos fylkesmannen i Troms og Finnmark mai 2020. Dette bør gjelde hele landet, ikke bare Nord-Norge.

I Tana kommune har kommunestyret etter forslag fra formannskapet (dominert av samer) bestemt at alle barn skal ha samisk på skolen. Hvor blir da kvenske barns rettigheter etter FNs barnekonvensjon?

Det utkast til endring av Grunnloven, som er nevnt foran, vil ytterligere undergrave demokratiet og det folkesuverenitets prinsipp som Grunnloven bekjenner seg til.

Ministeren ved KMD må selv (med nøytralt hjelp) på banen etter TF rapporten. SAMI har forspilt sin rolle.

Også dette brev fremmes til refleksjon og reaksjon i Sannhets- og forsoningskommisjonen for samer og kvener, etter kommisjonsleders ønske om tillit.

Hilsen saksutreder Ivar Dervo for Kvensk Finsk Riksforbund og Kven Østlandet.

Røahagan 40, 0754 Oslo. Tlf. 916 55 108 Mail: i-dervo(a)online.no

Styreleder Bjørnar Seppola, Kvensk Finsk Riksforbund.

Brevet er åpent, ingen restriksjoner for bruk, spredning

Skillelinje Kvensk Finsk Riksforbund

Del denne på:

Knyttneve

Av |2020-12-30T13:43:14+01:00desember 29th, 2020|Kategorier: Informasjon, Ytring|Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , |

Høyres partiprogram og Nordområdemelding avslører den reelle kvenskfinske «politikken»

Hellelands hule minoritetspolitikk blottlegges

Telemarksforsknings rapport om KMD

Generalsekretær Rune Bjerkli i Kvensk Finsk Riksforbund opplever en manglende helhet i de aller fleste politiske saker som berører kvener, norskfinner og sjøfinner. Et godt eksempel på dette er Høyres partiprogram 2021-25, nordområdemeldingen og stortingsmeldingen om nasjonale minoriteter.

Del denne på:

Høyre leder Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD) og avdelingen Samer og minoriteter (SAMI). Statsråd Linda Hofstad Helleland er også leder av programkomiteen til Høyre. Det finnes ikke et eneste ord om kvener / norskfinner / sjøfinner i Høyre sitt partiprogram for 2021-25. Et partiprogram som foreslår å bryte norsk lov: Ikke et ord om satsing på finsk og kvensk språk. Dette er ett grovt brudd på FNs barnekonvensjon artikkel 30, som er en del av norsk menneskerettslov. Nordområdemeldingen er svært lite oppløftende for den kvenskfinske delen av Nord-Norge. En helhetlig politikk ville inkludert det kvenskfinske i andre sammenhenger foruten vår egen lille stortingsmelding.

Vi finner svært lite tall i nordområdemeldingen. Tall belyser tingenes tilstand, hva det satses på, og resultatene. Tallene kommer ikke frem for vår del i nordområdemeldingen. Å få en analyse av tallene og belyse hva man må gjøre for å oppnå viktige mål er ikke fremlagt.

KMD/SAMI presenterer feilaktig begrunnelse, målsetting og helhet for sin satsing på oss i nordområdemeldingen. Dette går direkte utover identiteten til minst en femtedel av den nordnorske befolkningen som har kvenskfinske aner, og indirekte utover resten av Nord-Norge.

Forskjellige mennesker – forskjellige lover

Vi finner finsktalende folk i det mest av nordområdene. Den svenske regjeringen har blant annet lagt FN konvensjonen om politiske og sivile rettigheter (SP) til grunn for sin politikk ovenfor nasjonale minoriteter. De viser spesielt til at konvensjonen innebærer ett forbud mot diskriminering.

I Sverige er samer, tornedalinger og alle andre «nationella minoriteter» behandlet likt i lovtekstene. Språkene samisk, finsk, og meänkieli er selvfølgelig likestilt. Dette på tross av at svenskene viser til FN som sier at konvensjonene ikke er juridisk bindende, bare veiledende for medlemsstatene.

I Norge er ikke SP veiledende. Den er juridisk bindende! Fordi, den er en del av menneskerettsloven av 1999. Menneskerettsloven skal ved motstrid gå foran bestemmelser i annen lovgivning, inkludert grunnloven.

