Kvensk Finsk Riksforbund konstaterer at nedbrenningen av Finnmark og Nord-Troms ikke var militært nødvendig. For å berge egne soldater kan det være «ok» å benytte seg av den brente jords taktikk. Det er en krigsforbytelse, dersom det ikke er militært nødvendig. Nazistene brukte flere måneder på å brenne Hammerfest ned til grunnen. En by med materielle verdier. Blokk for blokk plyndret de bygningene, før de blokk for blokk satte fyr på bygningene. Det hastet ikke med å brenne ned Hammerfest, fordi man visste at fienden ikke forfulgte dem. Mye av den kvenske/finske materielle kulturarven i Norge og Nord-Finland gikk tapt høsten 1944. Folk ble utsatt for en forbrytelse mot menneskeheten. I Nürnberg ønsket domstolen å sette nedbrenningen i rett kategori. Men norske myndigheter somlet med det juridiske grunnarbeidet i forbindelse med Nürnberg-prosessene. Norske myndigheter tok lett på belastningen til folket i nord. Belastningen var kollektiv og det var slik man dro seg igjennom traumene.

I Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport er det ikke lagt tilstrekkelig vekt at 90 % av materiell kvensk/finsk kultur ble utryddet under nedbrenningen av Finnmark og Nord-Troms høsten 1944.

Det er skremmende at utsletting av en kultur, med unntak av kysten av Varangerfjorden fra Vestre-Jakobselv til Hamningberg, ikke har ført til en spesiell omsorg for den kvenske kulturen fra det norske samfunnet i etterkrigstiden, og senere. Vi snakker om nedbrenning av kvensk/finsk kultur i store byer og tettsteder som Kirkenes, Hammerfest, Alta, Honningsvåg, Karasjok, Kautokeino, Tana, Lakselv, Nordreisa, samt all bebyggelse i Tanafjorden, Laksefjorden, Porsangerfjorden, Altafjorden og indre Finnmark. Nord-Troms fram til Skibotn ble også rammet. Kvenene i Nord-Finland ble også utsatt for det samme.

«Kulturell folkemord» er den rette beskrivelse av det som skjedde på et par måneder i 1944, og det er ikke mange steder i verden hvor tilsvarende utryddelse av en tusenårig kultur, har skjedd på så kort tid.

Vi snakker om en kultur som gjennom flere hundre år hadde vært viktige bidragsytere når det gjelder oppbygging av denne delen av Norge. Det vi snakker om er kvenenes bidrag når det gjelder bygging av tømmerbygninger, båter til bruk i de store elvene, havgående båter, og ikke minst oppbyggingen av landbruket i nord, samt infrastruktur som veier og broer. Det kvenske arktiske landbruket med kyr, sauer og hester ga folket melk, kjøtt og andre jordbruksprodukter. Ull fra sauen ble vevd av kvenske kvinner til klær på kroppen til hele befolkningen. Skinnet fra storfe ble brukt til å sy komager, seletøy til hester og andre skinnprodukter Kvinnene vevde bånd som var en viktig del av den kvenske/finske bekledningen, slik vi ser i alle finske folkedrakter gjennom historien.

Kvenene levede i en kultur som vi i dag vil kalle bærekraftig. De var selvforsynt med det meste. De lagde de redskaper som ble brukt i landbruket, ikke minst det som ble benyttet i hesteholdet.  De produserte selv de verktøy de benyttet til jakt og fiske på havet, på land, i elver og innsjøer. Verktøy til bygningsmessige arbeider, og til møbler og innbo. Smeden var i denne sammenheng en viktig person som alltid hadde det travelt i de kvenske samfunn. Kvenøksa var et viktig redskap til alle typer trearbeider, og smeden la stor flid i å lage de beste økser.

Kvenene benyttet det som naturen kunne by på, og bærplukking var en viktig del av «matauken», sammen med det som er nevnt ovenfor. Før krigen og de første årene etter krigen, kunne kvenene klare seg stort sett uten penger, og var det vi i dag kaller et bærekraftig samfunn. I dag snakker politikerne mye om å skape bærekraftige løsninger for å nå klimamålene, men de glemmer å se til kvenkulturen for å finne gode løsninger.

Nedbrenningen i 1944 av Finnmark og Nord-Troms medførte at 90 % av bygninger ble borte, men også 90 % av de redskaper som ble brukt til alle formål i det kvenske samfunnet. Da kvenene kom tilbake til hjemstedet etter krigen, fra steder sør i landet eller fra huler og gammer som noen benyttet vinteren 1944-45, begynte et nytt liv i en ny tid. Det viktigste var å skaffe tak over hodet og mat til voksne og barn.

Staten bestemte hvordan gjenoppbyggingen skulle skje, og det skjedde «over hodet» på den kvenske befolkningen.