I over 20 år har norske myndigheter ignorert menneskerettsloven. SP artikkel 27 sier blant annet: I de stater hvor det finnes etniske, religiøse eller språklige minoriteter, skal de som tilhører slike minoriteter ikke nektes retten til, sammen med andre medlemmer av sin gruppe, å dyrke sin egen kultur, bekjenne seg til og utøve sin egen religion, eller bruke sitt eget språk.

Vi fremhever sjøfinner fordi de finsktalende som tilhører kysten av Nord-Norge daglig blir gjort om til sjøsamer eller nordmenn med statlige forskningsmidler øremerket det samiske.

Den ignorerte menneskerettsloven veier mye mer enn de konvensjonene som er nevnt i meldingene som grunnlag for den kvenskfinske politikken. Minoritetsgrupper skal være likeverdig.

Nei til statlig hets!

Myndighetene bruker 26 ganger mer ressurser på samiske tiltak enn på kvenske og norskfinske tiltak i statsbudsjettet for 2021. Det er temmelig alvorlig at norske myndigheter forsterker den positive diskriminering av samiske tiltak vis a vis kvenskfinske tiltak år for år.

Vi fremhever sjøfinner fordi de finsktalende som tilhører kysten av Nord-Norge daglig blir gjort om til sjøsamer eller nordmenn med statlige forskningsmidler øremerket det samiske.

Samtidig som et ungdomspanel jobbet med innspill til nordområdemeldingen, satt Helleland i departementet med ungdommer fra de nasjonale minoriteter. De skulle gi innspill til stortingsmeldingen rettet mot nasjonale minoriteter. Helleland har helt klart ikke fått med seg at de kvenskfinske menneskene holder til nordområdet. Alternativet er at det var ikke viktig nok. Ingen kvenskfinske ungdommer ble invitert til å gi innspill til nordområdemeldingen.

Ungdomspanelet har ikke nevnt kvener og norskfinner en eneste gang i sitt usminkede vedlegg til nordområdemeldingen. Usynliggjøringen er et solid bevis for konsekvensene av myndighetenes diskriminering av nordnorske mennesker. At sjøfinner, norskfinner og kvener ikke nevnes er et tydelig tegn på at Hellelands agenda med å synliggjøre minoritetene i Nord-Norge er mislykket.

Helleland tok seg ikke bryet å invitere formelle voksne representanter fra de nasjonale minoriteter til departementet. De som har helhetlig kunnskap på området.

Når mennesker i Nord-Norge er mindre viktig

Ni av 10 skolebarn i den kvenskfinske minoriteten leser finsk på skolen. Likevel så jobber Helleland og myndighetene ut fra en hypotese at minoriteten kun skal ha kvensk som minoritetsspråk. Det er som å forlange at alle i Trøndelag skal snakke som en bergenser. Den Høyre ledede regjeringen har feilaktig og diskriminerende utelatt finsk fra forslaget til ny språklov.

Våre kalkulasjoner viser at vi må ha minst 2000 grunnskoleelever som leser kvensk/finsk for å kunne produsere nok kvenske/finske lærere. I dag har mindre enn 50 elever kvensk på timeplanen. Halmstrået er de over 400 elevene som leser finsk. Derfor MÅ vi også ha finsk i barnehager og i lærerutdanningen.

Menneskene vil ha finsk i mye større grad enn kvensk. Helleland og Solbergregjeringen har ett bisart prinsipp; ett språk har rett på mennesker. Det er feil, det er mennesker som har rettigheter til sitt språk. Regjeringens politikk mot nasjonale minoriteter er definitivt ikke helhetlig.

Helleland styrer mot terningkast en.

Telemarksforskning utga en rapport i mars om KMD/SAMIs håndtering av nasjonale minoriteter: «Kulturell berikelse – politisk besvær». Informantene, som stort sett består av forvaltnings- og fagfolk, slakter KMD/SAMI sin behandling av de nasjonale minoritetene. Arbeidet er så dårlig at forskerne konkluderer at KMD/SAMI bør fristilles fra sitt arbeid.

Vi registrerer at ungdomspanelet i nordområdemeldingen tviholder på at vi ikke eksisterer i sitt innlegg 9. desember i nordnorsk debatt. Vi registrerer at Helleland ikke anerkjenner vår eksistens i sitt eget partiprogram. Ikke et ord om kvener, norskfinner og sjøfinner. En helhetlig politikk ville inkludert det kvenskfinske i andre sammenhenger foruten vår egen lille stortingsmelding.

Helleland fikk to i Dagbladets karakterbok for Ernas statsråder uken før jul. Det er flatterende. Norge trenger ledere som er stand til å komme med innrømmelser. Helleland styrer mot terningkast en.

Del denne på:

Knyttneve

Av |2020-12-29T01:46:33+01:00desember 29th, 2020|Kategorier: Ytring|Stikkord: , , |

Nordområdemelding og ungdomspanelet

Ungdommens manifest for diskriminering av kvener, norskfinner og sjøfinner

Telemarksforsknings rapport om KMD

Ungdomspanelet fikk mye oppmerksomhet i Nordområdemeldingen. Generalsekretær Rune Bjerkli i Kvensk Finsk Riksforbund observerer at ungdommen behandler kvener, norskfinner og sjøfinner (finsktalende som har bodd langs kysten og gjort om til sjøsamer eller nordmenn) som om de ikke eksisterer.

Ungdommen sier selv at de er svært opptatt av å jobbe mot mobbing. Kveners, norskfinners og sjøfinners anliggende blir ikke nevnt en eneste gang av ungdomspanelet i deres 20 siders usensurerte vedlegg til Nordområdemeldingen. Hvorfor? Usynliggjøring er en svært stygg form for mobbing.

En nordområdepolitikk for ungdom

Del denne på:

Det produseres årlig mer kjøtt av elgjegerne enn av reindriftsutøverne.

Det er ikke en bombe at ungdommen er svært opptatt av det samiske. Kvensk Finsk Riksforbund har lenge advart myndighetene mot diskriminering av kvener, norskfinner, sjøfinner vis a vis samer. Ungdommens bidrag i Nordområdemeldingen viser til fulle at myndighetenes ensidige fokus på å fremme en etnisk gruppe i Nord-Norge har gått for langt.

Det som viktig for Nord-Norges ve og vel vektlegges ikke av ungdommen

Det er skremmende å observere hvor indoktrinert ungdom er i reinens ve og vel. Det er ingen næring i Nord-Norge som beslaglegger så mye areal, spaltemeter og medieminutter som reindriften. Ungdommen gir uttrykk for at reindrift er alfa omega. Men, reindriftsnæringen er ikke Nord-Norges viktigste næring. Det produseres årlig mer kjøtt av elgjegerne enn av reindriftsutøverne.

I arbeidstakerstatistikken er reindriften uvesentlig. I en av de få statistikkene som du finner i nordområdemeldingen, «Næringenes andel av bruttoprodukt, etter fylker. 2018» (s. 84), vises ikke engang reindriftsnæringen. Og det i en statistikk som ikke inkluderer de største arbeidsplassene; offentlig administrasjon, undervisning og helsetjenester.

Ungdomspanelet er tre ganger mer opptatt av rein enn for eksempel fisk. For Nord-Norge er havbruks- og fiskerinæringen 100 ganger mer viktig enn reindriftsnæringen. Det er et stort demokratisk problem at myndighetene klarer å dreie fokus bort fra det som er fundamentalt viktig for det nordnorske samfunnet: Et av verdens rikeste fiskematfat. Ungdommen er temmelig naiv hvis man ikke har fått med seg at norske ledere, om de er fra Oslo eller Bergen, alltid har hatt interesse av å dreie interessen om den nordnorske fisken til sin fordel.

Det hadde vært bedre med en god nordnorsk forvaltning av havets frukter, dette ville også gavnet den samiske minoriteten. Men, ungdommen er mer opptatt av «reinkjøtt er miljøvennlig og sunt», på tross av at slaktevekta for ofte er dyrevelferdsmessig utilfredsstillende. Det ensidige fokuset på det samiske har skapt en tenketank i Nord-Norge som foregår i en samisk silo der blant annet det kvenskfinske ikke er verdt en tanke.

Fiske, jordbruk, gruvedrift, sjøfart i arktiske farvann, og turisme (hundekjøring) er næringer som finansierer skole, helse og offentlig administrasjon i landsdelen. Dette er næringer som kvener, norskfinner og sjøfinner har drevet på med i og for Nord-Norge etter at de blant annet ble utestengt fra reindriften. De aller fleste i ungdomspanelet har ikke lov til å drive med reindrift, den er i Nord-Norge forbeholdt etniske samer.