Det medførte at kvensk kultur og språk i stor grad ble forlatt, og det norske tok over på alle felt. Alle minner om tiden før krigen, og gjennom flere hundre år, var borte. Dette skjedde med god hjelp, og sterk stimulering fra den norske stat. Det var en «villet» norsk politikk. Den norske stat sendte ukeblader, den kulørte presse, gratis, til kvenske bygder, allerede før krigen, med tydelig signal om at det var det norske språket som var viktig.

Familiens bibel, salmebok og skrifter på finsk var borte, samt private fotografier og brev mellom kvener her i landet, og fra slektninger i Finland og Sverige. Den kvenske befolkningen var kulturelt «ribbet til skinnet». Den norsk befolkning i nord ble utsatt for det samme, men det meste av den norske kulturelle arven var fortsatt intakt i resten av landet, og kunne raskt bli erstattet.

Det betyr etter vår mening at kvenske kulturminner bør prioritere de neste årene slik at ikke de siste få prosentene som er tilbake, også forsvinner.

Direktør Bjørgen, Kulturminnefondet, var fornøyd med hele arrangementet i Vadsø og omegn den 7. og 8. juni 2023, og sa rett ut at dette var det beste program, og best planlagte besiktigelser av kulturminner han hadde vært med på i sine 10 år som direktør. Det var hyggelig å høre dette fra han. Det ble skrevet om besøket i iFinnmark og nrk.no/kvensk. Sjekk lenken 2024: Året for kvenske kulturminner? – NRK Kveeni

Bjørgen og de øvrige som var med på besiktigelsene av kvenske kulturminner, fikk god innsikt i de problemer som eierne av kvenske kulturminner har. Det viktigste var manglende økonomiske ressurser hos eierne, for å kunne starte større renoveringsprosjekter.

Kulturminnefondet gir et tilskudd på 30 % til et rehabiliteringsprosjekt av kvenske kulturminner. Slike prosjekter kan bli veldig dyre og kreve betydelig egeninnsats fra eier. Noen av eierne vil gjennomføre sine prosjekter fordi de er super dedikerte, og da vil et tilskudd på 30 % være et gledelig bidrag.

De fleste vil ikke ha økonomiske midler eller kompetanse til å gjennomføre prosjekter med et bidrag på 30 % av kostnader. Derfor vil mange kvenske kulturminner bokstavelig talt «råtne på rot». Det skjer nå med fiskehjellene i Vestre Jakobselv, som er registrert i kommunenes plan for vern av kulturminner, for å nevne noe.

Bjørgen besiktiget flere kvenske bygninger som vil kreve betydelige økonomiske midler for å kunne reddes. Vi som var med Bjørgen på flere besiktigelser, kunne også erfare at det var eiere som ikke hadde økonomi eller interesse av å berge sine eiendommer. Det kunne være flere eiere, uoversiktlige eierforhold, og eierne kunne være gamle og sykelige.

Den eneste muligheten som foreligger for å redde kvenske kulturminner, er at det blir gitt større økonomiske midler for å redde det som reddes kan.

Bjørgen understreket at det har vært få søkere fra kvenske-finske eiere over flere år, og derfor er beløpet som er gitt til kvenske kulturminner de siste 20 år langt, lavere enn det kunne vært.

Vårt forslag er at dette rettes opp over en 10 års periode, fra 2025-2035.

Målsetting er økte midler fra Kulturminnefondet, til bevaring av kvenske kulturmiljøer.

Det er Klima- og miljøvernminister Andreas Bjelland Eriksen som er den ansvarlige, siden Kulturminnefondet er hans ansvar.

• Vi foreslår en endringer i Tildelingsbrevet til Kulturminnefondet, skal omfatte et særskilt satsningsområde: Rehabilitering av kvenske kulturmiljøer i Øst- Finnmark.
• Endringen i tildelingsbrevet som anbefales: Tilskuddet fra Kulturminnefondet skal økes fra 30 % til 70 % for kvenske kulturminner i en periode på 10 år.
• Dette må inn i Nasjonalbudsjettet høsten 2024. Vi anbefaler at dette er en pilot som skal gi overføringsverdi til andre deler av Nord-Norge og til Nasjonale Minoriteter.

Økt tilskudd kan medføre at kvenske kulturminner kan bli solgt til nye eiere som er interessert i renovering av disse. Bedre økonomi i forbindelse med renovering av kvenske kulturminner, vil bety at private eller bygdelag, lettere kan påta seg det økonomisk ansvar som følger ved overtagelse av et falleferdig Varangerhus (kvensk), en sliten sauna eller sjøhus, brygger, båter eller fiskehjeller. Det er nå eller aldri!

Dette prosjektet, rehabilitering av kvenske kulturminner, kan også bety etablering av noen nye, sårt tiltrengte, arbeidsplasser i Øst-Finnmark.

Det er selvsagt fint med et større budsjett for Kulturminnefondet, men dette forslaget betyr egentlig en prioritering av midler til kvenske kulturminner ved tildelingen, og dette er rettferdig, siden det faktisk kun er 9 kvenske kulturminner som har fått støtte de siste 20 år. Det burde være tverrpolitisk enighet om dette.