En etnisk folkegruppe, dets språk og kultur er ikke mer verdt enn andre

At ungdommen mener at reindrift og samene er viktigere enn alt annet, er ikke i samsvar med verken fakta eller ett fordomsfritt samfunn. Et bærekraftig moderne samfunn kan eksistere uten reindriftsnæringen. En bærekraftig reindriftsnæring kan ikke eksistere uten et moderne samfunn. Reindriftsutøvere er heller ikke i stand til å gjøre det samiske språket bærekraftig. Mennesker fra andre deler av det nordnorske samfunnet er nødvendig for et bærekraftig samisk språk.

Enhver ungdom som vokser opp i Nord-Norge vil til syvende og sist være opptatt av godt gasjerte jobber. For en mer klima- og miljøvennlig fremtid er det finske språket like viktig for Nord-Norge som det samiske språket. Å beherske finsk åpner mellom annet opp handel med en nasjon som er like stort som Norge, nabolandet Finland. I tillegg åpner dette opp flere kanaler inn til det russiske nabomarkedet, da finlenderne har flere forbindelser med russerne enn nordmennene.

Minst 10 av ungdommene i panelet har kvenskfinske røtter, men, alt som står igjen er fornorskede tre.

Norske myndigheter vil at de få menneskene i Nord-Norge skal lære seg to språk, samisk og norsk, som de skal bruke seg i mellom. Dette blant annet på bekostning av finsk som ville bidratt til ett mer bærekraftig nordnorsk samfunn. I resten av landet vil de tilrettelegge for oppvoksende generasjoner å lære seg språk som for eksempel tysk, fransk, spansk og kinesisk. Språk som gjør det lettere og opprettholde utlandsforbindelsene i og for landet sør for Nordland.

Telemarksforsknings rapport om KMD

Ungdomspanelet uten et ord om det kvenskfinske.

En nordområdepolitikk for ungdom – Ett manifest for mobbing av kvener og finner

Minst 10 av ungdommene i panelet har kvenskfinske røtter, men, alt som står igjen er fornorskede tre.

Hadde myndighetene satset omvendt på samiske og det kvenskfinske, så hadde nok ungdomspanelet nevnt det kvenskfinske 36 ganger i stedet for null ganger.

Dersom myndighetene behandlet mennesker likeverdig også i Nord-Norge, så hadde vi muligens hatt en fordomsfri ungdom som hadde vært i stand til å tenke helhetlig. Basert på ikke-mobbende grunnholdninger kunne de allerede i ungdomstiden lagt premissene for inkluderende og målrettede planer for nordområdene. De kunne først og fremst være med på å skape en bærekraftig fremtid for alle nordnorske mennesker, uten å utestenge en hel folkegruppe basert på etnisitet. Deretter kunne de tenkt på norske interesser.

Organisasjonen MOT, som jobber for å forebygge mobbing, burde vært med i ungdomspanelet.

Del denne på:

Knyttneve

Av |2020-12-08T12:24:02+01:00desember 8th, 2020|Kategorier: Ytring|Stikkord: |

Åtte forsvar av en vakker del av det nordnorske mangfoldet

Det finske språket er en rettmessig og vakker del av mangfoldet i Nord-Norge.

Telemarksforsknings rapport om KMD

Elsa Ingilæ Haldorsen i Lille-Finland forening og generalsekretær Rune Bjerkli i Kvensk Finsk Riksforbund (Bugøynes/Pykeijä, vinteren 2020) vil ha finsk i språkloven som et levende språk. Regjeringen ønsker ikke at kvensk eller finsk skal være levende språk i Nord-Norge.

Det skal satses på mangfold er det nye mantra blant politikere. Det finske språket er en viktig og vakker del av mangfoldet i Nord-Norge. I forslaget til splitter ny språklov er ikke et av Nord-Norges viktigste språk tatt med. Det satses på det nordiske, det finske språket er vel etablert i Sverige, Norge og Finland (ja, til og med i Russland). I forslaget til språklov er det kun viet plass til det skandinaviske. Her er åtte tanker fra Bugøynes – Pykeijä – Lille-Finland – Pikku Suomi.

1. Det originale finske språket finner du fremdeles i Norge.

I Bugøynes (Pikku-Suomi) snakker vi det gamle finske språket og er stolt av det. Det finske språket i Finland som ble modernisert i siste del av 1800-tallet nådde ikke oss. Vi har hele tiden hatt kontakt med våre finske familier. Vi har brev 150 år tilbake i tid som viser utviklingen. Mange turister fra Finland blir emosjonelle når de hører vår finsk.

2. Vi har lenge hatt finsk grammatikk i Norge.

Hovedgrunnen til at vi har bevart språket er på grunn av at Læstadius-postillen og Raatama ble lest hver helg i bedehuset og ellers i de finske hjem. Læstadius brukte finsk grammatikk på 1800-tallet. Finsk har vært vårt skriftlige språk lenge før kvensk ble et skriftlig språk på 2000-tallet.

3. De fleste har snakket finsk – så ville de at vi skulle lespe.

Nå vil myndighetene innføre blant annet palatalisering, the-lyden (lespelyden), som vi finner i det samiske språket. Det er mulig at lespelyden var en del av dialekten i deler av Børselv, men den har ikke vært en utbredt del av det finske språket i resten av Ruija. Det er flere professorer i det gjeldende feltet som er av samme oppfatning.

4. Slik vi snakker det finske språket i Bugøynes og Varanger, snakker 90 % av den finskspråklige delen av Finnmark/Troms.

Finsk språk er det mest utbredte minoritetsspråket blant kvener og norskfinner. Finsk er stadfestet som minoritetsspråk i opplæringsloven. Det kan da ikke være rett at kun et samisk/finsk (kvensk) språk skal være i språkloven.

5. Når språkloven inneholder kun kvensk og ikke finsk så legger man til rette for å ødelegge minst halvparten av den norskfinske og kvenske kulturen.

Språkloven slik den lyder i dag er ikke i samsvar med verken opplæringsloven, menneskerettsloven, folkeretten eller Helsingforsavtalen av 1962.

6. Det finske blir overført til det kvenske.

Den norske utgaven av Samuli Paulaharju ble nylig utgitt. KVENENE – ET FOLK VED ISHAVET. Samuli Paulaharju brukte ikke denne tittelen. Den opprinnelige finske utgaven het RUIJAN SUOMALAISET som betyr Norges (Troms og Finnmark) finner. Den svenske utgaven heter FINNMARKENS FOLK. Det er ikke rett å omskrive historien på denne måten.

7. Finsk språk er like viktig som kvensk språk.

Ett eksempel på dette er Språkrådets mislykkede forsøk på å innføre det kvenske stedsnavnet Pykeä for Bugøynes i Sør‐Varanger. Bugøynes på finsk har alltid vært Pykeijä og det er dette som gjelder. Pykeijä har stått på vegskiltene mellom Varangerbotn og Kirkenes langs E6 så lenge at ä er vasket ned til a på enkelte skilt.

8. Klarer norske myndigheter å bryte ned det finske språket i Norge så vil Norges nordiske og internasjonale renommé bli besudlet i uoverskuelig tid.

Finsk vil alltid være et minoritetsspråk i Norge og den vil være minst like vital som for eksempel sør-, nord- og lulesamisk. Språkloven bør gjenspeile faktiske forhold, ikke politiske visjoner som innebærer forsøk på å ikke-legitimere finsk som språk i Norge. Språkloven må revitaliseres kraftig før den blir lovfestet av Stortinget.

Del denne på:

Knyttneve

Av |2020-11-30T23:20:16+01:00november 30th, 2020|Kategorier: Ytring|Stikkord: , |

KVENSK FINSK RIKSFORBUND – KVEENI SUOMI LIITTO

Adresse: c/o Bjørnar Seppola, Gammelveien 70, 9143 Skibotn, Norge.
Org.nr.: 991939180.
Generelle henvendelser: Bjørnar Seppola, +47 95181732, bjseppola(a)hotmail.com
Webmaster: Rune Bjerkli, +47 90144467, kvenfinn(a)gmail.com
(09.00 – 16.00)

Facebookside    Facebookgruppe     Youtube    Twitter

www.kvenfinn.no

– Bli bedre kjent med din sisu –

 

Kvenrose

Gå til toppen